Allergimamma

Forrige uke var spesiell for meg og familien. Vi har gått fra å ha to barn i barnehage, til å skulle sende dem i hver sin retning. Den ene fortsatt i barnehagen, den største til første klasse på skolen. Nå har vi skolebarn, nå er vi skolebarnsforeldre. Det er en ny epoke. Nye rutiner, nye venner, nye erfaringer, nye utfordringer. En spent seksåring som skal vokse og lære og modnes i løpet at sju innholdsrike år frem mot neste epoke igjen. Hun skal lære mye. Det skal vi også, og allerede etter to uker er hodet helt surrete av informasjon, nye rutiner og nye utfordringer.

En av disse utfordringene er at jeg ikke bare er en skolebarnsmamma. Jeg er også en allergimamma. Begge mine jenter har matallergier som det må taes hensyn til i dagliglivet. Det merkes godt nå som vi har tatt et steg ut av den trygge og vante barnehageverdenen, og inn i noe nytt. De som har gått hele veien sammen med oss, er fortsatt i barnehagen og gjør hverdagen til lillesøster trygg, mens storesøster skal bevege seg i en ny verden av skole, fritidsaktiviteter og nye venner. Elevfester, overnattingsbesøk, helger fulle av aktiviteter. Alt dette skal hun gjøre utenfor de trygge rammene vi har skapt for henne, i møte med mennesker som ikke har kjent henne gjennom hele prosessen, og vi innser at det er nå den virkelige jobben begynner. Utredninger, oppstartsfase og opplæring av oss selv, familie og barnehage har vært intenst nok, men nå skal vi sende henne ut i verden, og ofte på egen hånd. Nå må vi stole på en mengde mennesker vi aldri har møtt før, og vi må stole på at alt det vi har lært henne også fungerer selv når vi ikke er tilstede og kan dobbeltsjekke.

Og jeg kjenner at jeg gruer meg. Jeg gruer meg til alle gangene jeg må informere, på nytt og på nytt. Til stadig nye mennesker, men også til de samme menneskene som har glemt eller ikke forstått, til alle dem som ikke tar det på alvor. Jeg gruer meg til alle uventede ting som krever at jeg ordner egen mat til henne. Hva om jeg ikke får vite om det i tide? Hva om de glemmer å si fra? Jeg gruer meg til alle gangene jeg får henne hjem med magesmerter og intens kløe, til alle netter med oppkast og gråt, til telefonene fra skolen om at vi må komme og hente henne. Jeg gruer meg, ikke fordi jeg er redd for at det kan skje, men fordi jeg vet det kommer til å skje, gang på gang. Det er en umulighet at hele verden der ute kan allergi like godt som oss, like godt som vi trenger det.

For en stund tilbake leste jeg et innlegg hvor begrepet allergimamma ble plukket fra hverandre. Vedkommende mente at selv om barnet ditt har en allergi, så har ikke det noe med din identitet som mamma å gjøre. Du er fortsatt bare en helt vanlig mamma. Vel, jeg er ikke enig i det. Å ha et eller flere barn med allergi er en krevende oppgave, og om man vil det eller ei, så blir det en del av din livsstil, din tankegang, din identitet. Det er barna mine som har allergi, men det er jeg som gjør den store jobben sammen med mannen min. Det er barna mine som får smerter, men det er jeg som må pleie dem. Det er barna mine som må leve uten bestemte matvarer, men det er jeg som må trøste dem og gi dem gode alternativer. Det er bare mine som må lære seg å leve med allergi, men det er jeg som må lære dem det.

Som allergimamma innehar jeg mange roller og oppgaver. Roller jeg såvisst ville hatt som en «vanlig» mamma også, men som øker i omfang og betydning i takt med de ekstra belastningene vi lever med. Jeg er renholdsarbeider. Jeg må holde alle flater, alle matvarer, alle hender rene og allergifrie. En eneste liten smule eller melkeflekk kan være nok til at et av barna blir syke. Jeg er sykepleier alle de gangene jentene kommer med magevondt, oppkast og kløende eksemutbrudd. Jeg er tolk og oversetter hver gang jeg handler mat, og må lese ingredienslister med lupe og google tilgjengelig. Den som trodde at melk kun står registrert som melk, eller at gluten er bare hvetemel, den må tro om igjen. Liste på liste over ingredienser som betyr melk, gluten eller soya, som er de allergenene vi må holde oss unna. Og ikke bare i matvarer. Vi må lese på såper og tannkremer, og sannelig er et miljøvennlig engangsservise på vei inn i markedet. Hva kan vel det inneholde? Jo, det er laget av rester etter melproduksjon, og er dermed ikke egnet for cøliakere. Jeg er kokk, hvor enkle løsninger er et fremmedord. Å finne halvfabrikata eller ferdigmat som er egnet for mine barn, er som å lete etter den berømte nåla i høystakken, og det som er tilpasset allergikere eller cøliakere har dessverre ofte mangler i forhold til smak, konsistens eller næringsinnhold. Det aller meste lages fra bunnen av, og alt av turer, bursdager og ferie innebærer nøye planlegging, store matpakker og fryser og skap fulle av alternativer. Noe så enkelt som et cafebesøk er utopisk uten matpakke til ungene. Jeg er en lærer med innebygd leksikon. Det er ikke bare jeg som trenger den kunnskapen jeg har, men det er jeg som må gi den videre. Jeg er eksperten som vet alle uskrevne regler, som vet alle unntak, som kjenner til alle feilmerkinger, skjulte allergener og feilproduksjoner. Jeg vet at havre ikke er glutenfritt, selv om havre egentlig er naturlig glutenfritt. Jeg vet hvilken produsent som nettopp har endret produksjonen, og dermed er mer utsatt for kontaminasjon. Jeg vet at en forveksling av melkeproteinallergi og laktoseintoleranse er lett å gjøre, men potensielt katastrofalt for dem det gjelder. Jeg vet alt det andre ikke vet, alt det de tror de vet, og jeg vet at mange ikke vet det de selv tror de vet.

Og til slutt er jeg en hysterisk masekjerring. Det er iallefall det jeg føler innimellom, når jeg poengterer noe for hundrede gang eller spør ti ulike spørsmål om samme produkt for å garantere at du er helt, helt sikker på at jentene mine kan spise dette. Det kan føles masete, men det er noe av det viktigste jeg gjør. Jeg maser egentlig ikke, jeg er barnas advokat. Jeg er heller ikke hysterisk, jeg vet bare nok til å vite hvor viktig og nødvendig det er.

Vi har kommet to uker inn i den nye hverdagen, og foreløpig har det gått bra. Visst er det skummelt, visst er det fortsatt mange hinder vi skal gjennom, mange som skal nåes med kunnskap, mange valg og mye jobb. Men vi har startet, og vi har startet godt. Det hjelper når man møter lærere som innrømmer at de er usikre, som sier takk til all informasjon vi gir dem, som sier fra og ber om hjelp når det skal serveres kake. Det hjelper godt når omverdenen legger til rette for at barna skal få det best mulig, og for at vi som foreldre lettest mulig skal få gjøre jobben vår, både som allergiforeldre og som helt vanlige foreldre.

Jeg er allergimamma. Det er en ekstra jobb jeg har fått tildelt. En jobb jeg aldri ønsket meg, men som jeg er glad for å kunne gjøre for barna mine. Men aller, aller mest er jeg en helt vanlig mamma som er ufattelig stolt over seksåringen som modnet over natta, som tar skolebuss alene, som har fått nye venner, og som allerede etterspør vanskeligere lekser. Jeg er mamma.

Om rikdom og ferieopplevelser

Sommerferien er over for denne gang, og jeg har brukt den siste halvannen uka til å roe helt ned, til å komme i orden igjen, til å finne frem i en ny hverdag. Mannen og lillesøster er tilbake i sine roller på jobb og i barnehage, mens storesøster fortsatt har nesten to uker å vente før skolestart. Nesten to uker til hjemme sammen med mamma, hvor vi skaper oss avslappede, men innholdsrike dager. Det er godt å få bruke tid på å hvile etter tre uker med aktiv ferie, faktisk den mest aktive, innholdsrike og spennende vi har hatt sammen. En ferie med mye kjøring i vår nye bil som vi på mirakuløst (og svært nødvendig) vis fikk i eie bare knappe tre dager før vi skulle ut på landeveien med pikkpakk og forventninger. En ferie hvor vi fikk møte store mengder av familie og venner, gode møter som varmer. En ferie hvor ungene har forelska seg i Hunderfossen, hvor vi har hatt nærkontakt med dyr av alle slag (og jeg vurderte å ta med et esel hjem i veska), hvor vi bodde på et koselig gjestegiveri langt inni skogen oppå fjellet, og hørte sauebjellene klinge om natta, og måtte ut av bilen for å fjerne sau som ville kose med bilen på vei ned til sivilisasjonen. Teltliv i Sverige, campingliv på Nordmøre, Trondheim på sitt fineste med Olavsfestdager, grilling ved elva og minner tilbake til den gangen to hjerter møttes på Trondheim Torg, og siden ble til vår familie. Grilling, bading, fisketurer, bursdagsfeiring og shopping. Ikke at shopping er viktig for oss, men gjenbruksbutikker og Stoff og Stil ligger tross alt i en egen kategori…

En fantastisk ferie er over, en ferie vi skal leve lenge på, en ferie vi skal ta med oss inn i planleggingen av neste års ferie. Vi har fått mange gode minner som vi kan ta frem igjen og kjenne på, og gjennom hele denne ferien er det en bestemt ting jeg har kjent på: Jeg er rik.

Rikdom. Penger. Mengder av penger. Makt. Muligheten til å kjøpe absolutt alt man ønsker seg. Luksus. Sløsing. Fordi jeg fortjener det. Fordi jeg vil ha det. Det er det som er viktig her i livet, er det ikke?

Men det er ikke sånn rikdom jeg tenker på. Det er ikke en sånn rikdom vi har, heller ikke en sånn rikdom vi ønsker oss. Rikdom er å ha det man trenger, og ikke tro at man trenger mer enn det. Rikdom er å kunne si nei når barna spør om å få noe, fordi vi vet at de verken trenger det eller trenger at vi gir dem det. Rikdom er nettopp det jeg skrev om i forrige innlegg, å ha en kropp som holder, tross alt, selv når den umulig kan. Rikdom er når du spør meg hva som var det beste, og jeg ikke kan svare. Det har vært så mange opplevelser, så mange mennesker, så mange ting som fant veien rett inn til hjertet. Rikdom er å kunne reise til nabolandet uten at noen nekter meg å reise eller skyter meg i forsøket. Rikdom er at det aldri blir tomt for bøker å lese, nye verdener å oppdage. Rikdom er å overveldet skue over allergiseksjonen i en av matbutikkene i Sverige, og vite at denne handelen skal glede og mette jentene i lang, lang tid fremover. Rikdom er å tråle matbutikkene på ei lita øy i havgapet på leting etter noe godt til jentene, og tilslutt stå igjen med en ussel liten og veldig dyr kjekspakke, og så å vite at du er heldig som slipper å streve med så dårlig utvalg i hverdagen, og i det minste fikk de tross alt noe de også. Rikdom er å ligge fastklemt mellom to madrasser i et enkelt lite telt, mens man lytter til to små og en stor som puster rolig søvnpust ved siden av deg, og vite at de er dine, å vite at du er deres. Rikdom er å se og høre mestringsgleden når to små kommer et skritt videre i å lære å svømme. Rikdom er når fireåringen blir helt ellevill av glede på Hunderfossen, ganske enkelt fordi hun har funnet en stor kongle som er «den fineste i hele verden». Rikdom er en lang, varm klem fra en venn du ikke har sett på lang tid, og den gode, dype, enkle samtalen etterpå, den som høres ut som om vi aldri har vært fra hverandre. Rikdom er å ligge helt stille i gresset og la solstrålene varme deg, mens du hører barnelatter og ivrig vannsprut rett i nærheten. Rikdom er å gå naturen i møte, å plukke en bukett markblomster, å smake grønnsaker fra venners hage, å sitte midt i blåbærskogen og glede seg til søte smaker gjennom vinteren, å kaste ut fiskesnøret gang etter gang mens bølgene klukker på sine vuggesanger og sola sier takk for i dag. Rikdom er å få lov til å gi noe til andre, en klem, en god samtale, en gave, din tid. Rikdom er å ha et hjerte som elsker, et hjerte som vet nettopp hva denne viktige rikdommen er.

Vi er rike. Ikke på penger, men på så mye annet. På opplevelser, på mennesker, på tilhørighet, på trygghet og fred,  på godhet og velsignelser. Man trenger ikke penger for å leve et rikt liv, man trenger bare kjærlighet. Man trenger ikke å søke etter all verdens spenning, selvrealisering eller makt, når det er rikdommen i hjertet som teller. Man trenger ikke hele tiden å lete etter mer, når det man allerede har fått er så mye, når man bare trenger å se det og la det være det viktigste.

Ventesang, fjerde søndag.

Det tennes et lys i rommet,

en flamme så strålende klar.

Det jager bort mørket, så vi kan se

hverandre og Han som skal komme.

 

Det tennes to lys her hjemme,

to lyspunkt med flerdobbel kraft

av tro, håp og kjærlighet, viser de vei

for dem som har mistet sin stemme.

 

Det tennes tre lys i vårt lille land,

tre lys som forteller oss hvem

vi er, hvem vi hører til, hvem som har gitt

oss livet, all ære til Han!

 

Det stråler av lys over hele vår jord,

de lyser for liten og stor.

De viser oss Himmelens kjærlighet som

kom til oss med Jesus, vår bror.

Ventesang, tredje søndag.

Det tennes et lys i rommet,

en flamme så strålende klar.

Det jager bort mørket, så vi kan se

hverandre og Han som skal komme.

 

Det tennes to lys her hjemme,

to lyspunkt med flerdobbel kraft

av tro, håp og kjærlighet, viser de vei

for dem som har mistet sin stemme.

 

Det tennes tre lys i vårt lille land,

tre lys som forteller oss hvem

vi er, hvem vi hører til, hvem som har gitt

oss livet, all ære til Han!

Den magiske måneden

Vi har kommet et stykke ut i desember. Julemåneden. Det som for meg, og mange med meg, er den magiske måneden. Dager hvor barnelatter og tindrende øyne åpenbares ikke bare hos barna, men også hos en del av oss voksne. Dager fulle av forventninger og mer eller mindre tålmodig venting. Dager hvor barna kommer hjem med klærne fulle av lim og håret som en glitrende krone, hemmelighetsfulle, fnisende over de egenproduserte julegavene som ligger i skuffen i barnehagen. Kvelder hvor hele familien kroer seg godt sammen i sofaen for å se på Snøfall, alle like spente på hva som skal skje, alle like utålmodige hver gang en ny episode tar slutt. Netter hvor ungene knapt får sove, fordi det er så mye spennende og magisk som skjer. Adventskalender, kirkebesøk, julekonsert, luciafest, besøk av julealven. Hver ting en stor glede, og hver ting et nytt skritt videre mot den store dagen. Skapet med alle gavene som ingen har lov til å åpne, står der som en låst borgdør med alskens spennende hemmeligheter bak. På gløtt av og til, men lukkes snart igjen. Huset som lyses opp av julepynt og juletre og julelys, lukter pepperkaker og sirupssnipper. Fulle bokser som allerede har blitt åpnet både en og fem ganger.

Og så, det mest magiske av alt, det lille barnet i krybben. Det nyfødte, blodige, gråtende guttebarnet, født i ytterste fattigdom i en lurvete stall, den største som ble den minste, spedbarnet som var konge, frelser, Guds sønn og vår venn. Han som kom til oss for at vi skulle få komme til Ham. Selve grunnen til at vi feirer jul. Han som vi ikke finner i jaget etter julegaver eller maset om de sju slagene og grønnsåpelukt i alle husets kroker. Han som vi finner i roen, i tindrende barneøyne, i julefortellingen, i fellesskapet, i gavmildheten og gjestfriheten, i treåringen som synger med hjertet: «Gladige jul, heldige jul! Engler daler i mitt skjul. Hit de flyver med paraply grønt, hvor de ser hva for Gud er skjønt. Landlig iblant oss de går, landlig iblant oss de går.»

Med ønske om at alle har og får en riktig magisk desember!

Ventesang, andre søndag.

Det tennes et lys i rommet,

en flamme så strålende klar.

Det jager bort mørket, så vi kan se

hverandre og Han som skal komme.

 

Det tennes to lys her hjemme,

to lyspunkt med flerdobbel kraft

av tro, håp og kjærlighet, viser de vei

for dem som har mistet sin stemme.

 

 

God andre søndag i advent!

Om å skape en mobber

Forrige uke ble det satt fokus på nettmobbing i ulike medier, og jeg valgte å delta i debatten med innlegget World Wide Web of bullying. Både nettmobbing og andre former for mer direkte mobbing er alvorlige temaer som krever at vi snakker om det, og en viktig del av dette er mobberen. Uten noen som mobber, blir det logisk nok ingen mobbing, men hva er det som gjør at noen blir til mobbere? Hvilke faktorer spiller inn? Og ikke minst: Hvordan får man noen til å slutte å mobbe?

Høgskolelektor Ingrid Grimsmo Jørgensen skriver om ulike årsaker til at barn mobber på nettsidene til Barnevakten: ”En av årsakene til at barn mobber kan være at man opplever en «gevinst» ved å mobbe et annet barn, og ved å mobbe andre kan en få en følelse av å være mektige. Videre kan følelsen av tilhørighet til en gruppe venner bli forsterket ved at noen utestenges fra den gruppen. Barn kan mobbe for å hevde seg selv, for å styrke sin posisjon eller for selv å unngå å bli mobbet. Andre mobber fordi det er omgangsformen i gjengen, og de mobber uten å tenke over at det er det de gjør. Det sentrale kan være et behov for selvhevdelse, et dårlig selvbilde og vanskelige familiære forhold. Da er det ofte slik at det er lettere å ta de som er svakere.”

Jeg tror hun har mye rett i det hun skriver. Det finnes selvsagt uendelig mange nyanser og kombinasjoner man ikke kan gå konkret inn på, men som må sees ved hvert enkelt tilfelle. Men dette er et generelt grunnlag for mobbing. Det var det den gangen jeg var ung, og det er likedan i dag. Hvorfor endrer det seg ikke til det bedre? Har vi ikke nok kunnskap om konsekvensene i dag? Er det ikke nok fokus på mobbing? Er ungdommen helt håpløse? Nei, det er ikke helt sånn det er… Gammel vane er vond å vende, sies det. Og hvor er det barn og unge i dag har fått vanene sine fra?

Det har vært skrevet og ment mye om Mannegruppa Ottar de siste dagene. Jeg skal ikke si så mye om innholdet og hva jeg mener om saken, men jeg skal si dette: Når voksne menn, ektemenn, fedre kan sitte og lire av seg de styggeste vitser om incest, voldtekt og død, når de samme mennene hetser og truer enkeltmennesker, kvinner og unge, unge jenter, når de oppfordrer andre til voldtekt av og trusler mot navngitte mennesker, når disse mennene forsvarer seg med at «vi hadde bare sittet og tøysa og tatt noen pils. DU VET HVORDAN DET ER.», det er DA jeg forstår til fulle hvorfor mobbing aldri tar slutt, hvorfor det bare eskalerer og blir styggere. Samtidig, når det sitter så mange andre menn i den samme gruppen, menn som ikke deltar i alle disse stygge ordene, menn som ikke hetser og truer, menn som ikke vil være en del av denne mentaliteten, men som likevel ikke sier fra om at dette ikke er greit, da forstår jeg enda bedre det samfunnet dagens barn og unge lever i.

For når voksne menn, de som skal være de unges forbilder, de som skal oppdra dem kommende generasjon, kan få seg til å si så stygge til om og til andre, hvorfor skal ikke ungdommen få lov? Når voksne menn som vet at dette er riv ruskende galt, likevel ikke våger eller gidder å stå opp mot det, hvordan skal vi forvente at usikre ungdommer som står midt i presset skal våge å stå opp mot dem som går over grensen?

Vi må for all del ikke tro at Mannegruppa Ottar er unik. Vi må ikke gå dit at vi hetser tilbake, bare fordi noen er medlemmer i en av veldig mange grupper og møtepunkter hvor stygg språkbruk, respektløshet og sårende humor forekommer i stor eller liten grad. Det er de som har fått sine synder rullet opp i disse dager, de som må stå til ansvar for enkeltmenneskers handlinger, en usunn gruppementalitet og en ufattelig slapp ledelse som ikke makter å luke vekk det som både er alvorlig og ulovlig. Men de er dessverre ikke alene. Du finner det i kommentarfeltene til nettavisene, i ulike forum, facebooksider, i kommentarfeltet til bloggere, store som små. Nettet florerer av ord man aldri ville våget å ytre ansikt til ansikt.

Samtidig tror jeg at vi som er voksne i dag påvirkes mer enn vi tror, både av mentaliteten som har vokst fram i rekordfart på nett, av de erfaringene vi sitter igjen med gjennom oppveksten, og ikke minst av samfunnets utvikling på ulike områder og måter. Samfunnet i dag er en styrkeprøve når det gjelder riktige meninger, vellykkethet, nettverk, penger og så videre, hvor det ikke lages plass til dem som tenker annerledes, dem som ikke har de samme valgene, dem som har en annen bakgrunn. Det har gått for langt, alt for langt dessverre.

Når unger roper Cubus-barn til venninnen sin, fordi hun går med klær fra (den helt vanlige og fine) butikken Cubus, da er det ikke tvil om at begrepet er voksenlært, og at holdningene kommer fra de voksne. Når barna til Casa Kaos hetses på nett, og blir kalt ufordragelige og bortskjemte av voksne, godt utdannede kvinner som tilfeldigvis er uenig med Casa Kaos-bloggeren, da har det gått for langt. Når godt voksne mennesker tar sitt eget liv fordi de blir systematisk mobbet av sine like godt voksne kollegaer, da vet man at dette ikke er noe vi bare kan skylde ungdommen for. Når Sophie Elise blir bedt av politiet om å slette et blogginnlegg «for sin egen sikkerhets skyld», da vet man både hvor mye makt mobben har, og hvor svakt man stiller både som offer og system som skal håndtere det.

I det store og hele er det vårt ansvar, vi som er voksne. Vi som allerede har kommet oss gjennom en mer eller mindre konfliktfylt ungdomstid. Vi som vet hvor mye og hvor lenge det påvirker. Vi som vet at det ikke alltid er slutt selv om man er voksen. Vi som vet at mobbing sprenger vekk alle grenser. Vi som vet hvor skadelig det er. Det er vi som må endre måten vi snakker og handler på, først da er det håp om at barn og unge kan få vokse opp i en fredeligere hverdag.

Vi må snakke med barna våre om mobbing og konsekvenser, respekt og ærlighet, ja visst! Men mye mer enn det, må vi endre måten vi snakker til barna våre på, hvordan vi snakker til andre i barnas påhør, hvordan vi snakker OM andre, hvordan vi oppfører oss på nett, hvordan vi møter lærere, butikkansatte, bussjåfører, uteliggere, bankmenn, og ikke minst hvordan vi snakker med og om dem vi er uenige med.

«Gjør som vi sier, ikke som vi gjør.» Det er ikke sånn det funker. På samme måte som en baby vil etterape pappas grimaser, vil barna våre etterfølge våre eksempler. Eksemplets makt er stort, mye større enn ord som ikke understøttes av handlinger. Vi som er voksne må leve de holdningene vi ønsker at våre barn og unge skal vokse opp med. Vi som er voksne må ta ansvar både for oss selv, og for dem som kommer etter oss. Kanskje burde vi til og med be de unge om unnskyldning for at vi har vært dårlige forbilder, for at vi ikke har lært dem det de trengte, for at vi ikke selv har gjort det vi har fortalt dem.

Høsten er her!

Det er høst. Det har kanskje vært det en stund, men naturen har strittet heftig imot i år. En regnfull sommer ble avløst av septemberdager fulle av sol og varme, utelek og nakne barneføtter i gresset. Senest denne uka løp treåringen rundt barføtt i sommerkjole, og med tightsen godt brettet opp som shorts, mens femåringen spurte om vi ikke kunne ta frem bassenget. En indian summer på sitt aller beste, til tross for tung luft innendørs og litt for varme netter. En ekstra boost av lys og varme før mørketiden setter inn for fullt.

Men høsten er her, har allerede vært her en stund, og i dag kunne vi kjenne det. En kald trekk rundt husveggen, den deilige følelsen av å kunne ta på varme sokker, kveldsmørket som plutselig var blitt så veldig mørkt. Trærne som så smått begynner å skifte farge, bladene som felles ubønnhørlig, uansett hvor mye bakken prøver å overbevise med stadig nye tilskudd av blomster i fargerik prakt. Trærne vet når det er tid.

Høst og mørketid, det høres så trist ut. For mange kan det være det også. Mørke, kulde og høststormer setter en stopper for det spontane, sosiale livet som sommeren gjerne tilbyr, og sender oss tilbake til hver våre stuer. Noen av dem mer ensomme enn andre. Det tror jeg er viktig at vi husker på, at hos noen av oss blåser ikke den kalde vinden bare rundt husveggene, den trenger seg inn hos dem som bor der også. Ensomhet, sorg, depresjon, smerte av ulike årsaker, alt som kan forsterkes av våte, grå dager. Høsten som et bilde på tomhet og triste følelser.

Det er ikke ofte jeg hører høsten nevnt som favorittårstid, men det finnes likevel dem som bare går og venter på at sommeren skal bli ferdig, så de kan få fylles av alt det høsten har å by på. Selv er jeg nok aller mest glad i vår og sommer, kanskje også fordi det er de månedene helsa er best i løpet av året, men det er virkelig noe spesielt med høsten også. Kulden som gir oss muligheten til å kle på oss varme, gode klær og tulle rundt oss de mykeste pledd, den levende varmen fra peisen og fra telys stående rundt i rommet, stjernene som atter en gang blir ordentlig synlige på nattehimmelen. Kakao, ullsokker, strikketøy. Forventninger og planlegging frem mot juledagene, de mørkeste dagene i løpet av året, som likevel bringer med seg det største lyset. Naturen som lenge har varmet oss i det stille, som endelig får lov til å vise krefter igjen. Havet som piskes opp til det fråder, trærne som bøyer seg under overmakten, lyn og torden som ubønnhørlig slår fra seg, igjen og igjen. Menneskene som blir så uendelig små mot de storslagne naturkreftene. Majestetisk, storartet, skremmende, tiltrekkende. Det som for meg også griper meg som et bilde på Guds majestetiske storhet, han som eier høstens spektakulære vekslinger like mye som han varmer oss med en stille bris gjennom sommeren.

Jeg gleder meg over at høsten er her. Sommeren er over, og det er ikke vemodig å ta farvel med den når jeg gleder meg så stort over det som ligger foran også. Jeg skulle gjerne vært foruten et halvår med økt sykdom, både hos meg og alt som vil komme av forkjølelser, omgangssyke og alt det som hører med når man har barn i huset, men jeg ville aldri vært høsten foruten likevel. I år, som alltid, skal jeg kjenne på den trygge varmen under pleddet, la meg fascinere av naturkreftene, la meg rystes av vinden, finne lys i mørket og kjenne samspillet mellom det store og det lille, meg, naturen, Gud. Og aller mest skal jeg finne nok varme i hjertet, så jeg har noe å tilby til dem som fryser, dem som vinden er iferd med å knekke, dem som blir kvalt og gjemt av mørket.

Riktig god og hjertevarm høst!

Kveldsbønn for familien

De to jentene våre deler soverom. Et rom fullt av leker, lyd og høy tøysefaktor på dagtid, men også et rom som skal gi ro i kroppen, søvn til små prinsesser, og samhold og kos. Jentene deler også leggetid, og det er en viktig stund både for store og små.

For oss voksne kan det noen ganger kjennes aller viktigst å bare styrte gjennom leggetida i turbofart, så vi endelig kan få litt fred og ro i hver vår sofa. Men for barna, og for familien, er leggetida et viktig rituale, noe som krever tilstedeværelse, rutiner, ro. Dagen har mange inntrykk for små og store, og barna trenger et sted å fordøye inntrykk og gjøre seg mentalt klar for å sove.

Godnattsanger, høytlesning, aftenbønner, kos og klem, det er ting som gir ro og trygghet, selv om det ikke alltid virker sånn på treåringen som står og hopper i senga og lurer på hvorfor hun ikke sovner… For oss som er venn med Jesus, så har det vært viktig å ta med han også i leggetida. Det finnes så mange fine, gode sanger, som ungene spør etter om og om igjen. Kjære Gud jeg har det godt. Fall til ro. Jeg folder mine hender små. Jeg har en engel som følger meg. Amazing grace. Glade jul. Dette er noen av sangene som går igjen hos oss. Ja, til og med «glade jul», stadig ønsket av en femåring som elsker både jul, Jesus og engler.

Og så ber vi. Både fordi det er fint å be sammen, men også for at ungene skal få et naturlig forhold til det. Det skal være lett å gå til Jesus med gleder og problemer. Lett allerede fra de er barn, så kanskje det ikke blir så vanskelig når de blir voksne.

Barn som ber er noe helt for seg selv. Så ærlig, så enkelt, så mange herlige digresjoner. Ved å høre på barn som ber, får man også lov til å bli ekstra godt kjent med det som er i hjertet deres. Som da femåringen ba om at den kortvokste mannen vi hadde gått forbi tidligere på dagen måtte ha det bra og ikke være lei seg, eller da treåringen kom med klar beskjed til mamma gjennom bønnen, da jeg tydeligvis avbrøt henne før hun var ferdig: «Og så ber jeg Jesus, om at mamma må vente på tur! Jeg er ikke ferdig å snakke med deg!» Herlig, frimodig, enkelt.

Men noen ganger er det ikke like lett for ungene å finne ordene heller, akkurat som det kan være hos oss voksne. Kanskje er de trøtte, kanskje er de litt flaue akkurat i dag, kanskje kommer de ikke på noe å be for, kanskje har de bare ikke lyst til å si noe eget. Og da er det fint å ha en felles bønn som vi kan si sammen. En bønn som er for og fra hele familien. Det finnes mange fine sånne, og vi har også brukt noen av dem. Men ungene ville ha en egen bønn, noe som vi hadde laget, noe som var akkurat vår familie sitt. Og etter en stund med tanker og formuleringer på oss voksne, så kom den plutselig en kveld.

Kjære Jesus, passe på

alle store, alle små.

Gjør oss frisk og glad og grei.

Vi er veldig glad i deg.

Så enkel denne også. Så enkelt som det skal være for barn. Ja, egentlig for oss voksne også, om vi bare legger av oss prestasjoner og press. Men den rommer det vi vil si, den gir oss en ekstra følelse av fellesskap, den gir et utgangspunkt til nye, spontane bønner.

Så kan vi gå inn i natta, og vite at vi har det trygt og godt. Vi er sammen, og vi er passa på, alle fire.