Ventesang, fjerde søndag.

Det tennes et lys i rommet,

en flamme så strålende klar.

Det jager bort mørket, så vi kan se

hverandre og Han som skal komme.

 

Det tennes to lys her hjemme,

to lyspunkt med flerdobbel kraft

av tro, håp og kjærlighet, viser de vei

for dem som har mistet sin stemme.

 

Det tennes tre lys i vårt lille land,

tre lys som forteller oss hvem

vi er, hvem vi hører til, hvem som har gitt

oss livet, all ære til Han!

 

Det stråler av lys over hele vår jord,

de lyser for liten og stor.

De viser oss Himmelens kjærlighet som

kom til oss med Jesus, vår bror.

The good and the bad

I dag skal jeg ikke skrive så mye. Noen ganger er det lettere å vise enn å forklare, så i dag skal jeg prøve meg på et nytt og litt skummelt virkemiddel: videoinnlegg. Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg har det. Har jeg en god dag? En dårlig dag? Det er ikke alltid så lett å svare på det, for hva er en god eller en dårlig dag? Hvordan forklarer man det for noen som ikke lever med samme sykdom? Hvordan kan man forklare de raske skiftene, alle nyansene, alt det påvirker og hvordan det vises på meg? Hvordan kan jeg forklare ME’s dårlige dager, når andre bare ser meg på de gode? Hvordan kan jeg forklare at de gode ME-dagene er noe annet enn gode dager for friske? Hvordan er det mulig å forklare at man føler seg som to ulike mennesker? Vel, det er ikke så lett å forklare og forstå, men jeg kan prøve å vise deg. I dag deler jeg to videoer med dere. Ett opptak fra en dårlig dag, og ett opptak fra en av de gode dagene. Forskjellen er der, og det er kanskje lettere å se enn å høre.

En dårlig dag med ME:

 

 

En god dag med ME:

 

Jeg vet ikke hvordan du opplever å se dette, men jeg som lever med det ser iallefall tydelig forskjellen. Jeg ser meg selv tydeligere enn jeg kanskje klarer å forklare med ord. Det tror jeg er viktig, både å se og å dele, for å spre riktig kunnskap om det som sies å være usynlig. Gjennom å se blir det usynlige fort synlig. Til sist må jeg bare påpeke at jeg ikke deler dette for min del, for å vekke personlig sympati. Jeg lever godt med min situasjon. Men jeg har en stemme for både meg og alle de andre usynlige, som jeg velger å bruke, både i ord, bilder og nå også i videoformat. Jeg håper gjennom dette innlegget at dere ikke ser bare meg, men også alle andre som lever med usynlig sykdom.

Ventesang, tredje søndag.

Det tennes et lys i rommet,

en flamme så strålende klar.

Det jager bort mørket, så vi kan se

hverandre og Han som skal komme.

 

Det tennes to lys her hjemme,

to lyspunkt med flerdobbel kraft

av tro, håp og kjærlighet, viser de vei

for dem som har mistet sin stemme.

 

Det tennes tre lys i vårt lille land,

tre lys som forteller oss hvem

vi er, hvem vi hører til, hvem som har gitt

oss livet, all ære til Han!

Den magiske måneden

Vi har kommet et stykke ut i desember. Julemåneden. Det som for meg, og mange med meg, er den magiske måneden. Dager hvor barnelatter og tindrende øyne åpenbares ikke bare hos barna, men også hos en del av oss voksne. Dager fulle av forventninger og mer eller mindre tålmodig venting. Dager hvor barna kommer hjem med klærne fulle av lim og håret som en glitrende krone, hemmelighetsfulle, fnisende over de egenproduserte julegavene som ligger i skuffen i barnehagen. Kvelder hvor hele familien kroer seg godt sammen i sofaen for å se på Snøfall, alle like spente på hva som skal skje, alle like utålmodige hver gang en ny episode tar slutt. Netter hvor ungene knapt får sove, fordi det er så mye spennende og magisk som skjer. Adventskalender, kirkebesøk, julekonsert, luciafest, besøk av julealven. Hver ting en stor glede, og hver ting et nytt skritt videre mot den store dagen. Skapet med alle gavene som ingen har lov til å åpne, står der som en låst borgdør med alskens spennende hemmeligheter bak. På gløtt av og til, men lukkes snart igjen. Huset som lyses opp av julepynt og juletre og julelys, lukter pepperkaker og sirupssnipper. Fulle bokser som allerede har blitt åpnet både en og fem ganger.

Og så, det mest magiske av alt, det lille barnet i krybben. Det nyfødte, blodige, gråtende guttebarnet, født i ytterste fattigdom i en lurvete stall, den største som ble den minste, spedbarnet som var konge, frelser, Guds sønn og vår venn. Han som kom til oss for at vi skulle få komme til Ham. Selve grunnen til at vi feirer jul. Han som vi ikke finner i jaget etter julegaver eller maset om de sju slagene og grønnsåpelukt i alle husets kroker. Han som vi finner i roen, i tindrende barneøyne, i julefortellingen, i fellesskapet, i gavmildheten og gjestfriheten, i treåringen som synger med hjertet: «Gladige jul, heldige jul! Engler daler i mitt skjul. Hit de flyver med paraply grønt, hvor de ser hva for Gud er skjønt. Landlig iblant oss de går, landlig iblant oss de går.»

Med ønske om at alle har og får en riktig magisk desember!

En kirke med utstrakte armer

Endelig kommer den. Den siste delen i bloggserien om kronisk sykdom og trosliv. Jeg har fortalt fra min historie, delt erfaringer om trosliv, tjeneste og fellesskap, alt dette fra eget perspektiv. På den andre siden av bordet sitter også en annen part. Menigheten, det fellesskapet jeg har snakket om. Hvordan kan menigheten være med og gjøre en positiv forskjell hos dem som faller utenfor. Hvordan kan fellesskapet komme oss i møte. Hvordan skal man unngå å være til skade selv om man har opptrådt i beste mening. Hvordan skal man som fellesskap dekke over det hullet som din manglende tjeneste skaper. Hvordan skal du og menigheten fortsatt være et likeverdig fellesskap. Hva slags forkynnelse trengs i menigheten i forhold til dette temaet. Jeg har spørsmålene, mange av dem. Jeg har ikke alle svarene, men jeg har noen erfaringer og tanker.

Det første og det aller viktigste er dette: Å opptre med kjærlighet og respekt. Sannsynligheten er stor for at den syke allerede har opplevd talløse overtramp fra både mennesker og systemer. Mennesker som ikke har trodd dem, mennesker som har sett ned på dem, mennesker som har laget sine egne, feilaktige sannheter om dem. Systemer hvor de er ingen, verdiløse, navnløse, knapt et tall i mengden. Systemer hvor deres eneste verdi ligger i evnen til å tjene samfunnet, evnen til å tjene sine egne penger. Alt dette former oss, og det siste vi trenger er å bli møtt på samme måte av vårt fellesskap, våre brødre og søstre, Guds tjenere på jorden.  Vi er fortsatt de samme menneskene som før, sykdommen har ikke forandret den vi er eller den verdien vi har. Ikke for Gud, og heller ikke for mennesker. Om du elsket oss før vi ble syke, så kan du elske oss nå også. Du trenger ikke å elske sykdommen, men vi er mer enn bare den. Om du respekterte oss før vi ble syke, så kan du respektere oss med sykdommen også. Sykdommen har kanskje fratatt oss våre krefter, våre oppgaver, vårt engasjement, men det har ikke fratatt oss vår tro, vår integritet, våre tanker, vårt mot. Se ikke ned på oss for alt det vi ikke lenger klarer, se oss inn i øynene og se at vi fortsatt er der.

Undervisning og forkynnelse er med på sette sterkt preg på en menighet og et fellesskap. Det vi lærer, det tror vi og lever vi, innenfor visse rammer selvfølgelig. Jeg tror det er viktig å sette fokuset på undervisning om at vi først og fremst er Hans barn, og ikke Hans tjenere. Den undervisningen finnes, troen på Gud som vår Far står ofte sterkt, men fokuset på tjeneste og kall kan ofte rope så mye høyere at forholdet mellom Far og barn blir skjøvet bort. Jeg tror det er sunt at disse to forkynnes sammen også. Det at vi er gitt status som Hans barn betyr at vi ønsker å tjene, slik et barn ønsker å hjelpe sine jordiske foreldre. Såfremt man kan. Samtidig, det å være i tjeneste uten å ha en klar bevissthet om at vi først og fremt er Guds barn, kan fort bli usunt og tungt. Også for de som er friske, men spesielt når kroppen svikter tjenesten. Jeg liker historien om Marta og Maria. Marta som tjener, Maria som har valgt den gode del, vi som skal ta til oss en god kombinasjon av disse to. Som syk kan man ikke velge, men vi er fortsatt gitt den gode del. Den gode del er ikke for god for oss, selv om vi ikke kan delta i tjenesten.

Det er en veldig fin balansegang mellom oppmuntring og press. I menighetssammenheng synes jeg mange er veldig flinke til å oppmuntre hverandre, både i trosliv og tjeneste. Stå på! Dette klarer du! Jeg står sammen med deg! Det synes jeg er kjempeflott, og jeg har sett gang på gang hvordan mennesker vokser både i tro og i tjeneste av at noen har sett deg og trodd på deg. Jeg har selv også vært en av dem som fikk vokse frem fordi noen så hvem jeg var og hvem jeg var på vei til å bli. Det som er viktig med all slik oppmuntring, er at det skjer i takt med det mennesket som skal vokse. Man setter ikke en nyfrelst på talestolen og ber om en prekenserie om Jesu liv og lære, man starter i det helt små og utvikler seg derfra. Oppmuntring er også fint for dem som faller utenfor, for oss som er syke, men det er viktig å vite at balansegangen kan rokkes ganske kraftig. Hele livet vårt er rystet, og vi virker kanskje ikke lenger på samme måte som før. Kanskje må vi oppmuntres til å ikke være i tjeneste. Kanskje må vi oppmuntres til å hvile. Kanskje må vi oppmuntres til å ta imot. Dette ser jeg ofte blir vanskelig for dem som står der sammen med oss og skal oppmuntre oss frem mot større ting. Det å oppmuntre til «mindre ting» blir for mange en så uforståelig tanke at man istedet ender opp med å presse oss oppover istedet. Et usunt press som skader, selv om det er godt ment, selv om det er gjort i god tro. Nå skal man heller ikke kaste bort alle forventninger til den som faller utenfor, man skal ikke legge bort all oppmuntring. Ved å stoppe oppmuntringen fordi man ikke ser de resultatene man ønsker, så sier man indirekte at vedkommende er mindre verdt. Ved å ikke stå sammen med et menneske som trenger hvile, så sier man indirekte at vedkommende er uønsket, mislykket, ikke elsket. Det går at å se et menneske og dets evner, dets potensiale, uten å kreve det. Jeg ser deg, jeg ser hvor du kan nå, men akkurat nå skal du hvile og jeg passe på deg.

Et annet aspekt ved tjeneste og oppmuntring er alle dem som står i tjeneste av et eller annet slag når livet rammer. Hvem har da ansvar for at tjenesten blir opprettholdt, med eller uten den som ble syk? Altfor ofte ser jeg at det ansvaret legges på den syke, den som satt med tjenesten i utgangspunktet. Enten må han finne en erstatter, fortsette å fungere i tjenesten selv om man ikke fungerer i det hele tatt, eller så må tjenesten legges ned frem til det skjer en endring. Det å legge ansvaret på den som er syk, den som faller utenfor, tror jeg på mange måter ikke tjener verken den syke eller menigheten. Den syke vil føle skyld og press, kanskje gjøre mer enn det som er tilrådelig for å opprettholde tjenesten, mens menigheten vil sitte med en svært usikker tjenestepost. Jeg tror det er viktig at alle menigheter, både store og små, iallefall har tenkt gjennom hva som skjer når et menneske ikke lenger makter sin tjeneste. Er det noen som kan trå til, finnes det andre løsninger, kan flere tjenester slås sammen? Kanskje blir ikke løsningen optimal alltid, men å legge ansvaret over på den som ikke lenger klarer å stå i tjeneste er heller ikke optimalt.  Ingen mennesker, ikke en gang pastoren, skal være uerstattelige i tjenesten. Om tjenesten er viktig, så er vi alltid viktigere som mennesker, som Guds barn.

Når noen blir syke eller opplever problemer, er det naturlig at de blir bedt for. Både i de personlige bønnene til dem som er rundt, men også i form av direkte forbønn. Det er en viktig del av troen vår, både at vi skal få lov til å komme til Gud med alt som opptar oss og smerter oss, og at vi har en Gud som har kraft til å helbrede. Det er også godt for den som er kronisk syk å vite og oppleve å bli bedt for både her og nå og over lang tid, fordi det er et tegn på at man er sett, at man er ønsket det beste, at man ikke er glemt, verken av Gud eller mennesker. Noen fallgruver er det også når det gjelder bønn og syke, og jeg har lyst til å sette fokus på tre ting. For det første: Vær ekstremt forsiktig med å åndeliggjøre sykdommen. Sykdom er oftest nettopp bare det, sykdom. Virus, bakterier, skader, ulike former for fysiske angrep på kroppen. Ikke angrep fra djevelen, ikke et tegn på liten tro, ikke et tegn på personlig synd, ikke en åndelig kamp man skal seire over. Til syvende og sist kan man kanskje si at en verden uten onde makter ikke vil inneholde sykdom, men det må ikke overføres til å gjelde hver enkelts sykdom, til å bli den sykes personlige feil og ansvar. For det andre: Ikke tving forbønn på noen. Jo visst er det godt å ha muligheten til å bli bedt for, jo visst er det kraft i bønn, men det må være et tilbud, ikke en tvangshandling. Hva du gjør hjemme i ditt eget personlige bønneliv, bestemmer du selvfølgelig selv, men det å kreve forbønn for et menneske gang etter gang kan fort bli en belastning. Det er ikke alltid man blir bønnhørt, det er ikke alltid man blir frisk, og stadige påminnelser om at nå MÅ du bli bedt for, oppleves ofte som en bekreftelse på at du ikke tror riktig, ikke ber riktig, ikke er verdig. Det blir også en stadig påminnelse om sykdommen, et usunt fokus som fort kan ta overhånd. En viktig del av å leve med kronisk sykdom er å lære å akseptere den og leve med den, og balansegangen mellom håp og virkelighet må være tilstede. Det tredje jeg vil sette fokus på er dette: Et menneske med kronisk sykdom som søker forbønn, søker ikke alltid forbønn for den kroniske sykdommen. Sykdommen er ikke det eneste vi er, det skjer andre ting i livene våre også, alt henger ikke sammen med sykdommen. En vanskelig situasjon, en relasjon som trenger å helbredes, en annen sykdom som har kommet på, en krise i familien, et brudd, behov for en bedre økonomi. Alt dette, alle andre ting som skjer med oss, er ting som fortjener sitt eget fokus i en forbønnssituasjon, uten at bønnen for den kroniske sykdommen overskygger det. For et menneske som har akseptert sin helsesituasjon, kan det være viktigere å be for en bedre relasjon med en venn enn å be om å bli frisk.

Til sist: Når den syke ikke lenger klarer å stå i tjeneste, å komme til kirke, å være en del av fellesskapet, så må menigheten bruke SIN kropp. GÅ til den som er syk, der de er. Gå på besøk, vær en venn. SE den syke, våre begrensninger, vår sorg, vårt håp, våre drømmer. HØR vår historie, våre erfaringer, våre behov. Rekk ut HENDENE for å gi omsorg, for å gi praktisk bistand, for å holde oss når det er for vondt. Praktisk hjelp er veldig undervurdert, et praktisk tegn på den kjærligheten vi som fellesskap føler for hverandre. Fortsett å SNAKK med oss, vi er fortsatt her. Del ditt liv, din tro, fellesskapet med oss, på en sånn måte at vi fortsatt føler at vi deltar, at vi er den del av det. Vi er fortsatt interessert selv om vi har fysiske begrensninger. Bruk HJERTET til å se oss gjennom Guds øyne, til å elske oss slik som du elsket oss før, til å være vår søster og bror med alt det betyr. Vi trenger deg, men du trenger også oss. Ikke fordi vi skal prestere noe, ikke for å få oss inn i tjeneste eller få oss friske, men fordi vi er mennesker som er glade i hverandre, søsken som ønsker det beste for hverandre. I en familie er ikke alle alltid på samme sted, men alle er alltid like viktige, alle er like elsket. Elsk oss, for vi elsker menigheten, vi elsker fellesskapet, vi elsker Jesus!

Ventesang, andre søndag.

Det tennes et lys i rommet,

en flamme så strålende klar.

Det jager bort mørket, så vi kan se

hverandre og Han som skal komme.

 

Det tennes to lys her hjemme,

to lyspunkt med flerdobbel kraft

av tro, håp og kjærlighet, viser de vei

for dem som har mistet sin stemme.

 

 

God andre søndag i advent!