Lopper i blodet – om loppemarked og andre lopper

Åh, endelig! Loppemarkedsesongen har startet igjen. Det er ingen hemmelighet at vi elsker loppemarked, og i helga kunne vi endelig ta turen til sesongens første. Det er noe magisk over et loppemarked, for sånne som meg iallefall. Det å gå i de gamle skolegangene, ta et raskt overblikk over lokalet, memorere lista over alt du skal se etter, lage deg en prioritert rute, og starte jakten. Noen ganger står skattene lett synlige, andre ganger må du ned på gulvet og grave i en kleshaug som har ramlet under bordet. Noen ganger er det rift om skattene, og du må være rask for å få det du vil ha. Andre ganger kan du stå i ro og fred, og virkelig vurdere hver enkelt ting. Er den vakker? Hel? Har den noen verdi? Samler du? Kan du bruke den?

Jeg liker best det siste, det å få bruke god tid på å lete og finne. Finne de tingene jeg faktisk har bruk for, ting jeg ikke bare rasker med meg for å sikre meg noe som muligens kan være et kupp. Få rom rundt meg, så jeg kan studere de fine tingene istedet for armhulen til sidemannen, så jeg slipper å bli presset sammen i andres desperate jakt etter gull. Stryke over falmede bokrygger med historier som har levd før meg, brette ut barnetøy som har båret andre barns lek, drømmer, gjørme og grønskeflekker, veie en kopp i hånden for å kjenne om den sitter godt der, forestille meg mine barns lek med dukken jeg løfter opp. Se hver enkelt ting, kjenne etter om de er mine eller om de venter på noen andre. Vite at jeg skal eie dem for en kort eller lang stund, men at de ikke skal eie meg. Vite at jeg skal gi dem videre den dagen jeg selv ikke trenger dem lenger. Vite at jeg er en del av en syklus, det dreier seg ikke om meg, det dreier seg om fellesskap, om miljøvern, om verdier, om omsorg, om historie, om fremtid.

Jeg har andre lopper i blodet også. Jeg vet ikke om det er dagene med sol og vårfølelse som har gjort det, om det er mange måneder med runde på runde av ymse forkjølelser og slikt, om det er en generell utålmodighet etter å ha vært hemmet av kronisk sykdom i mange år. Sannsynligvis er det en kombinasjon av alle tre. Jeg er utålmodig, jeg vil så mye, jeg planlegger, jeg drømmer. Jeg bobler over av arbeidslyst og planer. Men jeg bobler ikke over av energi. Alt har blitt forskjøvet nå med mye sykdom. Så mye liv å ta igjen, så mange prosjekter som står på vent, så mange erfaringer å glede seg til. Jeg vil gjøre alt nå, selv om jeg vet at det ikke funker.

Jeg må bruke tid. Akkurat som med loppemarkedene, så er det god tid som er det beste for meg. Kanskje går jeg glipp av de mest ettertraktede skattene, opplevelsene, erfaringene med å leve sånn, men kanskje var de heller aldri mine. Så får jeg leve saktere, bruke mer tid. Tid til å drømme, til å reflektere, til å veie. Har dette verdi for meg? Kan jeg bruke det? Er det ment for meg? Betyr det noe for andre at jeg er her?

Så kan jeg glede meg over de mange barnebursdagene vi har prioritert, selv om bokhaugen ruver i påvente av å bli lest, selv om symaskina støver ned, selv om husarbeidet hangler mer enn vanlig. Så kan jeg stå på ski i femten minutter, for første gang på 25 år, og vite at dette er verdifullt. Så verdifullt at jeg våger å vise meg i rullestol dagen etter når prisen i teorien ble for høy. Så kan jeg gå på loppemarked og kjenne på alle disse skattene, ta med meg hjem det som er ment for oss, og kjenne at vi er sørget for, og samtidig vite at alle disse ordene som bobler over inni meg skal få komme ut senere, til sin tid.

Alt har sin tid, det står det også i Bibelen. Alt kan ikke skje samtidig om man er frisk heller. Som syk er jeg tvunget til å leve saktere enn andre, ,til å sette ting på vent. Men det er ikke bare en dårlig ting. Alle burde leve litt saktere egentlig. Gjøre en ting om gangen, være i øyeblikket, vurdere om dette er mitt eller ikke, ha noe å glede seg over og noe å glede seg til. Bokhaugen ruver, symaskina står klar for alt det som jeg allerede lager inni hodet mitt, ordene vokser i mening og omfang. Jeg har liv, jeg har glede i vente, jeg har i overflod. Jeg lever når jeg kan, og hviler når jeg må. Med lopper i blodet, som gir meg noe å se frem til.

På nytt og på nytt…

400 kroner. Hva får man for det i dag? Det varierer selvsagt på hvor du går og hva du skal ha, men ofte er det sjokkerende lite. 400 kroner er ingenting i Norge i dag.

Men 400 kroner kan være utrolig mye også. For det finnes steder som er mye billigere enn de vanlige butikkene. Gjenbruksbutikker og loppemarkeder for eksempel. Vi var på begge deler i helga, og fikk med oss utrolig mye hjem for utrolig lite penger. 400 kroner for fem fulle poser med varer, det kan ikke kalles annet enn et kupp og en velsignelse!

«Vi har alt – men ikke alltid.» Jeg liker virkelig mottoet til NLM Gjenbruk. Det er kanskje ikke dit man drar når man plutselig MÅ ha nye regnklær innen ungen skal i barnehagen i morra, men når man tenker bredt og langsiktig der man går og kikker på alle disse små og store skattene, så kan man spare utrolig mye penger.

Like viktig som å spare penger er fokuset på å spare miljøet. Vi lever i et samfunn som preges mer og mer av bruk og kast-mentalitet, noe jeg tror er skadelig både for selve miljøet vårt og for tankegangen vår. En del av tingene vi finner, ser helt nye ut. Vintertøy et annet barn kun rakk å bruke et par måneder før sesongen var over, et støvelpar som passet til en voksende fot i bare et par uker, helt fine kopper som ble til overs når to fant kjærligheten og byttet ut to husholdninger med en. Andre ting ser vi tydelig er brukt, men det er ikke viktig. Ofte er funksjonen viktigere enn utseendet, og en god ryggsekk med litt pennestreker på er fortsatt en god ryggsekk. En bok som er slitt i kantene, har fortsatt alle de magiske, spennende, rørende historiene intakt. Ingen av disse tingene er klare for søpla ennå, og da er det godt at det finnes steder som tar imot dem, og som gir dem muligheten til nytt liv.

For oss som er litt kreative av oss, så rommer gjenbruksmulighetene enda mer. En ukomplett bok, hva med å la den bli bok-juletrær? Et gammelt sengesett, hva med å sy barnekjoler av det? En litt ødelagt kommode, hva med å bygge den om og fikse den opp så det blir til et lekekjøkken for barn? Mulighetene er uendelige, kan egentlig ikke stoppes av annet enn fantasien. De stoppes iallefall ikke av lommeboka. Den blir knapt tynnere av et sånt besøk…

Gjenbruksbutikker og loppemarked har også et annet viktig aspekt. Pengene de tjener går til et formål. Til misjon, til hjelpearbeid, til idrettslag. Masse flotte mennesker står på, ofte frivillig og uten lønn, for at andre skal få muligheter og goder på grunn av det vi handler. Pengene vi bruker går til brønner i Afrika istedetfor til rike sjefer som har topplønn fra før.

Det er tre fluer i et smekk det. Vi FÅR mye for lite penger, vi SPARER miljøet for mye unødig avfall, vi GIR videre til de som trenger det. Rene kinderegget, rett og slett! Det er ikke rart jeg elsker gjenbruk!

Så nå sitter jeg her med spisestuebordet fullt av nye, gamle ting. Sommersko til meg selv, en haug klær som ungene skal få vokse inn i, meter på meter med fine stoffer som skal gi meg mange glade timer bak symaskina, et gammelt krumkakejern produsert mellom 1930 og 1950 som gir minner tilbake til barndommen, en komplett barne-vev som ungene (og jeg) skal få trylle fine tepper ut av… Ja, det var bare noen av tingene!

Jeg gleder meg allerede til neste loppemarked, til neste tur på gjenbruken. Skal tro hvilke skatter jeg finner da! Og de tingene vi selv ikke har bruk for lenger, ja de vet jeg hvor jeg skal levere. De skal få nytt liv, de også!