Afasi, afasa, hva sa du?

For mange år siden, da jeg var i Colombia i misjonspraksis, skulle jeg og medpraktikanten min ut og fly på egen hånd. Vi var ikke særlig stø i spansk, men klarte oss likevel overraskende godt. Etter en times taxitur stod vi på flyplassen i Medellin, klare for å sjekke inn uten tolk som back-up. Personalet i skranken ble tydelig stresset da vi kom, og vi skjønte såpass at noe var galt. Men hva? Nei, så langt kom vi ikke med spansken vår. Etterhvert skjønte vi at de prøvde å skynde på oss, og med alle historiene om at «her i Colombia skjer ting når de skjer, og ikke når de er planlagt» friskt i minne, skjønte vi at vi måtte få svar på når flyet skulle gå. Jeg visste at jeg nesten kunne klare å formulere en sånn setning, men ordet for «gå/dra» kunne jeg ikke for mitt bare liv huske. Jeg endte derfor opp med følgende setning: «A que hora el aeroplano…. ehh…. hmm…. BZZZZZZZZZ…», hvorpå jeg under «bzz-ingen» viftet heftig med armene for å imitere et fly i lufta. Hun jeg reiste med påpekte riktignok veldig lattermildt til meg etterpå at et fly kanskje ikke akkurat VIFTER med vingene, men vi fikk iallefall vite det vi trengte. Flyet var klart, og de hadde bestemt seg for å sende det avgårde halvannen time før avgang. Vi kom heldigvis med flyet, til tross for språkproblemer og forvirring.

En sånn historie om å ikke huske et ord på et språk man egentlig ikke behersker, er bare en morsom historie som man kan le mye av i etterkant. Når det skjer ofte, på ulike måter, på ditt eget språk, da er det plutselig noe annet. Når dette er en følge av sykdom, kalles det ofte afasi. Afasi er problemer med å uttrykke tankene sine i ord (ekspressiv afasi) og/eller med å forstå tale (impressiv afasi). Afasi sees oftest hos pasienter med hjerneslag, men finnes ofte ved andre sykdommer som også gir en eller annen form for skade eller sykdom i hjernen. Hos mange ME-pasienter finner du også ofte en form for ekspressiv afasi, en tilstand som for mange ser ut til å forverres og forbedres i takt med den øvrige helsetilstanden.

Å ha taleproblemer er en rar greie. Noen ganger kan det være hysterisk festlig. Andre ganger er det bare pinlig og frustrerende. Alt kommer an på situasjonen, på formen, på hvem man er sammen med. Noen klarer å tøyse med sine egne talefeil, mens andre ikke klarer det. Det må være lov det også. Jeg er en av dem som gjerne tøyser med det for min egen del, men jeg ser samtidig at det ligger en smerte der for mange, at det også kan skape mange unødige problemer, misforståelser og frustrasjoner.

Jeg kan le godt av det når jeg ber mannen min om å hente osteservelaten (ostehøvelen), og fnisingen tar gjerne overhånd mens jeg prøver å forklare besøket at «der nede ligger den hvor de lager sånne», hvorpå jeg beveger hendene frem og tilbake. Håndbevegelsen skulle illustrere en baguett, og stedet het Big Bite. Ikke så lett å forstå kanskje, men veldig lett å le av både underveis og etterpå. Jeg gjør meg fortsatt godt forstått med litt alternative ord, håndbevegelser, lange forklaringer og ord jeg av en eller annen grunn bare husker på andre språk.

Like gøy er det ikke når jeg begynner å snøvle, når ordene forsåvidt er riktige, men jeg ikke lenger klarer å uttale dem. Det skjer det også, på ekstra slitne dager. Det er gjerne de dagene hvor jeg innser at sengen er eneste fornuftige medisin. Andre kan fortelle at folk har tatt dem for å være beruset. Det er ubehagelig å måtte forsvare sin edruelighet midt på lyse dagen.

I møte med systemet, med leger, Nav og andre hjelpeinstanser, er sånne former for taleproblemer absolutt ikke en fordel. Det å ikke kunne forklare ordentlig, fordi man ikke finner de riktige ordene. Det å bruke lang tid på å formulere seg, og tilsvarende kort tid på å glemme viktig informasjon. Det å føle av man fremstår som både dum og lite samarbeidsvillig, selv om alt er der inne, men bare strever litt med å komme ut. Det som skulle vært et symptom, et enkelt signal om hva som foregår, blir istedet en barriere mellom pasienten og hjelperen. Det som kunne vært forklarende, blir istedet en tåkelegger. Det som skulle vise alvorligheten i en diagnose, blir istedet ignorert og latterliggjort. En pasient som ikke kan gjøre godt nok rede for seg blir satt tilside uten å ha fått gitt nok informasjon, nettopp fordi behandleren antar å allerede ha fått det fulle bildet.

I en stresset situasjon, hos en behandler jeg ikke kjente, var det ikke like gøy å oppleve at ordene rotet seg til. Å kjenne at ord på symptomer, navn på andre behandlere og sykdomshistorikk forsvant i et svart hull, mens jeg ble etterlatt med en haug av «jeg vet ikke» og «jeg husker ikke». Det fantes ingen humor i det, bare dyp frustrasjon og skam. Indignasjon og sinne når vedkommende behandler tolket afasiens klare nevrologiske symptomer som psykisk sykdom.

Taleproblemer er et aldri så lite minefelt. Det rammer så forskjellig, og de rammede er så forskjellige. Ikke alle er en gang klare over at det skjer med dem. Ikke alle evner å le av det. Ikke alle evner å forklare det, eller å uttrykke seg skriftlig over tid når det muntlige svikter. Jeg tror derfor det er ekstra viktig at det blir snakket om, at man føler seg frem, at man tar personen på alvor også når det ser ut til å rote seg helt til.

Jeg har fortsatt store planer om å le av meg selv. Når jeg forteller femåringen at hun skal gå og «tisse tanna si», ler både hun og jeg, og vi vet begge at det betyr «tisse OG pusse tanna.» Når jeg forteller mannen min gjennom store håndbevegelser og ord som kanskje ikke hører helt sammen hva vi skal ha til middag, så smiler han fortsatt til meg med latter i øynene. Han vet fortsatt at han kommer til å få god mat. Når jeg går på bussen og ikke husker hva det heter dit jeg skal, så forklarer jeg med en liten latter, og så får jeg hjelp. Afasi er ikke bare hemmende, heldigvis. Og om en god latter forlenger livet, så har iallefall min afasi hjulpet meg veldig godt på veien…

Min første store kjærlighet…

Vel, min aller første kjærlighet het Frode. Veldig passende egentlig, siden jeg nå sitter her og er godt gift med en helt annen Frode. Jeg var seks år, og han satt bak meg i klasserommet med lys lugg, store briller og snille «jentehender». Jeg tror ikke det akkurat hørtes ut som et kompliment, selv om det absolutt var ment sånn. Jeg var hemmelig forelska i flere år, og var mer enn fornøyd bare ved å vite at jeg var hemmelig forelska. Barndommens gleder var sannelig enkle! Kjærligheten til barndommens Frode forsvant like fort som den kom, sånn som sånne barndomsforelskelser ofte gjør.

Men det kom en ny kjærlighet inn i livet mitt også i løpet av barneskolen. En kjærlighet som skulle vare, som var like viktig uansett hva som skjedde rundt meg. Fra skolen trengte jeg bare å gå rett over veien. Forbi tannlegen, legen og postkontoret, rundt svingen, og så var jeg der… Biblioteket. Skattekammeret. Historie på historie med liv og savn og drømmer og mysterier. Kjærligheten som aldri tok slutt.

13015508_10153957472745202_4793499230961660611_n

Å få vandre langs de mange hyllene, trekke ut en bok her og der, studere et cover, bla litt i bøkene og snuse inn ny og gammel bok-lukt. Å vite at inni hver eneste perm ligger en helt ny verden, klar for å utforskes. En verden jeg kan åpne akkurat nå, men som også vil stå og vente med all sin magi til neste gang jeg kommer, til neste gang jeg stryker den forsiktig over ryggen og lurer på om dette er dagen for å åpne akkurat denne historien. Inni hver eneste bok ligger opplevelsen til alle de som har åpnet den før meg. Om den så er lest mange hundre ganger før, så lages det likevel en helt ny historie akkurat for meg, for mine øyne, for min fantasi. Som C. S. Lewis en gang sa: “Gjennom bøkene blir jeg tusen mennesker, men forblir allikevel meg selv.”

Bøker er viktig. Det å lese og bli lest for gjør noe med oss, både sosialt og faglig. Det er ikke uten grunn at foreldre blir rådet til å begynne å lese for sine barn så tidlig som mulig. Ved å lese for dem, ved å lære dem å elske bøker, gir man dem en god ballast i livet. Lista er hentet fra svenska barnboksakademin, og oversatt hos Bokklubben.no.

Bøker:

* hjelper oss til å utvikle språket og ordforrådet.
* utvider vår bevissthet og vår verden og gir oss nye ideer og begrep å tenke med
* stimulerer fantasien og trener oss i å skape indre bilder
* gir oss kunnskap om alt mellom himmel og jord
* utvikler vårt følelsesliv og vår evne til empati.
* kan gi kraft og inspirasjon, underholdning og spenning
* kan vekke nye spørsmål og gi oss noe å tenke videre på
* lærer oss etikk, lar oss fundere over rett og galt, godt og vondt
* viser oss at det finnes flere svar på spørsmålene og at det meste kan sees fra flere sider.
* hjelper oss til å forstå oss selv.
* hjelper oss til å forstå andre.
* gir oss selskap når vi er ensomme.
* åpner veien til litteraturen – en uendelig verden som varer livet ut!

Bøker er viktig. Men bøker koster også penger, og sannelig tar de etterhvert mye plass også. Å kjøpe bøker hver gang man vil lese noe begrenser seg etter lommebok og kvadatmeter. Vel, det kommer fra hun som har begrenset boklageret til fem bokhyller og en eske eller fem… Og det er jo dette som gjør biblioteket så utrolig genialt også. Bøkene har allerede en plass å bo mens de venter på at du skal lese dem og gi dem plass i ditt hjerte, din fantasi. Bøkene er også tilgjengelig for alle dem som ikke har råd til å kjøpe bøker.

13006685_10153957472800202_523512610629369996_n

Biblioteket er service fra ende til annen. Ikke bare får du låne bøker, men du får låne filmer, cd’er og lydbøker. Aviser fra ulike deler av landet står klare i seksjonen sin, for at du skal kunne få lese de nyhetene du trenger. Trenger du å låne en pc, er det mange bibliotek som har muligheter for det. Om biblioteket ditt ikke har akkurat den boka du trenger, så sender de den gjerne fra et annet bibliotek, bare for deg! Er du ikke frisk nok til å bruke biblioteket, så har mange bibliotek muligheten til å komme hjem til deg.

Biblioteket er sosialiserende. Legg vekk den «stille på biblioteket»-assosiasjonen vi alle har. På biblioteket er det liv. Gode samtaler på felles leting etter en bestemt bok. Engasjert prat om nyhetene i sofaen ved avis-seksjonen. Barn som finner hverandre i boktunellen eller dukketeaterhuset. Foreldre som starter å lese for barna sine, men som ender opp med en hel liten tilhørerskare, mens de andre foreldrene sitter litt i bakgrunnen og smiler. Gammel og ung som møtes i samme glede.

13043292_10153957472855202_9172020786292621459_n

Biblioteket er arena for læring. Læring som bor i bøkene. Læring i form av foredrag, leksehjelp og norskkurs.

Biblioteket er kultur. Bøkene er jo kultur i seg selv, men det kommer så mye i tillegg. Forfatterbesøk, strikkesamlinger, bokkino for barn, forestillinger, byttekvelder, spillkvelder. Det skal iallefall ikke stå på fantasien.

Da jeg som barn oppdaget magien ved biblioteket, visste jeg ikke at det ville bli en livslang kjærlighet. Jeg visste ikke hvor mange historier jeg skulle få ta del av. Jeg visste ikke hvor mange studieoppgaver som skulle avhenge av bibliotekets hemmeligheter. Jeg visste ikke hvor mange nye ting jeg skulle lære å like, nettopp fordi det er lettere å prøve ved å låne enn ved å kjøpe. Jeg visste ikke hvor mye glede en treg, gammel dør og trange hyller fulle av støv og bokstaver kunne gi. Nå vet jeg det, og jeg vet at dette må jeg gi videre. Jeg ønsker barna mine den samme rikdommen som jeg har fått.

13012836_10153957473120202_1534516430621675528_n

I dag har jeg en dag hvor kroppen ikke helt funker som den skulle. Da er det godt å ha vært en tur på biblioteket i helga, så stabelen med historier som venter på meg er høy og allsidig. Skal jeg bli med Hannah til Australia, ellers skal jeg bli med familien Henriksen tilbake til andre verdenskrig? Uansett  hva jeg velger, så vet jeg iallefall at det har noe å gi meg. Og som det stod i sitatkalenderen vår her om dagen: «Lesing gir oss et sted å gå når vi må bli der vi er.» Akkurat nå skal jeg bli her jeg er, men verden ligger likevel helt åpen foran meg.

Søvnen som forsvant…

Jeg sitter ytterst på sofakanten, klar til å løpe inn på soverommet igjen. Hver minste lyd er som en katastrofealarm. Men akkurat nå er det stille. Ett sekund, to sekunder, tre, fire, fem… Det har gått fem minutter. Fortsatt har jeg ikke satt meg bakover i sofaen, fortsatt er kroppen i helspenn, lytter etter lyder, springer opp for hver minste ting. Jeg vet at jeg må på do, men jeg må vente. Går jeg nå, så våkner hun. At jeg er i andre enden av leiligheten spiller ingen rolle. Hun hører det likevel, og vi må starte på nytt. Jeg må vente til hun er våken igjen. Det er ikke sikkert det blir så lenge til…

Hun ligger i dobbeltsengen. Det er omtrent bare der vi får henne til å sove i det hele tatt. Holder henne fast tett inntil oss, i time etter time. Nynner stille mens vi prøver å ignorere lydene som kommer ut av henne. Det kan ikke kalles gråt eller skriking lenger. Brøling, det er på en måte det eneste som er dekkende nok. Kroppen hennes vil ikke. Hun kjemper og kjemper imot. River seg løs, roer seg litt, skvetter til, og alt starter på nytt igjen. Det går en time, to, tre, så sovner hun kanskje for en liten stund, mens den som ligger ved siden av henne lirker seg forsiktig vekk for å få i seg noe mat. Felles måltider har blitt et fremmedord. Vi spiser på skift, trøster på skift, tar oss av alt det andre på skift. Det eneste vi ikke gjør på skift er å hvile og sove. For hvordan kan vi sove når lydene fra soverommet går gjennom marg og bein? Hvordan kan vi hvile når vi går på autopilot, når vi ikke lenger vet hva hvile er? Hvordan kan vi slå av følelsen av å stå i en konstant krisesituasjon?

I mamma og pappa verker det hele tiden. Verker av fysisk smerte. Av å holde, av å løfte og bære, av å reise seg flere hundre ganger for å trøste i løpet av en natt, av å ikke få sove, av å ligge på gulvet på barnerommet i håp om at hun roer seg, av å aldri, aldri få kroppen i hvilemodus. Verker av mamma og pappa-smerte. Smerten over å vite at barnet ditt plages på uforklarlig, grusomt vis, smerten over å ikke kunne hjelpe, smerten over å ikke strekke til, smerten over å ha prøvd metode på metode uten noen som helst lyspunkt, smerten over å overhode ikke vite om eller når dette vil ta slutt.

Det er formiddag. Jeg er alene med henne igjen. Storesøster er i barnehagen, og mannen er på jobb. Jeg er redd for at noe skal skje med han, at han sovner mens han kjører. Sjansen er overveldende stor når man sover så lite. Lillesøster er fornøyd, for nå. Hun får tumle rundt på gulvet, skal få med seg alt som skjer. Men mamma må sitte ved siden av. Setter jeg meg i sofaen, begynner hun fort å hyle igjen. Det er akkurat som at hun ikke tåler å være alene. Jeg rekker å sovne et par minutter på lekematta før hun høylydt krever oppmerksomhet igjen. To livgivende minutter i ny og ne som gir meg krefter en liten stund til. To frustrerende minutter som gir meg dårlig samvittighet for at jeg ikke håndterer mamma-rollen, for alle de vonde følelsene som overskygger kjærligheten, for alle de gangene jeg er så utkjørt at jeg aller mest kunne tenkt meg å gi henne bort til nærmeste nabo. Time på time med et barn som spiser oss opp. Vårt eget barn som krever så mye av oss at vi mister oss selv.

Vi er utslitt, både jeg og mannen min. Helt totalt utslitt. Ikke sånn sliten som man er etter en lang arbeidsdag. Ikke sånn utmattet som jeg er til vanlig med min egen sykdom. Dette er en utmattelse jeg ikke finner ord for. Levende død. Zombie. Søvndeprivert. Ammetåka som ble til foreldre-koma. Søvnløse døgn som blir til uker, måneder, år.

I nesten to år levde vi uten ordentlig søvn. Lillesøster strevde så mye mer enn de fleste, så mye mer enn vi som så henne kunne forstå også. Etter to år stod vi endelig på «baby-nivå», og kunne starte på en litt mer normal hverdag. Fortsatt strever jenta vår med smerter og allergier, men endelig har hun funnet glede i søvnen, endelig trenger hun den like mye som oss.

«Alle foreldre sover mindre. Alle babyer kan være krevende på natta. Hun trenger bare litt ekstra kos. Hold deg hard, og la henne gråte. Dette er heeelt normalt! Prøv samsoving. Prøv gråtekuren. Gode rutiner er alfa og omega. Tre dager med rutine-regime, og så sover hun, hvis ikke gjør du en for dårlig jobb. Bad henne før sengetid. Gi melk før sengetid. Ikke gi melk før sengetid. Opp ned-metoden funker på alle. Medisiner er barnemishandling. Bare vent, det går over til slutt. Hun vil bare ha oppmerksomhet…»

Så mange setninger, så mange råd, så mye press. Vi har hørt dem alle, prøvd det meste, trodd på mye. Likevel var det en stemme som sa oss at dette ikke var normalt, uansett hva de andre sa. For det var jo ikke normalt, langt ifra! «Dere lever i konstant unntakstilstand og kriseberedskap.» Det var de forløsende ordene fra legen, bekreftelsen på at vi ikke holdt på å bli sprø, tegnet på at vi ikke stod alene, den oppmuntrende tonen som gav oss styrke til å kjempe videre.

Vi kom oss gjennom, på mirakuløst vis. Det trodde vi ikke når vi stod midt oppi det. Vi løper ikke lenger opp i panikk over hver minste lyd på barnerommet. Vi sovner ikke i middagsfatet lenger. Helsa vår er ikke lenger preget av søvndeprivasjon og konstant stress. Når vi tenker tilbake klarer vi også å huske alle de fine øyeblikkene, og ikke bare brølingen og de søvnløse nettene. Når vi ser på den lille, store jenta vår, så kjenner vi utelukkende bare kjærlighet. De vonde følelsene er borte sammen med den dårlige samvittigheten. Når vi ser på lillesøster, så ser vi også et trygt lite menneske som ikke har latt seg prege av et slitsom start på livet. Når vi ser på de utfordringene vi har foran oss, med allergier, mye sykdom, kostholds- og renholdsregime osv, så vet vi at vi takler det. Vi har sett verre. Vi har kommet gjennom verre.

Det er mange foreldre som står der vi stod, enten det gjelder søvn, sykdom eller andre problemer. Mange foreldre som slites i stykker midt i en endeløs tunell uten synlig åpning. Gode råd har vi ikke så mange av, de forandrer seg med både barn og situasjon. Det eneste vi kan si er dette: Tro på din egen opplevelse av situasjonen, du kjenner barnet ditt bedre enn en eller annen ekspert som ikke har møtt dere. Ikke gi opp håpet, om hjelp, om bedring, om forståelse. Vi har vært der, og vi fant lyset til slutt.

Min vakre by

Dagene går stadig fremover mot lysere tider, en etter en. Vi er så heldige å ha en ukes besøk av gode venner fra Stavanger nå, og tiden til å blogge blir liten. Tiden til å kose seg, og å oppleve byen vår blir desto større. Byen vi flyttet til for snart seks år siden, byen som fort krøp inn i hjertet og ble «vår by». Byen vi er så stolte av å vise frem, selv om været ikke er det mest samarbeidsvillige.

Det er så vakkert her ute. Hvor hav og himmel møtes, hvor fjell og fjord går hånd i hånd. Hvor øyene kan telles som vakre diamanter. Hvor husene står tett i tett og langt ifra, med fellesskap og egenart. Hus som tegn på folket sitt. Ålesund, min vakre by.

12985340_10153942959690202_7281327171582031101_n

12985522_10153942959320202_2603025864202581163_n

12987003_10153942958000202_1717515945268812243_n

12994392_10153942959145202_6519435443470118749_n

12994509_10153942959530202_6366355512496629277_n

12998569_10153942959425202_6933846289104261267_n

13000158_10153942959635202_4330183487298711526_n

13043780_10153942959075202_3271191846584763278_n

På nytt og på nytt…

400 kroner. Hva får man for det i dag? Det varierer selvsagt på hvor du går og hva du skal ha, men ofte er det sjokkerende lite. 400 kroner er ingenting i Norge i dag.

Men 400 kroner kan være utrolig mye også. For det finnes steder som er mye billigere enn de vanlige butikkene. Gjenbruksbutikker og loppemarkeder for eksempel. Vi var på begge deler i helga, og fikk med oss utrolig mye hjem for utrolig lite penger. 400 kroner for fem fulle poser med varer, det kan ikke kalles annet enn et kupp og en velsignelse!

«Vi har alt – men ikke alltid.» Jeg liker virkelig mottoet til NLM Gjenbruk. Det er kanskje ikke dit man drar når man plutselig MÅ ha nye regnklær innen ungen skal i barnehagen i morra, men når man tenker bredt og langsiktig der man går og kikker på alle disse små og store skattene, så kan man spare utrolig mye penger.

Like viktig som å spare penger er fokuset på å spare miljøet. Vi lever i et samfunn som preges mer og mer av bruk og kast-mentalitet, noe jeg tror er skadelig både for selve miljøet vårt og for tankegangen vår. En del av tingene vi finner, ser helt nye ut. Vintertøy et annet barn kun rakk å bruke et par måneder før sesongen var over, et støvelpar som passet til en voksende fot i bare et par uker, helt fine kopper som ble til overs når to fant kjærligheten og byttet ut to husholdninger med en. Andre ting ser vi tydelig er brukt, men det er ikke viktig. Ofte er funksjonen viktigere enn utseendet, og en god ryggsekk med litt pennestreker på er fortsatt en god ryggsekk. En bok som er slitt i kantene, har fortsatt alle de magiske, spennende, rørende historiene intakt. Ingen av disse tingene er klare for søpla ennå, og da er det godt at det finnes steder som tar imot dem, og som gir dem muligheten til nytt liv.

For oss som er litt kreative av oss, så rommer gjenbruksmulighetene enda mer. En ukomplett bok, hva med å la den bli bok-juletrær? Et gammelt sengesett, hva med å sy barnekjoler av det? En litt ødelagt kommode, hva med å bygge den om og fikse den opp så det blir til et lekekjøkken for barn? Mulighetene er uendelige, kan egentlig ikke stoppes av annet enn fantasien. De stoppes iallefall ikke av lommeboka. Den blir knapt tynnere av et sånt besøk…

Gjenbruksbutikker og loppemarked har også et annet viktig aspekt. Pengene de tjener går til et formål. Til misjon, til hjelpearbeid, til idrettslag. Masse flotte mennesker står på, ofte frivillig og uten lønn, for at andre skal få muligheter og goder på grunn av det vi handler. Pengene vi bruker går til brønner i Afrika istedetfor til rike sjefer som har topplønn fra før.

Det er tre fluer i et smekk det. Vi FÅR mye for lite penger, vi SPARER miljøet for mye unødig avfall, vi GIR videre til de som trenger det. Rene kinderegget, rett og slett! Det er ikke rart jeg elsker gjenbruk!

Så nå sitter jeg her med spisestuebordet fullt av nye, gamle ting. Sommersko til meg selv, en haug klær som ungene skal få vokse inn i, meter på meter med fine stoffer som skal gi meg mange glade timer bak symaskina, et gammelt krumkakejern produsert mellom 1930 og 1950 som gir minner tilbake til barndommen, en komplett barne-vev som ungene (og jeg) skal få trylle fine tepper ut av… Ja, det var bare noen av tingene!

Jeg gleder meg allerede til neste loppemarked, til neste tur på gjenbruken. Skal tro hvilke skatter jeg finner da! Og de tingene vi selv ikke har bruk for lenger, ja de vet jeg hvor jeg skal levere. De skal få nytt liv, de også!

Størst av alt er kjærligheten

Kjærlighetens Høysang har alltid fascinert meg. ”Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.” (1.Kor. 13,13)

Kjærligheten som viser oss hvem Jesus er, og som forteller oss noe om hvordan vi skal være mot hverandre. Kjærligheten som er tålmodig, velvillig, som ikke gjemmer på det onde. Kjærligheten som utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

For mange år siden, da jeg jobbet som kateket, hadde vi om Jesus i konfirmant-undervisninga, og det viktigste ble formidlingen om hvordan Jesus møtte mennesker. I et filmklipp jeg viste dem, møtte vi Maria Magdalena som nettopp hadde vært vitne til Jesu tilgivende møte med kvinnen som ble grepet i hor. Forvirringen stod tydelig i ansiktet hennes, og hun henvendte seg til Jesus med undring: ”Du oppførte deg som om hun betydde noe…?” Jesu milde svar gav henne nok noe å tenke på: ”Det gjør du også, det gjør du også.” I møte med kjærligheten, med Jesu kjærlighet, har vi alle stor betydning.

Det som likevel griper meg mest, er historien om korset. Der hvor Jesus strekker ut sine armer i smerte, og forteller oss: ”Så mye elsker jeg deg!” Lidelseshistorien er ikke bare lidelse. Det engelske begrepet for Jesu lidelseshistorie, ”The passion of the Christ”, bringer noe nytt inn i vår forståelse. The passion, pasjonen, lidenskapen, Jesu lidenskapshistorie. Og det er nettopp dét det også er; en lidenskapshistorie hvor Jesus viser sin altomfattende kjærlighet til oss! Korset blir et stort plusstegn over livet vårt, og et synlig tegn på at vi er elsket, sett og at vi er verdifulle.

Så blir vi også oppfordret til å la kjærligheten prege våre liv. ”Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.” (1.Joh. 4,11)

Vi må ikke la kjærligheten bli et fremmedord, men leve i den, dele av den og gi den videre, både til medmennesker i dag og til nye generasjoner. Kjærlighetens språk er universelt, og taler for seg selv. Når det lille barnet møter mamma utenfor magen for første gang, møtes de i en kjærlighet som ikke trenger ord. I møte med en annen kultur, et annet språk trenger man heller ikke ordene for å forstå: ”Jeg vil deg godt, jeg respekterer deg, jeg liker den du er.” Kjærligheten formidles i både ord og handling, i blikk, smil og holdninger, i det livet vi lever og deler med andre.

Noe av det som er så spesielt med kjærligheten, er at det ikke blir mindre av den når man deler. Tvert imot! Når vi viser kjærlighet til et annet menneske, blir vi velsignet med så utrolig mye tilbake. Det er først når vi stenger av for kjærligheten at kjærlighetstanken vår kan bli tom. La oss i stedet være rause med kjærligheten, følge Jesu eksempel, og ikke minst leve i gleden over Hans kjærlighet til oss.

Til slutt vil jeg dele noen små, men likevel store ord med dere som kan være en påminnelse om den største kjærlighetshandlingen av dem alle. Jesu lidenskapshistorie for meg og for deg.

 

dine sårede hender

strekkes mot meg

vitner om uvirkelig smerte

 

din forpinte kropp

omfavner meg

omsluttet av endeløst lys

 

nådeliv

oppstått fra døden

for meg

 

størst av alt er kjærligheten

Når storesøster oppdrar lillesøster…

Lillesøster maser, utålmodig som alltid. «Jeg vil haaaaa!»  Jeg begynner på en forklaring om at hun må spørre pent, men blir fort avbrutt av storesøster som også vil ha et ord med i laget. «Du må si det magiske ordet. Vææær….» «Hver dag!!», kommer det spontant fra lillesøster, og vi får oss alle en god latter. Men innblandingen fra storesøster fungerer også. Det kommer raskt et «kan jeg vær så snill og få?» Og storesøster som sitter ved siden av meg i sofaen, hun vokser. Jeg kan se det tydelig, for øynene skinner av stolthet.

Vanligvis går det litt automatisk å avfeie storesøsters forsøk på å oppdra lillesøster. «Dette er ikke ditt ansvar.» Men jeg leste nettopp en artikkel (jeg husker selvfølgelig ikke hvor) om hvordan storesøsken fant glede og vekst i å få lov til å dele videre den lærdommen de allerede har fått av oss voksne. Hvordan det ikke ble sett på som en byrde å være eldst og den som kunne avhjelpe mor og far med å oppdra sine småsøsken, men heller en velsignelse og en gave man får på veien frem mot voksenlivet.

Når jeg leste dette, husket jeg veldig godt tilbake til min egen barndom. Med en seks år yngre lillesøster var det naturlig for meg å leke mamma for den lille dukka. Og det fikk jeg lov til. Jeg gikk på trilletur med henne, lekte skole med henne (lærte henne hele matteboka for førsteklasse da hun var fire år…), passet henne, fulgte med på henne i skolegården. Og med i alt dette fulgte en viss form for barneoppdragelse. Den kom aldri i veien for våre foreldres ansvar, og jeg satt heller ikke med et ansvar større enn mine evner. Jeg vokste på det. Som storesøster og som menneske. Verdier som jeg selv i dag kan spore tilbake til de øyeblikkene hvor jeg fikk lære videre den verdifulle lærdommen jeg allerede hadde fått.

Selvfølgelig skal de ikke få mer ansvar enn de er i stand til å takle. Selvfølgelig skal de ikke føle at det er noe de MÅ. Selvfølgelig skal vi veilede dem og følge med dem, så de ikke misbruker sin stilling.

Jeg ser det når ungene mine leker sammen, hvordan storesøster umerkelig (og noen ganger veldig merkbart) styrer lillesøster i riktig retning. Det ligger allerede et lite mammahjerte inni henne, og det må vi ikke ødelegge. Neste gang storesøster kommer meg i forkjøpet med oppdragelsen av lillesøster, ja da skal hun sannelig få lov. Så lenge det er på sin plass og på en sunn måte, mener jeg.