Allergimamma

Forrige uke var spesiell for meg og familien. Vi har gått fra å ha to barn i barnehage, til å skulle sende dem i hver sin retning. Den ene fortsatt i barnehagen, den største til første klasse på skolen. Nå har vi skolebarn, nå er vi skolebarnsforeldre. Det er en ny epoke. Nye rutiner, nye venner, nye erfaringer, nye utfordringer. En spent seksåring som skal vokse og lære og modnes i løpet at sju innholdsrike år frem mot neste epoke igjen. Hun skal lære mye. Det skal vi også, og allerede etter to uker er hodet helt surrete av informasjon, nye rutiner og nye utfordringer.

En av disse utfordringene er at jeg ikke bare er en skolebarnsmamma. Jeg er også en allergimamma. Begge mine jenter har matallergier som det må taes hensyn til i dagliglivet. Det merkes godt nå som vi har tatt et steg ut av den trygge og vante barnehageverdenen, og inn i noe nytt. De som har gått hele veien sammen med oss, er fortsatt i barnehagen og gjør hverdagen til lillesøster trygg, mens storesøster skal bevege seg i en ny verden av skole, fritidsaktiviteter og nye venner. Elevfester, overnattingsbesøk, helger fulle av aktiviteter. Alt dette skal hun gjøre utenfor de trygge rammene vi har skapt for henne, i møte med mennesker som ikke har kjent henne gjennom hele prosessen, og vi innser at det er nå den virkelige jobben begynner. Utredninger, oppstartsfase og opplæring av oss selv, familie og barnehage har vært intenst nok, men nå skal vi sende henne ut i verden, og ofte på egen hånd. Nå må vi stole på en mengde mennesker vi aldri har møtt før, og vi må stole på at alt det vi har lært henne også fungerer selv når vi ikke er tilstede og kan dobbeltsjekke.

Og jeg kjenner at jeg gruer meg. Jeg gruer meg til alle gangene jeg må informere, på nytt og på nytt. Til stadig nye mennesker, men også til de samme menneskene som har glemt eller ikke forstått, til alle dem som ikke tar det på alvor. Jeg gruer meg til alle uventede ting som krever at jeg ordner egen mat til henne. Hva om jeg ikke får vite om det i tide? Hva om de glemmer å si fra? Jeg gruer meg til alle gangene jeg får henne hjem med magesmerter og intens kløe, til alle netter med oppkast og gråt, til telefonene fra skolen om at vi må komme og hente henne. Jeg gruer meg, ikke fordi jeg er redd for at det kan skje, men fordi jeg vet det kommer til å skje, gang på gang. Det er en umulighet at hele verden der ute kan allergi like godt som oss, like godt som vi trenger det.

For en stund tilbake leste jeg et innlegg hvor begrepet allergimamma ble plukket fra hverandre. Vedkommende mente at selv om barnet ditt har en allergi, så har ikke det noe med din identitet som mamma å gjøre. Du er fortsatt bare en helt vanlig mamma. Vel, jeg er ikke enig i det. Å ha et eller flere barn med allergi er en krevende oppgave, og om man vil det eller ei, så blir det en del av din livsstil, din tankegang, din identitet. Det er barna mine som har allergi, men det er jeg som gjør den store jobben sammen med mannen min. Det er barna mine som får smerter, men det er jeg som må pleie dem. Det er barna mine som må leve uten bestemte matvarer, men det er jeg som må trøste dem og gi dem gode alternativer. Det er bare mine som må lære seg å leve med allergi, men det er jeg som må lære dem det.

Som allergimamma innehar jeg mange roller og oppgaver. Roller jeg såvisst ville hatt som en «vanlig» mamma også, men som øker i omfang og betydning i takt med de ekstra belastningene vi lever med. Jeg er renholdsarbeider. Jeg må holde alle flater, alle matvarer, alle hender rene og allergifrie. En eneste liten smule eller melkeflekk kan være nok til at et av barna blir syke. Jeg er sykepleier alle de gangene jentene kommer med magevondt, oppkast og kløende eksemutbrudd. Jeg er tolk og oversetter hver gang jeg handler mat, og må lese ingredienslister med lupe og google tilgjengelig. Den som trodde at melk kun står registrert som melk, eller at gluten er bare hvetemel, den må tro om igjen. Liste på liste over ingredienser som betyr melk, gluten eller soya, som er de allergenene vi må holde oss unna. Og ikke bare i matvarer. Vi må lese på såper og tannkremer, og sannelig er et miljøvennlig engangsservise på vei inn i markedet. Hva kan vel det inneholde? Jo, det er laget av rester etter melproduksjon, og er dermed ikke egnet for cøliakere. Jeg er kokk, hvor enkle løsninger er et fremmedord. Å finne halvfabrikata eller ferdigmat som er egnet for mine barn, er som å lete etter den berømte nåla i høystakken, og det som er tilpasset allergikere eller cøliakere har dessverre ofte mangler i forhold til smak, konsistens eller næringsinnhold. Det aller meste lages fra bunnen av, og alt av turer, bursdager og ferie innebærer nøye planlegging, store matpakker og fryser og skap fulle av alternativer. Noe så enkelt som et cafebesøk er utopisk uten matpakke til ungene. Jeg er en lærer med innebygd leksikon. Det er ikke bare jeg som trenger den kunnskapen jeg har, men det er jeg som må gi den videre. Jeg er eksperten som vet alle uskrevne regler, som vet alle unntak, som kjenner til alle feilmerkinger, skjulte allergener og feilproduksjoner. Jeg vet at havre ikke er glutenfritt, selv om havre egentlig er naturlig glutenfritt. Jeg vet hvilken produsent som nettopp har endret produksjonen, og dermed er mer utsatt for kontaminasjon. Jeg vet at en forveksling av melkeproteinallergi og laktoseintoleranse er lett å gjøre, men potensielt katastrofalt for dem det gjelder. Jeg vet alt det andre ikke vet, alt det de tror de vet, og jeg vet at mange ikke vet det de selv tror de vet.

Og til slutt er jeg en hysterisk masekjerring. Det er iallefall det jeg føler innimellom, når jeg poengterer noe for hundrede gang eller spør ti ulike spørsmål om samme produkt for å garantere at du er helt, helt sikker på at jentene mine kan spise dette. Det kan føles masete, men det er noe av det viktigste jeg gjør. Jeg maser egentlig ikke, jeg er barnas advokat. Jeg er heller ikke hysterisk, jeg vet bare nok til å vite hvor viktig og nødvendig det er.

Vi har kommet to uker inn i den nye hverdagen, og foreløpig har det gått bra. Visst er det skummelt, visst er det fortsatt mange hinder vi skal gjennom, mange som skal nåes med kunnskap, mange valg og mye jobb. Men vi har startet, og vi har startet godt. Det hjelper når man møter lærere som innrømmer at de er usikre, som sier takk til all informasjon vi gir dem, som sier fra og ber om hjelp når det skal serveres kake. Det hjelper godt når omverdenen legger til rette for at barna skal få det best mulig, og for at vi som foreldre lettest mulig skal få gjøre jobben vår, både som allergiforeldre og som helt vanlige foreldre.

Jeg er allergimamma. Det er en ekstra jobb jeg har fått tildelt. En jobb jeg aldri ønsket meg, men som jeg er glad for å kunne gjøre for barna mine. Men aller, aller mest er jeg en helt vanlig mamma som er ufattelig stolt over seksåringen som modnet over natta, som tar skolebuss alene, som har fått nye venner, og som allerede etterspør vanskeligere lekser. Jeg er mamma.

Rockesokk

I dag rocker jeg på sokkefronten, sammen med mange andre her i landet. Facebookfeeden er full av bilder hvor folk har tatt på to helt forskjellige, og gjerne fargerike sokker, og jeg henger meg på. I ungdommen gikk jeg i perioder oftere med to helt ulike sokker enn med to som matchet. Nå derimot ligger det en haug med stort sett ganske kjedelige sokker i skapet, i påvente av de dagene jeg må ut at huset og må ha på sokker. Vanligvis er jeg sokkeløs på grunn av smerter i beina, men i dag gjør jeg et viktig unntak. I dag er det nemlig verdensdagen for Downs Syndrom, og organisasjonen Menneskeverd markerer dette med kampanjen Rockesokk. Der oppfordrer de oss til å gå med to ulike sokker denne dagen, for å vise at vi setter pris på mangfold, og at vi alle er forskjellige.

Når jeg tenker på mennesker med Downs Syndrom, så tenker jeg på glade smil, latter, varme klemmer, livsglede og nærvær. Verdige og likeverdige liv. Dessverre ser samfunnet annerledes på det. Det er mer arbeid med dem. De kan ikke bidra på lik linje med «oss andre». Annenrangs.

Jeg har nettopp sett dokumentarfilmen «Onkel Reidar» av Margreth Olin, hvor hun gir oss et bilde av sin onkel Reidar som ble født med Downs Syndrom i en helt annen tid, hvilken skam han utgjorde for familien, hvordan samfunnet kunne bruke tvang mot han, hvordan han ble behandlet som mindre enn et menneske. Den gangen skulle disse barna helst gjemmes bort, og vi tror vi har kommet langt siden da. Vi ser solskinnshistoriene om flotte mennesker med Downs som blir førskolelærere, modeller, politisk aktive, som bare er til glede for familie og samfunn. Disse gjemmes ikke bort, men samtidig velger 9 av 10 kvinner som får kjennskap til at barnet i magen har Downs Syndrom å foreta en abort. Vi har ikke nødvendigvis kommet lengre. Vi har bare funnet mer effektive og varige måter å «gjemme dem bort» på.

Jeg er ikke naiv. Jeg vet at mennesker med Downs Syndrom ikke alltid er glede, klemmer og latter. Jeg vet at det krever mye ekstra. Jeg vet at det følger med mange ting som gjør helsesituasjonen mer uviss. Jeg vet at det kan føles uoverkommelig å skulle stå i det år etter år. Jeg vet at det er en sorg å se alt man mister ut fra «det normale perspektivet», å se barnet bli uavhengig, oppleve at barnet gifter seg og gir deg barnebarn, å vite at barnet kan ta vare på deg når du selv blir gammel og skrøpelig. Det er ikke bare et ekstra kromosom, det er ekstra arbeid, ekstra smerte, ekstra sorg. Men det er like fullt et menneske, akkurat like fullkomment og ufullkomment som alle oss andre.

Vi snakker om Downs. Vi kunne like gjerne snakket om andre syndromer, andre sykdommer, andre faktorer som lager hvert enkelt menneske. Hvor skal grensen gå? Hvem er det som bestemmer hva som er normalt og hva som er annerledes? Hvem er det som bestemmer hvem som er vellykket og hvem som er en byrde? Hvem er det som bestemmer hvem som er til glede og hvem som er til skam? Hvem er det som bestemmer hva som er et verdig liv? Hvem er det som bestemmer at akkurat dette mennesket ikke skal få leve?

Hvor skal grensen gå, når Downs blir for vanskelig å forholde seg til? Skal man begynne å screene etter barnekreft? Etter leddgikt? Etter cøliaki? Etter legning? Etter risikoen for tidlig demens? Hvem skal ut, og hvem har trukket vinnerloddet? Sorteringssamfunnet er en realitet, dessverre. En realitet som er i rask, skremmende utvikling. Vi skremmes av krigshistorien, jødeutryddelsen og Hitlers übermensch, mens vår egen sortering rettferdiggjøres gjennom ord som tidlig diagnostikk, belastninger og valgfrihet. Men barnet som skulle kommet får ikke nyte godene av tidlig diagnostikk og behandling. Barnet som skal komme er ikke en belastning, men en gave. Barnet som blir valgt bort, har aldri fått muligheten til å velge selv.

Hvor skal grensen gå? Den har gått for lenge siden. Den har allerede gått i det man anser et menneske som annerledes, mindre verdt, mindre menneske. Når vi på så mange områder skiller mellom oss og dem, i stedet for å møte hverandre menneske til menneske, som jeg og du. Når skammen likevel aldri har blitt borte, og den bare har blitt gitt nye navn. Når medisinske fremskritt gir legitimitet til å ta liv. Når et elsket og etterlengtet barn blir en uønsket byrde, bare basert på prøveresultater, allerede før man har møttes.

Jeg ønsker å møte mennesker med Downs på gata. Jeg ønsker at livet skal være hellig. Jeg ønsker meg et varmere samfunn hvor vi er jeg og du, hvor vi elsker og bryr oss om hverandre. Jeg ønsker meg et mer inkluderende samfunn, hvor verdi ikke måles ut fra innsats, utseende, språk og IQ. Jeg ønsker å finne grensen, og trekke med meg hele verden tilbake til den. Jeg ønsker at likeverd skal eksistere i praksis. Jeg ønsker at hvert eneste menneske som har puttet sine føtter i rockesokker i dag, skal utgjøre en forskjell. Jeg ønsker at vi skal se hva vi er i ferd med å miste, at vi skal ta det tilbake.

Dagen med rockesokker er snart over, men kampen for likeverd, kampen for like rettigheter, kampen for liv slutter ikke her. Selv om jeg går sokkeløs igjen i morgen, så mener jeg fortsatt det samme. Vi trenger mangfoldet. Vi trenger det som er annerledes enn oss selv. Vi er alle annerledes, unike, elskede.

I dag er det ikke bare verdensdagen for Downs Syndrom, det er også verdensdagen for poesi. Og hva passer vel bedre da, enn å avslutte med et dikt jeg skrev for mange år siden. Vi har alle noe å lære av hverandre. Vi er alle en ressurs. Vi er alle verdt å leve et godt liv.

 

du som kan litt mindre

har likevel skjønt mer

enkelhetens verden kjenner mange gleder

bosatt i fargerikhet

strålende nyanser

varme i blikket

utstrakte hender mot livet

griper lykken i overmodige doser

gir den velvillig videre

jeg skulle ikke male deg trist

når jeg burde være mer som deg

lær meg din glede

Den magiske måneden

Vi har kommet et stykke ut i desember. Julemåneden. Det som for meg, og mange med meg, er den magiske måneden. Dager hvor barnelatter og tindrende øyne åpenbares ikke bare hos barna, men også hos en del av oss voksne. Dager fulle av forventninger og mer eller mindre tålmodig venting. Dager hvor barna kommer hjem med klærne fulle av lim og håret som en glitrende krone, hemmelighetsfulle, fnisende over de egenproduserte julegavene som ligger i skuffen i barnehagen. Kvelder hvor hele familien kroer seg godt sammen i sofaen for å se på Snøfall, alle like spente på hva som skal skje, alle like utålmodige hver gang en ny episode tar slutt. Netter hvor ungene knapt får sove, fordi det er så mye spennende og magisk som skjer. Adventskalender, kirkebesøk, julekonsert, luciafest, besøk av julealven. Hver ting en stor glede, og hver ting et nytt skritt videre mot den store dagen. Skapet med alle gavene som ingen har lov til å åpne, står der som en låst borgdør med alskens spennende hemmeligheter bak. På gløtt av og til, men lukkes snart igjen. Huset som lyses opp av julepynt og juletre og julelys, lukter pepperkaker og sirupssnipper. Fulle bokser som allerede har blitt åpnet både en og fem ganger.

Og så, det mest magiske av alt, det lille barnet i krybben. Det nyfødte, blodige, gråtende guttebarnet, født i ytterste fattigdom i en lurvete stall, den største som ble den minste, spedbarnet som var konge, frelser, Guds sønn og vår venn. Han som kom til oss for at vi skulle få komme til Ham. Selve grunnen til at vi feirer jul. Han som vi ikke finner i jaget etter julegaver eller maset om de sju slagene og grønnsåpelukt i alle husets kroker. Han som vi finner i roen, i tindrende barneøyne, i julefortellingen, i fellesskapet, i gavmildheten og gjestfriheten, i treåringen som synger med hjertet: «Gladige jul, heldige jul! Engler daler i mitt skjul. Hit de flyver med paraply grønt, hvor de ser hva for Gud er skjønt. Landlig iblant oss de går, landlig iblant oss de går.»

Med ønske om at alle har og får en riktig magisk desember!

Om å skape en mobber

Forrige uke ble det satt fokus på nettmobbing i ulike medier, og jeg valgte å delta i debatten med innlegget World Wide Web of bullying. Både nettmobbing og andre former for mer direkte mobbing er alvorlige temaer som krever at vi snakker om det, og en viktig del av dette er mobberen. Uten noen som mobber, blir det logisk nok ingen mobbing, men hva er det som gjør at noen blir til mobbere? Hvilke faktorer spiller inn? Og ikke minst: Hvordan får man noen til å slutte å mobbe?

Høgskolelektor Ingrid Grimsmo Jørgensen skriver om ulike årsaker til at barn mobber på nettsidene til Barnevakten: ”En av årsakene til at barn mobber kan være at man opplever en «gevinst» ved å mobbe et annet barn, og ved å mobbe andre kan en få en følelse av å være mektige. Videre kan følelsen av tilhørighet til en gruppe venner bli forsterket ved at noen utestenges fra den gruppen. Barn kan mobbe for å hevde seg selv, for å styrke sin posisjon eller for selv å unngå å bli mobbet. Andre mobber fordi det er omgangsformen i gjengen, og de mobber uten å tenke over at det er det de gjør. Det sentrale kan være et behov for selvhevdelse, et dårlig selvbilde og vanskelige familiære forhold. Da er det ofte slik at det er lettere å ta de som er svakere.”

Jeg tror hun har mye rett i det hun skriver. Det finnes selvsagt uendelig mange nyanser og kombinasjoner man ikke kan gå konkret inn på, men som må sees ved hvert enkelt tilfelle. Men dette er et generelt grunnlag for mobbing. Det var det den gangen jeg var ung, og det er likedan i dag. Hvorfor endrer det seg ikke til det bedre? Har vi ikke nok kunnskap om konsekvensene i dag? Er det ikke nok fokus på mobbing? Er ungdommen helt håpløse? Nei, det er ikke helt sånn det er… Gammel vane er vond å vende, sies det. Og hvor er det barn og unge i dag har fått vanene sine fra?

Det har vært skrevet og ment mye om Mannegruppa Ottar de siste dagene. Jeg skal ikke si så mye om innholdet og hva jeg mener om saken, men jeg skal si dette: Når voksne menn, ektemenn, fedre kan sitte og lire av seg de styggeste vitser om incest, voldtekt og død, når de samme mennene hetser og truer enkeltmennesker, kvinner og unge, unge jenter, når de oppfordrer andre til voldtekt av og trusler mot navngitte mennesker, når disse mennene forsvarer seg med at «vi hadde bare sittet og tøysa og tatt noen pils. DU VET HVORDAN DET ER.», det er DA jeg forstår til fulle hvorfor mobbing aldri tar slutt, hvorfor det bare eskalerer og blir styggere. Samtidig, når det sitter så mange andre menn i den samme gruppen, menn som ikke deltar i alle disse stygge ordene, menn som ikke hetser og truer, menn som ikke vil være en del av denne mentaliteten, men som likevel ikke sier fra om at dette ikke er greit, da forstår jeg enda bedre det samfunnet dagens barn og unge lever i.

For når voksne menn, de som skal være de unges forbilder, de som skal oppdra dem kommende generasjon, kan få seg til å si så stygge til om og til andre, hvorfor skal ikke ungdommen få lov? Når voksne menn som vet at dette er riv ruskende galt, likevel ikke våger eller gidder å stå opp mot det, hvordan skal vi forvente at usikre ungdommer som står midt i presset skal våge å stå opp mot dem som går over grensen?

Vi må for all del ikke tro at Mannegruppa Ottar er unik. Vi må ikke gå dit at vi hetser tilbake, bare fordi noen er medlemmer i en av veldig mange grupper og møtepunkter hvor stygg språkbruk, respektløshet og sårende humor forekommer i stor eller liten grad. Det er de som har fått sine synder rullet opp i disse dager, de som må stå til ansvar for enkeltmenneskers handlinger, en usunn gruppementalitet og en ufattelig slapp ledelse som ikke makter å luke vekk det som både er alvorlig og ulovlig. Men de er dessverre ikke alene. Du finner det i kommentarfeltene til nettavisene, i ulike forum, facebooksider, i kommentarfeltet til bloggere, store som små. Nettet florerer av ord man aldri ville våget å ytre ansikt til ansikt.

Samtidig tror jeg at vi som er voksne i dag påvirkes mer enn vi tror, både av mentaliteten som har vokst fram i rekordfart på nett, av de erfaringene vi sitter igjen med gjennom oppveksten, og ikke minst av samfunnets utvikling på ulike områder og måter. Samfunnet i dag er en styrkeprøve når det gjelder riktige meninger, vellykkethet, nettverk, penger og så videre, hvor det ikke lages plass til dem som tenker annerledes, dem som ikke har de samme valgene, dem som har en annen bakgrunn. Det har gått for langt, alt for langt dessverre.

Når unger roper Cubus-barn til venninnen sin, fordi hun går med klær fra (den helt vanlige og fine) butikken Cubus, da er det ikke tvil om at begrepet er voksenlært, og at holdningene kommer fra de voksne. Når barna til Casa Kaos hetses på nett, og blir kalt ufordragelige og bortskjemte av voksne, godt utdannede kvinner som tilfeldigvis er uenig med Casa Kaos-bloggeren, da har det gått for langt. Når godt voksne mennesker tar sitt eget liv fordi de blir systematisk mobbet av sine like godt voksne kollegaer, da vet man at dette ikke er noe vi bare kan skylde ungdommen for. Når Sophie Elise blir bedt av politiet om å slette et blogginnlegg «for sin egen sikkerhets skyld», da vet man både hvor mye makt mobben har, og hvor svakt man stiller både som offer og system som skal håndtere det.

I det store og hele er det vårt ansvar, vi som er voksne. Vi som allerede har kommet oss gjennom en mer eller mindre konfliktfylt ungdomstid. Vi som vet hvor mye og hvor lenge det påvirker. Vi som vet at det ikke alltid er slutt selv om man er voksen. Vi som vet at mobbing sprenger vekk alle grenser. Vi som vet hvor skadelig det er. Det er vi som må endre måten vi snakker og handler på, først da er det håp om at barn og unge kan få vokse opp i en fredeligere hverdag.

Vi må snakke med barna våre om mobbing og konsekvenser, respekt og ærlighet, ja visst! Men mye mer enn det, må vi endre måten vi snakker til barna våre på, hvordan vi snakker til andre i barnas påhør, hvordan vi snakker OM andre, hvordan vi oppfører oss på nett, hvordan vi møter lærere, butikkansatte, bussjåfører, uteliggere, bankmenn, og ikke minst hvordan vi snakker med og om dem vi er uenige med.

«Gjør som vi sier, ikke som vi gjør.» Det er ikke sånn det funker. På samme måte som en baby vil etterape pappas grimaser, vil barna våre etterfølge våre eksempler. Eksemplets makt er stort, mye større enn ord som ikke understøttes av handlinger. Vi som er voksne må leve de holdningene vi ønsker at våre barn og unge skal vokse opp med. Vi som er voksne må ta ansvar både for oss selv, og for dem som kommer etter oss. Kanskje burde vi til og med be de unge om unnskyldning for at vi har vært dårlige forbilder, for at vi ikke har lært dem det de trengte, for at vi ikke selv har gjort det vi har fortalt dem.

World Wide Web of bullying

“Det er ikke plass til deg! Se på henne da, den teite buksa liksom! Drittunge! Skynd dere å gå, før hun ser oss, vi gidder ikke å drasse på henne i dag. Du får ikke sitte her, Jødegård!”

Ungdomstida kunne være tøff den gangen jeg vokste opp, og mobbing var allerede da et godt etablert uttrykk. Konflikter som inneholdt alt fra småknuffing til livsødeleggende, vedvarende mobbing. Jeg husker ennå siste året på barneskolen, da lærerne kom inn til oss og fortalte om en gutt på naboskolen som ble mobbet så mye at han ikke våget å gå på skolen der mer. Istedet ble han sendt til oss, og vi fikk streng beskjed om å være ekstra snill med han. Som eneste jente i klassen følte jeg meg nok i overkant moderlig, og tok det som et personlig nederlag når han etter fem korte dager hos oss ikke lenger klarte å gå på skolen i det hele tatt. Hadde vi ikke vært hyggelige nok mot han? Lite visste jeg den gangen om hvor dypt et menneske kan ødelegges av mobbing, og hvor mye som skal til for å reparere det som er ødelagt. En liten uke sammen med ukjente barn man ikke vet om man kan stole på, er verken riktig eller nok «medisin», uansett hvor snille vi var.

Senere fikk jeg selv høre min andel av stygge ord rettet mot meg. Som en sjenert ung jente som ble plassert i en klasse med nesten bare ukjente folk som kjente hverandre fra før. En outsider fra starten av, en perfekt oppskrift på et lett bytte. Ungdomsskolen var en nådeløs tid. Man ble plassert i en bås, og nåde den som forsøkte å bevege seg ut av den. Hold deg der du hører hjemme! Den gangen følte jeg nok på det, at det ikke skulle være sånn, at de hadde plassert meg i feil bås. Samtidig var jeg ikke alene. Jeg kan ikke komme på mange som aldri fikk høre sin andel stygge ord, som aldri ble plassert utenfor, som aldri fikk høre at de ikke hørte hjemme der. Skolegården var et hierarki, en krigsmark, til tider alle mot alle.

Kanskje ville jeg sagt ja om du spurte meg den gangen om jeg følte meg mobbet. I dag, med all den kunnskapen jeg sitter inne med, ville jeg ikke våget å sammenligne meg med dem som blir langvarig og systematisk mobbet og frosset ut av fellesskapet. Jeg var ut og inn, på samme måte som de fleste andre, jeg var ikke ensom de gangene jeg var ute, jeg hadde andre på utsiden, på fritiden, andre som trakk meg inn igjen.

Jeg skal ikke kimse av den mobbingen som foregikk den gangen jeg var ung. Den kunne være alvorlig, var ødeleggende nok for mange, og den formet og påvirket nok alle dem som var involvert. Jeg kjenner dessverre mange som fortsatt sliter med sår og påvirkning etter mobbing i unge år. Vi skal ikke godta noen form for mobbing, uansett alvorlighetsgrad, uansett metode, uansett om du er den eneste eller «bare en av veldig mange». Mobbing er alltid, alltid feil.

Likevel er det ingen tvil om at det har eskalert, at mobbing er et helt annet problem i dag enn det var for tjue og tretti år siden. I tillegg til den mobbingen som finner sted i selve skolegården, har man nå et nytt våpen. Nettmobbing. Muligheten til å mobbe når som helst, hvor som helst. Døgnet rundt, uansett hvor man er, med ufattelige mengder av potensielle tilskuere som aldri tidligere ville visst om det, med muligheten til å rekruttere enda flere, verden over, til å mobbe og fryse ut et stakkars, enkelt menneske. Mobbing er ikke lenger knuffing i skolegården og mer eller mindre vellykkede ukvemsord og stygge kallenavn spredt i klasserommet eller på skoleveien. Mobbing er ikke lenger Tuppen og Lillemor som skriker stygge ord til hverandre når de ikke lenger vil være venner, den ene som ikke lenger vil la den andre være med.

Denne uka har det vært satt fokus på nettmobbing i ulike medier. Det trengs! En nyere undersøkelse viser at norske barn og ungdom mellom ni og seksten år er de som mobber mest på nett i hele Europa. Forskningen viser også at barn som mobber eller blir mobbet på internett, også i større grad tar andre dårlige valg på internett. Nettmobbingens levedyktighet er også en faktor som forverrer alvorlighetsgraden betydelig. What goes online, stays online. Det som først legges ut på nett, er tilnærmet umulig å fjerne. Et bilde kan fjernes fra et sted, men vil likevel ligge som kopier på uante mengder andre steder. Å slette alle spor etter nettmobbing er en håpløs jobb. Stygge ord og bilder om deg vil ligge på nett i all overskuelig fremtid, så fremtidige kjærester kan lese, tilgjengelig for studiekamerater i en annen by, for fremtidige arbeidsgivere, venner, barn og barnebarn. Som en påminner som kan stikke deg når som helst, hvor som helst, som aldri lar deg få lov til å glemme.

Brukhue er en nettside verdt et besøk, og i samarbeid med ulike aktører har de også laget en sterk, virkningsfull video hvor unge gutter og jenter leser opp skilt med reelle tekster funnet på ulike sosiale medier. Du kan se det påvirker dem å lese det opp, det påvirker meg å høre på det. Påvirker det deg også?

«Alle guttene i klassen synes du er feit og jævlig. Ingen som liker deg.»

«Du er stygg og fortjener ikke å leve.»

«Du er kåret til skolens styggeste.»

«Jævla hore! Drep deg sjæl før jeg dreper deg.»

«Kan du ikke bare dø, plisssss. Ingen vil savne deg.»

«Ha et fint liv. Det er ingen som liker deg uansett.»

Dette er helt vanlige ord å bruke mot andre i dag, dette er ikke en gang av det verste. Jeg husker første gang (av svært få) jeg selv ble kalt «hore». Jeg var 18 år og russ, og en forbipasserende gutt ropte det til meg og en venninne. På skolegården på en barneskole, og gutten kunne ikke ha vært mer enn åtte år. Jeg husker at jeg lo av hele greia, det var så absurd, så latterlig, så uvant. Men for unge jenter i dag er dette en helt vanlig hverdag. «Hore» har blitt dagligtale. Det gjør det ikke bedre, tvert imot. Stygge ord mister ikke sin kraft om de brukes ofte. Hvor mange ganger trenger du å bli kalt en hore før det gjør noe med selvfølelsen din, med det bildet du har av deg selv? Ikke så mange som unge jenter i dag får høre det. Hvor mange ganger trenger du å bli fortalt at du ikke er verdt annet enn å dø før du begynner å kjenne på håpløsheten, før det begynner å føles som en trussel? Ikke så mange som unge jenter og gutter i dag får høre det.

Vi må nettmobbingen til livs. Vi må sikre en tryggere fremtid for våre barn. Det er ikke gjort over natta. Det krever bevissthet og holdningsendringer både hos barn og voksne, det krever tiltak på nett, det krever at nettmobbing i større grad oppklares og straffes. Det krever mye, men vi må kreve det. Det er ikke en sånn verden jeg vil at barna mine skal vokse opp i. Jeg vil ikke våkne opp en dag, og vite at en av jentene mine blir kalt hore, blir sendt dødstrusler, at grufulle ord om henne vil leve på nett til evig tid. Jeg vil ikke våkne til det, og jeg SKAL ikke våkne til det uten å kjempe imot med nebb og klør. Både i dag og hver eneste dag fremover.

Kveldsbønn for familien

De to jentene våre deler soverom. Et rom fullt av leker, lyd og høy tøysefaktor på dagtid, men også et rom som skal gi ro i kroppen, søvn til små prinsesser, og samhold og kos. Jentene deler også leggetid, og det er en viktig stund både for store og små.

For oss voksne kan det noen ganger kjennes aller viktigst å bare styrte gjennom leggetida i turbofart, så vi endelig kan få litt fred og ro i hver vår sofa. Men for barna, og for familien, er leggetida et viktig rituale, noe som krever tilstedeværelse, rutiner, ro. Dagen har mange inntrykk for små og store, og barna trenger et sted å fordøye inntrykk og gjøre seg mentalt klar for å sove.

Godnattsanger, høytlesning, aftenbønner, kos og klem, det er ting som gir ro og trygghet, selv om det ikke alltid virker sånn på treåringen som står og hopper i senga og lurer på hvorfor hun ikke sovner… For oss som er venn med Jesus, så har det vært viktig å ta med han også i leggetida. Det finnes så mange fine, gode sanger, som ungene spør etter om og om igjen. Kjære Gud jeg har det godt. Fall til ro. Jeg folder mine hender små. Jeg har en engel som følger meg. Amazing grace. Glade jul. Dette er noen av sangene som går igjen hos oss. Ja, til og med «glade jul», stadig ønsket av en femåring som elsker både jul, Jesus og engler.

Og så ber vi. Både fordi det er fint å be sammen, men også for at ungene skal få et naturlig forhold til det. Det skal være lett å gå til Jesus med gleder og problemer. Lett allerede fra de er barn, så kanskje det ikke blir så vanskelig når de blir voksne.

Barn som ber er noe helt for seg selv. Så ærlig, så enkelt, så mange herlige digresjoner. Ved å høre på barn som ber, får man også lov til å bli ekstra godt kjent med det som er i hjertet deres. Som da femåringen ba om at den kortvokste mannen vi hadde gått forbi tidligere på dagen måtte ha det bra og ikke være lei seg, eller da treåringen kom med klar beskjed til mamma gjennom bønnen, da jeg tydeligvis avbrøt henne før hun var ferdig: «Og så ber jeg Jesus, om at mamma må vente på tur! Jeg er ikke ferdig å snakke med deg!» Herlig, frimodig, enkelt.

Men noen ganger er det ikke like lett for ungene å finne ordene heller, akkurat som det kan være hos oss voksne. Kanskje er de trøtte, kanskje er de litt flaue akkurat i dag, kanskje kommer de ikke på noe å be for, kanskje har de bare ikke lyst til å si noe eget. Og da er det fint å ha en felles bønn som vi kan si sammen. En bønn som er for og fra hele familien. Det finnes mange fine sånne, og vi har også brukt noen av dem. Men ungene ville ha en egen bønn, noe som vi hadde laget, noe som var akkurat vår familie sitt. Og etter en stund med tanker og formuleringer på oss voksne, så kom den plutselig en kveld.

Kjære Jesus, passe på

alle store, alle små.

Gjør oss frisk og glad og grei.

Vi er veldig glad i deg.

Så enkel denne også. Så enkelt som det skal være for barn. Ja, egentlig for oss voksne også, om vi bare legger av oss prestasjoner og press. Men den rommer det vi vil si, den gir oss en ekstra følelse av fellesskap, den gir et utgangspunkt til nye, spontane bønner.

Så kan vi gå inn i natta, og vite at vi har det trygt og godt. Vi er sammen, og vi er passa på, alle fire.

Barn og kropp

«Du har stor mage, mamma!» Utsagnet kommer fra treåringen, og hun mener ikke noe vondt med det. For henne er magen bare myk, kosete og mamma. Femåringen derimot vet litt mer om verden, og irettesetter raskt lillesøster. «Det er fordi hun har hatt deg og meg i magen det! Alle damer som har hatt baby inni der får sånn mage.» Det er helt sikkert en sannhet med modifikasjoner, men likevel en god observasjon og et godt utgangspunkt for en av de viktige samtalene man har med barna sine.

Kroppen vår. Stor og liten, syk og frisk, annerledes og likevel normal, min og bare min. Kroppen vår, som vi aldri blir fornøyde med, som er et evig prosjekt, vår dårlige samvittighet og senter av universet.

Barn og kropp er et utrolig viktig tema, og et tema man ikke må vente med å ta opp. Voksne generelt, og vi foreldre spesielt, har et stort ansvar med å lære barna å elske og ta vare på sin egen kropp. Å akseptere at alle er forskjellige, og alle er like mye verdt. Å lære å se på kroppen som en bolig, ikke som en avgud.

For noen uker siden lånte ungene en bok på biblioteket. Vel, de lånte sikkert femten bøker, men inni haugen lå en rosa bok som viste seg å være en skatt. Dyrenes skjønnhet, heter den, og er skrevet av Kristin Roskifte. Kort fortalt handler den om en dyrehage hvor elefanten får tak i et moteblad som hun låner videre til de andre dyrene etter tur. Hva skjer når pandaen får råd om hvordan man fjerner svarte ringer under øynene, når apen får vite hvordan man best fjerner skjemmende hårvekst, når musa får lese at det ikke lenger er bra nok å være en grå mus? Alle forandrer seg, blir til noen andre enn den de er og er ment å være. Helt til en liten gutt begynner å gråte når han ser dem, og ber dem om å bli til seg selv igjen.

I boka fungerer det. Dyrene tar bort alt det de ikke er, og finner tilbake til seg selv. Fornøyde og helt sikkert en smule lettet. I menneskeverden derimot, fortsetter alt som vanlig. Akkurat slik det gjør i den virkelige verden, hvor kroppspresset bare blir større og større, hvor barna blir stadig yngre når de begynner å kjenne på følelsen av at de ikke er gode nok, ikke pene nok, ikke tynne nok. I den virkelige verden, hvor vi voksne må snakke med barna våre om hva motepress er, hva reklame gjør med oss, hvordan ingen er like, men alle like verdifulle.

Barn lærer av oss voksne. Ikke bare av det vi sier til dem, men også av det vi sier til og om andre. Ikke bare av det vi sier, men også det vi gjør. Mest av det vi gjør. Det å være et godt forbilde, en voksen som ikke snakker stygt til og om andre, en voksen som tar vare på seg selv og sine grenser, en voksen som er glad i seg selv akkurat slik som en er, det er det viktigste vi kan gjøre for at barna våre skal få et sunt og riktig bilde av seg selv.

Nettopp derfor er jeg takknemlig for at jeg har en treåring som liker min myke mage, og en femåring som ønsker å forsvare det som hun synes er helt naturlig. Det er nå jeg har muligheten til å vise dem at både jeg og de passer til oss selv akkurat som vi er. I dag og hver eneste dag fremover.

Liten?
Jeg?
Langtifra.

Jeg er akkurat stor nok.
Fyller meg selv helt
på langs og på tvers
fra øverst til nederst.

Er du større enn deg selv kanskje? (Inger Hagerup)

Perfekt mamma eller dårlig mor?

Jeg har sett filmen «bad moms» denne uka, og selv om den er laget både humoristisk og overdrevet, hollywood-style, så har den et godt poeng. Faktisk flere gode poeng.

Å være mor i dag er krevende, på mange måter mer krevende enn for 20-30 år siden. Ikke fordi barna er så mye vanskeligere, ikke fordi våre egne mødre ikke gjorde jobben godt nok, men fordi samfunnet gjennom de siste årene har skapt et sett uskrevne regler for hva som kreves for å være en god mor. Vanskelighetsgraden har økt, lista er lagt høyere. Kravet om perfeksjon har trengt seg inn i familien. Det er snakk om perfekt mamma eller dårlig mor, ingenting i mellom.

Sjekklista for å få være med i supermammafellesskapet er lengre enn lang. Lista for å bli stemplet som dårlig mor er tilsvarende lang. Forskjellen er: Som supermamma må du klare alle kravene, som dårlig mor er det nok at du feiler på et punkt eller to. Da jeg vokste opp ble man kanskje sett på som en dårlig mor om barnet ikke fikk mat eller rene klær, om man drakk istedetfor å passe på ungene, om man banket ungene, tydelig neglisjerte dem og deres grunnleggende behov. I dag kan man like gjerne bli stemplet som dårlig mor fordi man ikke klarer å amme, fordi man ikke laget hjemmelaget babymat, fordi man jobber og er mor samtidig, fordi man sender barnet i barnehage for tidlig, for at man sender barnet i «feil» barnehage, fordi barnet ikke lykkes på skolen. Ja, man kan til og med bli stemplet som dårlig mor om man ikke kjøper den riktige barnevogna og de nyeste klærne. «Jaja, så du vil ikke barnets beste du altså?»

Ingen av oss er perfekte mødre. Noen ganger kan vi gjøre det bra, andre ganger lykkes vi ikke fullt så godt. Mange ganger er vi til og med skikkelig dårlige mødre. Men man kan være en god mor selv om man ikke er perfekt, og selv om man går på trynet noen ganger. Vi som er mødre, vi er bare mennesker vi også, mennesker med feil og mangler, akkurat som alle de andre. Og det er sånn det skal være, for hvilket signal gir vi til barna våre når alt vi gjør må være perfekt? Hva sier det om dem, alle de gangene de selv ikke klarer det?

Jeg sier ikke at man ikke skal prøve å være en så god mor som mulig, men noen av disse kravene som stilles er både latterlige og umulige. Om noen hadde spurt jentene mine, er jeg helt sikker på at de ville sagt at alle klemmene de får er viktigere enn om de får fersk salmalaks med økologiske grønnsaker eller frokostblanding til middag. At det å være elsket er viktigere enn å ha alle de nyeste tingene. At kvalitetstid like gjerne er å sitte i armkroken og se film, som å løpe rundt på fjellet. At de ikke bryr seg det minste om at jeg ikke klarte å amme dem, for de fikk mat og kos uansett. Nok mat, nok klær, en seng å sove i, et trygt hjem, foreldre som elsker dem og tror på dem. Basale behov, kjærlighet, trygghet, tillit, det er det som teller. Det er godt å se når barna lykkes, har det godt, når de presterer, når de strekker seg. Men det aller viktigste vi kan lære dem, er å være snille, rause, gode. Det aller viktigste kan vi best lære dem uten å stille for mange store, unødvendige krav til oss selv.

For å klare å være en god mor, så er det faktisk viktig at du har det godt selv også. Den velkjente sikkerhetsinstruksen fra flyet (som jeg også har skrevet om tidligere), hvor man blir bedt om å ta på sin egen oksygenmaske før man hjelper andre, gjelder også i mammarollen. Når du selv strever med å puste, er det vanskelig å gi barna det de trenger. For barna vil trenge deg, på en eller annen måte, gjennom hele livet. Likevel er det også viktig at vi som mødre må huske at barna ikke bare trenger oss, vi er ikke de eneste som skal lose disse små menneskene gjennom livet. De trenger pappa, de trenger eventuelle søsken, de trenger besteforeldre, tanter, onkler, venner, lærere, andre voksenkontakter. Du er ikke den eneste ansatte i dine barns liv, alt ansvaret ligger ikke på deg alene. Dere er et helt team, mangfoldig og uoversiktlig sådan, som står klare for å vise vei. En dag skal barna vokse opp og trenge deg mye mindre, men du trenger fortsatt deg. Det er viktig å leve for seg selv også, ikke bare for dem rundt seg.

Vi må senke forventningene til oss selv, og samfunnet burde virkelig være med på den utviklingen. Alle disse kravene bidrar kun til en ting: At mødre lever med konstant dårlig samvittighet over alt de ikke klarer. Heldigvis finnes det sterke stemmer som kjemper for å komme tilbake til den helt vanlige mammarollen i dag. Antisupermamma og Casa Kaos har blant annet gitt meg mang en god, gjenkjennende latter og tankevekkende innlegg, og er viktige bidrag i den offentlige debatten om mammarollen i dag. Pappahjerte og Kona til gir meg stadig vekk ærlige innblikk i en småbarnsverden som ikke er perfekt, men kaotisk, lærerik, herlig gøy.

Du kan være en super mamma uten å være supermamma. Du kan være et godt menneske uten å måtte strebe etter det perfekte. Barna våre kan bli til fantastiske, trygge, elskede mennesker, selv om vi feiler og selv om vi ikke når samfunnets krav. Du er en god mor, du er mye bedre enn du tror. Glem aldri det!

Å nei! Ikke i dag!

«Å nei! Ikke i dag!» Det var min første tanke da jeg stod opp for andre gang i går formiddag. Hver formiddag hviler eller sover jeg litt, og i går hadde jeg vært stuptrøtt før jeg gikk og la meg igjen. To timer ekstra søvn bruker å gi meg bedre dager, men ikke i går. Jeg våkna med kroppen i vranglås. Hodet verket, magen lagde problemer, kroppen verket og jeg var slappere enn en slappfisk.

«Å nei! Ikke i dag!» Det var min første tanke, fordi dagen i går var viktig. Jeg får sånne ekstra dårlige dager med ujevne mellomrom, og vanligvis har jeg muligheten til å legge meg ned og «vente det ut». Men ikke i går. I går var det sommerfest i barnehagen, og for ungene var jeg en etterlengtet gjest.

«Du kommer i dag, ikke sant, mamma?» De måtte liksom bare forsikre seg en gang til om at jeg faktisk skulle komme. Jeg har sagt det til dem mange ganger før, og det er ikke det at de har glemt det. De må dobbeltsjekke at ingenting har endret seg, at kroppen ikke har kommet i veien. «Ja, jeg kommer!» Jeg lovte det, og nå lå jeg altså her og kjørte karusell i sofaen.

Det har skjedd før. Jeg har lovet. Jeg har gledet meg. Ungene har gledet seg. Pang, skuffelse. Ikke noe føles verre enn å måtte skuffe barna sine. Ikke noe er mer rørende og feil enn at barna nesten har større forståelse for det enn deg selv. Å ikke kunne delta i sine barns liv, for en mamma er det utenkelig. Men det skjer, og når det skjer så må det dessverre bare være sånn. For meg har det skjedd mange ganger, men jeg har likevel nytt håp for hver eneste gang.

Å leve med en sykdom som kan slå en ut fra minutt til minutt, gjør at det er vanskelig å planlegge. Også de koselige tingene, de tingene man gleder seg til, de tingene som gir tilbake aller mest, møter med de menneskene man er aller mest glad i og aller mest avslappet sammen med. Sykdommen spør ikke om det passer. Sykdommen spør ikke om dette er noe du synes det er greit å gå glipp av. Sykdommen spør aldri.

Mange rundt de syke blir skuffet når de får avslag på avslag. Noen fordi de ikke forstår og aksepterer sykdommen. Men det er vondt for dem som gjør det også, de ønsker jo at vi skal være en del av livet deres. De ønsker at vi skal prioritere dem, på lik linje som vi ønsker å bli prioritert og sett. Vi ønsker det vi også, å være tilstede for andre, å være sosiale, å være en del av livet. Det er vondt å gå glipp av det, men hver gang vi faktisk får det til gir oss desto større glede.

«Du kom, du kom! Se, mamma kom!» Jublende barn som ikke helt vet om de skal kaste seg i armene mine, eller om de skal løpe rundt og fortelle det til alle først. Mamma kom! Gleden over at mamma kan delta blir så uendelig mye større når risikoen for at det ikke skjer er så stor. Heldigvis sluttet kroppen å kjøre karusell i løpet av dagen, heldigvis hjalp det med smertestillende og hvile, heldigvis klarte jeg å ta kontrollen over kroppen lenge nok til at jeg kom meg på sommerfest. Mamma kom denne gangen, og fikk lov til å være supermamma for noen timer. Heldigvis.

«Pappa, jeg skjønner ikke hvorfor du må kikke nedi flaska akkurat nå»

Når en øl stadig blir til mange, når man reparerer til frokost flere ganger i uka, når man endrer adferd, når flaska får førsteprioritet, når man begynner å miste grepet om tilværelsen, da burde varsellampa begynne å lyse. Rusproblemer.

Det er mange i verden og i Norge som lider av rusproblemer av en eller annen art. Alkoholisme, narkotika, reseptbelagte medisiner og sterke smertestillende, noen ganger en kombinasjon av flere. Det er mange som opplever rusavhengigheten i egen kropp, men det er også mange andre som lider på grunn av rus. Alle de som lever i nære relasjoner med en rusavhengig vet at det preger dem like mye som det preger den som drikker eller ruser seg.

Det gjelder i høyeste grad også barn, og det må vi snakke om. Barn har ikke samme mulighet til å velge og til å beskytte seg selv, slik som voksne har. Noen må vite for dem. Noen må ta gode valg for dem. Noen må se dem og beskytte dem.

Nrk Super har temauke om rus denne uke, og er ute med kjempeviktig informasjon og historier om emnet. Selv om barn skal beskyttes av voskne, så bør de likevel få vite hva rusproblemer er. Barn trenger å få høre denne informasjonen, på sitt nivå, i sine kanaler. Barn trenger å vite at det er nettopp dem det blir snakket til, og ikke smughørte historier tiltenkt de voksne. Å gi barna kunnskap er en del av det å beskytte dem. At rusmidler har aldersgrense betyr ikke at det er aldersgrense på å snakke om problemene. Barn forstår ofte mye mer enn vi tror, bare de får hjelp til å sette ord på tankene sine.

Ravi har skrevet en fantastisk låt i anledning denne rusuka, som han synger sammen med Mia Francke. «Hæi», heter den, og handler om far og datters tanker om farens rusproblemer. Både sangen og videoen er sterk, men viktig kost. «Pappa, jeg skjønner ikke hvorfor du må kikke nedi flaska akkurat nå», synger datteren, mens faren veksler mellom å prøve å være en god pappa og å styres av alkoholen. I videoen illustreres det godt med at Ravi sitter fast inni en flaske, uten mulighet til å komme seg ut. Rus tar deg til fange, og skaper en ofte ubrytelig mur mellom deg og dine.

Barn som lever i nære relasjoner med noen som ruser seg, har det logisk nok ofte vanskelig. Den murrende følelsen av at noe ikke er som det skal. Å se mor forandre seg fra mamma til monster. Å ikke vite om pappa er «vanlig» når han kommer hjem igjen. Redselen for å bli slått og skreket til. Skammen over å ikke kunne ta med venner hjem. Hjelpesløsheten når mamma ikke er i stand til å være mamma, og man må ordne alt selv. Frykten for at noen skal finne det ut. Frykten for å miste pappa. Skyldfølelsen over at man ikke klarer å stoppe det. Sinnet mot mamma for at hun heller ikke klarer å stoppe det. Den dårlige samvittigheten når man fortsatt er glad i pappaen sin. Vanskeligheten med å vite når mamma lyver eller ikke. Følelsen av å måtte være forelder for foreldrene. Følelsen av å være usynlig, oversett, at ingen bryr seg. Alt dette og mye mer, følelser og tanker som ingen skal måtte ha, men som ofte dominerer hos et barn av rusavhengige.

Komiker Rune Andersen er en av dem som vokste opp med en far som ble voldelig når han drakk. Og drakk, det gjorde han mye av når han var hjemme. Hans historie er sterk, men den er dessverre ikke enestående. Barn skal ikke oppleve slikt, men barn opplever slikt hver dag. Barn som tar skade, og som ofte trenger hjelp til å bli hele voksne.

Vi som er voksne må snakke om det. Vite at det skjer, kjenne faresignalene, kjenne igjen de barna som lever i en vanskelig hjemmesituasjon. Vi må vite hva vi skal gjøre, hvem vi skal snakke med, hvordan vi skal forholde til disse barna og disse familiene, hvordan vi på best mulig måte kan hjelpe. Og vi må snakke med barna om det. Gi dem kunnskap om hva som er greit og ikke. Gi dem muligheten til å fortelle om en venn som har en pappa som oppfører seg rart eller en mamma som er sint hele tiden. Gi dem kunnskap om hvor de kan henvende seg når noe skjer. Gi dem mot til utrykke hvordan de har det, egentlig. Gi dem rom til å få være barn og uten ansvar for de voksnes handlinger. Gi dem muligheten til å bli sett og hørt. Gi dem sjansen til et tryggere liv. Gi dem barndommen tilbake.

Se, lytte, handle. Det kommer alltid tilbake til det. Og si det. Si at rusproblemer ikke er greit, at det ikke er sånn det skal være. Barna trenger også å vite det.