Om rikdom og ferieopplevelser

Sommerferien er over for denne gang, og jeg har brukt den siste halvannen uka til å roe helt ned, til å komme i orden igjen, til å finne frem i en ny hverdag. Mannen og lillesøster er tilbake i sine roller på jobb og i barnehage, mens storesøster fortsatt har nesten to uker å vente før skolestart. Nesten to uker til hjemme sammen med mamma, hvor vi skaper oss avslappede, men innholdsrike dager. Det er godt å få bruke tid på å hvile etter tre uker med aktiv ferie, faktisk den mest aktive, innholdsrike og spennende vi har hatt sammen. En ferie med mye kjøring i vår nye bil som vi på mirakuløst (og svært nødvendig) vis fikk i eie bare knappe tre dager før vi skulle ut på landeveien med pikkpakk og forventninger. En ferie hvor vi fikk møte store mengder av familie og venner, gode møter som varmer. En ferie hvor ungene har forelska seg i Hunderfossen, hvor vi har hatt nærkontakt med dyr av alle slag (og jeg vurderte å ta med et esel hjem i veska), hvor vi bodde på et koselig gjestegiveri langt inni skogen oppå fjellet, og hørte sauebjellene klinge om natta, og måtte ut av bilen for å fjerne sau som ville kose med bilen på vei ned til sivilisasjonen. Teltliv i Sverige, campingliv på Nordmøre, Trondheim på sitt fineste med Olavsfestdager, grilling ved elva og minner tilbake til den gangen to hjerter møttes på Trondheim Torg, og siden ble til vår familie. Grilling, bading, fisketurer, bursdagsfeiring og shopping. Ikke at shopping er viktig for oss, men gjenbruksbutikker og Stoff og Stil ligger tross alt i en egen kategori…

En fantastisk ferie er over, en ferie vi skal leve lenge på, en ferie vi skal ta med oss inn i planleggingen av neste års ferie. Vi har fått mange gode minner som vi kan ta frem igjen og kjenne på, og gjennom hele denne ferien er det en bestemt ting jeg har kjent på: Jeg er rik.

Rikdom. Penger. Mengder av penger. Makt. Muligheten til å kjøpe absolutt alt man ønsker seg. Luksus. Sløsing. Fordi jeg fortjener det. Fordi jeg vil ha det. Det er det som er viktig her i livet, er det ikke?

Men det er ikke sånn rikdom jeg tenker på. Det er ikke en sånn rikdom vi har, heller ikke en sånn rikdom vi ønsker oss. Rikdom er å ha det man trenger, og ikke tro at man trenger mer enn det. Rikdom er å kunne si nei når barna spør om å få noe, fordi vi vet at de verken trenger det eller trenger at vi gir dem det. Rikdom er nettopp det jeg skrev om i forrige innlegg, å ha en kropp som holder, tross alt, selv når den umulig kan. Rikdom er når du spør meg hva som var det beste, og jeg ikke kan svare. Det har vært så mange opplevelser, så mange mennesker, så mange ting som fant veien rett inn til hjertet. Rikdom er å kunne reise til nabolandet uten at noen nekter meg å reise eller skyter meg i forsøket. Rikdom er at det aldri blir tomt for bøker å lese, nye verdener å oppdage. Rikdom er å overveldet skue over allergiseksjonen i en av matbutikkene i Sverige, og vite at denne handelen skal glede og mette jentene i lang, lang tid fremover. Rikdom er å tråle matbutikkene på ei lita øy i havgapet på leting etter noe godt til jentene, og tilslutt stå igjen med en ussel liten og veldig dyr kjekspakke, og så å vite at du er heldig som slipper å streve med så dårlig utvalg i hverdagen, og i det minste fikk de tross alt noe de også. Rikdom er å ligge fastklemt mellom to madrasser i et enkelt lite telt, mens man lytter til to små og en stor som puster rolig søvnpust ved siden av deg, og vite at de er dine, å vite at du er deres. Rikdom er å se og høre mestringsgleden når to små kommer et skritt videre i å lære å svømme. Rikdom er når fireåringen blir helt ellevill av glede på Hunderfossen, ganske enkelt fordi hun har funnet en stor kongle som er «den fineste i hele verden». Rikdom er en lang, varm klem fra en venn du ikke har sett på lang tid, og den gode, dype, enkle samtalen etterpå, den som høres ut som om vi aldri har vært fra hverandre. Rikdom er å ligge helt stille i gresset og la solstrålene varme deg, mens du hører barnelatter og ivrig vannsprut rett i nærheten. Rikdom er å gå naturen i møte, å plukke en bukett markblomster, å smake grønnsaker fra venners hage, å sitte midt i blåbærskogen og glede seg til søte smaker gjennom vinteren, å kaste ut fiskesnøret gang etter gang mens bølgene klukker på sine vuggesanger og sola sier takk for i dag. Rikdom er å få lov til å gi noe til andre, en klem, en god samtale, en gave, din tid. Rikdom er å ha et hjerte som elsker, et hjerte som vet nettopp hva denne viktige rikdommen er.

Vi er rike. Ikke på penger, men på så mye annet. På opplevelser, på mennesker, på tilhørighet, på trygghet og fred,  på godhet og velsignelser. Man trenger ikke penger for å leve et rikt liv, man trenger bare kjærlighet. Man trenger ikke å søke etter all verdens spenning, selvrealisering eller makt, når det er rikdommen i hjertet som teller. Man trenger ikke hele tiden å lete etter mer, når det man allerede har fått er så mye, når man bare trenger å se det og la det være det viktigste.

Rockesokk

I dag rocker jeg på sokkefronten, sammen med mange andre her i landet. Facebookfeeden er full av bilder hvor folk har tatt på to helt forskjellige, og gjerne fargerike sokker, og jeg henger meg på. I ungdommen gikk jeg i perioder oftere med to helt ulike sokker enn med to som matchet. Nå derimot ligger det en haug med stort sett ganske kjedelige sokker i skapet, i påvente av de dagene jeg må ut at huset og må ha på sokker. Vanligvis er jeg sokkeløs på grunn av smerter i beina, men i dag gjør jeg et viktig unntak. I dag er det nemlig verdensdagen for Downs Syndrom, og organisasjonen Menneskeverd markerer dette med kampanjen Rockesokk. Der oppfordrer de oss til å gå med to ulike sokker denne dagen, for å vise at vi setter pris på mangfold, og at vi alle er forskjellige.

Når jeg tenker på mennesker med Downs Syndrom, så tenker jeg på glade smil, latter, varme klemmer, livsglede og nærvær. Verdige og likeverdige liv. Dessverre ser samfunnet annerledes på det. Det er mer arbeid med dem. De kan ikke bidra på lik linje med «oss andre». Annenrangs.

Jeg har nettopp sett dokumentarfilmen «Onkel Reidar» av Margreth Olin, hvor hun gir oss et bilde av sin onkel Reidar som ble født med Downs Syndrom i en helt annen tid, hvilken skam han utgjorde for familien, hvordan samfunnet kunne bruke tvang mot han, hvordan han ble behandlet som mindre enn et menneske. Den gangen skulle disse barna helst gjemmes bort, og vi tror vi har kommet langt siden da. Vi ser solskinnshistoriene om flotte mennesker med Downs som blir førskolelærere, modeller, politisk aktive, som bare er til glede for familie og samfunn. Disse gjemmes ikke bort, men samtidig velger 9 av 10 kvinner som får kjennskap til at barnet i magen har Downs Syndrom å foreta en abort. Vi har ikke nødvendigvis kommet lengre. Vi har bare funnet mer effektive og varige måter å «gjemme dem bort» på.

Jeg er ikke naiv. Jeg vet at mennesker med Downs Syndrom ikke alltid er glede, klemmer og latter. Jeg vet at det krever mye ekstra. Jeg vet at det følger med mange ting som gjør helsesituasjonen mer uviss. Jeg vet at det kan føles uoverkommelig å skulle stå i det år etter år. Jeg vet at det er en sorg å se alt man mister ut fra «det normale perspektivet», å se barnet bli uavhengig, oppleve at barnet gifter seg og gir deg barnebarn, å vite at barnet kan ta vare på deg når du selv blir gammel og skrøpelig. Det er ikke bare et ekstra kromosom, det er ekstra arbeid, ekstra smerte, ekstra sorg. Men det er like fullt et menneske, akkurat like fullkomment og ufullkomment som alle oss andre.

Vi snakker om Downs. Vi kunne like gjerne snakket om andre syndromer, andre sykdommer, andre faktorer som lager hvert enkelt menneske. Hvor skal grensen gå? Hvem er det som bestemmer hva som er normalt og hva som er annerledes? Hvem er det som bestemmer hvem som er vellykket og hvem som er en byrde? Hvem er det som bestemmer hvem som er til glede og hvem som er til skam? Hvem er det som bestemmer hva som er et verdig liv? Hvem er det som bestemmer at akkurat dette mennesket ikke skal få leve?

Hvor skal grensen gå, når Downs blir for vanskelig å forholde seg til? Skal man begynne å screene etter barnekreft? Etter leddgikt? Etter cøliaki? Etter legning? Etter risikoen for tidlig demens? Hvem skal ut, og hvem har trukket vinnerloddet? Sorteringssamfunnet er en realitet, dessverre. En realitet som er i rask, skremmende utvikling. Vi skremmes av krigshistorien, jødeutryddelsen og Hitlers übermensch, mens vår egen sortering rettferdiggjøres gjennom ord som tidlig diagnostikk, belastninger og valgfrihet. Men barnet som skulle kommet får ikke nyte godene av tidlig diagnostikk og behandling. Barnet som skal komme er ikke en belastning, men en gave. Barnet som blir valgt bort, har aldri fått muligheten til å velge selv.

Hvor skal grensen gå? Den har gått for lenge siden. Den har allerede gått i det man anser et menneske som annerledes, mindre verdt, mindre menneske. Når vi på så mange områder skiller mellom oss og dem, i stedet for å møte hverandre menneske til menneske, som jeg og du. Når skammen likevel aldri har blitt borte, og den bare har blitt gitt nye navn. Når medisinske fremskritt gir legitimitet til å ta liv. Når et elsket og etterlengtet barn blir en uønsket byrde, bare basert på prøveresultater, allerede før man har møttes.

Jeg ønsker å møte mennesker med Downs på gata. Jeg ønsker at livet skal være hellig. Jeg ønsker meg et varmere samfunn hvor vi er jeg og du, hvor vi elsker og bryr oss om hverandre. Jeg ønsker meg et mer inkluderende samfunn, hvor verdi ikke måles ut fra innsats, utseende, språk og IQ. Jeg ønsker å finne grensen, og trekke med meg hele verden tilbake til den. Jeg ønsker at likeverd skal eksistere i praksis. Jeg ønsker at hvert eneste menneske som har puttet sine føtter i rockesokker i dag, skal utgjøre en forskjell. Jeg ønsker at vi skal se hva vi er i ferd med å miste, at vi skal ta det tilbake.

Dagen med rockesokker er snart over, men kampen for likeverd, kampen for like rettigheter, kampen for liv slutter ikke her. Selv om jeg går sokkeløs igjen i morgen, så mener jeg fortsatt det samme. Vi trenger mangfoldet. Vi trenger det som er annerledes enn oss selv. Vi er alle annerledes, unike, elskede.

I dag er det ikke bare verdensdagen for Downs Syndrom, det er også verdensdagen for poesi. Og hva passer vel bedre da, enn å avslutte med et dikt jeg skrev for mange år siden. Vi har alle noe å lære av hverandre. Vi er alle en ressurs. Vi er alle verdt å leve et godt liv.

 

du som kan litt mindre

har likevel skjønt mer

enkelhetens verden kjenner mange gleder

bosatt i fargerikhet

strålende nyanser

varme i blikket

utstrakte hender mot livet

griper lykken i overmodige doser

gir den velvillig videre

jeg skulle ikke male deg trist

når jeg burde være mer som deg

lær meg din glede

Min usynlige venn

Jeg har en venn som er usynlig. Han finnes, helt på ordentlig. Jeg har sett han, jeg har snakket med han, jeg har rørt han. Men jeg har også sett at han er usynlig. Jeg har sett han forsvinne for mennesker som passerer, som et fyrtårn omhyllet av tåke, et lys som ikke har makt til å trenge gjennom skylapper og uvilje, forakt og likegyldighet.

Jeg har en venn som jeg har skrevet om før, mannen som var uten navn. Han har fortsatt ikke gitt meg sitt navn, men han har gitt meg sitt vennskap, han har gitt meg sin historie. Del for del, så mye som språkløse gester og famlende ord på engelsk, tysk, gresk, spansk, romani sammen kan gi. Et ufullstendig bilde, en barnslig enkel relasjon og historie. Like fullt et vennskap av glede og velsignelse, like fullt et menneske med håp og drømmer, sorg og lengsler. Min usynlige venn som er så synlig, min usynlige venn som blir forbigått av øyne som ikke ønsker å se.

Jeg har stått på avstand og betraktet han. Sett håpet lyse rundt ham. Se meg, finn meg, hjelp meg. Sett mennesker vende seg bort, ta en omvei bare for å slippe å møte han.  I avsky, i skam, i redsel for det som bare er bittelitt annerledes. Sett mennesker gå rett forbi uten engang å registrere at han står der med sitt håp, sin nød, sin menneskelighet, sitt hjerte brettet ut over en gangsti bak kjøpesenteret. Mennesker som, om de hadde svinget ørlite mot den ene siden, ville truffet han. Bokstavelig talt. Et blikk så innovervendt at det åpenbare som står rett foran en ikke engang er synlig.

Leo Ajkic har rørt hele Norge med sin nye serie «Flukt». Sterke historier, sterke møter med mennesker som har kommet gjennom tv-skjermen og inn i våre hjerter. Leo har sett, han har hjulpet oss å se. Den uformelige massen av flyktninger har blitt til enkeltmennesker, de døde har fått et navn, de fattige, de traumatiserte har fått et ansikt. Vi har sett hva de reiser fra og hvor reisen tar dem, hvordan drøm og virkelighet er fjerne slektninger, hvordan enkeltmennesker kan forandre traumer og frustrasjon til fremtid og håp. Reisen har uendelig mange årsaker, men målet er det samme. Liv. Fremtid. Håp.

Jeg kan ikke redde hele verden. Jeg kan ikke hjelpe alle som strekker ut en hånd. Jeg kan ikke reise verden rundt etter mennesker i nød. Men jeg kan se den nøden som står rett foran meg. Jeg kan se det mennesket som står og tilbyr meg et magasin og sitt hjerte på utsiden av kjøpesenteret. Jeg kan ikke alltid gi penger, men jeg kan alltid gi et smil, jeg kan alltid gi dem verdighet, jeg kan alltid gi dem blikket meg og vise at de er sett, de er ikke usynlige, de deler samme verden som meg.

Ventesang, fjerde søndag.

Det tennes et lys i rommet,

en flamme så strålende klar.

Det jager bort mørket, så vi kan se

hverandre og Han som skal komme.

 

Det tennes to lys her hjemme,

to lyspunkt med flerdobbel kraft

av tro, håp og kjærlighet, viser de vei

for dem som har mistet sin stemme.

 

Det tennes tre lys i vårt lille land,

tre lys som forteller oss hvem

vi er, hvem vi hører til, hvem som har gitt

oss livet, all ære til Han!

 

Det stråler av lys over hele vår jord,

de lyser for liten og stor.

De viser oss Himmelens kjærlighet som

kom til oss med Jesus, vår bror.

En kirke med utstrakte armer

Endelig kommer den. Den siste delen i bloggserien om kronisk sykdom og trosliv. Jeg har fortalt fra min historie, delt erfaringer om trosliv, tjeneste og fellesskap, alt dette fra eget perspektiv. På den andre siden av bordet sitter også en annen part. Menigheten, det fellesskapet jeg har snakket om. Hvordan kan menigheten være med og gjøre en positiv forskjell hos dem som faller utenfor. Hvordan kan fellesskapet komme oss i møte. Hvordan skal man unngå å være til skade selv om man har opptrådt i beste mening. Hvordan skal man som fellesskap dekke over det hullet som din manglende tjeneste skaper. Hvordan skal du og menigheten fortsatt være et likeverdig fellesskap. Hva slags forkynnelse trengs i menigheten i forhold til dette temaet. Jeg har spørsmålene, mange av dem. Jeg har ikke alle svarene, men jeg har noen erfaringer og tanker.

Det første og det aller viktigste er dette: Å opptre med kjærlighet og respekt. Sannsynligheten er stor for at den syke allerede har opplevd talløse overtramp fra både mennesker og systemer. Mennesker som ikke har trodd dem, mennesker som har sett ned på dem, mennesker som har laget sine egne, feilaktige sannheter om dem. Systemer hvor de er ingen, verdiløse, navnløse, knapt et tall i mengden. Systemer hvor deres eneste verdi ligger i evnen til å tjene samfunnet, evnen til å tjene sine egne penger. Alt dette former oss, og det siste vi trenger er å bli møtt på samme måte av vårt fellesskap, våre brødre og søstre, Guds tjenere på jorden.  Vi er fortsatt de samme menneskene som før, sykdommen har ikke forandret den vi er eller den verdien vi har. Ikke for Gud, og heller ikke for mennesker. Om du elsket oss før vi ble syke, så kan du elske oss nå også. Du trenger ikke å elske sykdommen, men vi er mer enn bare den. Om du respekterte oss før vi ble syke, så kan du respektere oss med sykdommen også. Sykdommen har kanskje fratatt oss våre krefter, våre oppgaver, vårt engasjement, men det har ikke fratatt oss vår tro, vår integritet, våre tanker, vårt mot. Se ikke ned på oss for alt det vi ikke lenger klarer, se oss inn i øynene og se at vi fortsatt er der.

Undervisning og forkynnelse er med på sette sterkt preg på en menighet og et fellesskap. Det vi lærer, det tror vi og lever vi, innenfor visse rammer selvfølgelig. Jeg tror det er viktig å sette fokuset på undervisning om at vi først og fremst er Hans barn, og ikke Hans tjenere. Den undervisningen finnes, troen på Gud som vår Far står ofte sterkt, men fokuset på tjeneste og kall kan ofte rope så mye høyere at forholdet mellom Far og barn blir skjøvet bort. Jeg tror det er sunt at disse to forkynnes sammen også. Det at vi er gitt status som Hans barn betyr at vi ønsker å tjene, slik et barn ønsker å hjelpe sine jordiske foreldre. Såfremt man kan. Samtidig, det å være i tjeneste uten å ha en klar bevissthet om at vi først og fremt er Guds barn, kan fort bli usunt og tungt. Også for de som er friske, men spesielt når kroppen svikter tjenesten. Jeg liker historien om Marta og Maria. Marta som tjener, Maria som har valgt den gode del, vi som skal ta til oss en god kombinasjon av disse to. Som syk kan man ikke velge, men vi er fortsatt gitt den gode del. Den gode del er ikke for god for oss, selv om vi ikke kan delta i tjenesten.

Det er en veldig fin balansegang mellom oppmuntring og press. I menighetssammenheng synes jeg mange er veldig flinke til å oppmuntre hverandre, både i trosliv og tjeneste. Stå på! Dette klarer du! Jeg står sammen med deg! Det synes jeg er kjempeflott, og jeg har sett gang på gang hvordan mennesker vokser både i tro og i tjeneste av at noen har sett deg og trodd på deg. Jeg har selv også vært en av dem som fikk vokse frem fordi noen så hvem jeg var og hvem jeg var på vei til å bli. Det som er viktig med all slik oppmuntring, er at det skjer i takt med det mennesket som skal vokse. Man setter ikke en nyfrelst på talestolen og ber om en prekenserie om Jesu liv og lære, man starter i det helt små og utvikler seg derfra. Oppmuntring er også fint for dem som faller utenfor, for oss som er syke, men det er viktig å vite at balansegangen kan rokkes ganske kraftig. Hele livet vårt er rystet, og vi virker kanskje ikke lenger på samme måte som før. Kanskje må vi oppmuntres til å ikke være i tjeneste. Kanskje må vi oppmuntres til å hvile. Kanskje må vi oppmuntres til å ta imot. Dette ser jeg ofte blir vanskelig for dem som står der sammen med oss og skal oppmuntre oss frem mot større ting. Det å oppmuntre til «mindre ting» blir for mange en så uforståelig tanke at man istedet ender opp med å presse oss oppover istedet. Et usunt press som skader, selv om det er godt ment, selv om det er gjort i god tro. Nå skal man heller ikke kaste bort alle forventninger til den som faller utenfor, man skal ikke legge bort all oppmuntring. Ved å stoppe oppmuntringen fordi man ikke ser de resultatene man ønsker, så sier man indirekte at vedkommende er mindre verdt. Ved å ikke stå sammen med et menneske som trenger hvile, så sier man indirekte at vedkommende er uønsket, mislykket, ikke elsket. Det går at å se et menneske og dets evner, dets potensiale, uten å kreve det. Jeg ser deg, jeg ser hvor du kan nå, men akkurat nå skal du hvile og jeg passe på deg.

Et annet aspekt ved tjeneste og oppmuntring er alle dem som står i tjeneste av et eller annet slag når livet rammer. Hvem har da ansvar for at tjenesten blir opprettholdt, med eller uten den som ble syk? Altfor ofte ser jeg at det ansvaret legges på den syke, den som satt med tjenesten i utgangspunktet. Enten må han finne en erstatter, fortsette å fungere i tjenesten selv om man ikke fungerer i det hele tatt, eller så må tjenesten legges ned frem til det skjer en endring. Det å legge ansvaret på den som er syk, den som faller utenfor, tror jeg på mange måter ikke tjener verken den syke eller menigheten. Den syke vil føle skyld og press, kanskje gjøre mer enn det som er tilrådelig for å opprettholde tjenesten, mens menigheten vil sitte med en svært usikker tjenestepost. Jeg tror det er viktig at alle menigheter, både store og små, iallefall har tenkt gjennom hva som skjer når et menneske ikke lenger makter sin tjeneste. Er det noen som kan trå til, finnes det andre løsninger, kan flere tjenester slås sammen? Kanskje blir ikke løsningen optimal alltid, men å legge ansvaret over på den som ikke lenger klarer å stå i tjeneste er heller ikke optimalt.  Ingen mennesker, ikke en gang pastoren, skal være uerstattelige i tjenesten. Om tjenesten er viktig, så er vi alltid viktigere som mennesker, som Guds barn.

Når noen blir syke eller opplever problemer, er det naturlig at de blir bedt for. Både i de personlige bønnene til dem som er rundt, men også i form av direkte forbønn. Det er en viktig del av troen vår, både at vi skal få lov til å komme til Gud med alt som opptar oss og smerter oss, og at vi har en Gud som har kraft til å helbrede. Det er også godt for den som er kronisk syk å vite og oppleve å bli bedt for både her og nå og over lang tid, fordi det er et tegn på at man er sett, at man er ønsket det beste, at man ikke er glemt, verken av Gud eller mennesker. Noen fallgruver er det også når det gjelder bønn og syke, og jeg har lyst til å sette fokus på tre ting. For det første: Vær ekstremt forsiktig med å åndeliggjøre sykdommen. Sykdom er oftest nettopp bare det, sykdom. Virus, bakterier, skader, ulike former for fysiske angrep på kroppen. Ikke angrep fra djevelen, ikke et tegn på liten tro, ikke et tegn på personlig synd, ikke en åndelig kamp man skal seire over. Til syvende og sist kan man kanskje si at en verden uten onde makter ikke vil inneholde sykdom, men det må ikke overføres til å gjelde hver enkelts sykdom, til å bli den sykes personlige feil og ansvar. For det andre: Ikke tving forbønn på noen. Jo visst er det godt å ha muligheten til å bli bedt for, jo visst er det kraft i bønn, men det må være et tilbud, ikke en tvangshandling. Hva du gjør hjemme i ditt eget personlige bønneliv, bestemmer du selvfølgelig selv, men det å kreve forbønn for et menneske gang etter gang kan fort bli en belastning. Det er ikke alltid man blir bønnhørt, det er ikke alltid man blir frisk, og stadige påminnelser om at nå MÅ du bli bedt for, oppleves ofte som en bekreftelse på at du ikke tror riktig, ikke ber riktig, ikke er verdig. Det blir også en stadig påminnelse om sykdommen, et usunt fokus som fort kan ta overhånd. En viktig del av å leve med kronisk sykdom er å lære å akseptere den og leve med den, og balansegangen mellom håp og virkelighet må være tilstede. Det tredje jeg vil sette fokus på er dette: Et menneske med kronisk sykdom som søker forbønn, søker ikke alltid forbønn for den kroniske sykdommen. Sykdommen er ikke det eneste vi er, det skjer andre ting i livene våre også, alt henger ikke sammen med sykdommen. En vanskelig situasjon, en relasjon som trenger å helbredes, en annen sykdom som har kommet på, en krise i familien, et brudd, behov for en bedre økonomi. Alt dette, alle andre ting som skjer med oss, er ting som fortjener sitt eget fokus i en forbønnssituasjon, uten at bønnen for den kroniske sykdommen overskygger det. For et menneske som har akseptert sin helsesituasjon, kan det være viktigere å be for en bedre relasjon med en venn enn å be om å bli frisk.

Til sist: Når den syke ikke lenger klarer å stå i tjeneste, å komme til kirke, å være en del av fellesskapet, så må menigheten bruke SIN kropp. GÅ til den som er syk, der de er. Gå på besøk, vær en venn. SE den syke, våre begrensninger, vår sorg, vårt håp, våre drømmer. HØR vår historie, våre erfaringer, våre behov. Rekk ut HENDENE for å gi omsorg, for å gi praktisk bistand, for å holde oss når det er for vondt. Praktisk hjelp er veldig undervurdert, et praktisk tegn på den kjærligheten vi som fellesskap føler for hverandre. Fortsett å SNAKK med oss, vi er fortsatt her. Del ditt liv, din tro, fellesskapet med oss, på en sånn måte at vi fortsatt føler at vi deltar, at vi er den del av det. Vi er fortsatt interessert selv om vi har fysiske begrensninger. Bruk HJERTET til å se oss gjennom Guds øyne, til å elske oss slik som du elsket oss før, til å være vår søster og bror med alt det betyr. Vi trenger deg, men du trenger også oss. Ikke fordi vi skal prestere noe, ikke for å få oss inn i tjeneste eller få oss friske, men fordi vi er mennesker som er glade i hverandre, søsken som ønsker det beste for hverandre. I en familie er ikke alle alltid på samme sted, men alle er alltid like viktige, alle er like elsket. Elsk oss, for vi elsker menigheten, vi elsker fellesskapet, vi elsker Jesus!

Ventesang, andre søndag.

Det tennes et lys i rommet,

en flamme så strålende klar.

Det jager bort mørket, så vi kan se

hverandre og Han som skal komme.

 

Det tennes to lys her hjemme,

to lyspunkt med flerdobbel kraft

av tro, håp og kjærlighet, viser de vei

for dem som har mistet sin stemme.

 

 

God andre søndag i advent!

Om å gi takk

Jeg skulle egentlig skrevet på siste del av serien om tro når helsen svikter, men dagen i dag kan jeg ikke gå forbi uten å si noe. I dag er det thanksgiving. Dagen for å gi takk. Dagen som nesten er like viktig som julen i den amerikanske kulturen, men som ikke har fått noen stor gjenklang her i landet ennå. Mens andre ivrer etter å få mest mulig ut av halloween og black Friday, så synes jeg heller dagen i dag fortjener litt mer oppmerksomhet.

Det er fint å si takk. Vi burde egentlig lære oss å si det mye mer. Det er godt både for oss og for dem som mottar takken. Det velsigner og skaper et bånd mellom oss. Enda finere er det å kunne leve med takknemlighet i hjertet. Takknemlig for det livet man lever, de menneskene man omgås, de velsignelsene man blir gitt. Takknemlig for det som holder oss oppe når tøffe situasjoner trekker oss ned. Takknemlig for selve livet. «Det utakknemlige hjerte oppdager ingen barmhjertighet, men det takknemlig hjerte vil finne, i hver time, noen himmelske velsignelser.» (Henry Ward Beecher) Et takknemlig hjerte sprer glede og godhet, både til en selv og til dem som er rundt.

Jeg har mye å være takknemlig for, uendelig mye, og jeg prøver så godt jeg kan å leve et liv i takknemlighet. Jeg merker at det gjør meg godt, det gjør meg gladere, det gjør meg sterkere, det gjør meg til et bedre menneske for andre. Livet mitt er ikke perfekt, langt ifra. Det er jo også noe av det jeg brenner for, å være ærlig om livet på alle måter, og helt ærlig kan jeg si at jeg har møtt mer motstand i livet enn jeg kunne taklet alene, uten mennesker rundt meg, uten Gud, uten tilliten til at det uperfekte er nok, uten en konstant kime av takknemlighet i hjertet. Livet mitt er ikke perfekt, men jeg velger å leve hele livet fylt av takknemlighet. Jeg kan ikke takke for alt i livet, men jeg har alltid noe å takke for.

I dag er jeg takknemlig for at denne dagen er bedre enn gårsdagen. Jeg er takknemlig for at jeg har klart å vaske badet. Jeg er takknemlig for at Facebook finnes, så jeg enkelt kan ha kontakt med gode venner. Jeg er takknemlig for at mannen min står på og jobber ekstra når jeg selv ikke kan. Jeg er takknemlig for at vi har varme, lys og mat i huset, når det er surt og guffent ute. Jeg er takknemlig for at jentene elsker å høre meg lese, sånn at vi kunne kose oss med gamle, herlige historier om Emil i Lønneberget i dag. Jeg er takknemlig for denne bloggen, og for at nettopp du leser. Jeg er takknemlig for at biblioteket sørger for at jeg har lesestoff i mengder. Jeg er takknemlig for at jeg har fått være med og lære jentene våre om takknemlighet, og at de nå kan være til inspirasjon for andre. Jeg er takknemlig for at jeg har så utrolig mange gode mennesker rundt meg. Jeg er også takknemlig for at jeg har klart å gå bort fra mennesker som ikke var bra for meg, det er også viktig. Jeg er takknemlig for at jeg er elsket, og for at jeg selv har evnen til å elske. Jeg er takknemlig for alt det som finnes inni meg, det som stråler ut eller som bare venter på den rette tid. Jeg er takknemlig for at jeg er meg. Jeg er takknemlig for at jeg har et evig håp. Jeg er takknemlig for min styrke. Og ja, jeg er sannelig takknemlig for sjokolade også, man må ikke glemme de små tingene.

Jeg har mye å være takknemlig for, og jeg har mye å takke andre for. Mitt lille håp er at jeg stadig skal klare å leve sterkere i takknemligheten, at jeg stadig skal bli flinkere til å gi den takken som jeg kjenner i hjertet. Mitt store håp er at vi alle skal få kjenne stadig mer på å leve et liv i takknemlighet, at det skal bli til velsignelse både for oss selv og for dem rundt oss. Jeg synes denne fine salmen under her oppsummerer det så godt. Alt vi har å takke for, det små og det store. Han som skal takkes for selve livet. Takknemlighet over at vi er skapt med evnen til å leve i takknemlighet. Vær velsignet og vær til velsignelse!

Takk Gud, for vakre morgenstunder,
Takk Gud, for hver en dag du gir.
Takk Gud, for det store under:
Du fra synd meg frir.

Takk Gud, for alle gode venner,
Takk Gud, for hjem og folk og land.
Takk Gud, for hjelp når hat jeg kjenner,
Så jeg tilgi kan.

Takk Gud, for arbeid og for yrke.
Takk Gud, for gleder på min vei.
Takk Gud, for hvile og for styrke,
Alt er gitt av deg!

Takk Gud for sorg og motgangstider,
Takk Gud, for hvert et trøstens ord.
Takk Gud, for hjelpen når jeg strider,
Troens strid på jord.

Takk Gud, for ord og sakramenter,
Takk Gud, for tro og kjærlighet.
Takk Gud, for gleden din som venter
Oss i evighet.

Takk Gud, for skriftens klare lære,
Takk Gud, at den for meg ble sann.
Takk Gud, jeg vil deg takk frembære
At jeg takke kan.

Til tjeneste, uten tjeneste

Det ene blogginnlegget jeg planla å skrive om det å stå tilbake med troen alene etter å ha mistet muligheten til å bidra i tjeneste og fellesskap, ble mer omfattende enn jeg hadde sett for meg. Jeg visste at dette var en stor del av min historie, men ikke at jeg hadde så mye å si om det. Jeg skjønte fort at det ene innlegget måtte bli til to, men midt i det andre stod jeg plutselig med fem ulike deler, fem ulike perspektiver og innfallsvinkler på dette temaet. Denne gangen står jeg i midten, på del tre, der hvor jeg vil snakke om tjenesten, hvordan det er å miste den, hvordan man kan finne nye tjenester og gaver i den nye situasjonen, hvordan man kan leve uten å kunne være i tjeneste. Dette innlegget har tatt lang tid å skrive, bloggen har stått på vent mye lenger enn det den vanligvis gjør. Ikke fordi temaet er vanskelig eller jeg ikke vet hva jeg skal si, men nettopp fordi disse dagene har vært preget av årsaken til at jeg ikke lenger kan være i aktiv tjeneste. Det kommer sakte, men sikkert denne gangen også, og forhåpentligvis virker jeg snart litt bedre igjen jeg også.

«Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt. 28, 18-20) Vi har fått et klart kall til å vise mennesker hvem Jesus er, til å hjelpe dem hjem til Ham. Det er et universelt kall som alle kristne mottar i det de tar imot Jesus som sin venn og frelser. Det er et logisk kall, for hvordan kan vi vel kjenne Jesus uten å ville dele det gode budskapet med andre? Hvordan kan vi ha blitt lovet et liv etter døden uten å ville gi den samme gaven til andre? Jeg sier ikke at det alltid er lett å dele Jesus i praksis, men det ligger der, som en grunntone i troen vår. Tro og del.

Tjeneste, det er et ord som rommer mye. Alt fra fulltidstjeneste som pastor eller misjonær til å stå på kjøkkenet og steke vafler til søndagsmøtet. Kristen tjeneste rommer alt vi gjør for å tjene Gud, alt det gode vi som kristne gjør for våre medmennesker. Kristen tjeneste er ikke først og fremst en jobb, en oppgave vi har fått, men en måte å leve livet vårt på. Bruke de gavene vi har fått, se de veiene Gud åpner for oss, være tilgjengelig for dem som trenger oss, dem som trenger Jesus. Å dele Jesus med andre er ikke bare å fortelle om Han, men å vise godhet og nestekjærlighet, være et medmenneske og et lys i mørket. Å være et helt vanlig, uperfekt menneske med Jesus i hjertet, sannhet på tungen, omsorg i armene og føtter som er villige til å gå dit de trengs.

Selv hadde jeg valgt å gå inn i fulltidstjeneste. Jeg jobbet med barn og ungdom i kirka, og følte meg virkelig priviligert som fikk lov til å fortelle andre om Jesus hver eneste dag, både gjennom ord og gjerninger. Jeg kunne se at mitt arbeid gjorde en forskjell, jeg kjente at jeg fikk bruke gavene mine, jeg opplevde at nye gaver og nye utfordringer vokste frem underveis. Gud ledet og jeg gikk. Det var rutiner, timeplaner og jobb, men det var også liv, medmennesker og ledelse. Det var utfordrende på mange måter, men jeg fant stor glede i det. Helt til jeg ikke gjorde det lenger. Helt til tjenesteglede nesten umerkelig hadde endret seg til arbeidspress. Helt til jeg ikke lenger gledet meg til å gå på jobb. Det var ikke jobben som var problemet. Jeg trivdes, det var ingen konflikter, jeg jobbet med flotte kollegaer, herlig ungdom og helt nydelige barn. Det var jeg og tjenesten som var problemet. Kroppen min hadde endret seg, blitt uforklarlig syk på måter jeg da enda ikke hadde noen forutsetninger verken for å forstå eller ta på alvor, og jeg og tjenesten var ikke lenger en god match. Den ene dagen stod jeg midt i konfirmasjonsundervisningen og holdt på å besvime av smerter, den neste dagen fikk jeg ikke ordnet de avtalene jeg hadde planlagt, bare fordi jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle bruke telefonen.

Jeg var glad den dagen jeg ble sykemeldt, og utredning begynte. Nå slapp jeg å streve mer. Samtidig kjente jeg på en utrolig utilstrekkelighet. Jeg hadde ikke mestret det, jeg var ikke god nok, ikke flink nok, jeg hadde rotet det til. Ubrukelig, ikke bare for arbeidsplassen, men for Gud. Sånn tror jeg mange føler det, uavhengig av om det var jobb eller frivillig tjeneste, når livet endrer oss, og vi ikke lenger mestrer det vi gjorde før. Det å miste sin tjeneste elelr sine evner kan på mange måter sammenlignes med en sorgprosess. Fra fornektelse og sjokk via hele følelsesregisteret, før man kan begynne å bearbeide det og finne en ny vei ut fra det nye stedet man står på. For det finnes en ny vei, du er ikke ubrukelig, Guds gaver og muligheter til tjeneste forsvinner ikke selv om livet endrer seg.

Mer enn å bruke tid på å finne en ny tjeneste, en tjeneste som passet til meg og min situasjon, så har jeg brukt tid på å tenke nytt om tjeneste, få en ny forståelse av hva tjeneste egentlig er. En tjeneste som ikke er begrenset til tittel eller oppgavebeskrivelse, en tjeneste som ikke bare kan foregå innenfor kirkeveggene, tjeneste som ikke begrenser seg til jobb eller oppgaver, men selve livet som tjeneste i alt jeg er og gjør.

For det første har jeg måttet erkjenne at Gud ikke trenger min tjeneste. «Gud er Gud om alle land lå øde, Gud er Gud om alle mann var døde», skrev Petter Dass i en av sine kjente salmer. Gud er Gud, uavhengig av hvem jeg er og hva jeg gjør. Gud er større enn min svakhet og min sykdom, men han er også større enn min tjeneste og mine gjerninger. Gud klarer seg uten meg, men Han ønsker meg og elsker meg. Ikke først og fremst som sin tjener, men som sitt barn. Det å vite at jeg ikke er en helt nødvendig brikke i et tjenestepuslespill, det hjelper meg i å hvile i vissheten om at jeg er god nok som jeg er, at det ikke er krise at jeg ikke lenger kan stå i den tjenesten jeg var satt til, at det er plass også til oss som kanskje trenger å få mer enn vi kan gi tilbake.

Det andre jeg har lært, er at tjeneste ikke alltid har et navn, en bestemt plass. Hver lille ting vi gjør, om vi gjør det med kjærlighet og Jesus i hjertet, er en tjeneste. Liten eller stor, synlig eller usynlig, i kirka eller hjemme hos familien, hver eneste dag eller bare akkurat denne spesielle anledningen, det spiller ingen rolle. Tjeneste er ikke en tittel eller noe jeg skal oppnå, tjeneste er først og fremst Jesus som virker i mitt hjerte, mitt hjerte som virker inn på alt jeg gjør og er. Tjeneste for meg i dag er å være en god mor, å lære barna mine å elske Jesus, å være en venn som er tilstede både for latter og gråt, å bære med meg mennesker i hjertet og gi dem og deres liv over til Jesus, å være tydelig på at jeg er venn med Jesus, å møte de behovene jeg ser med de evnene jeg har akkurat nå. Å legge ut et bibelvers på facebook, å dele fra min uperfekte hverdag, å sende en hyggelig melding, å lage et godt måltid for gode venner, å skrive om Jesus og livet på bloggen, å gi en klem til noen som trenger det. Alt dette er tjeneste, alt dette er et liv med Jesus i hjertet. Det heter ikke pastor eller evangelist eller misjonær, men det heter tjeneste. Det heter medmenneske.

Det tredje jeg har erfart, er at en slik ny situasjon som en massivt endret helsesituasjon er, kan bli en ny gave. Som kronisk syk sitter jeg med mange erfaringer som jeg oftest selvfølgelig skulle vært foruten, men som har formet meg som menneske og medmenneske. Gud gav meg aldri sykdommen, men med Hans hjelp kan jeg få lov til å bruke de erfaringene og de nye gavene til å tjene og hjelpe andre mennesker. For mennesker som plutselig finner seg selv i samme situasjon som jeg var, jeg har vært der, jeg kan trøste, jeg kan veilede, jeg kan lindre redselen. For mennesker som strever med andre ting, jeg har selv kjent nestekjærlighet i praksis, jeg har selv opplevd hvor mye det betyr at noen strekker ut en hånd, nå strekker jeg ut min. For alle mine medpasienter som strever med å bli trodd og forstått, jeg kan gi forståelse til dem, jeg tror dem, jeg kan gi kunnskap til alle dem som ikke tror eller forstår. For alle dem som føler seg ubrukelig, jeg var ubrukelig, men likevel fullt brukbar, likevel elsket overmåte hyt! For alle dem som leter etter Jesus, men strever med å finne Ham gjennom alle ord og krav og forestillinger, jeg har funnet Ham, Han reiste meg opp, Han satte mine føtter på fjell, Han er der rett ved siden av deg, uten krav, bare med kjærlighet.

Da jeg var i Colombia opplevde jeg en overveldende kollekt i en av de aller fattigste bydelene i hovedstaden. Det som var overveldende var ikke mengden penger som kom inn, det var ikke mange pesos i bøssa etter at den hadde gått rundt. Det som var overveldende, var å se at de som hadde ingenting, likevel gav alt de hadde. De som bare hadde en pesos, de gav den ene. De som hadde ingenting, de la likevel hånden sin i bøssa som et tegn på at «jeg gir deg alt jeg har, jeg gir deg livet mitt.» Slik er det med tjeneste også. Om du har mye eller lite å gi, eller knapt ingenting, det eneste som teller er at du faktisk gir det. Jesus som kunne lage måltid for mange tusen av bare en liten gutts nistepakke, Han kan bruke den ene pesosen som ble gitt, Han kan bruke den som gav seg selv når han ikke hadde penger å gi. Han kan også bruke det du har å gi, uansett hvor lite det er. Det Gud har sådd gjennom oss, det vender ikke tomt tilbake. Vi er ikke ubrukelige, vi har likevel mye å gi.

Bevare meg vel

Forrige uke skrev jeg en post om det å miste tjenesten og fellesskapet når livet blir annerledes enn det man har sett for seg og planlagt, om hva som skjer når bare troen blir stående igjen alene. Tilbakemeldingene jeg har fått etter innlegget viser at dette er noe som opptar mange, mennesker som lever i lignende situasjoner som meg, mennesker som ønsker mer ærlighet om livet sånn som det faktisk er, mennesker som opplever å lære noe av å høre slike historier, mennesker som lurer på hvordan de skal kunne bygge opp igjen alt det de har mistet.

Jeg har lyst til å bygge litt videre på dette temaet. Det er så viktig, og det er så vanskelig. Så mange har mistet så mye når livet rammet, så mye mer enn bare det man ble rammet av. I dag, og i noen poster fremover, vil jeg sette et praktisk perspektiv på det. Hvordan kan jeg bevare min tro, min tjeneste, min tilhørighet, når livet er strippet ned til et minimum. Hvordan kan menigheten og fellesskapet møte meg når jeg ikke lenger har noe å gi, når jeg ikke lenger er fysisk tilstede? I dag vil jeg fokusere på troslivet, på hva som har hjulpet meg i forhold til dette. Senere vil jeg fokusere på de andre delene av temaet. Det er viktig å påpeke at dette er mine tanker, deler av min historie, aspekter jeg har sett fungere for meg eller for andre jeg har fått følge på veien. Dette er ikke en fasit, dette er ikke alt, dette er bare erfaringer som kan åpne for nye erfaringer og åpenbaringer.

Da jeg fortsatt var frisk, hadde jeg et veldig aktivt trosliv. Gudstjenester, bønnemøter, lovsangskvelder, bibelgruppe, helgesamlinger, gospelkor, undervisning og seminarer. Alle ting som la til rette for å bruke tid med Jesus. Disse tingene var ikke troslivet mitt, men de gjorde det enkelt å ha rutiner, enkelt å prioritere tid, enkelt å komme til kildene av det som bygget og bevarte troen og forholdet til Jesus. Bibel, bønn, lovsang, forkynnelse. Så kom altså livet, som tok vekk alle disse ytre faktorene som var til så god hjelp og oppmuntring, men som også tok vekk kreftene til det indre troslivet, det personlige bønnelivet, bibellesingen, mitt eget hjerte som åpnet seg opp for det han hadde å si til meg.

Jeg har fortsatt et nært forhold til Jesus, men det har krevd store omstillinger. De tingene som tidligere gav meg mest og som gjorde at jeg gav av mitt beste, de fungerer ikke lenger, og jeg har måttet finne nye metoder, nye møtepunkter, et nytt hjertespråk. Og Gud er heldigvis ganske så grei slik: Når jeg ikke lenger kan klare de store ordene, de lange møtene, de intense møtene i lovsang, så fryder Han seg likevel like mye over det lille jeg nå kan gjøre og være. Gud vet, og jeg vet, at alt dreier seg om hjertet. Ikke de lange bønnene med fine ord, ikke hvor mange kapitler jeg har lest i Bibelen, ikke om jeg løfter hendene, ikke hvor mange møter jeg er på, ikke hvor stor og synlig min tro er.

Edin Løvås skrev slik om andaktslivet: «Hva om alt sammen blir tørt og kjedelig? Slike perioder kommer til de aller fleste Herrens disipler. Da skal du være likegyldig! Hellig likegyldig! Jesus sa jo ikke at nå må dere huske på å be morgen, middag og kveld. Det han sa var at han skulle være med sine alle dager inn til verdens ende. Så hvorfor bekymre seg? Men for å demonstrere for deg selv, at du vanligvis vil holde fast ved din daglige andaktsstund, kan du jo stille deg opp foran den stolen du pleier å sitte på og for eksempel si dette til Herren: ”I dag orker jeg ikke. Amen.” Gå så din vei uten dårlig samvittighet.» Nå er det ikke det at andaktslivet og troslivet blir tørt og kjedelig som er problemet for så mange av oss, men meningen er universell. Vi skal slippe den dårlige samvittigheten når vi ikke klarer. Gud vel likevel av vi vil.

Og vil, det er nettopp det både jeg og mange andre gjør. Vi vil så gjerne, og det er fortsatt mulig. Enhver må finne sine nye veier og redskaper ut fra den situasjonen en står i, men jeg vil gjerne fortelle litt om mine verktøy for å leve i fellesskap med Jesus, for å utøve troen. Jeg har ett stort verktøy som er til stor hjelp for meg på alle områder. Internett. Det høres kanskje ikke særlig åndelig ut, men internett innehar faktisk utrolig mange gode verktøy for tro og inspirasjon.

Noe av det jeg har savna aller mest som syk, er prekener og undervisning. Selv de gangene jeg har vært i form til å delta på møter av noe slag, så har prekener og undervisning vært et problem. For meg dreier det seg om en kombinasjon av mental fatigue og problemer med hørsel og støy, som gjør at jeg både har problemer med å høre det som blir sagt, og problemer med å klare å følge med godt og lenge nok til å få en sammenheng i det. Løsningen for meg har altså ligget på internett. Mens kristne tv-kanaler er et tips som kan være til hjelp for mange, så er det fortsatt for mye støy og inntrykk der for at jeg skal få noe ut av undervisningen der. Podcasts har derimot blitt det mediet jeg har tatt i bruk for å få høre forkynnelse. Mange menigheter i dag legger ut lydopptak av prekenene sine, og der er det veldig mye bra å høre. Fordelen med podcast for min del er flere. Man kan pause opptaket så ofte man trenger. Selv uten forstyrrelser kan en hel tale være for lang, og da får jeg mye mer ut av det om jeg kan dele det opp i bolker. Innholdet går inn og blir inne, istedet for å gå inn de første fem minuttene, før det bare blir stemmesurr som ikke lenger gir mening. I tillegg er det en fordel for meg å kun ha lyd å forholde meg til. Ved mental fatigue er det ofte svært utmattende å forholde seg til mange ulike uttrykksformer på en gang. Lyd og bilde kan være mer enn nok. I en normal møtesituasjon vil du finne både lyd, bilde, støy, forstyrrende bevegelser, lukt, varme/kulde, lyssetting osv. Det er fullstendig overload for meg, og mange med meg. Og da er det godt å kunne lære og inspireres på en måte som ikke gjør meg syk.

Lovsangen var i mange år mitt hjertespråk med Gud. Sangen var uendelig viktig både for mitt forhold til Han, men også for min identitet. Da både stemmen og helsa forsvant, så følte jeg meg på mange måter språkløs. Fortsatt er jeg sikker på at lovsangen er det som står mitt hjerte nærmest, jeg må bare bruke det på en annen måte enn før. Der hvor jeg tidligere var utøvende i lovsang, både foran menigheten og i mitt eget liv, så har jeg nå lært meg å få hvile i andres lovsang. Det finnes mye god lovsangsmusikk utgitt både på cd og på ulike strømmetjenester. Selv om jeg fortsatt er gammeldags nok til å ha en hel vegg med cd-plater, så foretrekker jeg likevel å bruke Spotify, som er den strømmetjenesten jeg bruker til musikk. Her kan man nemlig lage skreddersydde spillelister ut fra millioner på millioner av sanger. Noen ganger er jeg i god form, og vil kjenne gleden i gospel og fyrverkeri av lovsang. Andre ganger er formen dårlig, og jeg må holde meg til den mest lavmælte, rolige lovsangen. Noen ganger foretrekker jeg til og med å høre lovsang på språk jeg ikke kjenner godt, fordi jeg trenger å høre på hjertet og ikke på ordene. Med strømmetjeneste og spillelister er dette enkelt å ordne, og jeg er bare et tastetrykk unna hjertespråket.

Jeg har inntrykk av av bibellesing mange ganger er noe av det første som forsvinner når kreftene forsvinner. Slik var det for meg også. Jeg tror det er mange grunner til at det blir slik. Bibellesing er manges dårlige samvittighet fra før, det krever noe aktivt av oss å sette oss ned for å lese, det krever noe å forstå og fordøye det stoffet man leser, og spesielt når man leser det på egen hånd. I tillegg er det noen praktiske aspekter ved bibellesing som jeg fort oppfattet som problematiske etter at jeg ble syk. Den er tung å holde, skriften er veldig liten og tettpakket, arkene er tynne og gjennomskinnelige, noe som både vanskeliggjør lesingen og gir en risiko for å rive i stykker bladene når man skal bla med armer som ikke alltid fungerer som de skal. Disse faktorene gjør at jeg knapt åpner Bibelen min lenger. Heldigvis finnes Bibelen i andre former også. Bibel på lyd, nettbibel med større skrift og søkefunksjon, bibel-apper med bibelleseplaner, dagens ord og innleste versjoner, bibler med større skrift. Jeg har fortsatt ikke funnet det som fungerer best for meg, men ved å kombinere flere av disse, så har jeg iallefall fortsatt muligheten til å bruke Bibelen aktivt.

Bønn, det er ikke akkurat noe man kan gå ut og finne på internett, så der har jeg selvfølgelig måttet tenke på andre måter. Men hva er problemet med bønn da, tenker du kanskje. Det er jo bare jeg som snakker med Gud uansett. Og det er helt sant. Bønn er min samtale med Gud, og Han hører meg uansett hvor mange eller hvilke ord jeg bruker. Hvilke utfordringer andre har med bønn, kan jeg ikke svare på, men for min egel del dreier det seg om både fysisk og mental fatigue, samt varierende grad av afasi (taleproblematikk). Hva hjelper det å bruke få ord, når man likevel ikke finner dem? Det viktigste har likevel vært å forme et nytt og enklere bønnespråk, en visshet om at Gud hører det minste sukk, en visshet av at jeg ikke skal vinne en argumentasjon med Han, jeg skal bare gi han mitt hjerte. Det å ha små barn har faktisk vært den største hjelpen min der. Det å be med enkle ord med og for dem, det å høre deres enkle bønner, det å lese ferdigskrevne bønner sammen. Ferdigskrevne bønner, sanger med bønnetekster og en bønn vi laget sammen som familie, har også vært til stor hjelp når afasien har gjort at jeg ikke har klart å forme egne ord. Gud hører fortsatt selv om andre har sagt de samme ordene før oss, selv om vi sier de samme små ordene hver eneste dag, selv om det eneste vi klarer er å si «Gud!».

Dette er mine fire store innfallsporter til mitt eget trosliv, disse fire som forsvant, men som likevel er der på en annen måte. Det er disse språkene jeg har lært på nytt, disse som fortsatt har samme innhold til tross for ulik form. Det er den samme gode Gud i andre enden, selv om vi snakker med hverandre på en ny måte. Han er den samme, til evig tid. Jeg er også den samme, selv om jeg ikke lenger er den samme som før. Jeg er Hans, til evig tid.

Jeg skriver i denne bloggserien ut fra et perspektiv hvor jeg legger kronisk fysisk sykdom til grunn for mine erfaringer, men dette er erfaringer som jeg er sikker på kan brukes i mange andre situasjoner også. Det er ikke bare kronisk fysisk sykdom som gir slike tap i ulike varianter, det er det viktig å påpeke. Funksjonshemninger, utbrenthet, psykisk sykdom, vanskelige familiesituasjoner, sorg, konflikter i menigheten, samlivsbrudd. Ja, alternativene er mange (og mange fler enn de få jeg nevner), og alle situasjoner er like viktige.