Om å gå ut av komfortsonen

Ofte hører vi om mennesker som har gått ut av komfortsonen, eller du får en oppfordring om at du må prøve å gå ut av din egen komfortsone. Men hva er egentlig en komfortsone?

Komfort: Innretning/utstyr som gjør noe lettvint og behagelig.

Sone: Belte, avgrenset område med særegne forhold el. et bestemmelsessted.

Komfortsone kan da f.eks tolkes ut fra dette som :”ET KJENT/TRYGT STED DER DU HAR DET LETTVINT OG BEHAGELIG”

Vi mennesker har altså en komfortsone, et område hvor vi føler oss trygge, hvor vi vet at vi mestrer og har kontroll. Der er det godt å være. Komfortsonen øker og minker litt etter dagsform og situasjon, men så lenge vi bare befinner oss inne i den, så vil den ikke utvide seg nevneverdig. Utenfor komfortsonen befinner alt det andre seg. Det utrygge, farlige, destruktive. Dit skal vi ikke gå. Vi finner det såre, sorgfulle, smerten. Dit havner vi fra tid til annen, ufrivillig. Det er ikke farlig for oss. Vi vokser av det også, en viktig vekst. Men vi skal ikke bosette oss der. Smerten vi møter blir en del av oss, men vi skal etterhvert få lov til å ta den med oss tilbake inn i komforten, bringe den inn på trygg grunn i visshet om at vi skal klare å leve med den. Leve godt. Men utenfor finner vi også det spennende, utfordrende, byggende. Målet for våre drømmer. Et eventyr vi aldri trodde vi kunne drømme om. Muligheter som bare kan gripes med mot. Mot til å tråkke over fra komfort til uvisshet, fra trygghet til å gå i tro, fra kontroll til suksess.

Og husk: Det må være DIN komfortsone du både beveger deg inni og våger deg ut av. Ikke andres stemmer som lager en komfortsone du egentlig ikke passer inn i. For å kunne gå ut av komfortsonen, må du først ha en komfortsone. Du må vite hvem du er, og ha muligheten til å trekke deg trygt tilbake dit.

Å gå ut av komfortsonen betyr ikke automatisk at du skal begynne med fallskjermhopping og melde deg på 71 grader nord. Vi har alle ulike komfortsoner, og for noen er sånne ting helt ute i panikksonen. For meg handler det ikke om å gjøre ekstreme ting for å vise at jeg kan, og for å lære å kjenne min egen kropp. For meg handler det om å gå i tro på de drømmene jeg har, å heve meg over janteloven som sier jeg ikke kan, å våge å møte andre mennesker der jeg ser de er, å våge å si nei der det trengs og ja der jeg egentlig ikke tør, å gjøre det i kjærlighet til meg selv og dem rundt meg.

Det er ikke noe poeng for meg å hoppe i fallskjerm. Ikke har jeg lyst, og ikke tror jeg at jeg ville fått noen glede av det heller. Men det er et poeng for meg å stadig våge mer av det jeg har lyst til. Skrive, dele liv og tanker, rekke ut en hånd der det trengs, stå opp mot urettferdighet… Ja, og så var det den store misjonsdrømmen da, men den historien får være til en annen gang… 😉

Hvor kunne du tenke deg å gå utenfor din komfortsone?

En ny sjanse

Nederlaget er et faktum. Du mestra det ikke! Du tabba deg ut. Du bomma på målet. Helsa stoppa deg. Noen andre tok det fra deg. Du takla ikke presset. Du var ikke god nok. Du ødela det. Livet ble ikke sånn som du planla det.

Det er mange ting som kan føles som et nederlag for oss, både små og store ting. Noen ganger oppdager vi etter en liten stund at det kanskje var en «filleting», men noen ganger er det så stort og alvorlig at det rokker ved hele identitetsbildet vårt.

Å mislykkes er en så utrolig dårlig følelse, som brer om seg på alle mulige måter. Selvfølelsen og mestringsfølelsen får seg en knekk, og fremtidstroen kan rokkes fullstendig om nederlaget er stort nok. Og så blir det så lett å tenke at «nå ble det så galt uansett, så da orker jeg ikke å prøve igjen, jeg får bare flyte med nedover strømmen her istedet, det er ikke vits uansett…»

Men må et nederlag nødvendigvis være et nederlag? Har man bomma på målet for alltid, eller er det mulig å få en ny sjanse, å skape seg nye drømmer? Er det mulig at det åpnes en ny dør der hvor en annen er blitt hardt og brutalt slengt igjen? Kan vi selv gjøre noe for å snu nederlaget? Alf Prøysen skriver det egentlig så utrolig enkelt og godt i «Du ska få en dag i mårå»

Du ska få en dag i måra som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel,
og da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går
og da får du det så godt i mårå kvell,
og om du itte greie det og æilt er like trist
så ska du høre suset over furua som sist.
Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel.

Det finnes alltid en morgendag med blanke ark og fargestifter. Fargestifter, husk det! Ikke sort kull og grå malingsstrøk. Fargestifter! Det er håp for morgendagen, for en ny sjanse! Igjen og igjen! På samme måte som morgendagen står der ubrukt og klar, så er også Guds nåde ny hver morgen. Er det noe sted hvor de nye sjansene aldri tar slutt, så er det hos Han!

Å endre nederlag til seier og nye sjanser er selvfølgelig ikke alltid enkelt og fort gjort. Kanskje må vi endre totalt på det vi tenker om oss selv, de rundt oss, fortiden, nåtiden eller fremtiden. Kanskje er det en prosess som må få vokse frem uten at du selv ser enden der og da. Og kanskje er den nye muligheten på et helt annet sted, på en helt annen måte enn det du først trodde og drømte om. Men de blanke arkene og fargestiftene er der, klare til å brukes.

I dag er en ny dag med nye sjanser! Våg å drømme, våg å endre det som ikke fungerer, våg å ta sjansen!

Jeg er komplett uperfekt!

Jeg er langt fra perfekt! Jeg har stadig vekk både rotete hus og brødskiver til middager. Jeg foretrekker å spille teite facebook-spill fremfor å vaske. Jeg har sikkert både strekkmerker og cellulitter (gidder faktisk ikke å sjekke…) i fleng, og husker ikke hvor jeg har lagt sminka mi hen. Det hender jeg har sure, trøtte og kranglete unger, og det hender sannelig at jeg er sur, trøtt og kranglete tilbake. Jeg glemmer de mest utrolige ting, og de tusen planene mine blir stort sett aldri fullført.

Ikke perfekt i det hele tatt, heller langt ifra! Fullstendig uperfekt, rett og slett! Og takk og lov for det! For jeg vil heller være akkurat meg. Ekte og elsket for den surrete raringen som jeg er. Det er så slitsomt å skulle prøve å være en annen, når jeg egentlig passer akkurat inn i meg selv.

Å strebe etter å være perfekt har vært en usunn greie lenge. Veldig lenge, og kanskje ikke så synlig. Så tok sosiale medier av, og det samme gjorde presset. Kroppspresset, karrierepresset, god mor-presset, karakterpresset, realisere seg selv-presset… Nåde deg om du ikke når opp til toppen, om livet glipper bare bittelitt for deg. Mediene er nådeløse, og menneskene bak de ulike profilene blir nådeløse de også. Kanskje i redsel for å vise SIN uperfekthet også.

Heldigvis synliggjør også media denne problematikken, og modige mennesker velger å reise seg opp og gå mot strømmen. Herlige, tøffe bloggere forteller om sine svært uperfekte liv, på facebook begynner små glimt av uperfekte liv å vokse fram, mens det applauderes og takkes vilt fra vennegjengen, ungdom våger å stå fram og si at de strever. Senest i dag leser jeg om 17 år gamle Martine som gråter i dusjen hver kveld fordi hun er så sliten av å holde fasaden. Generasjon perfekt som er utslitt av presset.

Bare vet å vite det, kan man gjøre noe med det. Nå vet vi det, så hva skal vi gjøre? Jeg kan iallefall gjøre min del, og fortelle at JEG ikke er perfekt. Og det synes jeg er HELT GREIT! Jeg liker meg selv uansett.

Og til deg som strever. Du er ikke alene. Det er mange som strever sammen med deg, og mange som allerede har vært der. Snakk med noen om det, prøv å være deg selv, våg å se at du er elsket og likt for akkurat den du er. Du er verdifull!

Ikke perfekt, men GOD NOK. Ikke perfekt, men EKTE. Ikke perfekt, men ELSKET UBETINGET!

Out of order?

I dag har jeg en av disse dagene hvor jeg ikke funker så godt. Kroppen går liksom litt i dvale, og det banker og verker både her og der. Seks uker med overlappende forkjølelser og nesten tre ukers juleferie har nok tæret godt på en syk kropp.

På sånne dager kan det være lett å kjenne motløsheten komme springende, og bare ville krølle seg sammen under dyna i medlidenhet med seg selv. Jeg har gjort det før, og det gjør dessverre ikke dagen bedre. Egentlig ligger man der bare og venter og håper på at neste dag skal bli annerledes og bedre, samtidig som man føler at dagen i dag er helt bortkastet.

Men den er jo ikke det! Jeg har hatt en deilig dag i dag jeg! Det handler på mange måter om fokus og innstilling. «Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det», lyder et uttrykk som jeg egentlig synes høres litt oppstylta ut, men det er jo en sannhet i det! Lukker man seg inn i smerten og fokuserer bare på det negative, eller åpner man øynene for alle de små gledene og velsignelsene som ligger der og venter? Ganske tidlig i sykdomsforløpet mitt måtte jeg ta en bestemmelse på dette, å velge å se det positive i livet, å gi hver dag mening selv om hver dag ikke var den beste. Det gjør meg ikke mindre syk, men det gjør livet mitt mye, mye bedre. Så i dag har jeg kosa meg med både film og bok, og vært glad for den muligheten istedetfor å tenke på det som meningsløst fyll. Og selv om jeg måtte hvile etter at jeg hadde fått organisert oppvasken ut og inn av oppvaskmaskina, så er jeg stolt av at jeg gjennomførte det.

«Som dine dager er, skal din styrke være!» (5. Mos. 33, 25) Vi er ikke lovet bare lette dager, men vi er lovet styrke til å gå gjennom dem. Og jeg tror det er mye lettere å finne den styrken i gledelandet!

Så gjenstår det å se hvordan morgendagen blir. Men jeg bekymrer meg ikke. Netflix har filmer nok til mange sånne dager, og biblioteket er min beste venn.

Jeg vil være til velsignelse!

JEG VIL VÆRE TIL VELSIGNELSE!

Nyttårsforsett? Nei… Hverdagsvalg? Ja!

Jeg tror ikke på nyttårsforsetter. 1. januar er ikke en magisk dag, og 2. januar er ikke oppfølgeren som blir suksess bare fordi eneren ble det. Likevel tror jeg at vi alle har godt av å ta oss tid til å gjøre opp regnskap i vårt eget liv, og et nytt år med blanke ark er for mange et naturlig sted å veie opp plusser og minuser. Hva vil jeg bruke livet mitt på? Hva vil jeg styre unna? Hvordan kan jeg være den beste utgaven av meg selv? Et livsregnskap har mange spørsmål og mange mulige svar. Noen ganger konkrete svar, noen ganger svar som forandrer seg etterhvert som tiden går. Og hver eneste dag må man stå opp og fokusere på målet, bare slik kan målet nås.

Spørsmålet jeg har stilt meg i lang tid, er: Hvem vil jeg være? Svaret har ligget der lenge. Jeg vil være til velsignelse. Jeg og min familie. Jeg vil at det skal være like naturlig for oss som å puste og blunke. I Josva 24, 15 står det: “Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren.” Det er akkurat det jeg ønsker for min familie. Ved å ha Jesus som familie og forbilde, ved å gjøre godt, ved å være en positiv forskjell, ved å velsigne andre.

Det er tre ting den siste uka som gjør at jeg sitter her og skriver dette, istedet for bare å filosofere over det på egenhånd.

For det første kom jeg over et blogginnlegg på Facebook med temaet «Det er ikke tanken som teller.» Ikke? Nei, det er faktisk ikke det, selv om vi liker å fortelle det både til oss selv og til dem vi ikke handlet i forhold til, men bare lot det bli med tanken. Ved å la det bli med tanken kan vi kanskje gi oss selv litt bedre samvittighet og den andre parten en unnskyldning, men det vil ikke egentlig gjøre en forskjell. Det er kun ved å handle aktivt at en kan gjøre en positiv forskjell. Med gjerninger og ord. La det ikke bli med tanken i 2016. Gå ut og gjør en positiv forskjell! Noen trenger deg!

For det andre fikk jeg med meg en riktig så god og tankevekkende preken på søndag, da vi rakk å få med oss et besøk i Misjonskirka før vi avsluttet juleferien. Dere skulle vært der for å høre helheten, men dette vil jeg trekke frem akkurat nå: La oss velsigne byen vår! (og naboen vår og butikkdama vår og landet vårt og kollegaene våre og…) Vi trenger ikke dra til Colombia for å være på misjonsmarken. Med en gang vi kommuniserer med et annet menneske, så ER vi der! La oss ikke fjerne brikker i det «puslespillet» som skal vise Jesus til andre, men la oss legge til brikker så vi og andre kan få se et helere bilde av Ham. La oss gjøre det med kjærlighet, tydelighet og frimodighet.

Og nettopp frimodighet er det tredje jeg vil si noe om. Og her har vi noe å lære av barn… Som voksen legger vi på oss selv så mange begrensninger. Vi kan jo ikke gjøre det sånn, de vil nok ikke like det, ingen andre gjør det, det passer seg nok ikke… Barn tenker ikke sånn, de handler etter hjertet sitt. Vi fikk et fantastisk godt bilde på det nyttårshelga. Vi var hos svigers da en av naboene ble akutt syk og døde. Det var umulig (og heller ikke et poeng) å skjerme barna fra sykebilene de så og samtalene vi hadde, så vi gav dem rom og oppmerksomhet til å ta del i det på den måten de forstod og ønsket. Minstemor som er så liten enda lot seg ikke merke ved noe av dette, men eldstejenta trengte å bruke tid på det. Etter å ha snakket om det litt her og litt der i et døgn, satte hun seg ned og perlet et hjerte. Det hjertet er for at vi alltid skal huske X, fortalte hun oss, og hun ville at kona hans skulle ha det. I tillegg kom hun med et lite LED-lys som hun ville at vi skulle tenne for han på kvelden. Vakkert! Og fordi hun har en farmor som ikke er redd for å velsigne andre, så fikk hun dagen etter være med til enken og gi henne det hjertet. Til stor velsignelse! Og to tanker slår meg av dette: Vi må lære av barna, deres frimodighet er noe vi må hige etter! Og vi må ikke begrense barnas frimodighet fordi vi selv er bundet.

Så jeg vil bruke 2016 (og 2017 og 2018 og hele livet…) til å være til velsignelse. Ikke påtvunget som i en «minst tre ganger i uka»-greie, men som noe som skal få lov til å vokse seg fram til å bli et naturlig del av livet mitt.

Enn du? Hvem vil du være? Er du med?