Med frihet til å velge

Det er mandag , og det er valgdag. En viktig dag, som vi aldri må ta for gitt. I Norge er vi gitt friheten til å velge. Vi har en stemme som vi får lov til å bruke, det er ingen som tier oss ihjel eller fengsler oss for de meningene vi har, de sakene vi brenner for, de endringene vi ønsker. Vi kan føle som som små, ubetydelige mennesker i det store systemet, men hver enkelt stemme teller. Din stemme teller, din mening betyr noe.

Vi har frihet til å ytre, men også frihet til å la være om det skader. Frihet til å mene, men også frihet til å tenke først. Frihet til å ombestemme oss, til å si at vi tok feil. Friheten til å stoppe, når de vi valgte går i en retning vi ikke lenger vil være med på. Men friheten er ikke bare frihet. Sammen med friheten har vi et ansvar. Et ansvar for å bruke stemmen vår, og til å bruke den klokt. Et ansvar for å forvalte ressursene våre, menneskene våre, landet vårt godt. Et ansvar for å skape et trygt og godt land for alle. Et ansvar også for alle dem som ikke kan stemme, for alle dem som kommer etter oss, for alle dem som trenger oss på vei inn eller ut av landet.

Vi velger. For landet vårt, og for alle dem som bor her. Vi velger det vi synes er best, og det er ikke nødvendigvis det samme som naboen, kona eller kollegaen vår synes er best. Der ligger både friheten og konflikten. Alle har mest rett, uansett hvor uenige man er. Valget er fritt, men valget er ikke særlig hemmelig lenger. Valget er en kamp om stemmene, og velgerne roper høyt sammen med partiene sine.

Jeg liker valget, men jeg liker ikke valgkampen. Den er for bråkete, for forvirrende, for fokusert på alt annet enn det som er viktig. Den handler for mye om enkeltpersoner og enkeltsaker. Den styres av sterke ord, krangling, valgflesk, usannheter, medias vinklinger, respektløshet og hatefulle holdninger og ord. Valgkampen er viktig for å fremme hvert enkelt partis holdninger og hjertesaker, til å gi et bilde av mulige samarbeid, til å la oss bli kjent med dem vi skal velge mellom, men det er vanskelig å komme inn til kjernen innimellom alt det ytre bråket. Det er tjue år siden jeg første gang hadde stemmerett, og jeg stolt og spent gav min stemme på min gamle barneskole, men det er ikke mange år siden jeg klarte å forstå og lese selve politikken bak spillet. Risikoen for å velge trynefaktor og debattvinnere istedetfor partiprogram og hjertesaker, er stor om man ikke klarer å lese forbi støyen fra media.

Jeg ser frem til den dagen politikere bruker tiden på å fortelle hva de vil, og ikke på hva motstanderne ikke får til. At de viser at de tror på det budskapet de sender, istedenfor å måtte rive ned muligheten for motstand.  Jeg ser frem til den dagen media deler et nøytralt og sant bilde, istedetfor spekulasjoner, terningkast og skandaler. Jeg ser frem til den dagen kommentarfeltene blir tomme for hat, og begynner å handle om sakene det skrives om, istedetfor politikken som ikke engang nødvendigvis ligger som et bakteppe. Jeg ser frem til den dagen hver enkelt kan stå opp for sin mening, men likevel ha respekt for sin nestes valg.  Jeg ser frem til den dagen når valgkamp ikke lenger er kamp mot hverandre, men kamp for fellesskapets beste. Jeg vet at det er en utopi, men jeg lever likevel i håpet.

Håpet om at vi skal bygge sammen, og ikke rive ned hverandre. Både før og etter valget. Håpet om at vi skal respektere hverandre, at vi skal bry oss om hverandre. Håpet om at Norge skal være et godt land for absolutt alle. Håpet om at alle mennesker skal være like viktige, og at vi skal ta vare på hverandre og på grunnlaget vårt, jorda, på best mulig måte. Håpet om at alt vi gjør skal skje i kjærlighet, og ikke i frykt, pengejag eller makt.

Et valg er ikke fjernt, høytsvevende, tall og statistikk. Bak støyen handler det om noe. Det er ikke likegyldig om man velger eller ikke, det er ikke likegyldig hva vi bruker stemmen vår til. Vi velger ikke for dem som skal inn i regjering, storting, styrer og stell. Vi velger for hvert eneste menneske som bor i landet, hvert lille barn som fødes, hvert eneste menneske som banker på døren inn til landet vårt. Vi velger ikke for meg, meg og meg, vi velger for oss. Fellesskapet. Menneskeheten.

Jeg forklarte barna mine litt om valget i dag. Om å være med og bestemme hvordan vi skal styre landet vårt, om at forskjellige folk synes forskjellige ting er viktige og riktige, om å stemme på dem som vil det beste for oss. «Ja men, alt er jo viktig, mamma!», kommer det fra seksåringen. Alt er viktig. Og det er sant det, det er en stor jobb som skal forvaltes, for alt er faktisk viktig. «Men ikke å slå og sparke og klype og bite», parerer fireåringen. Og hun har minst like rett. Vi har en viktig jobb fremfor oss, og vi kan gjøre den samtidig som vi oppfører oss fint.

Godt valg – alle sammen!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *