Om å gå ut av komfortsonen

Ofte hører vi om mennesker som har gått ut av komfortsonen, eller du får en oppfordring om at du må prøve å gå ut av din egen komfortsone. Men hva er egentlig en komfortsone?

Komfort: Innretning/utstyr som gjør noe lettvint og behagelig.

Sone: Belte, avgrenset område med særegne forhold el. et bestemmelsessted.

Komfortsone kan da f.eks tolkes ut fra dette som :”ET KJENT/TRYGT STED DER DU HAR DET LETTVINT OG BEHAGELIG”

Vi mennesker har altså en komfortsone, et område hvor vi føler oss trygge, hvor vi vet at vi mestrer og har kontroll. Der er det godt å være. Komfortsonen øker og minker litt etter dagsform og situasjon, men så lenge vi bare befinner oss inne i den, så vil den ikke utvide seg nevneverdig. Utenfor komfortsonen befinner alt det andre seg. Det utrygge, farlige, destruktive. Dit skal vi ikke gå. Vi finner det såre, sorgfulle, smerten. Dit havner vi fra tid til annen, ufrivillig. Det er ikke farlig for oss. Vi vokser av det også, en viktig vekst. Men vi skal ikke bosette oss der. Smerten vi møter blir en del av oss, men vi skal etterhvert få lov til å ta den med oss tilbake inn i komforten, bringe den inn på trygg grunn i visshet om at vi skal klare å leve med den. Leve godt. Men utenfor finner vi også det spennende, utfordrende, byggende. Målet for våre drømmer. Et eventyr vi aldri trodde vi kunne drømme om. Muligheter som bare kan gripes med mot. Mot til å tråkke over fra komfort til uvisshet, fra trygghet til å gå i tro, fra kontroll til suksess.

Og husk: Det må være DIN komfortsone du både beveger deg inni og våger deg ut av. Ikke andres stemmer som lager en komfortsone du egentlig ikke passer inn i. For å kunne gå ut av komfortsonen, må du først ha en komfortsone. Du må vite hvem du er, og ha muligheten til å trekke deg trygt tilbake dit.

Å gå ut av komfortsonen betyr ikke automatisk at du skal begynne med fallskjermhopping og melde deg på 71 grader nord. Vi har alle ulike komfortsoner, og for noen er sånne ting helt ute i panikksonen. For meg handler det ikke om å gjøre ekstreme ting for å vise at jeg kan, og for å lære å kjenne min egen kropp. For meg handler det om å gå i tro på de drømmene jeg har, å heve meg over janteloven som sier jeg ikke kan, å våge å møte andre mennesker der jeg ser de er, å våge å si nei der det trengs og ja der jeg egentlig ikke tør, å gjøre det i kjærlighet til meg selv og dem rundt meg.

Det er ikke noe poeng for meg å hoppe i fallskjerm. Ikke har jeg lyst, og ikke tror jeg at jeg ville fått noen glede av det heller. Men det er et poeng for meg å stadig våge mer av det jeg har lyst til. Skrive, dele liv og tanker, rekke ut en hånd der det trengs, stå opp mot urettferdighet… Ja, og så var det den store misjonsdrømmen da, men den historien får være til en annen gang… 😉

Hvor kunne du tenke deg å gå utenfor din komfortsone?

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *