Ventesang, fjerde søndag.

Det tennes et lys i rommet,

en flamme så strålende klar.

Det jager bort mørket, så vi kan se

hverandre og Han som skal komme.

 

Det tennes to lys her hjemme,

to lyspunkt med flerdobbel kraft

av tro, håp og kjærlighet, viser de vei

for dem som har mistet sin stemme.

 

Det tennes tre lys i vårt lille land,

tre lys som forteller oss hvem

vi er, hvem vi hører til, hvem som har gitt

oss livet, all ære til Han!

 

Det stråler av lys over hele vår jord,

de lyser for liten og stor.

De viser oss Himmelens kjærlighet som

kom til oss med Jesus, vår bror.

Ventesang, tredje søndag.

Det tennes et lys i rommet,

en flamme så strålende klar.

Det jager bort mørket, så vi kan se

hverandre og Han som skal komme.

 

Det tennes to lys her hjemme,

to lyspunkt med flerdobbel kraft

av tro, håp og kjærlighet, viser de vei

for dem som har mistet sin stemme.

 

Det tennes tre lys i vårt lille land,

tre lys som forteller oss hvem

vi er, hvem vi hører til, hvem som har gitt

oss livet, all ære til Han!

Den magiske måneden

Vi har kommet et stykke ut i desember. Julemåneden. Det som for meg, og mange med meg, er den magiske måneden. Dager hvor barnelatter og tindrende øyne åpenbares ikke bare hos barna, men også hos en del av oss voksne. Dager fulle av forventninger og mer eller mindre tålmodig venting. Dager hvor barna kommer hjem med klærne fulle av lim og håret som en glitrende krone, hemmelighetsfulle, fnisende over de egenproduserte julegavene som ligger i skuffen i barnehagen. Kvelder hvor hele familien kroer seg godt sammen i sofaen for å se på Snøfall, alle like spente på hva som skal skje, alle like utålmodige hver gang en ny episode tar slutt. Netter hvor ungene knapt får sove, fordi det er så mye spennende og magisk som skjer. Adventskalender, kirkebesøk, julekonsert, luciafest, besøk av julealven. Hver ting en stor glede, og hver ting et nytt skritt videre mot den store dagen. Skapet med alle gavene som ingen har lov til å åpne, står der som en låst borgdør med alskens spennende hemmeligheter bak. På gløtt av og til, men lukkes snart igjen. Huset som lyses opp av julepynt og juletre og julelys, lukter pepperkaker og sirupssnipper. Fulle bokser som allerede har blitt åpnet både en og fem ganger.

Og så, det mest magiske av alt, det lille barnet i krybben. Det nyfødte, blodige, gråtende guttebarnet, født i ytterste fattigdom i en lurvete stall, den største som ble den minste, spedbarnet som var konge, frelser, Guds sønn og vår venn. Han som kom til oss for at vi skulle få komme til Ham. Selve grunnen til at vi feirer jul. Han som vi ikke finner i jaget etter julegaver eller maset om de sju slagene og grønnsåpelukt i alle husets kroker. Han som vi finner i roen, i tindrende barneøyne, i julefortellingen, i fellesskapet, i gavmildheten og gjestfriheten, i treåringen som synger med hjertet: «Gladige jul, heldige jul! Engler daler i mitt skjul. Hit de flyver med paraply grønt, hvor de ser hva for Gud er skjønt. Landlig iblant oss de går, landlig iblant oss de går.»

Med ønske om at alle har og får en riktig magisk desember!

Ventesang, andre søndag.

Det tennes et lys i rommet,

en flamme så strålende klar.

Det jager bort mørket, så vi kan se

hverandre og Han som skal komme.

 

Det tennes to lys her hjemme,

to lyspunkt med flerdobbel kraft

av tro, håp og kjærlighet, viser de vei

for dem som har mistet sin stemme.

 

 

God andre søndag i advent!