Min usynlige venn

Jeg har en venn som er usynlig. Han finnes, helt på ordentlig. Jeg har sett han, jeg har snakket med han, jeg har rørt han. Men jeg har også sett at han er usynlig. Jeg har sett han forsvinne for mennesker som passerer, som et fyrtårn omhyllet av tåke, et lys som ikke har makt til å trenge gjennom skylapper og uvilje, forakt og likegyldighet.

Jeg har en venn som jeg har skrevet om før, mannen som var uten navn. Han har fortsatt ikke gitt meg sitt navn, men han har gitt meg sitt vennskap, han har gitt meg sin historie. Del for del, så mye som språkløse gester og famlende ord på engelsk, tysk, gresk, spansk, romani sammen kan gi. Et ufullstendig bilde, en barnslig enkel relasjon og historie. Like fullt et vennskap av glede og velsignelse, like fullt et menneske med håp og drømmer, sorg og lengsler. Min usynlige venn som er så synlig, min usynlige venn som blir forbigått av øyne som ikke ønsker å se.

Jeg har stått på avstand og betraktet han. Sett håpet lyse rundt ham. Se meg, finn meg, hjelp meg. Sett mennesker vende seg bort, ta en omvei bare for å slippe å møte han.  I avsky, i skam, i redsel for det som bare er bittelitt annerledes. Sett mennesker gå rett forbi uten engang å registrere at han står der med sitt håp, sin nød, sin menneskelighet, sitt hjerte brettet ut over en gangsti bak kjøpesenteret. Mennesker som, om de hadde svinget ørlite mot den ene siden, ville truffet han. Bokstavelig talt. Et blikk så innovervendt at det åpenbare som står rett foran en ikke engang er synlig.

Leo Ajkic har rørt hele Norge med sin nye serie «Flukt». Sterke historier, sterke møter med mennesker som har kommet gjennom tv-skjermen og inn i våre hjerter. Leo har sett, han har hjulpet oss å se. Den uformelige massen av flyktninger har blitt til enkeltmennesker, de døde har fått et navn, de fattige, de traumatiserte har fått et ansikt. Vi har sett hva de reiser fra og hvor reisen tar dem, hvordan drøm og virkelighet er fjerne slektninger, hvordan enkeltmennesker kan forandre traumer og frustrasjon til fremtid og håp. Reisen har uendelig mange årsaker, men målet er det samme. Liv. Fremtid. Håp.

Jeg kan ikke redde hele verden. Jeg kan ikke hjelpe alle som strekker ut en hånd. Jeg kan ikke reise verden rundt etter mennesker i nød. Men jeg kan se den nøden som står rett foran meg. Jeg kan se det mennesket som står og tilbyr meg et magasin og sitt hjerte på utsiden av kjøpesenteret. Jeg kan ikke alltid gi penger, men jeg kan alltid gi et smil, jeg kan alltid gi dem verdighet, jeg kan alltid gi dem blikket meg og vise at de er sett, de er ikke usynlige, de deler samme verden som meg.

Ventesang, andre søndag.

Det tennes et lys i rommet,

en flamme så strålende klar.

Det jager bort mørket, så vi kan se

hverandre og Han som skal komme.

 

Det tennes to lys her hjemme,

to lyspunkt med flerdobbel kraft

av tro, håp og kjærlighet, viser de vei

for dem som har mistet sin stemme.

 

 

God andre søndag i advent!

Smertens barn

«Jeg folder mine hender små i takk og bønn til deg. La alle barn i verden få det like godt som meg.» Den fine, lille salmen har fulgt meg gjennom livet helt fra jeg fant den i fireårsboka jeg fikk i kirka. En sang jeg har sunget om og om igjen, både som barn selv og nå for mine egne barn. «La alle barn i verden få det like godt som meg.» Det betyr noe. En erkjennelse av at vi og våre barn har det bra, uansett hva vi har av utfordringer. Vi bor i et trygt land, vi har gode mennesker rundt oss, vi får medisinsk hjelp, vi har det vi trenger. Men også en erkjennelse av at alle barn har det ikke like godt som våre barn. Det finnes barn som sulter, som lider, som er syke, redde, forlatte, barn som må være voksne, barn som lever på gata, barn som blir solgt, barn som blir ofre for unevnelige ting.

Da jeg møtte Bella (alle navnene i denne posten er anonymisert) var hun en sprudlende jente på seks år. Et bittelite hoppende vesen av glede, som allerede kunne sende oss i bakken av latter over sine gummiansikter og skuespillertalent. En harmonisk, trygg seksåring? Nei… Hun var en ulovlig internflyktning. Hun visste hva flukt og frykt var. Hun hadde allerede opplevd å ligge gjemt under et kumlokk, med et gevær som siktet på henne på oversiden. Nå bodde hun hos en onkel, men hun var ikke fri. Trusselen om å bli solgt lå der, sammen med kravet om å arbeide i huset som en voksen kvinne. Enten eller…

De to søstrene jeg møtte på barnesenteret var sky og nervøse. De var avhengige av hverandre, og hvor Mercy gikk, gikk også Cora. Glimtvis fant de barnet i seg i leken, fant de to små jentene som de egentlig skulle vært. Stort sett søkte de en trygg havn hos en av de kvinnelige arbeiderne der. Mennene nærmet de seg ikke i det hele tatt. Det var ikke lenge siden de hadde kommet tilbake. De hadde vært borte en stund, ufinnelige. Familien hadde trengt penger, døtrene var det eneste salgbare de hadde. Det som hadde skjedd med kroppene deres var grusomt nok, behandlingstrengende. Det som hadde skjedd med tankene deres, følelsene, tryggheten deres, hvordan kunne det noensinne repareres?

Anna løp rundt på det nedlagte jernbanesporet. Lekte med de andre barna, og latteren runget høyt. De samlet seg der, barna som ikke hadde noe annet sted å være. De samlet seg også der, barna som hadde et hjem, men som hadde det bedre på gata. Anna var en av dem som hadde et hjem, men som ikke kunne være der. Gata ble det nye hjemmet hennes, hun var kanskje ti år og sin egen forsørger. Her var hun blant venner, og hunne tillate seg å være barn. Andre steder var hun så altfor voksen. De kalte henne Karamellen. Det søte navnet hadde ingen søt betydning. «Hun er så myk at alle får kjenne på henne», var forklaringen vi fikk. Hun var så utsultet på omsorg og kjærlighet at hun søkte etter det på steder hvor hun ble utnyttet. Helt alene i verden, uten voksne til å lære henne grenser, uten rollemodeller å strekke seg etter, uten foreldre som var i stand til å gi trygghet og kjærlighet.

Disse barna har blitt voksne nå. Jeg vet ikke hvordan det går med dem. Jeg vet ikke en gang om de lever lenger. Korte, sterke møter har likevel lagt dem i hjertet mitt. Alle disse smertens barn som skulle fått et så mye bedre liv. Alle disse som også fortjener trygghet, kjærlighet, grenser, fred, et hjem, basale behov dekket. Alle disse som også skulle fått lov til å være barn. Disse barna er ikke barn lenger, men det finnes andre. Mange andre. Kanskje vi har møtt et av dem. Kanskje vi kan gjøre en forskjell.

Jeg folder mine hender små i takk og bønn til deg.
La alle barn i verden få det like godt som meg.

Vern alle med din sterke hånd mot fattigdom og død.
Og hjelp små barn i alle land, så ingen lider nød.

La ingen krig og sult og sott få gjøre oss fortred.
La alle leve trygt og godt i frihet og i fred.

Trenger vi kvinnedagen?

I dag er det kvinnedagen. Kvinnenes dag. Hva slags dag er egentlig dette? Jeg ser facebook-feeden flomme over med hyggelige meldinger til sine medsøstre, mens andre deler hjerteskjærende historier fra Love Nepal. Hva er det? Feirer vi, eller kjemper vi? Hva feirer vi, og hvem kjemper vi for? Og trenger vi egentlig kvinnedag og kvinnekamp lenger? Noen ganger føles det nesten som om vi helt har utkonkurrert mannen, og istedet kjemper mot andre kvinner. Det som før var et fellesskap av kvinner som kjempet for sine felles rettigheter, har nå blitt til enkeltindivider som hver for seg kjemper sin egen kamp. Uavhengig av hvem de tråkker ned på veien, uten å løfte blikket og se den universelle kampen de burde vært en del av…

Eller?

Nei, det er nok ikke helt sånn. Kvinnekampen er og blir viktig, både her i Norge og i verden forøvrig. Engasjerte kvinner (og menn!) har ført oss hit vi er i dag, fra et samfunn hvor kvinnen ikke bare var underordnet, men helt uten rettigheter. Vi har kommet langt, men det er fortsatt en vei å gå.

Vi må kjempe fordi 70% av verdens fattigste er kvinner. Vi må kjempe fordi 2/3 av alle analfabeter er kvinner. Vi må kjempe fordi rundt 100 MILLIONER jenter i løpet av de neste ti årene vil bli tvunget til å gifte seg før de er fylt 18 år. Vi må kjempe fordi sex med en jomfru fortsatt er en utbredt «kur» mot HIV. Vi må kjempe for alle de kvinner som lever i voldelige ekteskap uten reell mulighet til å bryte ut. Vi må kjempe fordi unge jenter blir solgt som sex-slaver. Vi må kjempe så lenge voldtekt og bortføring av jenter og kvinner blir brukt som et våpen i krigføring. Vi må kjempe så lenge små jenter blir satt bort eller drept fordi de ikke har den økonomiske verdien deres brødre har. Vi må kjempe så lenge det finnes fedre, bestefedre, onkler som tar seg grufulle friheter med jentene sine. Vi må kjempe så lenge kvinnen er sett på som eiendom og betalingsmiddel. Vi må kjempe så lenge kvinner er på flukt. Vi må kjempe for frihet, for rettferdighet, for muligheter, for verdi, for livet.

I verdensperspektivet har vi altså en lang kamp foran oss. En kamp mot sterke krefter og lange tradisjoner. En kamp for uendelig mange kvinner. Utfordringen vår, her i vårt trygge Norge, er kanskje å våge å se all den elendigheten som er der ute, våge å engasjere oss for alt dette som er så grusomt, så langt fra den hverdagen vi selv lever.

Kvinnekampen er selvfølgelig viktig her i Norge også, men på andre områder. Vi har nådd så utrolig mye lengre, noe som også fører til at det er vanskeligere å finne enighet om hvor veien skal gå videre. Nettopp derfor tror jeg at kvinnedagen og kvinnekampen er et betent tema her i landet. Det blir så mange ulike stemmer,sterke stemmer som går i ulike retninger. Det er lettere å finne en enhet når målet ikke er så nært. Og i en vestlig verden som preges av materialisme og individualisme, så er det dessverre også altfor lett å la hele debatten farges av dette. Selv om vi har kommet langt i forhold til kvinners rettigheter og likestilling, så har vi kanskje en ny vei å gå i forhold til å frigi feminismebegrepet fra politikken, å la kvinnekampen bli allemannseie. Og selv om vi fortsatt har en vei å gå med ulike rettigheter, så må vi kanskje av og til likevel trå et skritt tilbake for å ikke tråkke ned andre.

12814052_10153820407415202_2370885256763770086_n

I går kom femåringen hjem med en ny tegning fra barnehagen. Femåringen var naturlig nok stolt, og spesielt stolt av at hun hadde lært seg å tegne pupper. Prinsesser har også pupper (tydeligvis på armene…), men om man tegner på briller,så kan dette like godt være mamma. I en femårings verden kan man være akkurat det man vil, både prinsesse, mamma og superhelt, og det er det en mamma drømmer om for fremtiden hennes. Frihet, trygghet, muligheter, oppnåelige drømmer, respekt, en stemme… I Norge har vi tross alt kommet langt, så mammaen kan føle trygghet for disse drømmene. Andre steder er det milevis igjen å gå. Vi som har sterke føtter, vi som har gått veien før, vi som har håp, la oss fortsette å gå sammen med disse som fortsatt ligger forlatt et sted langs veien.

Gratulerer med veien vi har gått, og lykke til på veien videre! Og la det bli en god kamp. Ikke en kamp MOT verken menn eller andre kvinner, men en kamp for likeverd. Vi er ikke skapt helt like, vi skal ikke nødvendigvis alltid gjøre akkurat de samme tingene, men vi er skapt med lik verdi, og vi skal leve med like muligheter. For kvinnekampen er i realiteten ikke en kamp bare for og med kvinner. Det er en kamp for mennesket. For trygghet, respekt og muligheter. For menneskeverdet.

Godhet eller tyranni?

Etter å ha fått kritikkfra kirkelig hold for sin strenge innvandringspolitikk i fjor høst, tok Sylvia Listhaug til motmæle og hevdet følgende: «Jeg reagerer på dette godhetstyranniet som rir det norske samfunnet som en mare.» Når vi trekker ut politikken i det hele (jeg er nemlig ikke her for å debattere politikk), står iallefall jeg tilbake med dette negativt ladede ordet. Godhetstyranni. Hva er det for slags ord egentlig? To helt uavhengige ord satt sammen og ikledd drakten som nyord, kan det virkelig fungere? Jo, i noen sammenhenger gjør det jo det. Ventesorg for eksempel, den sorgen man lever i mens man venter på døden. Et av de vakreste, vondeste, mest talende nyordene jeg kjenner. Men godhetstyranni? Nei, det fungerer ikke for meg. De to ordene er rett og slett for selvmotsigende. «Godhet» er et ord de fleste av oss har et forhold til, vi vet hva det betyr. Nestekjærlighet, omsorg, barmhjertighet, kjærlighet. Et tvers gjennom godt ord.  «Tyranni» derimot betyr ifølge bokmålsordboka «voldsherredømme», «undertrykking», «råskap».  Enhver vil skjønne at dette går ikke sammen med godhet. Om godheten blir truende, må man kanskje selv se på hva det egentlig er man holder på med.

Skal vi bare vise godhet mot dem vi liker, de som ligner oss. Skal vi bare vise godhet der hvor det er politisk korrekt? Er det blitt sånn at godhet må fortjenes? Må godhet utelukkes dersom det ikke gir økonomisk gevinst? En godhet forbeholdt de hyggelige og takknemlige?

Det minner meg litt om historien om den barmhjertige samaritan. Det er en historie om en reise, og det som skjer med fire menn på veien. Alle fire reiser gjennom ørkenen i Judea, fra Jerusalem til Jeriko, en avstand på litt over 25 kilometer. Tre av mennene var jøder, den fjerde en samaritan.

Samaritaner og jøder var ikke særlig gode venner. De hadde rett og slett vært uvenner i flere hundre år. Samaria lå mellom Judea i sør og Galilea i nord, og det avkrefter nok min enkle barneforklaring på at en samaritan egentlig var et annet, rart ord for sykepleier, og at det dermed ikke var så rart at samaritanen skulle hjelpe denne forslåtte jøden. Men samaritanene var altså et folkeslag som ble foraktet av jødene, og som mange jøder til og med mente ikke var ordentlige mennesker, men urent søppel. Jeg tipper at samaritanene ikke likte jødene noe særlig heller. Logisk nok, så prøvde disse to folkegruppene å unngå hverandre som best de kunne.

Historien starter med en av disse jødene, en mann som skulle reise fra Jerusalem til Jeriko. Og som vi leser, så ble han overfalt av røvere. Disse røverne var ikke akkurat av det snilleste slaget, for de rev av han klærne, skamslo ham og lot han ligge der halvdød. Disse røverne hadde i alle fall ikke tenkt på at de skulle elske sin neste… Tilfeldigvis kom en prest ridende på den samme veien. Han fikk se den bevisstløse og blodige mannen, og lurte på hva i all verden han skulle gjøre nå. I det ene øyeblikket tenkte han på å flykte i tilfelle røverne fortsatt var i nærheten, i det neste fryktet han at mannen allerede var død, og at presten dermed ble uren av å ta på ham. På denne tiden var det nemlig slik. Jødene levde etter loven, og der var det mange regler og forskrifter, som vi gjerne synes er rare og uforståelige i dag. Presten bestemte seg for at hans renhet og ære ble viktigst, og dro videre uten å hjelpe mannen. Litt senere kom en levitt den samme veien. Levittene jobbet også i templet, men gjorde enklere arbeid enn prestene. Også levitten stanset og kikket, og de samme tankene gikk gjennom hodet hans. Dessuten visste han at presten hadde ridd foran, og hvis presten ikke hadde stanset, så burde vel ikke han gjøre det heller.

Foreløpig lover det ikke så veldig godt for denne bevisstløse mannen. To menn av hans eget folk hadde gått forbi. To menn som man skulle tro ville være snille og hjelpsomme. Men så kom altså denne samaritanen, han som egentlig skulle holdt seg langt unna. Så står det: ”Da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham” Denne samaritanen så noe annet enn de to som hadde gått forbi. Han så et medmenneske som trengte hjelp. Og her ligger den store forskjellen på disse mennene. Å se i stedet for å overse. Å handle i stedet for å vike. Å vise kjærlighet i stedet for å dømme og bry seg om uskrevne lover og regler. Å velge å se medmennesket i stedet for fienden, problemene, pengene, normene. Han valgte godheten. Uten tyranni. Uten baktanker. Uten frykt.

Godhet kan noen ganger være naivt, ja visst. Det er ikke alltid det virker, det er ikke alltid man får godhet tilbake. Det er en risiko man må ta. Men godhet kan aldri bli undertrykkende. Godhet kan aldri sammenlignes med tyranni. Da er det ikke godhet lenger.

Godhet er viktig for oss. Godhet blir husket, tatt vare på i hjertene våre. Nrk har på sine nettsider samlet blant annet en rekke korte lydopptak hvor ulike kjente og ukjente mennesker forteller om en gang de ble møtt med godhet. Det som slår meg er hvor enkel og liten denne gode handlingen i mange av disse historiene er, men hvor mye de likevel har betydd. Og når man da tar veien tilbake til flyktningepolitikken som denne posten startet med, hvor viktig er det vel ikke med godhet i møte med alle disse menneskene. Nei, vi har dessverre ikke ressurser til å ta imot alle som kommer, til å gi dem Norge som sitt nye land. Men vi har muligheten til å møte dem alle som enkeltmennesker, å møte dem med respekt og godhet.

I Sarpsborg Avis leste jeg denne uka om en kvinne som ble møtt med godhet på butikken, og som fikk utfordringen om å gjøre det samme mot noen andre. Gi godheten videre. Pay it forward. Godhet avler godhet, selv om du ikke selv alltid ser resultatet av det. Den godheten vi viser i dag gjør en stor forskjell i verden, uansett hvor stor eller liten den er.

Har du en historie å dele om en gang du ble møtt med godhet? Har du gitt godheten videre?

Medmenneskje

I dag sitter jeg i innspurten av uføresøknaden min, som jeg faktisk skal levere i morra. Derfor ble det ikke tid til den posten jeg egentlig hadde planlagt i dag, men det får komme senere! Det er viktig å prioritere! (Et tema som også er verdig en post eller fem…)

Men helt stille vil jeg ikke være i dag heller, på en dag hvor media atter en gang fylles av nyheter om flyktninger, asylreturer og små barn som (selvfølgelig!) tar skade av det de opplever. Midt oppi alt dette skulle jeg bare ønske at flere av oss, enkeltpersoner, media, politikere, nasjoner, kunne sett hverandre først og fremst som medmennesker. Derfor dette bittelille diktet i dag, med håp om en bedre verden.

medmenneskje

eg ser deg
du er som meg
berre annleis
og likedan

eg ser deg
du er eit menneskje
saman med meg

De er ikke bare flyktninger. De er ikke bare syrere. De er ikke bare muslimer. De er mennesker. VÅRE medmennesker. De er meg og deg, bare på et annet sted, i en annen situasjon.