En bønn om hjelp

/Inneholder lenke til viktig innsamlingsaksjon/

I en seng på et pleiehjem ligger det en kvinne i mørket. I år etter år har hun ligget der, akkurat som om noen har lukket døren og glemt henne. Glemt, ja nesten bortgjemt, så ingen skal begynne å stille spørsmål. De spørsmålene hun selv stiller, blir ikke hørt. Den hjelpen hun trenger, får hun ikke. Fremtid og håp er ikke ord de som skulle hjulpet bruker om henne, hun ligger kun på lagring. Hun er i live, men hun lever ikke. Ikke slik hun er ment å gjøre, slik hun gjorde det den gangen hun var frisk. Men heller ikke slik et menneske med alvorlig sykdom skulle få lov til å leve, med omsorg, hjelpende hender, med håp og med verdighet. Livet er tatt fra henne, hun eier ikke lenger seg selv. Ikke bare på grunn av sykdommen, men fordi hun ikke blir tatt på alvor, ikke blir trodd, ikke blir respektert, ikke blitt behandlet som et likeverdig menneske.

Dette er ikke en film, det er virkelighet. Rå, brutal virkelighet. Dette er ikke en historie fra en Sovjet-stat, en historie fra århundrer tilbake. Dette er virkeligheten i Norge i dag. Kvinnen i sengen heter Birgitte, en flott, hjertevarm kvinne jeg har fått lov til å bli litt kjent med. En kvinne i den dypeste nød, en nød jeg bare må, og har fått lov til å dele med dere.

14111585_1770105566535296_544402570_n
I tolv år har Birgitte ligget i denne sengen, fanget i mørket.

Birgitte var en aktiv kvinne både i jobb og på fritida. Reiselivssjef, leder og administrator i arbeidstida, glad i sport og trening, reiser og tid med mennesker på  fritida. Ressurssterk, det er ordet som kommer til meg aller først. Ressurssterk, livsnyter, omsorgsfull, menneskekjær. Et menneske som gløder av liv og energi, et menneske som skaper liv rundt seg, en kvinne full av latter og glede.

Så kom influensaen. Det som skulle være en helt vanlig influensa, det som skulle sende både henne og samboeren i seng for en uke eller to, det var ikke lenger bare influensa. Ingen av dem ble friske igjen, begge ble alvorlig syke som følge av influensaen. Han med alvorlig ME, hun med svært alvorlig ME. Svært alvorlig ME, den alvorligste graden av en allerede livsomfattende sykdom. En av de aller sykeste i Norge, en av dem som skulle fått aller mest hjelp og støtte.

Store hudproblemer hun ikke blir utredet for.
Store hudproblemer hun ikke blir utredet for.

Nå ligger hun der, og må ha hjelp til det aller meste. Mating, snuing, hygiene. Samtidig lever hun med slike smerter at hun knapt kan berøres. En massiv kombinasjon av symptomer som for oss som er friskere vil virke uutholdelig. En hårfin balansegang mellom pleie og restitusjon, en balansegang som ingen følger. Det som skulle vært en tid hvor hun fikk hjelp til å bli friskere, hvor andre skulle tatt over ansvaret for at hun fikk den behandlingen hun trengte, hvor hun selv skulle få hvile i vissheten om at alt det beste ble gjort for at hun igjen skal få tilbake det livet hun ønsker å leve, det har istedet blitt til tolv år i helvete. Jeg banner ikke, men det finnes ingen annen dekkende måte å beskrive Birgittes situasjon på. Tolv år hvor hun selv har mistet all råderett over sin egen kropp, tolv år uten adekvat behandling, uten vilje til å tilpasse opplæring og behandling til den alvorlige sykdommen hun faktisk har. Det kunne vært tolv år med bedring, det får vi dessverre aldri vite. Istedet ble det tolv år med stadig forverring. Tolv år hvor hun selv har måttet lære opp stadig nytt personale, hvor hun har måttet bruke alle krefter på å kjempe mot et system som ikke har kompetanse eller ønske om å behandle svært alvorlig ME, krefter hun kunne og skulle fått brukt til å bli friskere.

Utallige ganger har hun bedt om bedre opplæring for pleierne, at retningslinjer for behandling skal bli fulgt, en mer forutsigbar hverdag med et fast team av pleiere som kjenner henne og hennes situasjon. Likevel har ingen positiv endring skjedd gjennom alle disse årene. Flere ganger har hun sett seg nødt til å anmelde pleiehjemmet for uriktig, uverdig, utilstrekkelig pleie. Like mange ganger har hun blitt avfeid. Systemet beskytter sine egne, ikke en sårbar kvinne som knapt har krefter til å kjempe for sitt eget liv. Likevel kjemper hun så godt hun kan. Hun ønsker å leve, ikke bare lagres resten av livet.

Hendene er ødelagte etter å ha fått flere nerver i klem etter tvangsvasking.
Hendene er ødelagte etter å ha fått flere nerver i klem etter å ha blitt vasket.

Maktesløs, det er det hun er. Et lite menneske i møte med et stort system, et lite tall i statistikken. Like fullt et likeverdig menneske som mest av alt skulle ønsket å bli behandlet som et menneske igjen, ikke bare som en vanskelig sak. Ønskene hennes er så grunnleggende, så nødvendige, at det føles ufattelig å måtte skrive dem. Å bli trodd, respektert, lyttet til. Å få tilbake sin medbestemmelse, sin verdighet. Å bli møtt med kunnskap, forståelse, interesse. Å slippe umyndiggjørelse, tvang og løgner. Et ønske om menneskeverd. Det skulle vært så selvsagt at ønskene hennes ble innfridd. De blir ikke det.

Birgitte kommer ikke lenger på egenhånd. Hun trenger hjelp. Familie, venner, bekjente har i lang tid forsøkt å hjelpe, men det trenges sterkere stemmer. Det trenges autoritet, lover å stille seg bak, det trenges et faglig støtteapparat for å redde Birgitte, for å gi henne håp om å komme tilbake til livet, for å gi henne en fullverdig behandling. Venner og familie har nå startet en innsamling for å skaffe Birgitte advokathjelp, hjelp til å utforme viktige dokumenter angående hennes helse og behandling, hjelp til å bli fulgt opp fra utsiden. Det er ingen tvil om at hun trenger det.

Innsamlingen kan dere finne på bidra.no, og etter å ha fått tatt del i historien hennes, ber jeg dere innstendig om å vurdere å hjelpe. Bidra med et pengebeløp om dere kan, del historien så flere kan få vite og mulighet til å hjelpe. Birgittes sak ser ut til å være en av de vanskeligste i landet, og nå kjemper vi for henne. Men vi kjemper ikke bare for henne, vi kjemper også for alle som en eller annen gang kan risikere å havne i hennes situasjon. Ingen skal måtte det.

Død hud skulle fjernes, noe som førte til brannskader som ble dekket til med toalettpapir.
Død hud skulle fjernes, noe som førte til brannskader som kun ble dekket til med toalettpapir.

En dag er håpet at Birgitte skal danse igjen, at hun skal få reise, gå på teater og le sammen med venner. Håpet om en kur og riktig behandling ligger der, så hun igjen kan kjenne gleden av inspirasjon og utfordringer i jobb, så hun igjen kan få bli den hun er ment å være. En ressurs, en leder, en livsnyter. Inntil da må vi sørge for at hun ikke blir glemt, ikke blir bortgjemt. Inntil da må vi sørge for at hun blir behandlet som et menneske. Inntil da må vi kjempe sammen med henne.

 

 

 

 

 

 

 

/Innsamlingsaksjon for å gi Birgitte et verdig liv/

 

 

OPPDATERING: Etter nøye overveielser og forespørsler om hvorvidt dette kan være en sann historie, har vi som taler Birgittes sak besluttet å legge ved linker til tidligere pressesaker angående hennes situasjon. Det bes om forståelse for at overstående er en bloggpost og ikke en avisartikkel, og dermed ikke bringer med seg alle konkrete detaljer og fakta, men er ment som en personlig beretning om en historie som berører og opprører, samt at å vurdere publisitet gjennom nye, konkrete avis/mediesaker krever nøye vurdering av både kortsiktige og langsiktige konsekvenser for Birgittes situasjon.

Gjennom vedlagte linker kan dere lese tidligere saker om situasjonen:

Nødrop fra ME-pasient

Etterlyser bedre pleie

Omtale på facebooksiden Don’t forget ME

 

Vi må si snille ord

Ord har makt. Det vi sier har betydning, både for andre og for oss selv. Hvordan vi bruker ordene, sier noe om hvem vi er. Ordene vi sier om og til andre vil alltid følge dem. Ord kan forene og skille, helbrede og skade, løfte opp og trykke ned.

Det er så lett å snakke om andre. La andre være dagens samtaleemne, ukas sensasjon, gjengens sladderobjekt. Baktalelse. De ordene som bærer negative fortegn, de ordene vi bare sier til andre, ikke til dem det gjelder. Trekker dem ned i gjørma bak deres rygg. Vi har nok alle gjort det, vi har nok alle vært ofre for det.  Sanne historier vi skulle ønske ingen gravde i, historier som ble mer og mer usanne for hver gang de ble fortalt, fjæra som ble til en hel bondegård. Misunnelse og skadefryd som skaper løgner og ødelegger andre.

«Nei, Ludvig hadde slik angst for alle disse u’ene, som menneskene satte foran ordene. Hvor ofte hørte og leste man ikke om uvennskap, utroskap og ufred. Fikk man bare denne bokstaven vekk, ville resten av ordet bli til bare glede.» (Kjell Aukrust.) U’en blir et negativt fortegn i mange ord, på samme måte som ordene våre får negative fortegn når vi ikke snakker med godhet i hjertet. Gode ord. Snille ord. I Kongens nyttårstale i 2014 ble det fremhevet dette. I en barnehage hadde de laget egne grunnlovsparagrafer i forbindelse med grunnlovsjubileet, og den ene barneparagrafen gav gjenklang hos Kongen. «Vi må si snille ord.»

Vi må si snille ord. Om hverandre og til hverandre. I Romerne 12, 10 står det at vi skal kappes om å hedre hverandre. Snakke fint om hverandre. Snakke fint til hverandre. Ikke baksnakking, men framsnakking. Ord som tåler dagens lys, ord som tåler å bli møtt av mottageren, ord som ikke skader og gjør vondt. Jeg skulle ønske vi ble flinkere til å snakke fint om og til hverandre, flinkere til å faktisk rose andre når vi kjenner glede over det de har gjort eller den de er, for uten at noen sier det, viser det, kan man ikke vite at man er satt pris på. «Det er tanken som teller», kan vi kanskje si til oss selv, både om de fine ordene vi skulle sagt og de gode gjerningene vi skulle gjort. Frode Øverli snur det litt på hodet: «Husk at den som sier det er tanken som teller, kan verken telle eller tenke.» De andre er ikke tankelesere, så tanken teller egentlig bare for deg selv, for din egen samvittighet. Alt det positive jeg holder inne med, får ingen andre glede av.

Så veldig mange har delt historier om oppvekster og hverdager preget av vonde ord, vonde handlinger. Noen ganger bare helt nøytrale ord. Ingen åpenlys negativitet, bare fullstendig stillhet om alt det gode som fantes i en. De negative ordene, fraværet av positive ord, begge disse vil ligge og slite på et menneske i lang tid, for noen et helt liv. Men så kommer det, det ene positive ordet. Kanskje betyr det ikke noe i dag, kanskje skjer det ikke en endring med en gang, men en spire er sådd. En liten flik av godhet,sannhet, har nådd inn i hjertet. Mahatma Gandhi sa: «De vennlige ordene som sies i dag, kan bære frukt i morgen.» Vitnesbyrdene om de forløsende vennlige ordene er også utallige, menneske på menneske som har fått nytt håp, nytt liv på grunn av noen små, gode ord. Ordene våre har makt, også til å vende håpløshet til håp.

«Men det er jo så flaut å si det. Tenk om hun ikke tror på meg når jeg sier det. Tenk om han ler av meg. Det betyr jo ingenting for dem likevel.» Vi har så mange unnskyldninger for å ikke si det vi egentlig ønsker, kanskje litt av frykt for hvordan det blir mottatt, kanskje aller mest fordi vi rett og slett ikke er vant til det. Selv har jeg måttet øve meg på det. Øve meg frem til å forstå at mine gode ord betyr noe, at det jeg sier kan forandre noe, finne troen på ordene mine. Og jo mer jeg øver, jo lettere er det å våge, jo lettere er det å la ordene komme automatisk, som en del av det naturlige språket mitt.

Delt glede er dobbel glede, sies det. Delte gode ord gjør godt både for avsenderen og mottageren. Det gjør noe med oss å få lov til å velsigne andre også. Den som velsigner andre, blir selv velsignet. Godhet har en tendens til å komme tilbake til avsenderen. Gode ord avler nye gode ord, fred, fellesskap, samhold, vekst, glede. Jeg utfordrer mer enn gjerne både deg og meg til å bli enda flinkere til å finne de gode ordene, og til å si de til dem det gjelder. Det betyr noe! Kongen befaler: Vi må si snille ord!

A spoon of life

Tidligere har jeg skrevet om the spoon theory, som er en måte å forklare hvordan det er å leve med kronisk sykdom. Man får utdelt et visst antall skjeer hver morgen, som hver og en skal brukes til ulike aktiviteter gjennom dagen. Som frisk har man som regel nok til dagens gjøremål og et sosialt liv, mens man som syk stadig er i underskudd av skjeer. The spoon theory handler om å planlegge og gjennomføre dagen ut ifra de skjeene man har fått utdelt, og ut i fra de variablene som finnes i livet.

Energiøkonimisering og aktivitetsavpasning er viktige begreper for en kroniker. Vi må lære oss å gjøre lite nok til at vi ikke blir sykere. Samtidig er det også viktig å bruke de skjeene vi har fått, å ikke la kroppen visne av inaktivitet. En kropp som er helt uten aktivitet har mye vanskeligere for å bygge seg opp igjen den dagen man eventuelt skulle finne en kur eller få en bedringskurve. Det handler ikke nødvendigvis om trening og jobb, kanskje handler det for noen bare om å klare å lage middag eller hente posten hver dag. Men de små tingene som man klarer uten at det skader en, er likevel utrolig viktige.

«Og så har du jo de skjeene som GIR oss energi når vi bruker dem», kom det fra en venninne. Ja, for de finnes de også, og de er minst like viktige som å passe på de andre skjeene. Man skal tross alt leve midt oppi dette også, og da er det viktig å ha noe å leve for. Livgivende skjeer. Venninnen min snakket om det å være sammen med tantebarn, en av hennes store gleder i livet. At det å tilbringe noen dager sammen med dem gav henne mindre smerter og færre migreneanfall. Riktignok bare helt til hun kom hjem igjen, og kanskje opplevde en smell eller en symptomforverring,  men det å få oppleve bare en liten stund med bedring gjør utrolig godt. Samtidig er det noe med å få lov til å delta i livet, få lov til å være med på noen av de tingene man elsker mest, ikke alltid være utenfor.

For min egen del har jeg opparbeidet meg en hel haug med små og store ting som gir meg livsglede. Ting jeg kan ta i bruk, avhengig av hvordan formen er. Søm og redesign av møbler for de gode dagene, strikking eller hekletøy for sofadagene, bøker for de dårligste. Ja, bøker for alle de ulike dagene da, det må jo sies. Det er en måte å skape glede i en unormal situasjon, men samtidig er det ting som gir stor glede i seg selv, ting jeg gjerne kunne tenkt meg å gjøre om jeg var frisk også. Men nå snakker jeg om aktiviteter jeg bruker i en tilpasset hverdag, og det er ikke alltid man har lyst til å leve i denne nøye tilpassede hverdagen.

Noen dager vil man leve stort, noen dager vil man ha ferie fra hverdagen, noen dager trenger man å ikke bry seg om de konsekvensene som vil komme etterpå. Legge alle skjeene på bordet, søke om energilån med høy risiko. Leve som om man var frisk bare for en liten stund. Venninnen min nevner tid med tantebarn. Høylydt, høyenergisk, høy gledesfaktor. For meg er den ultimate energiutblåsningen en fisketur. På land eller i båt har ingen betydning, om jeg faktisk får fisk har ingen betydning. Luktene, lydene, solnedgangen, spenningen hver gang jeg drar inn snøret, hver gang det rykker til, det er selve livet. Og da kan jeg stå i timevis, og det tar lang tid før jeg kjenner smertene. De kommer etterhvert, for full kraft, og kanskje må jeg ha hjelp for å komme meg hjem igjen, men for en liten stund har jeg virkelig levd, trosset grensene som stenger meg inne, fått en opplevelse jeg kan leve lenge på.

Så hvorfor kan vi ikke bare gjøre sånne ting hele tiden da, siden vi så åpenbart føler oss bedre når vi gjør dem? «Hvis du bare gjør sånn eller slik, så glemmer du at du er syk, og da slutter du å være syk også.» Jeg er blant de første til å ØNSKE at det var sånn, men det er dessverre ikke sånn det fungerer. Du kan ikke dekke over smerte, verken fysisk eller psykisk, over lengre tid. Du kan ikke helbrede alvorlige sykdommer med aktiviteter, uansett hvor glad du blir av dem. Som middel i en helbredelsesprosess er slike aktivitetsboost ganske nytteløse, kanskje til og med skadelig for en kortere eller lengre periode. Men som sykdomsmestring, som livsmestring er de verdt mer enn gull.

For dem som har skjønt poenget med energiøkonomisering og aktivitetsavpasning, kan sånne aktivitetsboost virke litt skumle, som om vi sløser med helsa vår, og kanskje selv kan for at vi er «så syke som vi er.» Burde ikke, skulle ikke, må ikke, de hemmende ordene som kan komme både fra en selv og fra andre. Men det er akkurat det vi bør og det vi må, mange av oss. Velge å leve på egne premisser, velge å tøye grensene for de tingene vi elsker og savner aller mest. Kanskje velge å leve litt mer smertefullt, om det betyr at livskvaliteten ellers øker betraktelig. Men alt dette må være opp til hver enkelt. Noen er ikke der at de kan låne energi til slike ting, noen finner ikke lenger glede i de tingene de gjorde før, du er ikke sånn som meg, og har derfor andre grenser og andre preferanser enn meg.

Men jeg vet for min egen del: Jeg tar heller en uke med ekstra smerter etter en fisketur i ny og ne, enn aldri å skulle fiske igjen. Jeg lever heller litt saktere og litt sykere hver eneste dag, enn å forsake tid med ungene (eller å ikke burde fått unger, som det ikke er uvanlig å få høre). Foreløpig finnes det ingen kur mot min sykdom og kanskje må jeg leve med den resten av livet. Men da skal jeg sannelig LEVE resten av livet også. Ikke bare vente på bedre tider.

Perfekt mamma eller dårlig mor?

Jeg har sett filmen «bad moms» denne uka, og selv om den er laget både humoristisk og overdrevet, hollywood-style, så har den et godt poeng. Faktisk flere gode poeng.

Å være mor i dag er krevende, på mange måter mer krevende enn for 20-30 år siden. Ikke fordi barna er så mye vanskeligere, ikke fordi våre egne mødre ikke gjorde jobben godt nok, men fordi samfunnet gjennom de siste årene har skapt et sett uskrevne regler for hva som kreves for å være en god mor. Vanskelighetsgraden har økt, lista er lagt høyere. Kravet om perfeksjon har trengt seg inn i familien. Det er snakk om perfekt mamma eller dårlig mor, ingenting i mellom.

Sjekklista for å få være med i supermammafellesskapet er lengre enn lang. Lista for å bli stemplet som dårlig mor er tilsvarende lang. Forskjellen er: Som supermamma må du klare alle kravene, som dårlig mor er det nok at du feiler på et punkt eller to. Da jeg vokste opp ble man kanskje sett på som en dårlig mor om barnet ikke fikk mat eller rene klær, om man drakk istedetfor å passe på ungene, om man banket ungene, tydelig neglisjerte dem og deres grunnleggende behov. I dag kan man like gjerne bli stemplet som dårlig mor fordi man ikke klarer å amme, fordi man ikke laget hjemmelaget babymat, fordi man jobber og er mor samtidig, fordi man sender barnet i barnehage for tidlig, for at man sender barnet i «feil» barnehage, fordi barnet ikke lykkes på skolen. Ja, man kan til og med bli stemplet som dårlig mor om man ikke kjøper den riktige barnevogna og de nyeste klærne. «Jaja, så du vil ikke barnets beste du altså?»

Ingen av oss er perfekte mødre. Noen ganger kan vi gjøre det bra, andre ganger lykkes vi ikke fullt så godt. Mange ganger er vi til og med skikkelig dårlige mødre. Men man kan være en god mor selv om man ikke er perfekt, og selv om man går på trynet noen ganger. Vi som er mødre, vi er bare mennesker vi også, mennesker med feil og mangler, akkurat som alle de andre. Og det er sånn det skal være, for hvilket signal gir vi til barna våre når alt vi gjør må være perfekt? Hva sier det om dem, alle de gangene de selv ikke klarer det?

Jeg sier ikke at man ikke skal prøve å være en så god mor som mulig, men noen av disse kravene som stilles er både latterlige og umulige. Om noen hadde spurt jentene mine, er jeg helt sikker på at de ville sagt at alle klemmene de får er viktigere enn om de får fersk salmalaks med økologiske grønnsaker eller frokostblanding til middag. At det å være elsket er viktigere enn å ha alle de nyeste tingene. At kvalitetstid like gjerne er å sitte i armkroken og se film, som å løpe rundt på fjellet. At de ikke bryr seg det minste om at jeg ikke klarte å amme dem, for de fikk mat og kos uansett. Nok mat, nok klær, en seng å sove i, et trygt hjem, foreldre som elsker dem og tror på dem. Basale behov, kjærlighet, trygghet, tillit, det er det som teller. Det er godt å se når barna lykkes, har det godt, når de presterer, når de strekker seg. Men det aller viktigste vi kan lære dem, er å være snille, rause, gode. Det aller viktigste kan vi best lære dem uten å stille for mange store, unødvendige krav til oss selv.

For å klare å være en god mor, så er det faktisk viktig at du har det godt selv også. Den velkjente sikkerhetsinstruksen fra flyet (som jeg også har skrevet om tidligere), hvor man blir bedt om å ta på sin egen oksygenmaske før man hjelper andre, gjelder også i mammarollen. Når du selv strever med å puste, er det vanskelig å gi barna det de trenger. For barna vil trenge deg, på en eller annen måte, gjennom hele livet. Likevel er det også viktig at vi som mødre må huske at barna ikke bare trenger oss, vi er ikke de eneste som skal lose disse små menneskene gjennom livet. De trenger pappa, de trenger eventuelle søsken, de trenger besteforeldre, tanter, onkler, venner, lærere, andre voksenkontakter. Du er ikke den eneste ansatte i dine barns liv, alt ansvaret ligger ikke på deg alene. Dere er et helt team, mangfoldig og uoversiktlig sådan, som står klare for å vise vei. En dag skal barna vokse opp og trenge deg mye mindre, men du trenger fortsatt deg. Det er viktig å leve for seg selv også, ikke bare for dem rundt seg.

Vi må senke forventningene til oss selv, og samfunnet burde virkelig være med på den utviklingen. Alle disse kravene bidrar kun til en ting: At mødre lever med konstant dårlig samvittighet over alt de ikke klarer. Heldigvis finnes det sterke stemmer som kjemper for å komme tilbake til den helt vanlige mammarollen i dag. Antisupermamma og Casa Kaos har blant annet gitt meg mang en god, gjenkjennende latter og tankevekkende innlegg, og er viktige bidrag i den offentlige debatten om mammarollen i dag. Pappahjerte og Kona til gir meg stadig vekk ærlige innblikk i en småbarnsverden som ikke er perfekt, men kaotisk, lærerik, herlig gøy.

Du kan være en super mamma uten å være supermamma. Du kan være et godt menneske uten å måtte strebe etter det perfekte. Barna våre kan bli til fantastiske, trygge, elskede mennesker, selv om vi feiler og selv om vi ikke når samfunnets krav. Du er en god mor, du er mye bedre enn du tror. Glem aldri det!

Take me, break me…

Jeg har aldri blitt voldtatt.

Hvorfor trenger du å vite det? Er det virkelig noe å si til andre? At noe IKKE har skjedd? Jo, jeg kan godt si det en gang til: Jeg har aldri blitt voldtatt. Ikke i en trang bakgate på joggetur i mørket, ikke på fest med gode venner, ikke av tilfeldige bekjente som ikke var så hyggelige som jeg trodde, ikke av kjæresten min når jeg selv ikke hadde lyst, mens han ikke kunne styre seg, ikke av en slektning som syntes egen tilfredsstillelse var viktigere enn fremtiden til et uskyldig lite barn. Alt dette har jeg sluppet.

Hemsedal-saken har brakt temaet voldtekt på banen igjen, et viktig tema som vi aldri må slutte å snakke om. Dommen har brakt frem sterke reaksjoner, og jeg har de siste ukene lest flere historier enn jeg kan telle, flere personlige erfaringer enn jeg klarer å fordøye. Sinnet over det vi kjenner på som en urettferdig, uriktig dom, får andre til å dele sine historier, samles i en felles sak. Og det er da det slår meg. Jeg har aldri blitt voldtatt, og det føles nærmest som en sensasjon.

Det skulle kanskje ikke føltes slik. Jeg er bare en bitteliten del av en statistikk som sier at hele 90 prosent av jenter og kvinner i Norge ikke har opplevd en voldtekt. Det er bare det at de 10 prosentene som gjenstår er så stor, de er likevel så enormt mange, det er likevel så ekstremt mange som er berørt, personlig eller gjennom noen de er glad i. 10 prosent høres så lite ut, men det rommer likevel omlag 250 000 ulike historier om overgrep mot kvinner. 250 000 kvinner som har fått noe stjålet fra seg. Denne statistikken viser nok dessverre bare et forsiktig anslag, det finnes andre statistikker med langt høyere tall, både for kvinner og menn. Det finnes mange, mange flere, avhengig av hvordan man definerer voldtekt og overgrep. En undersøkelse viser til at hele 55, 3% av kvinnene og 22,7% av mennene som deltok, hadde opplevd en eller annen form for seksuell krenkelse. Mørketallene er store, det er mange historier som gjemmes dypt inni et såret hjerte. Statistikk kan på mange måter være en viktig veiviser, men vi kan ikke telle overgrep i enkle tall, vi må lese dem i hvert enkelt menneske, bry oss om hvert eneste barn, hver eneste kvinne og mann som har opplevd dette. Du er sett, du er hørt, du er trodd.

Jeg har aldri blitt voldtatt. Betyr det at jeg har vært mer forsiktig enn andre? Betyr det at jeg har vært flinkere til å si nei? Betyr det at jeg har gjort ting riktigere enn andre? Betyr det at jeg har kledd meg tekkelig nok? Betyr det at jeg aldri har vært i fare? Svaret på alle disse spørsmålene er et klinkende klart nei. Det er ingenting jeg har gjort eller ikke gjort, sagt eller ikke sagt, kledd på meg eller av meg som har gjort at jeg er en del av den heldige siden av statistikken. Ingenting. Den eneste årsaken til at ingen har voldtatt meg, til at ingen har følt det på sin plass å ta fra meg mine grenser, til å ta seg til rette på et eller annet nivå, det er dette: Jeg har vært heldig.

Jeg har vært heldig. Jeg har hatt flaks. That’s it. Det er ikke min fortjeneste at jeg ikke har blitt voldtatt. Det er ikke din skyld at du ble det. Det er ikke jeg som har gjort noe riktig, det er ikke du som har gjort noe galt. Det er ikke jeg eller du som har ansvaret for det som har skjedd eller ikke skjedd. Ansvaret ligger ene og alene på den som velger å gjøre et annet menneske vondt, den som ikke godtar et nei, den som bruker sin makt, sin posisjon, sin styrke til å skade deg, ta kroppen din fra deg. Flaks eller uflaks, det blir på mange måter skremmende tilfeldig, men det er også viktig å vite hvor tilfeldig det faktisk er. Du og jeg kan være helt like, men det er likevel bare du som må leve med dette. Jeg slipper. Det kunne vært motsatt, det kunne like godt vært meg. Det var aldri vårt valg, ditt valg. Det skulle aldri vært din skam, ditt tap. Det var ikke din feil!

Jeg har aldri blitt voldtatt, og jeg vet ingenting. Vet ingenting om hvordan det må være å oppleve det, å måtte leve med det. Men jeg vet noe likevel, hvor viktig det er at vi aldri slutter å snakke om det. Vet det fordi jeg har fått være med og trøste, tørke sinte, redde tårer. Vet det fordi jeg har hørt den hviskende skammen fra dem som ikke var så heldige som meg. Vet det fordi jeg har fått høre detaljer så groteske at jeg ikke har ord for det. Vet det fordi jeg har sett liv forandres, ødelegges, knuses under byrden, både av selve overgrepet og av alt som kom etterpå. Vet det, fordi jeg har hørt bagatelliseringen, de grove beskyldningene, vet det fordi jeg har sett fortielsen og ansvarliggjøringen. «Dette snakker vi ikke om.» Jeg vet nok til å aldri tie om det.

Vi må aldri tie. Vi må snakke og snakke og snakke om det, helt til alle ofre vet at det aldri var deres feil, helt til alle vet hva grenser er, helt til alle tar et nei for et nei, helt til alle overgripere søker hjelp istedet for forløsning, helt til alle, absolutt alle er trygge. Vi må aldri, aldri tie.

Pusterom

Jeg løp. Alltid. Dagene hadde ikke nok timer, jeg hadde ikke nok hender. To uforutsigbare jobber som aldri gav meg fri. En relasjon som var knust til støv, og som lå og irriterte. Andre relasjoner som krevde mer og mer av meg. Vær her. Gjør det. Led oss. Følg oss. Aktiviteter som ble til forpliktelser. Et sterkt ønske om å redde verden, hele verden på en gang. Løp, løp, løp!

Det var ikke lenger nok av meg, og jeg skjønte at jeg måtte reorientere meg. Jeg tok valget om å snakke med en dame jeg kjente, en som jobbet som sjelesørger, en som var vant til å gå sammen med mennesker som hadde gått seg bort. Det var givende, oppklarende, utfordrende.

Det kanskje viktigste hun lærte meg var at jeg måtte ta tid til å ta vare på meg selv. Hun gav meg en oppgave: Gjør noe som er bare for deg selv minst en gang hver uke. Skjem deg selv bort. Du fortjener det!

De små, enkle tingene. De som gav et viktig avbrekk i hverdagen, de som gav  kortvarig, men intens glede. En avslappende time i badekaret. Å krype sammen i godstolen med et varmt pledd og en stor kopp kakao. Å gå på kino helt alene for å se favorittfilmen for tredje gang. De store tingene. De som kom etterhvert, de som skulle være med og restaurere meg, bygge videre på det livet jeg var ment å leve. Å koste bort støvet av det som ikke skulle være mer. Å sette grenser for min egen tid. Å si nei når det trengtes. Å lære å elske meg selv, helt på ordentlig.

Det er viktig å ta vare på seg selv. Mange er redde for det. Redde, fordi de ikke fortjener det. Redde, fordi de ikke vil være en del av den egoistiske kulturen. Redde, fordi de ikke vet hvordan.

Men det er ikke egoistisk å ta vare på seg selv. Det er sunt. Det står allerede i Bibelen. «Elsk din neste som deg selv.» Som deg selv. Du skal elske deg selv og ta vare på deg selv, og så skal du elske din neste. Det er ingen motsetning i det, de utfyller hverandre. Kjærlighet og omsorg er en sirkel. Det er vanskelig å gi noe man selv ikke har eller opplever.

Det er en grunn til at man under sikkerhetsinstruksjonene på fly alltid blir bedt om å ta på sin egen maske først, før man hjelper andre. Kan du ikke puste selv, så kan du heller ikke hjelpe andre med å få puste. Du trenger pusterom, du trenger liv, du trenger kjærlighet. Du, og vi, trenger deg.

Ta tid til deg selv. Finn ut hvem du er og hva du vil. Elsk deg selv som den du er, og ikke bare som den du skulle blitt. Pust ut. Pust inn. Repeat. Du er viktig. Du er elsket som den du er, og ikke bare for det du gjør.

Livet spør ikke før det skjer

Det er ikke alle dager som er like gode. Livet byr på både glede og sorg, tilfredshet og smerte, godt og vondt. Vi ønsker oss en overvekt av de gode dagene, selvfølgelig, men noen ganger tar de mørke dagene over, gir oss mer motgang enn vi egentlig kan bære.

En venninne skal snart opereres for krefttype nummer to i løpet av et år. Hun er ufattelig modig og har en kampvilje uten like, men det er klart at hun også bombarderes av sjokk, smerte, redsel, motløse tanker.  Flere bekjente har i løpet av det siste året mistet et av sine dyrebare barn, det aller, aller verste scenario for en forelder. I går ble et av dem begravet, og det er ikke til å komme unna at foreldre og søsken har sine livs tyngste dager.

Livet blir ikke alltid som man har planlagt. Som John Lennon en gang sa: «Livet er det som skjer mens du planlegger noe annet.» Noen ganger fører det oss inn på lange, kronglete omveier. Noen ganger slår det til med full kraft. Hardt, brutalt, smertefullt. Kanskje skulle vi ønske at vi noen ganger fikk et forvarsel, slik noen jo også gjør, så vi i det minste kunne forberede oss, men livet spør ikke før det skjer. Og det skjer med full kraft uansett, forberedelse eller ei.

Hva gjør vi med smerten vår? Hvordan overlever vi de tyngste dagene, dagene hvor mørket ser ut til å oppsluke oss? Finnes det styrke å hente midt inne i det aller mørkeste? Er det mulig å finne tilbake til hverdagen igjen etter dette? Livet merker oss. Det vi opplever vil vi alltid bære med oss i form av smerte, redsel, maktesløshet, men også i form av erfaringer, omsorg, et lite lys som kan bli så uendelig viktig. Det slår meg at det ofte er de som har vært gjennom det mørkeste mørke som blir de sterkeste lysene i andres mørke. Det slår meg at mørket bringer fram en ny dimensjon hos oss, en dimensjon hvor fasade og småprat blir uvesentlig, hvor en evne til ærlighet, nestekjærlighet, fokus, tilstedeværelse vokser frem. Ikke som et mål med smerten, men som et resultat av det umenneskelige, umulige man har måttet gå gjennom.

Sterk nok til å være svak (Jens Petter Jørgensen) er tittelen på en bok jeg kan anbefale på det varmeste. Den handler egentlig om hva som kan skje når man våger å snakke sant om livet, og det tror jeg er viktig å ta med seg inn i de vanskeligste dagene også. Det ligger stor styrke i å erkjenne sin utilstrekkelighet  når livet raser rundt en. Det ligger viktig visdom i vissheten om at “dette klarer jeg ikke alene “. Det å våge å si at «nå har jeg det vanskeligere enn du kan forestille deg, kan du være der for meg?» Det at man på uforståelig vis klarer å være i sorgen, smerten, redselen i all sin svakhet,  det er ofte det som bærer oss gjennom. En svakhet som bærer. En svakhet som gir rom for at andre får komme til og bære deg gjennom.

Livet spør ikke før det skjer, før det snur verden opp ned. Det spør ikke om du er klar, om du har styrke til det, om du har fortjent det eller ikke. Men det finnes andre som spør. Hva kan jeg gjøre for deg? Hva trenger du? Hvordan kan jeg gjøre dette lettere å bære for deg? Det finnes andre som sier «jeg ser deg, jeg er der for deg, jeg elsker deg, jeg har deg.» Det finnes en som sier «kom til meg, hvil i min styrke, jeg bærer deg hele veien, helt til du finner lyset og din egen styrke igjen, da går jeg rett ved din side, slipper deg aldri.» Ikke alle dager er like gode, men alle dager er du like elsket. Ikke alle dager er like overkommelige, men alle dager er du like mye verdt. Ikke alle dager skulle fått lov til å skje med deg, og da er det lov å si nettopp det. Disse dagene er forferdelige. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg klarer meg ikke alene. Hjelp meg, bær meg, elsk meg!

Mitt perfekte kristne liv

Som tidligere pastorstudent og med arbeid innen diverse menighetsarbeid, så er det vel ikke akkurat en hemmelighet at jeg er kristen, at jeg er venn med Jesus. Og jeg vil ikke at det skal være en hemmelighet heller. Det betyr mye for meg, og uavhengig av hva andre tenker om tro, så er det umulig for meg å ikke gjøre det.

Det å bli kristen har gjort store ting med livet mitt. Gitt meg en trygghet, erfaringer, fellesskap og perspektiver som jeg ikke ville vært foruten. Det har også gitt meg erfaringer som isolert sett ikke har vært positive, men som det har vært viktig å se helheten av, finne motivasjonen til, og søke en endring på. En av disse er strevet etter det perfekte, kristne livet.

«Jeg er kristen, ergo er livet mitt perfekt.» Mange tror det er og skal være sånn, dessverre. Jeg har møtt fordømmelse fra andre kristne som ikke tålte at livet mitt ikke var perfekt, jeg har møtt kristne som har blitt utbrente i jaget etter å være en bra nok kristen, jeg har møtt søkende som har gjort helomvending når de skjønte at de og deres historie ikke var bra nok. Det er skremmende.

Den kristne fasaden er skummel. Den kristne perfektheten som ikke gir rom for feilgrep eller kriser, som ikke anerkjenner smerte og sorg. Fasaden som skaper et enormt gap mellom indre og ytre liv. Perfektheten som gjør kristenlivet uoppnåelig, både for de kristne og for dem som ikke tror. En livsstil som dekker over alt det vonde, alt det som livet kan være, som blir et hinder for den livshjelpen troen og fellesskapet egentlig kan tilby.

Hvordan kan vi skryte av Guds nåde, når vi selv er nådeløse overfor dem som ikke mestrer det perfekte livet? Hvordan kan vi tilby et trygt fellesskap, når vi samtidig ansvarliggjør hverandre for våre kriser og nederlag, sorger og smerter?

«Hvis du bare hadde begynt å gå på gudstjeneste og blitt ordentlig kristen igjen, så hadde du sluttet å være «syk» med en gang.» Det er ikke så lenge siden dette ble sagt om meg. Min sykdom ble møtt med en holdning om at jeg var «syk» fordi jeg ikke trodde riktig og nok, og ikke var aktiv nok i kirka. Underforstått: Jeg er ikke egentlig syk, jeg har bare ikke nok tro. For meg personlig er det lett å heve meg over slike uttalelser. Jeg vet de ikke er sanne, jeg vet hvem jeg er, og jeg vet hvordan jeg selv har det med troen min. Men det er klart det sårer, og det er klart det er skremmende at mitt uperfekte liv med sykdom og utfordringer ikke er bra nok for noen av dem jeg skal dele troen med. Det mest skremmende er at det kunne vært sagt til noen andre enn meg, noen som begynte å tro på det, noen som begynte å leve etter at deres helt normale, uperfekte liv ikke var godt nok. Generasjon Prestasjon finnes ikke bare ute i samfunnet, på skolene, i ungdomsgjengene. Det finnes i kirkene også.

Det er heldigvis ikke sånn overalt, det er viktig at vi anerkjenner alt det som er godt og sunt også, men det skjer. Mer enn vi skulle tro. I det åpne og i det skjulte. Og det er viktig at det adresseres der det skjer, når det skjer. Slik kan vi også lære hvorfor det skjer, og forhåpentligvis finne en måte å endre det på.

Tankeløshet, videreføring av andres usunne tradisjoner, manipulasjon og maktbruk er alle sterke virkemidler som skaper murer mer enn det skaper en åpen vei frem til Jesus. Nåden står der fortsatt. Urokkelig. Jesus står der fortsatt, med åpne armer. For meg, for deg, for alle. Han har sagt det selv: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» Til Ham får vi lov til å komme akkurat som vi er. Han er bare ikke alltid like lett å se når vi kristne står foran og sperrer veien med våre krav og holdninger.

Det er ingen av oss som er perfekte. Det er ingen av oss som aldri møter motgang, som aldri gjør feil. Verden vi lever i er ufullkommen, og vi som er kristne er på ingen måte fritatt fra sorg og smerte. Mer tro, riktigere tro, mindre feil, flere prestasjoner, bedre fasade har ingenting med saken å gjøre. Jeg har sagt ja til å kjenne Jesus, Han er min venn, jeg er Hans. Det er alt jeg trenger. Han har ikke lovet meg et perfekt liv, men Han har lovet meg å aldri forlate meg, å gå veien sammen med meg. Det er alt jeg trenger å vite.

Som noen en gang sa det: «Menigheten er et sykehus for syndere, ikke et hotell for helgener. Menigheten er for mennesker som er såret. Menigheten er for dem som ikke får det til, men som er ærlige nok til å si: Vi er ikke fullkomne, men vi vil vokse. Og vi står sammen om dette.”

Vi må passe på at det ikke blir slik som Bjørn Eidsvåg synger: «Kom som du er, og bli som oss. Så skal vi godta deg.»

En ny epoke

I dag starter en ny epoke i livet mitt. Riktignok er dette den første dagen etter en tre uker lang ferie sammen med familien, og jeg har endelig muligheten til god og riktig hviletid for første gang på lenge. Det er en slags ny epoke i seg selv, men dette er mye større enn forskjellen på ferie og rutiner. Den nye epoken skal være en del av meg i uoverskuelig fremtid, en del av min identitet.

I løpet av ferien fikk jeg et brev fra NAV, og fra i dag av kan jeg regnes som 100% ufør. Etter drøye åtte år utenfor arbeidslivet har NAV konkludert med at jeg ikke har restarbeidsevne, og dermed ikke kan fungere i arbeid. 30 år før tiden stilles jeg utenfor arbeidslivet, 30 år før tiden skal jeg bære med meg honnørkort som bevis for min utilstrekkelighet.

Ufør. Uten arbeidsevne. Utenfor. Uten å bidra i samfunnet. Uten verdi. Ubrukelig.

Det er lett å tenke sånn om ufør-begrepet. Det er lett å se ned på de uføre. Det er enda lettere for de uføre å se ned på seg selv. Man er stemplet. Naver. Snylter. UFØR.

Men for meg er ikke ufør-tittelen et nederlag. Det er en seier. Jeg har tapt en posisjon i arbeidslivet, men jeg har vunnet friheten til å leve, mer enn å eksistere. Jeg er utenfor i samfunnet, men jeg har fått rom nok til å være noen for mine nærmeste. Jeg verdsettes ikke i kroner og ører, men for det medmennesket jeg er. Jeg er ikke uten verdi, jeg er verdsatt, for verdifull til å ødelegges. Jeg trenger ikke streve og prestere mer, jeg er nok som den jeg er.

NAV-prosessen har vært kronglete. Til tider mye mer kronglete enn selve sykdomsprosessen. En oppstykket prosess hvor jeg aldri kunne vite hva som ville skje noen måneder fram i tid. Alene i et rotete system, et system hvor ingen så mennesket meg. Helt til han kom, han som jeg har skrevet om før, han som så meg og gikk foran meg på veien. Losen min som gav meg egenverdi og håp om avklaring. NAV-veilederen. NAVigatøren.

Trygt har jeg de siste to årene blitt ledet gjennom utredninger både i forhold til helse og arbeidsevne. Sammen har vi kommet til en felles forståelse og et utstaket fremtidshåp. Jeg har fått legge prosessen i hans hender, men jeg selv har ventet i spenning. Så mange ting kunne veltet prosessen vi hadde satt i gang, så mange andre har opplevd hindringer på hindringer før meg. Men denne gangen holdt det hele veien, på første forsøk. Jeg ble trodd. Selveste NAV tror på meg og mitt liv.

Jeg er ufør. Det forteller hvor jeg får penger fra, det gir et visst bilde av min helse og min arbeidsevne, men det forteller ingenting om hvem jeg er. Jeg er ufør, men det er ikke hele bildet av meg. Jeg er mer. Jeg er mor, kone, datter, svigerdatter, tante, søster, venninne. Jeg er kreativ, omtenksom, positiv, tålmodig, løsningsorientert. Jeg er en trygg havn, et medmenneske, en inspirasjon, en veileder, en tankevekker, en motivator. Ufør kan ikke ta fra meg noe av dette. Ufør nuller ikke ut alt det positive, alt som gjør meg til meg. Ufør er ikke et hinder, men et hjelpemiddel. En trygghet å hvile i. En stødig havn hvor jeg kan være akkurat den jeg er, og klare akkurat det jeg klarer.

Jeg er ufør, og jeg er takknemlig. Takknemlig for å ha blitt sett, trodd, gitt trygghet og frihet. Jeg er ufør, og jeg er stolt. Stolt over at jeg har klart å stå i denne prosessen, stolt over å endelig være i mål, stolt over ikke å ha mistet meg selv på veien. Jeg er ufør, og jeg er fylt av håp. Håp for fremtiden, håp om bedre dager, håp om en kur. Jeg er ufør, og nå får jeg hvile i håpet. God nok. Verdifull. Full av drømmer.