Kaoskontroll

Dette har vært en av disse ukene hvor ballene i lufta har vært ekstra mange, og de ikke alltid har landet der de skulle. Det startet med en allergisk reaksjon på minstemor forrige helg, noe som medførte prosjektil-oppkast og utallige runder på do, samt en ekstra hjemmedag sammen med en mamma som aller mest trengte å sove. Mamsen sovna visst også en aldri så liten stund, mens treåringen fylte doen til bristepunktet med dopapir. Veldig lett fiksbart heldigvis, men ikke akkurat det en mamma ønsker seg aller mest på bryllupsdagen. Utover uka fulgte forkjølelser i ulik grad, et prosjekt som skulle ferdigstilles mens snørr og feber herja, og en planleggingsdag som i planene mine «fortsatt var en uke eller to til.»

Og midt oppi alt dette, så stod siste innspurt av vårens store prosjekt. To biler med hver sine feil og mangler skulle bli til en super bil. Et arbeid som har krevd lite penger, men desto mer arbeidstimer. Timer hvor mannen har ligget under bilen og svettet, mens jeg har brukt energien på jentene. Etterhvert sene nattetimer fulle av mygg og irriterende problemer, og en mann som sovna over høyre framdekk midt på natta. En deadline på fredag hvor vi plutselig stod der først med en død bil, og så en død bil til. Ikke helt etter planen altså.

Fortsatt er vi billøse. Problemet på den nye bilen ble løst i går kveld, men eu-godkjenningen lot vente på seg da en systemoppdatering plutselig hadde rota til opplysningene som var registrert. I morgen gjør vi et nytt forsøk, for heldigvis lot det lett rette på seg.

Så på fredag stod vi der plutselig uten bil da, og det er da man skjønner hvor avhengig man er av denne bilen. Vi trengte mat, vi ventet besøk og vi skulle på besøk, og over helga skulle begge jentene på hver sin kontroll på sykehuset. Pluss på at vi bor på landet, og at sommerrutene på bussen har startet, så er man plutselig bittelitt i trøbbel. Fire busser i løpet av en hverdag, hvorav tre av dem på formiddagen. Ingen på helg.

Kaos. Problemer. Omorganisering. Nye problemer. Baller som spretter ut av banen. Når man ramser opp alle disse tingene sammen, og prøver å ta inn alt på en gang, så føles det ganske overveldende. Om man fokuserer bare på problemene og alt det som skal gjøres på en gang, så blir det ganske mye. Men det går heldigvis an å dele både problemer og intense perioder ned i mindre deler. Se på de små glimtene i stedet, så ser man lettere alt det positive som tross alt var rundt der også.

Når vi ser på øyeblikkene, så ser vi at selv om vi stod billøse på fredag, så fikk vi likevel gjort det vi skulle. Vi fikk låne bil til å handle på fredag, vi fikk skyss til et ærend på lærdag, og vi fikk låne bil igjen på søndag når vi skulle på besøk. Når vi tenker etter, så kan vi se all den hjelpen vi fikk til å løse bilproblemene, både til å brainstorme hva det faktiske problemet var og fysisk hjelp der ute i myggverdenen. Når vi ser nøye på den logistikken som var umulig å få til i går og i dag, så kan vi se at vi klarte det likevel. Med litt ekstra innsats og nøye planlegging fikk vi det likevel til å gå opp. Om jeg ser på bildene fra uka, så er det ikke snørr og spy og vanskelig bil jeg ser, men sol og hage og fine kveldsturer, glade jenter og mestringsfølelse for både store og små.

Kaoset er ikke alltid så stort som det påstår at det er. Problemer er ikke uløselige. Når man ber om hjelp, så får man hjelp. Sammen får man til det aller meste. Det har jeg lært (igjen) denne uka her, en lærdom som man kanskje må erfare en del ganger før man kan se på kaoset uten å føle et snev av maktesløshet og usikkerhet.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *