Gjør det lille du kan

Jeg har en julegjøremålsliste. Den er like lang hvert år, minst. Den minker, men ikke fort nok, og dagene minker fortere. Julegaver, pepperkaker, avslutninger, vindusvask, julekort og alver som liksom gjør ting på egenhånd i sene nattetimer.

Jeg har en annen liste, en liste som kanskje kan kalles mer kaos enn liste. Noe skrevet ned på en lapp her eller der, noe inni hodet til en hver tid, noe forsvinner ut av tankene og dukker kanskje opp igjen etterhvert, mens noe bare bor i meg som en del av den jeg er og den jeg vil være. Alt jeg burde gjøre, alt jeg trenger å gjøre, alt jeg har lyst til, alt jeg lengter etter. Den er også lang, mye lengre enn julelista. Denne lista minker aldri, den bare vokser og vokser for hver nye ting jeg må eller vil. Dusjen som bør vaskes igjen, telefonen jeg burde tatt, klærne som skal repareres, det nye mønsteret jeg har lyst til å prøve, bloggpostene jeg snart må skrive igjen, symaskina som roper etter selskap, bokdrømmen som ikke blir annet enn en drøm om jeg ikke setter av tid til det, beskjedene fra skole og barnehage og mannens jobb som skal huskes og gjøres og helst ikke kræsje med hverandre.

Til sist har jeg en hjerteliste. Det er den viktigste listen, den som ikke står skrevet noe annet sted enn i hjerte og tanker. Det medmennesket jeg ønsker å være, den forskjellen jeg ønsker å bety, det jeg vil forme, bevare og utvikle. Den vennen jeg skal være, den mammaen jeg skal være, den kjæresten jeg skal være, den tilfeldige forbipasserende jeg skal være. Den listen som ikke egentlig er en liste, men som åpenbares etterhvert som jeg går.

Et nytt år nærmer seg slutten, og jeg har brukt litt tid på å tenke gjennom disse listene. Ikke så mye på julelista, for det er jo tross alt jul bare en gang i året. Men så har du barnebursdagsliste, påskeferieliste og sommerferieliste også, og plutselig innser man at det er noe ekstra ganske ofte i løpet av et år. Så ser jeg likevel på disse tre forskjellige listene mine, og ser at jeg sikter høyt i alle tre. Og ser også at jeg ikke kommer i mål med noen av dem. Jeg kommer til kort på alle områder.

Og så er det akkurat sånn livet er for de fleste av oss, det er slik det skal være. Vi har de lange listene å strekke oss etter, men vi skal samtidig vite at det er helt greit å ikke komme i mål. Som min snart fem år gamle datter sa til meg i dag: «Det blir ikke alltid sånn som man tenkte. Jeg tenkte å fargelegge innafor strekene, men så kom det utafor likevel, og det er helt greit. Det er lov det også.» Livsvisdom altså! Veien blir til mens man går, det samme med både listene og selve livet. Det hjelper ikke at det står «bake lefser» på julelista når nettopp nevnte datter kommer hjem med 40 i feber. Det hjelper heller ikke at man så gjerne skulle gjort både det ene og det andre, når kroppen svikter eller tiden rett og slett ikke strekker til. Listene må redigeres kontinuerlig, gjøres overkommelige. Det viktigste først, resten må vente.

Det kan føles frustrerende å ikke klare alt det vi setter oss fore. Det føles ikke akkurat som om vi legger lista for høyt, men at vi selv scorer for lavt. Vi holder ikke mål, og det er ikke en god følelse. Og så blir det kanskje slik: Det vi skulle ha å strekke oss etter, blir heller noe vi strever etter å få til. Listene som skulle være en enkel guide og motivator, blir til en detaljert bruksanvisning som slår oss i hodet for hver eneste ting vi ikke får til.

Jeg har blitt vant til å redigere listene mine. Det er ikke en ME-greie, men det blir så veldig mye mer tydelig når kroppen er syk og planene stadig vekk laget for et friskt menneske. Etter snart ti år har jeg fremdeles ikke glemt det mennesket jeg var, de drømmene jeg hadde, den kapasiteten jeg hadde, og drar det mennesket med meg inn i nåtidens realiteter. Kartet stemmer ikke overens med terrenget. Listene, planene og drømmene stemmer ikke overens med min kapasitet. Det kan føles frustrerende, det kan føles som om jeg ikke strekker til, som om jeg er et mindre og dårligere menneske enn jeg burde være. Men det er en ting jeg har lært gjennom å stadig oppleve disse enorme forskjellene. Når kart og terreng ikke stemmer overens, så må man gå etter terrenget. Det er lettere å oppdatere kartet enn å endre terrenget.

Og ved å se på terrenget som rettesnoren, altså mitt liv, min helse, min situasjon akkurat slik den er i dag, så kan jeg så mye lettere se at det er bra nok det jeg gjør. Jeg gjør kanskje mye mindre enn jeg skulle ønske, mye mindre enn andre gjør, mye mindre enn jeg sier at jeg skal gjøre, men jeg gjør faktisk det jeg klarer. Og det lille jeg gjør, det er heller ikke lite. Det er stort for meg, og jeg tror ganske sikkert også det er stort for dem som får ta del i det. Så får noe av julebaksten vike, mens jeg prioriterer syke barn og egen helse. Så får bloggpostene plutselig komme med flere måneders mellomrom, mens jeg tilpasser meg en ny situasjon med skolebarn, kortere dager og rollen som leksehjelp. Så får planene og listene vokse seg så store som de (og jeg) bare vil, mens jeg velger å være takknemlig for hver lille ting jeg får gjort, istedet for å gremme meg over alt som ikke blir gjort. Så kan jeg se på min nyeste liste, «dette har jeg gjort»-listen. Se den vokse, og vite at jeg prøver, jeg mestrer, jeg betyr noe.

I løpet av høsten har jeg ofte blitt minnet om denne fine sangen, skrevet av Lina Sandell. Gjør det lille du kan. Og det er akkurat det jeg skal gjøre, akkurat det du kan gjøre også. Gjør det lille du kan , vær takknemlig over alle de små tingene du faktisk har gjort, og ikke minst hvil deg i tanken om at det er bra nok. Du er bra nok.

 

Gjør det lille du kan, der hvor Gud har deg satt,
stå ei ledig, mens dagene flyr!
Etter vår kommer høst, og på dag følger natt,
og kan hende ny morgen ei gryr.
Mens det ennå er tid, så Guds ord på ditt sted,
og din gjerning skal modnes i fred.

Gjør det lille du kan, og tenk slett ikke på
at så ringe og lite det er!
Hvordan skulle du da med frimodighet gå
dit din mester vil sende deg her?
Er det arbeid du fikk, som en dråpe i hav,
vær tilfreds at til deg han det gav!

Gjør det lille du kan, og glem aldri at Gud
bare troskap hos alle vil se!
Og vær glad du får gå med det ringeste bud,
for han selv vil bestandig gå med.
Hvilken fryd om en dag Herren sier til deg:
Hva du gjorde du gjorde for meg!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *