Valgets kvaler

Jeg må velge. Det må vi alle, hver eneste dag. Små og store valg som påvirker hverdagen vår, fremtiden vår, familie, venner, arbeidsplass, samfunnet. Selv om mange skulle ønske de kunne få i både pose og sekk hele tiden, så betyr oftest det at vi velger noe også at vi velger bort noe annet. Velger jeg pannekaker til middag, er det ikke plass i magen til ribbe også. Velger jeg å satse stort på håndball er det lite sannsynlig at jeg har tid og krefter til å satse på en sangkarriere også. Velger jeg å stemme Arbeiderpartiet, er det både praktisk umulig og særdeles ulogisk å samtidig stemme Frp. Velger jeg å ta bussen til Trondheim for en helg, så velger jeg samtidig å ikke være hjemme. Alt dreier seg om valg, og mange av disse valgene tenker vi ikke noe spesielt over. De bare skjer, fordi vi kjenner oss selv og vet hva vi vil og kan, vi følger magefølelsen, vi har det (som oftest) i oss å prøve å velge godt. De store valgene, utdannelse, jobb, hvem man gifter seg med, barn eller ikke, bosted, krever selvfølgelig mer bevissthet. En ektemann er tross alt litt viktigere enn hva man har lyst på til middag akkurat i dag.

I hverdagen er det likevel mange ting man ikke trenger å velge mellom. Man prioriterer istedet. Hva er viktigst? Hva kan vente? Hva passer best å gjøre i dag? Om man starter med å vaske badet, så har man kanskje likevel muligheten til å både handle, hente ungene på skolen, lage middag og dra på besøk etterpå. Mens middagen står i ovnen rekker man kanskje både å dusje, rydde litt og slenge på en klesvask før gjestene kommer. Man prioriterer ut fra den tiden og energien man har. Mange ganger rekker man ikke alt, men man rekker ofte det viktigste.

Men jeg må fortsatt velge. Alle mine valg er også prioriteringer, men mine valg og prioriteringer må helt ned på basisnivå. Ofte kan jeg ikke velge flere ting, ikke uten å risikere stor forverring i helsa. Noen ganger gjelder det litt større ting, andre ganger så små og banale ting at de ikke engang skulle kalles valg. En dag må jeg velge om jeg skal dusje eller dra på butikken og handle. En annen dag må jeg velge om jeg skal leke med ungene eller lage middag. Skal jeg hente posten eller sette på en klesvask? Skal jeg rydde eller skal jeg ta en viktig telefon? Skal jeg høre på musikk eller skal jeg ha på lys i taket? Skal jeg tisse eller spise? Jeg må virkelig begge deler, men jeg må kanskje også hvile mellom dem. Hvem av dem er viktigst, mest presserende?

Jeg må velge mellom ting som er en selvfølge for andre, jeg må velge bort ting som egentlig er nødvendigheter. Jeg kan velge flere ting i dag, men i morgen har jeg kanskje ingen valg. Det er hverdagsvalgenes kvaler. Må jeg velge bort for mye, så vil jeg måtte leve med dårlig samvittighet. Kanskje går det ut over andre, husarbeidet, meg selv. Velger jeg for mye, går det også ut over meg selv, og til slutt også ut over andre.

Det er ofte vanskelig for andre å forstå disse valgene, og det skjønner jeg utrolig godt. Før jeg selv ble syk, tok jeg mye av dette som en selvfølge. Ikke at jeg var uovervinnelig, men at jeg hele tiden hadde muligheten til å velge, og at jeg hadde kapasitet nok til mine prioriteringer. Nå er det ikke lenger en selvfølge, og jeg setter stor pris på hvert eneste valg jeg har muligheten til å ta selv, hvert eneste valg som faktisk er et reelt valg. Valg er ikke en selvfølge lenger.

I tillegg har jeg erfart at det er vanskelig for andre å forstå mine og andre kronisk sykes prioriteringer. Hvordan kan jeg velge å dra på Akvariet med ungene når jeg ikke er aktiv i de sammenhengene jeg tidligere var aktiv i? Hvorfor drar jeg på butikken og handler når jeg påstår at jeg ikke klarer å jobbe? Hvordan kan jeg prioritere å skrive en blogg eller bruke tid på nettsamfunn når jeg sier jeg er for dårlig til å gå tur med deg? Hvordan kan jeg dra på ferie og være aktiv, når jeg påstår at jeg er så dårlig? Den lille biten av valgene som andre ser, kan gjøre at de mener det bare handler om manglende vilje, dårlige prioriteringer, løgner og hypokondri. I realiteten er alle sånne valg mye mer kompliserte enn de ser ut som.

Jeg kan dra på Akvariet med ungene av og til. Jeg blir alltid dårligere av det etterpå, men barna er og skal være førsteprioritet. Du ser den ene gangen jeg legger ut bilder fra Akvariet, men du ser ikke alle de gangene jeg har forslaget på tunga, men vet at det er helt umulig for meg å klare det. Du ser heller ikke hvordan jeg ligger under dyna og rister dagen etter. Jeg kan dra på butikken og handle, men det er nøye planlagt. Den dagen kan jeg ikke legge inn noen andre planer. Og med planer mener jeg ikke å ta en joggetur eller invitere gjester. Med planer mener jeg å dusje eller å lage middag. Jeg kan velge å blogge og være aktiv i nettsamfunn fordi det både gir meg noe, sosial kontakt, støtte, lærdom, latter og glede, og fordi jeg der har en kanal hvor jeg på best mulig møte kan bruke mine evner til å være noe for andre. Noen ganger kan det være for to minutter, i mørket, uten lyder, liggende fordi jeg ikke klarer å sitte. Det kan jeg ikke få til på kino. Jeg ønsker meg også på kino med deg, men det krever mye mer. Ikke på grunn av deg, men på grunn av reisen, lydene, bakgrunnsstøyen, sittestillingen, varigheten. Noen ganger klarer jeg det, og det er jeg glad for.

Jeg skal veldig snart reise på påskeferie. Hvordan klarer jeg det? Når jeg klarer det, hvorfor klarer jeg ikke da å være like aktiv hele tiden. For det første forbereder jeg meg. Jeg har med de medisinene jeg trenger, jeg har med avlastningsputer og ørepropper, og ikke minst har jeg forsøkt å hvile godt på forhånd, så jeg har reserver å tære på. For det andre betyr ferie for meg også avlastning. Foreløpig har vi bare reist på ferie til familie, og da frigjøres jeg for mange oppgaver. Jeg trenger ikke å gjøre husarbeid, jeg trenger ikke å lage mat, jeg trenger ikke å handle. Samtidig har jeg hele tiden mulighet for å hvile og lade meg opp, fordi familien står klar til å være sammen med barna når kroppen min må ha en time out. Den muligheten hadde jeg ikke hatt om vi hadde hatt ferie her hjemme. For det tredje mobiliserer jeg. Jeg bruker krefter jeg egentlig ikke har. Jeg kjører meg til jeg er helt bensintom, og så lurer jeg kroppen til å tro at det likevel er en liten reserve der. Det er ikke sunt, det er umulig å få det til å vare lenge, en kræsj i etterkant er uunngåelig. Men det er den eneste måten det fungerer på. Og jeg velger det fordi det gir meg noe, fordi det positive er større enn prisen jeg betaler, fordi det er slik jeg ønsker at barna mine skal leve, fordi det er slik jeg ønske å leve. Leve når jeg kan, hvile når jeg må, det er mitt livsmotto. Det betyr kanskje noe annet for meg enn for deg, men det gjør det kanskje også enda viktigere.

Jeg forventer ikke at noen skal fullt ut forstå alle disse prioriteringene og valgene jeg gjør. Det er umulig om man ikke har vært der selv. Men jeg skulle ønske meg forståelse, å bli trodd, å få anerkjennelse for at jeg gjør de valgene som til en hver tid er riktig for meg og mine. Jeg velger annerleder, jeg velger på micronivå, men jeg velger fortsatt etter aller beste evne og med de aller beste intensjoner. Det er valgets kvaler for meg, hverdagslivets store og små prioriteringer. Det er nok, om ikke du også skal legge sten til byrden med dine meninger om hvordan jeg burde valgt, hva jeg burde prioritert, hva jeg burde klare. Valgene er store nok som de er, og jeg gjør så godt jeg kan. Velg godt du også, neste gang du undrer over et av mine valg.

Rockesokk

I dag rocker jeg på sokkefronten, sammen med mange andre her i landet. Facebookfeeden er full av bilder hvor folk har tatt på to helt forskjellige, og gjerne fargerike sokker, og jeg henger meg på. I ungdommen gikk jeg i perioder oftere med to helt ulike sokker enn med to som matchet. Nå derimot ligger det en haug med stort sett ganske kjedelige sokker i skapet, i påvente av de dagene jeg må ut at huset og må ha på sokker. Vanligvis er jeg sokkeløs på grunn av smerter i beina, men i dag gjør jeg et viktig unntak. I dag er det nemlig verdensdagen for Downs Syndrom, og organisasjonen Menneskeverd markerer dette med kampanjen Rockesokk. Der oppfordrer de oss til å gå med to ulike sokker denne dagen, for å vise at vi setter pris på mangfold, og at vi alle er forskjellige.

Når jeg tenker på mennesker med Downs Syndrom, så tenker jeg på glade smil, latter, varme klemmer, livsglede og nærvær. Verdige og likeverdige liv. Dessverre ser samfunnet annerledes på det. Det er mer arbeid med dem. De kan ikke bidra på lik linje med «oss andre». Annenrangs.

Jeg har nettopp sett dokumentarfilmen «Onkel Reidar» av Margreth Olin, hvor hun gir oss et bilde av sin onkel Reidar som ble født med Downs Syndrom i en helt annen tid, hvilken skam han utgjorde for familien, hvordan samfunnet kunne bruke tvang mot han, hvordan han ble behandlet som mindre enn et menneske. Den gangen skulle disse barna helst gjemmes bort, og vi tror vi har kommet langt siden da. Vi ser solskinnshistoriene om flotte mennesker med Downs som blir førskolelærere, modeller, politisk aktive, som bare er til glede for familie og samfunn. Disse gjemmes ikke bort, men samtidig velger 9 av 10 kvinner som får kjennskap til at barnet i magen har Downs Syndrom å foreta en abort. Vi har ikke nødvendigvis kommet lengre. Vi har bare funnet mer effektive og varige måter å «gjemme dem bort» på.

Jeg er ikke naiv. Jeg vet at mennesker med Downs Syndrom ikke alltid er glede, klemmer og latter. Jeg vet at det krever mye ekstra. Jeg vet at det følger med mange ting som gjør helsesituasjonen mer uviss. Jeg vet at det kan føles uoverkommelig å skulle stå i det år etter år. Jeg vet at det er en sorg å se alt man mister ut fra «det normale perspektivet», å se barnet bli uavhengig, oppleve at barnet gifter seg og gir deg barnebarn, å vite at barnet kan ta vare på deg når du selv blir gammel og skrøpelig. Det er ikke bare et ekstra kromosom, det er ekstra arbeid, ekstra smerte, ekstra sorg. Men det er like fullt et menneske, akkurat like fullkomment og ufullkomment som alle oss andre.

Vi snakker om Downs. Vi kunne like gjerne snakket om andre syndromer, andre sykdommer, andre faktorer som lager hvert enkelt menneske. Hvor skal grensen gå? Hvem er det som bestemmer hva som er normalt og hva som er annerledes? Hvem er det som bestemmer hvem som er vellykket og hvem som er en byrde? Hvem er det som bestemmer hvem som er til glede og hvem som er til skam? Hvem er det som bestemmer hva som er et verdig liv? Hvem er det som bestemmer at akkurat dette mennesket ikke skal få leve?

Hvor skal grensen gå, når Downs blir for vanskelig å forholde seg til? Skal man begynne å screene etter barnekreft? Etter leddgikt? Etter cøliaki? Etter legning? Etter risikoen for tidlig demens? Hvem skal ut, og hvem har trukket vinnerloddet? Sorteringssamfunnet er en realitet, dessverre. En realitet som er i rask, skremmende utvikling. Vi skremmes av krigshistorien, jødeutryddelsen og Hitlers übermensch, mens vår egen sortering rettferdiggjøres gjennom ord som tidlig diagnostikk, belastninger og valgfrihet. Men barnet som skulle kommet får ikke nyte godene av tidlig diagnostikk og behandling. Barnet som skal komme er ikke en belastning, men en gave. Barnet som blir valgt bort, har aldri fått muligheten til å velge selv.

Hvor skal grensen gå? Den har gått for lenge siden. Den har allerede gått i det man anser et menneske som annerledes, mindre verdt, mindre menneske. Når vi på så mange områder skiller mellom oss og dem, i stedet for å møte hverandre menneske til menneske, som jeg og du. Når skammen likevel aldri har blitt borte, og den bare har blitt gitt nye navn. Når medisinske fremskritt gir legitimitet til å ta liv. Når et elsket og etterlengtet barn blir en uønsket byrde, bare basert på prøveresultater, allerede før man har møttes.

Jeg ønsker å møte mennesker med Downs på gata. Jeg ønsker at livet skal være hellig. Jeg ønsker meg et varmere samfunn hvor vi er jeg og du, hvor vi elsker og bryr oss om hverandre. Jeg ønsker meg et mer inkluderende samfunn, hvor verdi ikke måles ut fra innsats, utseende, språk og IQ. Jeg ønsker å finne grensen, og trekke med meg hele verden tilbake til den. Jeg ønsker at likeverd skal eksistere i praksis. Jeg ønsker at hvert eneste menneske som har puttet sine føtter i rockesokker i dag, skal utgjøre en forskjell. Jeg ønsker at vi skal se hva vi er i ferd med å miste, at vi skal ta det tilbake.

Dagen med rockesokker er snart over, men kampen for likeverd, kampen for like rettigheter, kampen for liv slutter ikke her. Selv om jeg går sokkeløs igjen i morgen, så mener jeg fortsatt det samme. Vi trenger mangfoldet. Vi trenger det som er annerledes enn oss selv. Vi er alle annerledes, unike, elskede.

I dag er det ikke bare verdensdagen for Downs Syndrom, det er også verdensdagen for poesi. Og hva passer vel bedre da, enn å avslutte med et dikt jeg skrev for mange år siden. Vi har alle noe å lære av hverandre. Vi er alle en ressurs. Vi er alle verdt å leve et godt liv.

 

du som kan litt mindre

har likevel skjønt mer

enkelhetens verden kjenner mange gleder

bosatt i fargerikhet

strålende nyanser

varme i blikket

utstrakte hender mot livet

griper lykken i overmodige doser

gir den velvillig videre

jeg skulle ikke male deg trist

når jeg burde være mer som deg

lær meg din glede

Den sykes skam

For noen uker siden leste jeg en ufattelig vakker kjærlighetserklæring på Facebook. To mennesker hadde elsket hverandre i femten år, og det de delte var så ekte, så ærlig, så fullt av livet på godt og vondt. Og midt inni kjærligheten hadde hun som jeg ikke kjenner skrevet om det å ikke mestre livet, det å være syk, det å føle på skam for alt man ikke klarer. Det var godt å lese, både fordi det var en ærlig beretning om livet, men også fordi det var en kjærlighetserklæring som gikk tvers gjennom skammen, en kjærlighet som tålte de vanskelige dagene, en kjærlighet som løftet opp og bar videre. En kjærlighet som tåler livet. Samtidig gjorde det meg trist at hun i det hele tatt måtte føle på nederlaget, på skammen. Den skulle ikke vært der, det finnes ingen grunn til at den skal være der. Likevel kan følelsen av skam være en overveldende del av et kronisk sykt menneske. En skam som trenger seg på, ikke fordi man har gjort noe galt, men fordi man har vært uheldig og fått en sykdom.

Etter å ha lest og kjent på denne kjærlighetserklæringen, så begynte jeg å tenke etter. Kjenner jeg på skam? For den jeg er, for den sykdommen jeg lever med, for det livet jeg har levd, for den fremtiden som ligger foran meg? Jeg skulle ønske jeg kunne svare nei, for jeg vet så inderlig vel at jeg har ingenting å skamme meg over. Jeg vet hva skam er, og jeg vet hva skam ikke skal være. Store norske leksikon beskriver det slik: «Skam, sterkt ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv, og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ.»  Samtidig vet jeg også at skam ikke vokser ut fra de tankene jeg har, den overbevisningen jeg har om å leve et velsignet og takknemlig liv, et liv basert på ærlighet og åpenhet, et liv og en tro som holder, også når det stormer. Skammen kjenner sine veier, gjennom hjertet og ut til tankene. Den kommer så snikende at jeg ikke merker den før den har gjort seg selv til sannhet, den kommer så hardt og brutalt at den rekker å ødelegge før jeg i det hele tatt har skjønt hva som traff meg. Den lever som en liten del av meg, en del som jeg både må anerkjenne og likevel fjerne meg fra. Men den lever ikke bare i meg selv, den lever i dem som er rundt meg, min omgangskrets, helsevesenet, Nav-systemet, media, ja i hele samfunnet. Mennesker og systemer som påfører meg skam, som forventer at jeg skal ha anstendighet til å skamme meg selv.

Så kjenner jeg på skam? Ja, jeg gjør det. Dessverre. Og på mange måter synes jeg faktisk stigmaet og skammen ved sykdommen har vært vanskeligere å leve med enn selve sykdommen. En skam som tar mange former, en skam som står klar til å overta alle områder av livet, alle relasjoner, alle andre følelser. Jeg vil det ikke, jeg vet at jeg ikke skal, men jeg er ikke immun. Jeg kjenner den, skammen.

Skam, fordi jeg ikke blir trodd. Hva er det med meg som gjør at du tror jeg lyver? Hva er det jeg har gjort som gir deg rett til å betvile min sannhet, min dømmekraft, min integritet? Hva er det med min sykdom som gjør at du ikke hører på seriøs forskning, men istedet støtter deg på en utdatert tankegang og kommersielle aktørers påstander om at jeg tenker meg syk, at det er viljen min det er noe galt med, at jeg rett og slett er lat og ikke gidder, at jeg prøver å late som om jeg ikke er psykisk syk (Noe som skal tas på alvor, og heller IKKE være skambelagt for dem det gjelder. Bare så det er sagt.), for det VET du at jeg er, uansett hvor lite jeg er det. Jeg skammer meg fordi din usannhet om meg står sterkere enn min sannhet. Jeg skammer meg fordi der legene og vitenskapen fortsatt kommer til kort, der er din usannhet ruvende, ufeilbarlig, dømmende.

Skam, fordi kroppen min forråder meg, fordi dette usynlige som regjerer inni meg ikke er villig til å vise seg frem i sin helhet. En kropp som kan se hel og frisk ut, men som er råtten, full av hull og svakheter. En kropp uten synlige handicap, uten hjelpemidler, men som svikter gang på gang. Skam fordi kroppen min lurer deg til å tro at jeg er frisk, fordi du blir skuffet over alt jeg ikke klarer, allle de forventningene jeg ikke innfrir. Skam over å måtte unnskylde og forklare meg selv alle de gangene jeg feiler og ikke når opp dit du trenger meg. Skam over at jeg ikke tåler mer, ikke presser meg mer, ikke klarer mer, skam over å være svak og vise min svakhet. Skam når kroppen plutselig svikter foran andres øyne, når beina svikter, når ordene blir borte, når kontrollen forsvinner og jeg ender opp med å virke beruset.

Skam, fordi sykdommens ytre konsekvenser gir andre rett til å anta hva jeg spiser, hvordan jeg lever, hvordan jeg tillater min egen kropp å forfalle, hvordan det tilsynelatende er mitt usunne valg, og ikke noe alvorlig som har kommet utenfra og tatt over den jeg var. Skam, fordi sykdommen har gjort meg til utseende, til vekt, til usunn livsstil, til et objekt istedet for et menneske. Skam over at min kropp har blitt noe stygt, noe mindreverdig, noe selvpåført, et samtaleobjekt til vemmelse og latter. Skam, fordi min helse blir vurdert etter om jeg har sminket meg eller ikke, ikke etter de ordene jeg faktisk deler med deg.

Skam, fordi jeg ikke kan bidra i samfunnet, i arbeidslivet. Skam over alt jeg går glipp av, alt ansvar andre må ta fordi jeg ikke kan gjøre det. Skam over å leve et annerledes liv, et liv som er langt fra A4. Skam over å være lettet over å slippe, ok med å svikte fellesskapet, fornøyd med et mindre liv.

Skam, for alle drømmene som gikk tapt, alt jeg aldri fikk utrettet. Alle de forventningene jeg hadde til livet, alt det jeg delte av drømmer, visjoner, planer, alt som gikk i grus. Skuffet meg selv og skuffet andre. Skuffelse og skam hånd i hånd. Skam over å ha mislyktes, over ikke å ha noe å vise til, skam over å  tilsynelatende ha gitt opp. Alle de menneskene jeg skal møte, dele minner og liv med, alle ganger jeg må si at min største bragd i dag var å dusje uten å besvime. Drømmen om sceneliv, misjon, engasjement, alt jeg ikke klarte fordi jeg ikke en gang klarte å jobbe to timer i uka uten alvorlig forverring.

Skam, fordi jeg er en byrde. En byrde for samfunnet, en byrde for økonomien, en byrde for mann og barn og alle dem som er rundt meg. Jeg er jo ikke det, men det føles sånn, andre enn dem det gjelder får det til å føles sånn. Skam over alt jeg trenger hjelp til, alt jeg ikke klarer selv, alt som jeg og andre må forsake på grunn av meg og min helse. Skam over å påføre andre smerte og et annerledes liv. Skam når jeg sammenligner meg med andre kvinner, andre koner, andre mødre. Det jeg gjør blir så lite i forhold.

Skam, fordi du tror jeg har glemt deg. Skam over alle de gangene jeg skulle svart deg på meldinger, men i hjernetåka har glemt det. Skam over alle de gangene vi skulle møttes, men jeg ikke har klart å stable meg selv på beina. Skam over at jeg ikke har klart å ta initiativ, ikke klart å følge opp, ikke klart å vise deg godt nok hvor utrolig stor pris jeg setter på deg. Skam over å være en dårlig venn, et dårlig medmenneske, en som ikke ser ut til å bry seg om andre.

Skam, fordi min sykdom har et navn som det forventes at jeg SKAL skamme meg over. En markant endring av reaksjoner den dagen jeg delte informasjon om min diagnose. Nå var jeg ikke lenger uforklarlig syk, nå skulle jeg sendes rett inn i skammekroken for å ha våget å få en diagnose andre ikke tror på, ikke vet de riktige tingene om, ikke respekterer. Jeg var skamløs som våget å komme med disse bokstavene og trodde at jeg skulle bli akseptert, elsket, sett på samme måte som før. Jeg endte opp med å skamme meg over at jeg ikke skammet meg, før jeg etterpå skammet meg over at jeg hadde begynt å skamme meg. Skam overalt.

Men denne skammen er ikke min. Det er ikke jeg som skal ta ansvar for den, den skal ikke få lov til å eie meg. Sykdommen min er ikke noe jeg har valgt eller gjort selv, det er noe som har skjedd meg. Noe som har kommet utenfra. Jeg har ikke vært et dårlig menneske, jeg ER ikke noe dårligere menneske med sykdommen. Jeg har ikke fortjent sykdommen. At jeg ble syk var uflaks, at jeg fikk akkurat denne sykdommen var akkurat like mye uflaks.  Jeg har INGEN grunn til å skamme meg. Alt jeg har grunn til å føle er stolthet. Stolthet over alt jeg klarer til tross for mine begrensninger, stolthet over det positive, godhjertede mennesket jeg er til tross for en daglig kamp med helsen, stolthet over min styrke i stormen, stolthet over min integritet, mine relasjoner, mitt trosliv, min glede hver eneste dag. Jeg skal ikke skamme meg, jeg skal reise meg i stolthet. Jeg har ME, og jeg er stolt over hver eneste dag jeg gjør mer enn å bare overleve. Jeg er stolt!

Jeg har ikke makt til å endre hva andre mener om meg, mitt liv, mine begrensninger, men jeg har makt til å ikke la det prege meg, jeg har makt til å si fra at det ikke er greit, jeg har makt til å fortelle dem sannheten. Uten skam. Om jeg bare makter. Jeg makter i dag, heldigvis. Jeg makter å stå opp mot skammen. Ikke bare min egen skam, men skammen til den vakre kvinnen jeg ikke kjenner. Vi som aldri har møttes, men som likevel er bærere av en skam som ikke er vår, en skam vi skal få lov til å legge fra oss. Ikke bare for oss heller, men for alle jeg kjenner og ikke kjenner som går og bærer på en skam som ikke er deres. Skammen bærer mange ulike navn, har mange forkledninger, men den er likevel den samme. Den er en løgn, den er en undertrykker, den er ikke ditt ansvar å bære. Og til dem som påfører oss skam: Kanskje vet du ikke at du gjør det, men du gjør det. Kanskje tenker du at det er fortjent, det er ikke det. Kanskje tenker du at det ikke betyr noe, det gjør det. Kanskje tror du at du har rett til å heve deg over oss og gjøre oss små, du har ikke det. Skam er ikke ditt ansvar å dele ut, det er heller ikke vårt ansvar å ta imot og bære det. Jeg velger å si nei takk, denne skammen tar jeg ikke. Den er ikke min. Nei takk, jeg er stolt, ikke skamfull. Det er min rett. Det er sannheten.

Min usynlige venn

Jeg har en venn som er usynlig. Han finnes, helt på ordentlig. Jeg har sett han, jeg har snakket med han, jeg har rørt han. Men jeg har også sett at han er usynlig. Jeg har sett han forsvinne for mennesker som passerer, som et fyrtårn omhyllet av tåke, et lys som ikke har makt til å trenge gjennom skylapper og uvilje, forakt og likegyldighet.

Jeg har en venn som jeg har skrevet om før, mannen som var uten navn. Han har fortsatt ikke gitt meg sitt navn, men han har gitt meg sitt vennskap, han har gitt meg sin historie. Del for del, så mye som språkløse gester og famlende ord på engelsk, tysk, gresk, spansk, romani sammen kan gi. Et ufullstendig bilde, en barnslig enkel relasjon og historie. Like fullt et vennskap av glede og velsignelse, like fullt et menneske med håp og drømmer, sorg og lengsler. Min usynlige venn som er så synlig, min usynlige venn som blir forbigått av øyne som ikke ønsker å se.

Jeg har stått på avstand og betraktet han. Sett håpet lyse rundt ham. Se meg, finn meg, hjelp meg. Sett mennesker vende seg bort, ta en omvei bare for å slippe å møte han.  I avsky, i skam, i redsel for det som bare er bittelitt annerledes. Sett mennesker gå rett forbi uten engang å registrere at han står der med sitt håp, sin nød, sin menneskelighet, sitt hjerte brettet ut over en gangsti bak kjøpesenteret. Mennesker som, om de hadde svinget ørlite mot den ene siden, ville truffet han. Bokstavelig talt. Et blikk så innovervendt at det åpenbare som står rett foran en ikke engang er synlig.

Leo Ajkic har rørt hele Norge med sin nye serie «Flukt». Sterke historier, sterke møter med mennesker som har kommet gjennom tv-skjermen og inn i våre hjerter. Leo har sett, han har hjulpet oss å se. Den uformelige massen av flyktninger har blitt til enkeltmennesker, de døde har fått et navn, de fattige, de traumatiserte har fått et ansikt. Vi har sett hva de reiser fra og hvor reisen tar dem, hvordan drøm og virkelighet er fjerne slektninger, hvordan enkeltmennesker kan forandre traumer og frustrasjon til fremtid og håp. Reisen har uendelig mange årsaker, men målet er det samme. Liv. Fremtid. Håp.

Jeg kan ikke redde hele verden. Jeg kan ikke hjelpe alle som strekker ut en hånd. Jeg kan ikke reise verden rundt etter mennesker i nød. Men jeg kan se den nøden som står rett foran meg. Jeg kan se det mennesket som står og tilbyr meg et magasin og sitt hjerte på utsiden av kjøpesenteret. Jeg kan ikke alltid gi penger, men jeg kan alltid gi et smil, jeg kan alltid gi dem verdighet, jeg kan alltid gi dem blikket meg og vise at de er sett, de er ikke usynlige, de deler samme verden som meg.

Se deg for

Det har gått over en måned siden sist jeg skrev her inne. Jeg er her fortsatt, selv om jeg ikke har skrevet. Jeg har ikke mistet ordene, tankene, fokuset, jeg har bare fått så mye annet. Uker fulle av julestemning, familietid og barneglede, spontane og planlagte møter med fantastiske mennesker, og ja, runde på runde med sykdom i huset. Forkjølelse, allergisk reaksjon, ny forkjølelse, influensa og en omgangssyke som aldri, aldri tok slutt. Ordene har jobbet inni meg, men først nå kan jeg få tid og krefter til å få skrevet dem ned.

Mens alt dette har skjedd, så har vi også fått et nytt år. 2017. Et nytt år er nettopp åpnet, og ligger foran oss med uante muligheter. Et gammelt er åpnet og lukket, en historie vi alltid skal bære med oss. Det er noe med årsskiftet som får oss til å sette et skille. Det gamle og det nye. Det som er forbi og det som skal komme. Noen kaller det nyttårsforsetter, andre snakker om å føre regnskap over livet. For min del handler det om å se meg for.

Vi driver med trafikktrening av våre to små. Hun som snart er seks år, og som om bare noen få måneder skal ut på skolevei, hun ser seg nøye fra side til side før hun forsiktig, men målbevisst går over veien. Hun som snart er fire år, hun er derimot en vandrende katastrofe. Ikke ser hun seg for, ikke vet hun at hun stopper midt på veien for å synge en sang, ikke enser hun trafikken som suser forbi. Det er viktig lærdom vi driver med, vi som skal gjøre dem klare både for trafikken og for hele livet.

Å lære å se seg for er viktig også i livet generelt. Det å se bakover. På tiden som ligger bak oss, erfaringene man har fått med seg, de gode og de vonde historiene som er blitt en del av oss. Se oss tilbake på den veien vi har gått, de fjellene vi har besteget, bagasjen vi har lagt fra oss på veien, det mennesket vi har blitt i løpet av reisen. Fortiden er en del av oss, og vi kan aldri løpe fra den. Den følger med, men vi kan velge hva vi vil gjøre med den. Dvele ved den, grave oss ned i den, eller analysere den, lære av den og ta med oss det beste fra den. Jeg er takknemlig for det som ligger bak meg. Mye av det fordi det har gitt meg glede og velsignelse, mye har gitt meg lærdom og vist meg hvem jeg er, noe er jeg glad for å ha kommet gjennom og nettopp lagt det fra meg og bak meg.

Men vi kan ikke bare se oss tilbake, verken i trafikken eller i livet. Livet skjer foran oss, og vi må holde blikket festet fremover. Uansett om det som ligger bak oss er stygt eller fint, uansett om fortiden er en billedvev det er verdt å studere, glede og undre seg over, så er det i dag og i dagene fremover livet skjer. Det er nå jeg lever. Det er foran meg veien går. Jeg kan se deler av veien fra hvor jeg står i dag. Ikke alle detaljer, ikke det som ligger bak svingen der borte, men jeg ser nok til å glede meg. Jeg kjenner meg selv nok til å vite at jeg har en spennende vei å gå, at jeg kommer til å glede meg over den, at jeg har styrke til fallene når veien blir kronglete og bratt.

På livets vei ser jeg meg også til siden. Hvem er det som går på veien sammen med meg? Hvem har kommet nærmere, og hvem har jeg mistet eller gått fra? For sannheten er at ikke alle relasjoner varer livet ut. Noen kommer til, mens noen mister eller går jeg fra. Noen relasjoner har umerkelig stoppet opp fordi den andre strever og har tungt å bære, en tung vei å gå. Kanskje er det da jeg som skal ta de skrittene bakover for å støtte den andre fremover, slik andre har gjort det med meg når det har trengtes. Jeg er heldig som kan se meg rundt, og se mennesker i min umiddelbare nærhet.

Det er ikke så ofte jeg går med blikket vendt oppover i trafikken, men i livet er det annerledes. Jeg har en himmel over livet, en der oppe som vet hvem jeg er og som vandrer sammen med meg. Ikke alle har den samme troen, men for meg er det naturlig å vende blikket oppover til Han som har skapt meg, Han som har lagt livet klart foran meg. Ved å vende blikket mot Han, er det lettere å finne den veien jeg skal gå fremover, lettere å se det som er viktig, lettere å være det mennesket jeg er ment å være. Han er min veiviser, mitt kompass. Han er min Far, min nærmeste, den som elsker meg høyest og vil meg best. Han er veien.

I fjor startet jeg året med fokus på velsignelse. Det å bli velsignet og det å få være til velsignelse. Og nettopp derfor startet jeg denne bloggen også, for å være til velsignelse. Det håper jeg å ha vært, og jeg vet at det har vært til velsignelse for meg. Jeg har lært og fått så utrolig mye, jeg har våget og jeg har vunnet.

I år starter jeg med å se meg for. Ikke fordi jeg er ferdig med å fokusere på velsignelse, men nettopp fordi jeg i løpet av dette året har lært mye om hvor viktig det er, hvor godt det gjør, hvor mange veier som åpnes, hvor mange mennesker som berøres. Å se seg for er også en del av det å være velsignet og det å være til velsignelse. Gjennom å virkelig se er det lettere å se de små og store velsignelsene som har kommet i min vei. Gjennom å se meg for, er det lettere å se hvordan jeg selv kan være til velsignelse. Så det er mitt ønske for året som ligger foran. At vi alle skal se, nok til å kjenne velsignelsen, nok til å få være til velsignelse. At vi alle skal kjenne den veien vi går på, at ingen av oss skal kjenne på at vi går den alene. Se. Gå. Velsign og bli velsignet.

Ventesang, tredje søndag.

Det tennes et lys i rommet,

en flamme så strålende klar.

Det jager bort mørket, så vi kan se

hverandre og Han som skal komme.

 

Det tennes to lys her hjemme,

to lyspunkt med flerdobbel kraft

av tro, håp og kjærlighet, viser de vei

for dem som har mistet sin stemme.

 

Det tennes tre lys i vårt lille land,

tre lys som forteller oss hvem

vi er, hvem vi hører til, hvem som har gitt

oss livet, all ære til Han!

En kirke med utstrakte armer

Endelig kommer den. Den siste delen i bloggserien om kronisk sykdom og trosliv. Jeg har fortalt fra min historie, delt erfaringer om trosliv, tjeneste og fellesskap, alt dette fra eget perspektiv. På den andre siden av bordet sitter også en annen part. Menigheten, det fellesskapet jeg har snakket om. Hvordan kan menigheten være med og gjøre en positiv forskjell hos dem som faller utenfor. Hvordan kan fellesskapet komme oss i møte. Hvordan skal man unngå å være til skade selv om man har opptrådt i beste mening. Hvordan skal man som fellesskap dekke over det hullet som din manglende tjeneste skaper. Hvordan skal du og menigheten fortsatt være et likeverdig fellesskap. Hva slags forkynnelse trengs i menigheten i forhold til dette temaet. Jeg har spørsmålene, mange av dem. Jeg har ikke alle svarene, men jeg har noen erfaringer og tanker.

Det første og det aller viktigste er dette: Å opptre med kjærlighet og respekt. Sannsynligheten er stor for at den syke allerede har opplevd talløse overtramp fra både mennesker og systemer. Mennesker som ikke har trodd dem, mennesker som har sett ned på dem, mennesker som har laget sine egne, feilaktige sannheter om dem. Systemer hvor de er ingen, verdiløse, navnløse, knapt et tall i mengden. Systemer hvor deres eneste verdi ligger i evnen til å tjene samfunnet, evnen til å tjene sine egne penger. Alt dette former oss, og det siste vi trenger er å bli møtt på samme måte av vårt fellesskap, våre brødre og søstre, Guds tjenere på jorden.  Vi er fortsatt de samme menneskene som før, sykdommen har ikke forandret den vi er eller den verdien vi har. Ikke for Gud, og heller ikke for mennesker. Om du elsket oss før vi ble syke, så kan du elske oss nå også. Du trenger ikke å elske sykdommen, men vi er mer enn bare den. Om du respekterte oss før vi ble syke, så kan du respektere oss med sykdommen også. Sykdommen har kanskje fratatt oss våre krefter, våre oppgaver, vårt engasjement, men det har ikke fratatt oss vår tro, vår integritet, våre tanker, vårt mot. Se ikke ned på oss for alt det vi ikke lenger klarer, se oss inn i øynene og se at vi fortsatt er der.

Undervisning og forkynnelse er med på sette sterkt preg på en menighet og et fellesskap. Det vi lærer, det tror vi og lever vi, innenfor visse rammer selvfølgelig. Jeg tror det er viktig å sette fokuset på undervisning om at vi først og fremst er Hans barn, og ikke Hans tjenere. Den undervisningen finnes, troen på Gud som vår Far står ofte sterkt, men fokuset på tjeneste og kall kan ofte rope så mye høyere at forholdet mellom Far og barn blir skjøvet bort. Jeg tror det er sunt at disse to forkynnes sammen også. Det at vi er gitt status som Hans barn betyr at vi ønsker å tjene, slik et barn ønsker å hjelpe sine jordiske foreldre. Såfremt man kan. Samtidig, det å være i tjeneste uten å ha en klar bevissthet om at vi først og fremt er Guds barn, kan fort bli usunt og tungt. Også for de som er friske, men spesielt når kroppen svikter tjenesten. Jeg liker historien om Marta og Maria. Marta som tjener, Maria som har valgt den gode del, vi som skal ta til oss en god kombinasjon av disse to. Som syk kan man ikke velge, men vi er fortsatt gitt den gode del. Den gode del er ikke for god for oss, selv om vi ikke kan delta i tjenesten.

Det er en veldig fin balansegang mellom oppmuntring og press. I menighetssammenheng synes jeg mange er veldig flinke til å oppmuntre hverandre, både i trosliv og tjeneste. Stå på! Dette klarer du! Jeg står sammen med deg! Det synes jeg er kjempeflott, og jeg har sett gang på gang hvordan mennesker vokser både i tro og i tjeneste av at noen har sett deg og trodd på deg. Jeg har selv også vært en av dem som fikk vokse frem fordi noen så hvem jeg var og hvem jeg var på vei til å bli. Det som er viktig med all slik oppmuntring, er at det skjer i takt med det mennesket som skal vokse. Man setter ikke en nyfrelst på talestolen og ber om en prekenserie om Jesu liv og lære, man starter i det helt små og utvikler seg derfra. Oppmuntring er også fint for dem som faller utenfor, for oss som er syke, men det er viktig å vite at balansegangen kan rokkes ganske kraftig. Hele livet vårt er rystet, og vi virker kanskje ikke lenger på samme måte som før. Kanskje må vi oppmuntres til å ikke være i tjeneste. Kanskje må vi oppmuntres til å hvile. Kanskje må vi oppmuntres til å ta imot. Dette ser jeg ofte blir vanskelig for dem som står der sammen med oss og skal oppmuntre oss frem mot større ting. Det å oppmuntre til «mindre ting» blir for mange en så uforståelig tanke at man istedet ender opp med å presse oss oppover istedet. Et usunt press som skader, selv om det er godt ment, selv om det er gjort i god tro. Nå skal man heller ikke kaste bort alle forventninger til den som faller utenfor, man skal ikke legge bort all oppmuntring. Ved å stoppe oppmuntringen fordi man ikke ser de resultatene man ønsker, så sier man indirekte at vedkommende er mindre verdt. Ved å ikke stå sammen med et menneske som trenger hvile, så sier man indirekte at vedkommende er uønsket, mislykket, ikke elsket. Det går at å se et menneske og dets evner, dets potensiale, uten å kreve det. Jeg ser deg, jeg ser hvor du kan nå, men akkurat nå skal du hvile og jeg passe på deg.

Et annet aspekt ved tjeneste og oppmuntring er alle dem som står i tjeneste av et eller annet slag når livet rammer. Hvem har da ansvar for at tjenesten blir opprettholdt, med eller uten den som ble syk? Altfor ofte ser jeg at det ansvaret legges på den syke, den som satt med tjenesten i utgangspunktet. Enten må han finne en erstatter, fortsette å fungere i tjenesten selv om man ikke fungerer i det hele tatt, eller så må tjenesten legges ned frem til det skjer en endring. Det å legge ansvaret på den som er syk, den som faller utenfor, tror jeg på mange måter ikke tjener verken den syke eller menigheten. Den syke vil føle skyld og press, kanskje gjøre mer enn det som er tilrådelig for å opprettholde tjenesten, mens menigheten vil sitte med en svært usikker tjenestepost. Jeg tror det er viktig at alle menigheter, både store og små, iallefall har tenkt gjennom hva som skjer når et menneske ikke lenger makter sin tjeneste. Er det noen som kan trå til, finnes det andre løsninger, kan flere tjenester slås sammen? Kanskje blir ikke løsningen optimal alltid, men å legge ansvaret over på den som ikke lenger klarer å stå i tjeneste er heller ikke optimalt.  Ingen mennesker, ikke en gang pastoren, skal være uerstattelige i tjenesten. Om tjenesten er viktig, så er vi alltid viktigere som mennesker, som Guds barn.

Når noen blir syke eller opplever problemer, er det naturlig at de blir bedt for. Både i de personlige bønnene til dem som er rundt, men også i form av direkte forbønn. Det er en viktig del av troen vår, både at vi skal få lov til å komme til Gud med alt som opptar oss og smerter oss, og at vi har en Gud som har kraft til å helbrede. Det er også godt for den som er kronisk syk å vite og oppleve å bli bedt for både her og nå og over lang tid, fordi det er et tegn på at man er sett, at man er ønsket det beste, at man ikke er glemt, verken av Gud eller mennesker. Noen fallgruver er det også når det gjelder bønn og syke, og jeg har lyst til å sette fokus på tre ting. For det første: Vær ekstremt forsiktig med å åndeliggjøre sykdommen. Sykdom er oftest nettopp bare det, sykdom. Virus, bakterier, skader, ulike former for fysiske angrep på kroppen. Ikke angrep fra djevelen, ikke et tegn på liten tro, ikke et tegn på personlig synd, ikke en åndelig kamp man skal seire over. Til syvende og sist kan man kanskje si at en verden uten onde makter ikke vil inneholde sykdom, men det må ikke overføres til å gjelde hver enkelts sykdom, til å bli den sykes personlige feil og ansvar. For det andre: Ikke tving forbønn på noen. Jo visst er det godt å ha muligheten til å bli bedt for, jo visst er det kraft i bønn, men det må være et tilbud, ikke en tvangshandling. Hva du gjør hjemme i ditt eget personlige bønneliv, bestemmer du selvfølgelig selv, men det å kreve forbønn for et menneske gang etter gang kan fort bli en belastning. Det er ikke alltid man blir bønnhørt, det er ikke alltid man blir frisk, og stadige påminnelser om at nå MÅ du bli bedt for, oppleves ofte som en bekreftelse på at du ikke tror riktig, ikke ber riktig, ikke er verdig. Det blir også en stadig påminnelse om sykdommen, et usunt fokus som fort kan ta overhånd. En viktig del av å leve med kronisk sykdom er å lære å akseptere den og leve med den, og balansegangen mellom håp og virkelighet må være tilstede. Det tredje jeg vil sette fokus på er dette: Et menneske med kronisk sykdom som søker forbønn, søker ikke alltid forbønn for den kroniske sykdommen. Sykdommen er ikke det eneste vi er, det skjer andre ting i livene våre også, alt henger ikke sammen med sykdommen. En vanskelig situasjon, en relasjon som trenger å helbredes, en annen sykdom som har kommet på, en krise i familien, et brudd, behov for en bedre økonomi. Alt dette, alle andre ting som skjer med oss, er ting som fortjener sitt eget fokus i en forbønnssituasjon, uten at bønnen for den kroniske sykdommen overskygger det. For et menneske som har akseptert sin helsesituasjon, kan det være viktigere å be for en bedre relasjon med en venn enn å be om å bli frisk.

Til sist: Når den syke ikke lenger klarer å stå i tjeneste, å komme til kirke, å være en del av fellesskapet, så må menigheten bruke SIN kropp. GÅ til den som er syk, der de er. Gå på besøk, vær en venn. SE den syke, våre begrensninger, vår sorg, vårt håp, våre drømmer. HØR vår historie, våre erfaringer, våre behov. Rekk ut HENDENE for å gi omsorg, for å gi praktisk bistand, for å holde oss når det er for vondt. Praktisk hjelp er veldig undervurdert, et praktisk tegn på den kjærligheten vi som fellesskap føler for hverandre. Fortsett å SNAKK med oss, vi er fortsatt her. Del ditt liv, din tro, fellesskapet med oss, på en sånn måte at vi fortsatt føler at vi deltar, at vi er den del av det. Vi er fortsatt interessert selv om vi har fysiske begrensninger. Bruk HJERTET til å se oss gjennom Guds øyne, til å elske oss slik som du elsket oss før, til å være vår søster og bror med alt det betyr. Vi trenger deg, men du trenger også oss. Ikke fordi vi skal prestere noe, ikke for å få oss inn i tjeneste eller få oss friske, men fordi vi er mennesker som er glade i hverandre, søsken som ønsker det beste for hverandre. I en familie er ikke alle alltid på samme sted, men alle er alltid like viktige, alle er like elsket. Elsk oss, for vi elsker menigheten, vi elsker fellesskapet, vi elsker Jesus!

Ventesang, andre søndag.

Det tennes et lys i rommet,

en flamme så strålende klar.

Det jager bort mørket, så vi kan se

hverandre og Han som skal komme.

 

Det tennes to lys her hjemme,

to lyspunkt med flerdobbel kraft

av tro, håp og kjærlighet, viser de vei

for dem som har mistet sin stemme.

 

 

God andre søndag i advent!

Om å gi takk

Jeg skulle egentlig skrevet på siste del av serien om tro når helsen svikter, men dagen i dag kan jeg ikke gå forbi uten å si noe. I dag er det thanksgiving. Dagen for å gi takk. Dagen som nesten er like viktig som julen i den amerikanske kulturen, men som ikke har fått noen stor gjenklang her i landet ennå. Mens andre ivrer etter å få mest mulig ut av halloween og black Friday, så synes jeg heller dagen i dag fortjener litt mer oppmerksomhet.

Det er fint å si takk. Vi burde egentlig lære oss å si det mye mer. Det er godt både for oss og for dem som mottar takken. Det velsigner og skaper et bånd mellom oss. Enda finere er det å kunne leve med takknemlighet i hjertet. Takknemlig for det livet man lever, de menneskene man omgås, de velsignelsene man blir gitt. Takknemlig for det som holder oss oppe når tøffe situasjoner trekker oss ned. Takknemlig for selve livet. «Det utakknemlige hjerte oppdager ingen barmhjertighet, men det takknemlig hjerte vil finne, i hver time, noen himmelske velsignelser.» (Henry Ward Beecher) Et takknemlig hjerte sprer glede og godhet, både til en selv og til dem som er rundt.

Jeg har mye å være takknemlig for, uendelig mye, og jeg prøver så godt jeg kan å leve et liv i takknemlighet. Jeg merker at det gjør meg godt, det gjør meg gladere, det gjør meg sterkere, det gjør meg til et bedre menneske for andre. Livet mitt er ikke perfekt, langt ifra. Det er jo også noe av det jeg brenner for, å være ærlig om livet på alle måter, og helt ærlig kan jeg si at jeg har møtt mer motstand i livet enn jeg kunne taklet alene, uten mennesker rundt meg, uten Gud, uten tilliten til at det uperfekte er nok, uten en konstant kime av takknemlighet i hjertet. Livet mitt er ikke perfekt, men jeg velger å leve hele livet fylt av takknemlighet. Jeg kan ikke takke for alt i livet, men jeg har alltid noe å takke for.

I dag er jeg takknemlig for at denne dagen er bedre enn gårsdagen. Jeg er takknemlig for at jeg har klart å vaske badet. Jeg er takknemlig for at Facebook finnes, så jeg enkelt kan ha kontakt med gode venner. Jeg er takknemlig for at mannen min står på og jobber ekstra når jeg selv ikke kan. Jeg er takknemlig for at vi har varme, lys og mat i huset, når det er surt og guffent ute. Jeg er takknemlig for at jentene elsker å høre meg lese, sånn at vi kunne kose oss med gamle, herlige historier om Emil i Lønneberget i dag. Jeg er takknemlig for denne bloggen, og for at nettopp du leser. Jeg er takknemlig for at biblioteket sørger for at jeg har lesestoff i mengder. Jeg er takknemlig for at jeg har fått være med og lære jentene våre om takknemlighet, og at de nå kan være til inspirasjon for andre. Jeg er takknemlig for at jeg har så utrolig mange gode mennesker rundt meg. Jeg er også takknemlig for at jeg har klart å gå bort fra mennesker som ikke var bra for meg, det er også viktig. Jeg er takknemlig for at jeg er elsket, og for at jeg selv har evnen til å elske. Jeg er takknemlig for alt det som finnes inni meg, det som stråler ut eller som bare venter på den rette tid. Jeg er takknemlig for at jeg er meg. Jeg er takknemlig for at jeg har et evig håp. Jeg er takknemlig for min styrke. Og ja, jeg er sannelig takknemlig for sjokolade også, man må ikke glemme de små tingene.

Jeg har mye å være takknemlig for, og jeg har mye å takke andre for. Mitt lille håp er at jeg stadig skal klare å leve sterkere i takknemligheten, at jeg stadig skal bli flinkere til å gi den takken som jeg kjenner i hjertet. Mitt store håp er at vi alle skal få kjenne stadig mer på å leve et liv i takknemlighet, at det skal bli til velsignelse både for oss selv og for dem rundt oss. Jeg synes denne fine salmen under her oppsummerer det så godt. Alt vi har å takke for, det små og det store. Han som skal takkes for selve livet. Takknemlighet over at vi er skapt med evnen til å leve i takknemlighet. Vær velsignet og vær til velsignelse!

Takk Gud, for vakre morgenstunder,
Takk Gud, for hver en dag du gir.
Takk Gud, for det store under:
Du fra synd meg frir.

Takk Gud, for alle gode venner,
Takk Gud, for hjem og folk og land.
Takk Gud, for hjelp når hat jeg kjenner,
Så jeg tilgi kan.

Takk Gud, for arbeid og for yrke.
Takk Gud, for gleder på min vei.
Takk Gud, for hvile og for styrke,
Alt er gitt av deg!

Takk Gud for sorg og motgangstider,
Takk Gud, for hvert et trøstens ord.
Takk Gud, for hjelpen når jeg strider,
Troens strid på jord.

Takk Gud, for ord og sakramenter,
Takk Gud, for tro og kjærlighet.
Takk Gud, for gleden din som venter
Oss i evighet.

Takk Gud, for skriftens klare lære,
Takk Gud, at den for meg ble sann.
Takk Gud, jeg vil deg takk frembære
At jeg takke kan.