Verdien på et barn

For noen dager siden skrev jeg et blogginnlegg om de usynlige barna, om de barna som skulle ligget trygt i mors mage, men som dessverre ikke alltid gjør det. Bakgrunnen var selvfølgelig konkretiseringen av abortloven, hvor det nå åpnes for at man kan velge å abortere en av to friske tvillinger (evt flerlinger) dersom mor ikke ønsker to barn. Saken bringer frem sterke følelser hos mange, og det med rette. Tvillingers og tvillingforeldres beretninger om tilknytning og kjærlighet berører hjertene våre, og legers utredninger av hvordan slike aborter foregår og hvorfor de ikke ønsker å være med på en slik gjennomføring, er hjerteskjærende konkret og ærlig.

Så sitter jeg her som mamma og spør meg: Hvilket rettsvern har egentlig barna våre? Ikke bare disse aller minste som fortsatt forbereder seg på å komme ut i den store verden. Men de andre barna også, de som vi allerede har fått, de som er vår glede og vårt ansvar.

I teorien har barna våre et godt rettsvern. FNs barnekonvensjon fra 1989 inneholder en hel mengde artikler med barns rettigheter, og hele 195 land har sluttet seg til den. Du finner barnekonvensjonen i fulltekst HER  Den inneholder blant annet barns rett til et navn og en nasjonalitet, rett til beskyttelse, rett til best mulig helsehjelp, rett til å gå på skole, rett til lek, fritid og hvile, rett til livet.

So far, so good. Eller?

Dessverre blir nok barnekonvensjonen brutt hver eneste dag. Ikke bare i krigssoner, ikke bare i fattige land, ikke bare i land som praktiserer andre religioner. Her i Norge også. Allerede ved barns iboende rett til liv (artikkel 6) svikter det, når kvinners rett til selvbestemmelse over egen kropp trumfer barnets rett til beskyttelse i mors liv, når man ikke er enige om på hvilket tidspunkt et barn faktisk blir til et barn, når man gjemmer livets begynnelse bak distanserende ord som foster og embryo. Senere ser vi barna altfor ofte bli kasteballer i systemer som ikke fungerer, som våpen mellom foreldre som prøver å straffe hverandre, som forhandlingspost i vaklende budsjetter.

Jeg har barn som trenger medisinsk oppfølging. I artikkel 24.1 står det: Partene anerkjenner barnets rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandard og til behandlingstilbud for sykdom og rehabilitering. Partene skal bestrebe seg på å sikre at ingen barn fratas sin rett til adgang til slike helsetjenester. Vi har altså rett på best mulig helsetilbud til våre barn, og vi får det. Vi anser oss likevel som priviligerte, for vi vet at det ikke er tilfelle for alle. Barna blir de store taperne i et politisk spill om penger og makt, plassering og ressurser, nedskjæringer og omorganisering. Vi trenger ikke å gå lenger enn til vårt eget fylke, hvor sykehusstriden snart har blitt et egennavn, personifisert, noe alle kjenner som sin egen bukselomme. En bukselomme full av maktkamp og skjulte agendaer. En strid hvor pasientene er taperne, uavhengig av stridens utfall. En strid hvor de minste pasientene ikke tas godt nok vare på. En strid hvor vår familie har blitt helseflyktninger, uten reell mulighet til å flytte «hjem» om vi skulle ønske det, uten ønske om å flytte vekk fra de mulighetene vi er så heldige å ha her vi bor nå.

Misforstå meg riktig. Helsepersonellet er på pasientens side, på barnas side. De kjemper for oss og sammen med oss. De gjør jobben sin så godt de kan, går utover sine tildelte ressurser, gjør nok i enkelte tilfeller mer enn de er gitt fullmakt til. Alt for pasientens, barnets, beste. Men det er dessverre ikke nok. Ikke når barna har blitt en nedskjæringspost i budsjettet, ikke når fylkets ene av to barneavdelinger er truet med helgestenging, feriestenging, nedskjæringer, og på sikt full stenging. Ikke når det planlagte nye fellessykehuset ikke har integrert barneavdeling i planene sine. Ikke når et stort øy- og fergefylke etterhvert kun vil bli prisgitt barneavdeling i søndre region. Ikke når man lever i et fylke hvor ambulansehelikopter i vinterhalvåret er risikosport.

Barn er ikke små voksne. I en helsesituasjon behøver de andre ting enn oss voksne. Barneleger er ikke «vanlige» leger med barnetekke, de er eksperter på barnemedisin. Du går ikke til en ortoped når du har hjerteinfarkt, du går til hjertespesialisten. På samme måte må barna få ha tilgang på sine spesialister. I tillegg trenger barna mer. Trygghet, stabilitet, nærhet til familie, omsorg.

Det er bare bittelitt over et år siden jeg så meg nødt til å skrive denne statusen på facebook: I dag døde et lite barn, og en helgestengt barneavdeling i et fylke fylt av sykehuskrig og pasientfiendtlige besparingsmetoder var en del av barnets siste dager. Denne dagen har folket på Nordmøre ventet på med frykt, og uavhengig av hvor stor rolle dette faktisk spilte i det aktuelle sykdomsforløpet, så er det en totalt uverdig og utrygg situasjon. Barn skal ikke dø, og barn skal iallefall ikke måtte dø med en slik utrygghet og mangel på reelle ressurser for å skape balanse i budsjettet. Barna våre er fremtiden, skulle ikke de være blant de vi satset MEST penger og ressurser på? Jeg kjente ikke verken barnet eller foreldrene, men for oss og for mange ble denne saken et symbol på alt det vi var redd for, alt vi kjempet mot. En kamp mot makt og ikkefungerende systemer, en kamp for pasienten, for barna, for adekvat behandling, en kamp for livet.

Barnas rettigheter blir brutt, gang på gang. Men det skjules bak ord som budsjett, ressurser, omorganisering, sentralisering, kvalitetssikring.

Hvor mye er barna våre verdt? For den enkelte mamma og pappa, mer enn ord kan si. For systemet? Kun et lite tall som kan flyttes dit hvor det passer best. Barna våre, som er for små til å tale sin egen sak, for små til å kreve sine egne rettigheter. Vi må tale for dem. Vi må kreve for dem.

De usynlige barna

De usynlige barna. Det kunne egentlig vært navnet på mange ulike grupperinger av barn. Usynlig syke barn, voldsutsatte barn, skilsmissebarn… Men i dag føler jeg at jeg må si noe om de barna som kanskje er aller mest usynlig, de barna som fortsatt ligger i mors mage.

Bakgrunnen er selvfølgelig all ståheien rundt at lovavdelingen i Helsedepartementet nylig har slått fast at det i Norge er fullt lovlig å abortere bort en frisk tvilling dersom en mor ikke ønsker begge barna. Selv om inngrepet også øker risikoen for at det andre fosteret dør. Det kjennes så uendelig feil.

Jeg skal ikke sitte her og kaste glor på alt som har med provosert abort å gjøre. Jeg kjenner ikke alle enkelttilfeller, det er ikke opp til meg å dømme. Men det jeg vet, er at vi trenger en lovgivning rundt det, vi trenger fokus på det. Vi kan ikke på noen måte gå tilbake til ukyndige hjelpekoner og heksejakt, men jeg tror også vi på mange områder skulle stoppet opp og orientert oss litt for lenge siden. Å kalle det fri abort betyr ikke nødvendigvis at man føler seg fri i etterkant, å kalle det selvbestemt abort betyr heller ikke at bestemmelsen nødvendigvis verken er tatt på de riktige premisser, uten ytre eller indre press, eller at valget kommer uten konsekvenser. Å kalle det kvinners rettigheter, betyr ikke nødvendigvis at det er rett.

Alt dette handler om øyet som ser. Vi ser kvinnene, selvfølgelig gjør vi det. De er fysisk synlige, de har en stemme, de har en drøm. De har kjempet en kamp i utallige år, en kamp om å bli likestilt, om å bli hørt, om å bli tatt på alvor. En viktig kamp som fortsatt pågår, og som fortsatt skal pågå. Jeg er bare ikke så sikker på at alle små bestanddeler i denne store kampen egentlig er til det gode for oss kvinner. Vi hevder selvbestemmelsesrett over egen kropp, men er det bare det vi gir oss selv med en slik abortlov? Eller gir vi også oss selv et umulig valg, et umenneskelig press til å velge det «riktige», et ansvar som er større enn det vi, på kortere eller lengre sikt, makter å håndtere?

Det er lett å se kvinnene og deres perspektiv. Det er ikke alltid like lett å se disse små barna, de som ligger godt gjemt i mammas mage. Vi ser dem jo ikke fysisk, vi ser bare de endringene som skjer i mors kropp, men like fullt er de der. Små og sårbare, men trygt bevart i mammas mage. Det skulle iallefall være trygt.

Det vi ikke ser, det finnes nesten ikke. Er det ikke ofte sånn? Og med språket vårt gjør vi disse bittesmå enda mindre. Vi kaller dem ikke verken barn, små barn eller babyer. Foster kaller vi dem. Og nå denne siste utviklingen i abortloven, dette som ikke engang kalles abort lenger, men fosterreduksjon. Så nøytrale, distanserende ord, nettopp for at det ikke skal virke så brutalt. Men for meg er det likevel bare brutalt. For den som ligger inni magen er det fortsatt bare brutalt.

For sannheten er at om vi ikke ser dem, så er de der. Og om vi bruker andre ord, så er de fortsatt små mennesker. Og om vi skulle glemme dem, så er de allerede elsket av Gud.

Jeg tenker på hvor mange historier jeg har lest opp igjennom årene, om alle disse tvillingparene som går gjennom livet med et helt spesielt bånd til hverandre, en tilknytning som virker som noe langt mer enn det vanlige søsken opplever. Andre historier har fortalt meg hva som skjer når tvillinger blir ufrivillig separert, om det er ved adopsjon, ulike fosterhjem, ulike livshendelser som separerer dem, eller om det er gjennom den ene tvillingens død. Det båndet som tilsynelatende blir brutt lever videre uten at noen holder fast i den andre enden. Tvillinger som ikke lenger er to kan fortelle at det er som om de har mistet en del av seg selv, også når de har mistet hverandre så tidlig som ved fødsel eller i mors liv.

Det andre som slår meg er dette: Hvordan velger man hvem som skal leve og hvem som skal dø? Hvordan kan man som forelder leve med det valget? Hvordan vil det være for et sånt barn å vokse opp? Å vite at du er den utvalgte, hvilket press settes du da under? Hvor mye må du kompensere for det «den andre» kunne gjort bedre enn deg? Samtidig, hvordan er det å vite at det er tilfeldig at det er du som lever, og ikke broren din? Hvor elsket og ønsket kan man føle seg da? Liv eller død, hipp som happ?

Jeg skulle ønske vi kunne snu blikket mer mot barna. At det ikke bare sees som en sak om voksnes rettigheter. Jeg skulle ønske vi kunne se det fra barnas perspektiv. De som skulle hatt et helt liv foran seg.

Profeten Malakias ber det slik: «Han skal vende fedrenes (og mødrenes…) hjerter mot barna…» Måtte det bare bli slik!

Travel, tøff og tre år

Det er bare ti dager siden sist vi hadde jubilant i familien, men i dag feirer vi igjen. Denne gangen familiens lillesøster, som i dag har avansert fra to til tre år. En stor milepæl i et lite barns liv.

Du fine treåringen min, som vil være både liten og stor samtidig. Du sitter ved siden av meg i sofaen, med prinsessekjole og et stort smil. Du elsker oppmerksomheten og vissheten om at det er DIN dag i dag. Og jeg ser på deg, virkelig ser, og tenker på hvor utrolig stor du har blitt. Hvordan tre år virker som både et øyeblikk og en evighet.

Du kom i en rasende fart, når du først bestemte deg for at du ville ut i verden. Vi rakk fram til sykehuset, men ikke så mye mer enn det. Barnevakten var fortsatt langt unna, og storesøster fikk istedet være med på deler av fødselen, mens hun passet på en stresset pappa i kafeteriaen i siste innspurt. Hun var bare to år den gangen, men opplevelsen bærer hun med seg som en skatt. Hun fikk følge deg nesten hele veien til verden.

Så du hadde det travelt da du skulle komme til oss, og mindre travelt har du ikke hatt det etterpå. Travelt med å vokse… Hvor i all verden har du fått den høyden fra? Spiser du flaggstangfrø i smug? Travelt med å utvikle deg. Du har en storesøster å strekke deg etter, og du strekker deg godt! Alt hun gjør, skal du også gjøre. Du kan alt, i teorien iallefall, og det er ingenting som stopper deg fra å prøve!

Det er ingen som er tøffere enn deg. Vel, storesøster ligger nok i samme kategori, men jeg er ikke bare subjektiv når jeg sier at du er tøffere enn toget. Med melkeallergi, soyaintoleranse og cøliaki, med smerter og ubehag, med søvnforstyrrelse og total søvnmangel, med sykehuset som superkompis. Med alt dette så skal man være ganske tøff for å fortsatt være så smilende og blid, iallefall når man bare er ei lita jente som ikke skulle visst hva noe av dette er ennå.

Tøffe, travle treåringen min! Du har gjort mammaen din tøffere også! Mammastyrken er ufattelig når den trenges, og du, lille venn, er verdt alle bekymringer og utfordringer vi har hatt. Elsker deg, lille, store jenta mi!

Oppreisning

I tre dager har jeg nå vært innlagt på sykehus for å få hjelp til å leve med min ME. I kveld sitter jeg hjemme i min egen stue igjen, og gjør meg noen tanker om oppholdet og om hvordan en blir møtt som usynlig syk. For det er ikke til å stikke under en stol at en ikke alltid blir møtt med respekt og velvilje når en er usynlig syk. Selv ikke i møte med helsevesenet. Kanskje spesielt ikke i møte med helsevesenet.

I fjor høst var jeg hos nevrolog for å få satt diagnosen, og fikk et møte som jeg sent vil glemme. Etter den samtalen gikk jeg hjem og skrev denne teksten:

Kjære nevrolog ved Molde sjukehus!

Jeg så fram til å møte deg. Virkelig! Så mye at jeg trosset en kropp som ikke egentlig var i stand til en hel dag med reising, venting og undersøkelser. I sju måneder hadde jeg ventet tålmodig nettopp på deg, det var du som var ment å kunne avklare den diagnosen så mange av oss allerede er sikre på at jeg har. Det var med glad forventning jeg gikk inn på kontoret ditt, men forventningen ble fort erstattet med fortvilelse. Jeg hadde behov for en lege som kunne hjelpe. Det jeg fikk var en utålmodig mann med behov for å hevde seg, vise makt, gjøre meg liten. En mann som nektet å gjøre det jeg kom dit for. Aldri før har jeg møtt så mange hersketeknikker på en gang. Sjelden har jeg møtt et menneske med et sånt behov for å fortsette å sparke når noen ligger nede. Som brukte mine begrensninger til sin fordel, som raste når jeg viste at jeg gjennom mange år som syk har tilegnet meg medisinsk kunnskap. Som ikke tålte å ikke få være Gud.

Jeg kunne tålt at du var ufyselig, om du bare hadde gjort jobben din. Jeg kunne tålt at du ikke evnet og ønsket å hjelpe meg med det jeg var henvist til deg for, om du bare hadde vist meg respekt og tatt deg tid til å lytte til det jeg faktisk hadde å si. Jeg kunne tålt de stygge ordene dine, om bare jeg også hadde fått lov til å snakke. Jeg kunne tålt beskyldningene dine, om de bare var sanne. Jeg kunne tålt at jeg må starte prosessen på nytt igjen, om du bare hadde beklaget deg.

Kjære nevrolog! Du behandler syke mennesker. Vi er syke. Og vi er mennesker. Begge deler må ivaretas når en lege møter en pasient. I går gjorde du ingen av delene. Og det er jeg som må lide for det, som må starte på nytt, som må gå prosessen en gang til med denne opplevelsen i bagasjen. Jeg. Og helt sikkert mange andre. Jeg anser nemlig ikke meg selv som så spesiell at jeg tror jeg er den eneste.

Er det rart vi som er kronisk syke vegrer oss for å søke hjelp når dette er det vi risikerer å møte? Dette var mitt første møte av en sånn karakter, andre jeg kjenner har hatt mange. Hvordan kan de bli friske når helsevesenet blir selve symbolet på å bryte ned og ødelegge?

«Jeg vil bruke mine evner for det beste for mine pasienter i samsvar med min dyktighet og min dømmekraft og aldri volde noe skade.» – Den hippokratiske ed.

Etter å ha delt min historie ble jeg ikke bare møtt med massiv støtte, men med en enorm mengde tilbakemeldinger fra mennesker med lignende historier og lignende møter. Et skremmende bilde dannet seg, og for meg ble det enda viktigere både å synliggjøre det og si fra til de rette instanser om det.

Disse dagene har jeg altså tilbrakt på samme avdeling, men i møte med andre mennesker. Og i dag er min historie en annen:

Kjære fysioterapeut ved Molde sjukehus!

Jeg kom til deg uten forventninger. Denne gangen hadde jeg lært. Mitt forrige møte med avdelingen hadde vist meg at mennesker som meg er annenrangs, ikke verdt å jobbe med. Andres erfaring sa meg det samme, og gav et skremmende bilde på hvordan usynlige sykdommer blir møtt i helsevesenet.

Så jeg kom til deg uten forventninger, og jeg ble overrasket. Denne gangen var det jeg som tok feil. Du så meg, du hørte meg, du ville hjelpe.

Kjære fysioterapeut! Takk for at du så meg som den jeg er. Takk for at du viste meg hvor sterk jeg er, og hvor stor styrke som kreves for å leve i en så svak kropp. Takk for at du så hvor hardt jeg kjemper. Takk for at du møtte meg som menneske, og ikke bare som diagnose. Takk for at du faktisk tror på diagnosen min! Takk for at du ville hjelpe.

Jeg sitter med en følelse av oppreisning og fornyet håp. Verktøyene jeg har fått med meg vil ikke nødvendigvis gjøre meg friske. Men kanskje kan jeg bli litt bedre, og kanskje kan en litt sterkere kropp tåle bedre å være så syk. Det å bli tatt på alvor er kanskje det sterkeste verktøyet jeg tok med meg hjem i dag.

Det kjennes ufattelig godt å bli møtt på en så totalt annen måte. Men overraskelsene sluttet ikke der. I dag fikk jeg en ny overraskelse, og det som var starten på historien om Molde får lov til å få en ny slutt:

Kjære nevrolog ved Molde sjukehus!

Jeg har sett deg luske rundt i gangene disse dagene, sett at du har vært både interessert og litt skamfull på samme tid. Det har ikke vært hyggelig å tenke på deg, men jeg håper og tror det vil bli hyggeligere fra nå av.

Takk for at du fant motet til å gi meg en ydmyk og ektefølt beklagelse! Takk for at du innrømte at du hadde tatt feil, og tok på deg det hele og fulle ansvaret for det. Takk for at du fortalte meg at du har lært noe av det som skjedde. Takk for at du hørte på meg, og gav meg mulighet til å tilgi deg. Takk for oppreisningen!

Gratulerer med dagen, mamma mi!

I dag er det morsdag. Ja, sannelig er det både morsdag og valentinesday på samme tid. Det blir mye kjærlighet på en gang det! Selv har vi brukt dagen på å fortsette helgas feiring av ungene, de har nemlig bursdag i løpet av februar begge to, så det har iallefall ikke vært kakemangel. Lillesøster hoppet i armene mine i formiddag med et hjertelig «gratulerer med dagen, mamma mi!» etter å ha blitt hviska litt i øret, mens storesøster plutselig kom på å gratulere da hun våkna i bilen på vei hjem igjen i kveld. Jeg har en mann som ofra seg i natt da begge jentene trengte foreldrekos, og som dermed har ligget seg omtrent giktisk på en dårlig sovesofa sammen med en turbo-toåring. Jeg fikk servert frokost av svigermor, og jeg fikk fine roser av svigerfar. Det tar jeg som et fint tegn på at han synes jeg gjør en god jobb som kone og mor til hans sønn og barnebarn. Og i kveld, da vi var vel installert hjemme i huset vårt igjen, og ungene lå i hver sin seng og prøvde å lande litt etter helgas familefest, da fikk jeg dagens fineste gave. I morgen skal jeg innlegges på sykehuset i nabobyen for noen dager, og for første gang på tre og et halvt år skal jeg sove uten barn. Det syntes ungene måtte bli fryktelig ensomt for meg, så jeg er så heldig å få låne en liten kosebamse av dem. Med sånn omtanke blir jeg iallefall ikke ensom!

Jeg er så heldig som har sånne hjertegode unger. Jeg er også heldig som får lov til å være god nok mamma, uten å måtte streve etter å være perfekt. En viktig og elsket mamma. I dag og alle andre dager. Morsdag hver eneste dag!

Til slutt en liten sang til alle fine, viktige, elskede, gode nok mødre: “Morer”

 

 

Hurra for deg!

Du, lille mennesket mitt. Du er ikke så liten lenger du. Jeg kan fortsatt telle årene dine på en hånd, men dette er siste gangen jeg kan det. Fem år. Har det virkelig gått så lang tid? Er det allerede fem år siden livet mitt startet på nytt?

For fem år siden var du bare et bittelite nurk. Helt ny i verden, så liten og hjelpeløs, så totalt avhengig av oss. Bitteliten, men samtidig fylte du hele rommet, hele hverdagen. Hele vår tilværelse.

Du kom og var et helt nytt menneske. Jeg ble et helt nytt menneske jeg også. Mamma. Ikledd en ny drakt i det du så verdens lys. Nå er det som om jeg aldri har vært noe annet.

Det første smilet. Den første latteret. De første skrittene. I et surrealistisk høyt tempo har vi fått lov til å se deg vokse til, se deg utvikle deg, lære deg å kjenne, fått være med og forme deg. Fått lov til å være dine viktigste, fått lov til å være der for deg med omsorg, trøst, rettledning, glede, håp. Fått lov til å gi deg trygge omgivelser og en fremtid fyllt av håp og muligheter.

Så våknet du i dag og var fem år. En stor milepæl for deg. Like stort for oss. Nå er du ikke liten og hjelpeløs lenger. Nå vet du hvem du er. Du som kan bli hva du vil, som er god nok akkurat som du er. Du som har omsorg for alle rundt deg, du som forteller historier som ingen andre, du som eier en sånn hunger etter å lære at vi voksne ikke henger med. Du som elsker lillesøster så høyt at du ikke får sove uten henne, du som har en enorm rettferdighetssans, du som er en av de tøffeste jeg vet i møte med sykdom og utfordringer. Du som elsker tyver selv om de er slemme, fordi alle trenger å bli elsket.

Fem år. Allerede og bare. Fem år. Akkurat passe. Min øyensten, mitt liv.

Hun som hadde ingenting…

I 2004 var jeg i misjonspraksis i Colombia. Et land så vakkert og vondt på samme tid, et land hvor kontrastene er enorme. Landet hvor vi ble invitert på et særdeles fancy coctailparty på den norske ambassade på 17. mai, ganske enkelt fordi vi var nordmenn, mens vi dagen etter var tilbake hos de fattigste av de fattige. Kontraster så enorme at det er vanskelig å finne ord.

Jeg var ung den gangen jeg dro dit. Ung, full av pågangsmot og med et enormt ønske om å hjelpe andre. Det jeg ikke visste, var at de jeg møtte skulle hjelpe meg minst like mye som jeg kunne hjelpe dem. Jeg ønsket å komme med håp, men noen viste seg å ha håp nok for oss alle.

I Bella Flor, den fattigste bydelen høyt oppe i fjellene i hovedstaden Bogotà, møtte jeg Claudia. Jeg skulle preke på et møte i kirka deres (les: skuret) der oppe, men siden møtene der har en tendens til å starte en eller annen gang når folk har rukket å komme seg dit, så tok vi oss tid til å vandre oppover fjellsiden og besøke noen av dem som brukte å gå i menigheten.

Bilder 2004 144

Et stykke opp fjellsiden lå et lite skur. Dit inn skulle vi. Tolken forklarte at der bodde Claudia, og sammen med henne bodde mannen hennes, moren hennes og barna. De hadde mistet hjemmet sitt for en stund siden. Mannen var alkoholiker, og hadde drukket opp husleiepengene. Ikke klarte han å holde på en jobb heller. Claudia, som forsørget hele familien, mistet også jobben på grunn av mannens alkoholproblemer. Plutselig stod de uten hjem, uten inntekt, uten noe. Nødhjelp fra Norge og en snill katolsk pater i byen hjelp dem så de kunne få en bitteliten tomt for å sette opp dette skuret som de nå bodde i. Det er to barn på bildet, jeg tror de var flere. Uansett bodde minimum fem personer inne i dette lille rommet, her hadde de alt de eide. Det var ikke så mye.

Bilder 2004 145.jpg

Vi ble invitert inn i dette lille rommet. Gjestfriheten var mye større enn omgivelsene. «Kan ikke du preke, si noen oppmuntrende ord?» Ordene kom fra en av misjonærene som var med, og jeg kjente at alt raste sammen. Pågangsmotet, muligheten til å hjelpe, alt jeg hadde lært var tomt her. Og aldri før har jeg vært så glad for at jeg ikke snakket språket godt nok, og dermed trengte tolk. Det gav meg i det minste litt tid til å områ meg, tid til å finne NOE som kunne hjelpe i denne håpløse situasjonen. Jeg famlet meg fram til Matteus 11,28: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» Prøvde å si noe til henne om at hun ikke er alene, at Jesus bærer byrdene hennes, og alt jeg klarte å tenke var «hvem er jeg som kan komme og si noe sånt til dette mennesket? Jeg, som ikke aner hva byrder er? Sårer jeg henne bare ved å si dette?»

Bilder 2004 146.jpg

Men så kom overraskelsen. Hun smilte til meg. «Jeg vet det!» Hva? «Jeg vet det,» sa hun igjen. «Gud er alt jeg har, men Gud er også alt jeg trenger. Jeg har familien min, menigheten min og Gud. Hva mer trenger jeg? Jeg er velsignet!» Og der ble plutselig rollene snudd om. Nå var det jeg som lærte noe, jeg som fikk erfare livet, jeg som fikk se fullstendig tillit og ro i en vanskelig situasjon.

Livet hennes var strippet ned til nesten ingenting, men hun hadde det hun trengte. Etter noen uker returnerte jeg til Norge, og ble slått i fjeset av all materialismen, all individualisme, konflikter, femårsplaner og stadig nye «must haves». Det hadde vært der alltid, men nå så jeg det med nye øyne. Så hvordan alle disse tingene fjernet oss fra det som faktisk betyr noe. Familien, vennene, fellesskapet, troen, håpet.

Jeg er glad jeg har et hus å bo i, at vi har inntekt, at vi har de tingene vi trenger i hverdagen. Men jeg er også glad for at jeg har sett den store nøden. Nøden som likevel var full av håp. Det hjelper meg å ikke la meg eies av tingene rundt meg, det hjelper meg til ikke å miste fokus. Gud er ikke alt jeg har, men Han er alt jeg trenger, og Han sørger for meg og mine.

Annerledes og elsket

I dag kommer en liten og fin bloggpost. Ganske passende egentlig, siden tankene i hovedsak kommer fra ei (relativt) lita og veldig fin jente. Fireåringen min som om få dager skal åpne et nytt år i livet sitt, hun som ganske straks blir fem år og stor jente.

Vi har hatt en fin søndag sammen. Planlagt bursdag og startet på bursdagsbaksten, lekt med Lego og blitt enige om at Duplo’en kan vi gi bort til noen andre barn som trenger den mer, vært prinsesser og superhelter med hjemmelaget rutsjebane på stua, snakket med Jesus om at ingen må bli syke så de ikke kan komme i bursdag.

Ja, og så har vi sett film da. Favoritten for tida er en samling Disney-snutter, og det er der fireåringen kommer inn i bloggbildet. Fireåringen som med stor interesse ser på «Lambert the sheepish lion», som handler om en løvebaby som blir feilplassert hos en sauemamma, en liten løve som blir ertet av de andre lammene fordi han er annerledes. Dette trenger fireåringen å snakke om.

«Det er ikke snilt at de andre erter han bare fordi han er annerledes, mamma. Alle må jo få lov til å være annerledes, akkurat sånn som de er. Vi skal jo være forskjellige alle sammen.» Og slik resonnerer hun litt fram og tilbake, helt til hun kommer til neste poeng. «Vi skal elske alle sammen. Tyvene også. Uansett om de er slemme eller bare fattige. Kanskje blir de snille hvis vi elsker dem?»

Små tanker er sannelig store tanker.

Godhet eller tyranni?

Etter å ha fått kritikkfra kirkelig hold for sin strenge innvandringspolitikk i fjor høst, tok Sylvia Listhaug til motmæle og hevdet følgende: «Jeg reagerer på dette godhetstyranniet som rir det norske samfunnet som en mare.» Når vi trekker ut politikken i det hele (jeg er nemlig ikke her for å debattere politikk), står iallefall jeg tilbake med dette negativt ladede ordet. Godhetstyranni. Hva er det for slags ord egentlig? To helt uavhengige ord satt sammen og ikledd drakten som nyord, kan det virkelig fungere? Jo, i noen sammenhenger gjør det jo det. Ventesorg for eksempel, den sorgen man lever i mens man venter på døden. Et av de vakreste, vondeste, mest talende nyordene jeg kjenner. Men godhetstyranni? Nei, det fungerer ikke for meg. De to ordene er rett og slett for selvmotsigende. «Godhet» er et ord de fleste av oss har et forhold til, vi vet hva det betyr. Nestekjærlighet, omsorg, barmhjertighet, kjærlighet. Et tvers gjennom godt ord.  «Tyranni» derimot betyr ifølge bokmålsordboka «voldsherredømme», «undertrykking», «råskap».  Enhver vil skjønne at dette går ikke sammen med godhet. Om godheten blir truende, må man kanskje selv se på hva det egentlig er man holder på med.

Skal vi bare vise godhet mot dem vi liker, de som ligner oss. Skal vi bare vise godhet der hvor det er politisk korrekt? Er det blitt sånn at godhet må fortjenes? Må godhet utelukkes dersom det ikke gir økonomisk gevinst? En godhet forbeholdt de hyggelige og takknemlige?

Det minner meg litt om historien om den barmhjertige samaritan. Det er en historie om en reise, og det som skjer med fire menn på veien. Alle fire reiser gjennom ørkenen i Judea, fra Jerusalem til Jeriko, en avstand på litt over 25 kilometer. Tre av mennene var jøder, den fjerde en samaritan.

Samaritaner og jøder var ikke særlig gode venner. De hadde rett og slett vært uvenner i flere hundre år. Samaria lå mellom Judea i sør og Galilea i nord, og det avkrefter nok min enkle barneforklaring på at en samaritan egentlig var et annet, rart ord for sykepleier, og at det dermed ikke var så rart at samaritanen skulle hjelpe denne forslåtte jøden. Men samaritanene var altså et folkeslag som ble foraktet av jødene, og som mange jøder til og med mente ikke var ordentlige mennesker, men urent søppel. Jeg tipper at samaritanene ikke likte jødene noe særlig heller. Logisk nok, så prøvde disse to folkegruppene å unngå hverandre som best de kunne.

Historien starter med en av disse jødene, en mann som skulle reise fra Jerusalem til Jeriko. Og som vi leser, så ble han overfalt av røvere. Disse røverne var ikke akkurat av det snilleste slaget, for de rev av han klærne, skamslo ham og lot han ligge der halvdød. Disse røverne hadde i alle fall ikke tenkt på at de skulle elske sin neste… Tilfeldigvis kom en prest ridende på den samme veien. Han fikk se den bevisstløse og blodige mannen, og lurte på hva i all verden han skulle gjøre nå. I det ene øyeblikket tenkte han på å flykte i tilfelle røverne fortsatt var i nærheten, i det neste fryktet han at mannen allerede var død, og at presten dermed ble uren av å ta på ham. På denne tiden var det nemlig slik. Jødene levde etter loven, og der var det mange regler og forskrifter, som vi gjerne synes er rare og uforståelige i dag. Presten bestemte seg for at hans renhet og ære ble viktigst, og dro videre uten å hjelpe mannen. Litt senere kom en levitt den samme veien. Levittene jobbet også i templet, men gjorde enklere arbeid enn prestene. Også levitten stanset og kikket, og de samme tankene gikk gjennom hodet hans. Dessuten visste han at presten hadde ridd foran, og hvis presten ikke hadde stanset, så burde vel ikke han gjøre det heller.

Foreløpig lover det ikke så veldig godt for denne bevisstløse mannen. To menn av hans eget folk hadde gått forbi. To menn som man skulle tro ville være snille og hjelpsomme. Men så kom altså denne samaritanen, han som egentlig skulle holdt seg langt unna. Så står det: ”Da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham” Denne samaritanen så noe annet enn de to som hadde gått forbi. Han så et medmenneske som trengte hjelp. Og her ligger den store forskjellen på disse mennene. Å se i stedet for å overse. Å handle i stedet for å vike. Å vise kjærlighet i stedet for å dømme og bry seg om uskrevne lover og regler. Å velge å se medmennesket i stedet for fienden, problemene, pengene, normene. Han valgte godheten. Uten tyranni. Uten baktanker. Uten frykt.

Godhet kan noen ganger være naivt, ja visst. Det er ikke alltid det virker, det er ikke alltid man får godhet tilbake. Det er en risiko man må ta. Men godhet kan aldri bli undertrykkende. Godhet kan aldri sammenlignes med tyranni. Da er det ikke godhet lenger.

Godhet er viktig for oss. Godhet blir husket, tatt vare på i hjertene våre. Nrk har på sine nettsider samlet blant annet en rekke korte lydopptak hvor ulike kjente og ukjente mennesker forteller om en gang de ble møtt med godhet. Det som slår meg er hvor enkel og liten denne gode handlingen i mange av disse historiene er, men hvor mye de likevel har betydd. Og når man da tar veien tilbake til flyktningepolitikken som denne posten startet med, hvor viktig er det vel ikke med godhet i møte med alle disse menneskene. Nei, vi har dessverre ikke ressurser til å ta imot alle som kommer, til å gi dem Norge som sitt nye land. Men vi har muligheten til å møte dem alle som enkeltmennesker, å møte dem med respekt og godhet.

I Sarpsborg Avis leste jeg denne uka om en kvinne som ble møtt med godhet på butikken, og som fikk utfordringen om å gjøre det samme mot noen andre. Gi godheten videre. Pay it forward. Godhet avler godhet, selv om du ikke selv alltid ser resultatet av det. Den godheten vi viser i dag gjør en stor forskjell i verden, uansett hvor stor eller liten den er.

Har du en historie å dele om en gang du ble møtt med godhet? Har du gitt godheten videre?

Når det stormer…

Denne helga startet ganske intenst med besøk av stormen «Tor» her på vestlandet. Stormen var varslet, så vi var godt forberedt. Mobiler var oppladet, lommelykter og stearinlys satt ut, løse gjenstander ute fjernet, ungene forberedt på strømstans og «bråkete vær». På den måten kunne jeg og mannen sitte trygt i stua og nyte kvelden i koselig stemning, med levende lys på bordet og hodelykt på hodet så jeg kunne lese bok. En fin og rolig kveld, selv om vi både kunne høre og se stormen rase rundt huset.

Ute var det selvfølgelig ikke like trygt og koselig. En storm er nådeløs og slakker ikke av for å være hyggelig. Den bråker og raser fra seg så lenge den trenger, ser resten av naturen bøye seg for den, og etterlater seg ødeleggelser som andre får rydde opp i.

Noen ganger kan det føles som om vi står midt i en storm, som om vi ikke har en trygg og varm stue vi kan sitte i mens det står på. Det er som om vi er tvunget til å stå ute midt i den verste stormen, eller som om den kommer så overraskende på oss at vi ikke har sjanse til å forberede oss på det.

Livet er ikke bare glade solskinnsdager. Det er triste regnværsdager. Tåkedager hvor man ikke finner veien. Iskalde snøværsdager. Og vind. Varme vinder, sure vinder, små og store vinder. Noen er lette å stå i, man merker knapt at de har vært der før de er over. Men ikke stormen. Den altoppslukende stormen som du tror aldri skal ta slutt, som tyner ut alt du har, som gjør deg redd for om du klarer å stå støtt gjennom den, som etterlater deg utslitt og med uvisse ødeleggelser når den er ferdig.

Det er ikke lett å stå stødig i stormen. I denne stormen som kan være hva som helst. Sykdom, konflikter, mistet arbeid, død, angst, ødelagte fremtidsutsikter, økonomi, skilsmisse, svik. Hva som helst, og stormen er storm for deg uansett hvor stor eller liten den ser ut for andre.

Gud har lovet at vi skal slippe å stå alene i stormen. Han har ikke lovet oss å fjerne alle stormer for oss, men Han vil stå i dem sammen med oss.  “Frykt ikke, for Jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for Jeg er din Gud. Jeg styrker deg, ja Jeg hjelper deg, Jeg holder deg oppe med Min rettferds høyre hånd.” (Jes.41,10) Det minner meg om denne fine barnesangen vi bruker å synge sammen med ungene:

Når det stormer, når det stormer,

Når det stormer rundt omkring.

Gud er sterk når jeg er svak,

Hjelper meg og tar nye tak.

Når det stormer, når det stormer,

Når det stormer rundt omkring.

Jeg har ofte funnet stor styrke i å vite at Han står sammen med meg når det stormer som verst rundt meg. Å få legge alle mine byrder på Han, gjør at jeg både står lettere og mer grunnfast. Når jeg lar Han stå sammen med meg, vet jeg også at jeg ikke blir stående alene med oppryddingen etterpå.

På samme måte som jeg tror vi trenger Gud i stormen, så tror jeg også, med stor overbevisning, at vi også trenger andre mennesker når det stormer rundt oss. Mennesker som står fast utenfor stormsenteret, som holder godt fast i redningebøyen de har kastet ut til oss. Mennesker som ikke kaster seg ut i stormen sammen med oss, men som står der og roper oppmuntrende ord til oss, ord om overlevelse og glede, samtidig som de står klare til å trekke oss ut av stormen når det blir for mye for oss.

Vi kan ikke unngå alle stormer. Vi kan ikke unngå alle ødeleggelser. Men vi skal slippe å stå helt alene. Vi skal slippe å ligge forlatt i ruinene etterpå.