Om rikdom og ferieopplevelser

Sommerferien er over for denne gang, og jeg har brukt den siste halvannen uka til å roe helt ned, til å komme i orden igjen, til å finne frem i en ny hverdag. Mannen og lillesøster er tilbake i sine roller på jobb og i barnehage, mens storesøster fortsatt har nesten to uker å vente før skolestart. Nesten to uker til hjemme sammen med mamma, hvor vi skaper oss avslappede, men innholdsrike dager. Det er godt å få bruke tid på å hvile etter tre uker med aktiv ferie, faktisk den mest aktive, innholdsrike og spennende vi har hatt sammen. En ferie med mye kjøring i vår nye bil som vi på mirakuløst (og svært nødvendig) vis fikk i eie bare knappe tre dager før vi skulle ut på landeveien med pikkpakk og forventninger. En ferie hvor vi fikk møte store mengder av familie og venner, gode møter som varmer. En ferie hvor ungene har forelska seg i Hunderfossen, hvor vi har hatt nærkontakt med dyr av alle slag (og jeg vurderte å ta med et esel hjem i veska), hvor vi bodde på et koselig gjestegiveri langt inni skogen oppå fjellet, og hørte sauebjellene klinge om natta, og måtte ut av bilen for å fjerne sau som ville kose med bilen på vei ned til sivilisasjonen. Teltliv i Sverige, campingliv på Nordmøre, Trondheim på sitt fineste med Olavsfestdager, grilling ved elva og minner tilbake til den gangen to hjerter møttes på Trondheim Torg, og siden ble til vår familie. Grilling, bading, fisketurer, bursdagsfeiring og shopping. Ikke at shopping er viktig for oss, men gjenbruksbutikker og Stoff og Stil ligger tross alt i en egen kategori…

En fantastisk ferie er over, en ferie vi skal leve lenge på, en ferie vi skal ta med oss inn i planleggingen av neste års ferie. Vi har fått mange gode minner som vi kan ta frem igjen og kjenne på, og gjennom hele denne ferien er det en bestemt ting jeg har kjent på: Jeg er rik.

Rikdom. Penger. Mengder av penger. Makt. Muligheten til å kjøpe absolutt alt man ønsker seg. Luksus. Sløsing. Fordi jeg fortjener det. Fordi jeg vil ha det. Det er det som er viktig her i livet, er det ikke?

Men det er ikke sånn rikdom jeg tenker på. Det er ikke en sånn rikdom vi har, heller ikke en sånn rikdom vi ønsker oss. Rikdom er å ha det man trenger, og ikke tro at man trenger mer enn det. Rikdom er å kunne si nei når barna spør om å få noe, fordi vi vet at de verken trenger det eller trenger at vi gir dem det. Rikdom er nettopp det jeg skrev om i forrige innlegg, å ha en kropp som holder, tross alt, selv når den umulig kan. Rikdom er når du spør meg hva som var det beste, og jeg ikke kan svare. Det har vært så mange opplevelser, så mange mennesker, så mange ting som fant veien rett inn til hjertet. Rikdom er å kunne reise til nabolandet uten at noen nekter meg å reise eller skyter meg i forsøket. Rikdom er at det aldri blir tomt for bøker å lese, nye verdener å oppdage. Rikdom er å overveldet skue over allergiseksjonen i en av matbutikkene i Sverige, og vite at denne handelen skal glede og mette jentene i lang, lang tid fremover. Rikdom er å tråle matbutikkene på ei lita øy i havgapet på leting etter noe godt til jentene, og tilslutt stå igjen med en ussel liten og veldig dyr kjekspakke, og så å vite at du er heldig som slipper å streve med så dårlig utvalg i hverdagen, og i det minste fikk de tross alt noe de også. Rikdom er å ligge fastklemt mellom to madrasser i et enkelt lite telt, mens man lytter til to små og en stor som puster rolig søvnpust ved siden av deg, og vite at de er dine, å vite at du er deres. Rikdom er å se og høre mestringsgleden når to små kommer et skritt videre i å lære å svømme. Rikdom er når fireåringen blir helt ellevill av glede på Hunderfossen, ganske enkelt fordi hun har funnet en stor kongle som er «den fineste i hele verden». Rikdom er en lang, varm klem fra en venn du ikke har sett på lang tid, og den gode, dype, enkle samtalen etterpå, den som høres ut som om vi aldri har vært fra hverandre. Rikdom er å ligge helt stille i gresset og la solstrålene varme deg, mens du hører barnelatter og ivrig vannsprut rett i nærheten. Rikdom er å gå naturen i møte, å plukke en bukett markblomster, å smake grønnsaker fra venners hage, å sitte midt i blåbærskogen og glede seg til søte smaker gjennom vinteren, å kaste ut fiskesnøret gang etter gang mens bølgene klukker på sine vuggesanger og sola sier takk for i dag. Rikdom er å få lov til å gi noe til andre, en klem, en god samtale, en gave, din tid. Rikdom er å ha et hjerte som elsker, et hjerte som vet nettopp hva denne viktige rikdommen er.

Vi er rike. Ikke på penger, men på så mye annet. På opplevelser, på mennesker, på tilhørighet, på trygghet og fred,  på godhet og velsignelser. Man trenger ikke penger for å leve et rikt liv, man trenger bare kjærlighet. Man trenger ikke å søke etter all verdens spenning, selvrealisering eller makt, når det er rikdommen i hjertet som teller. Man trenger ikke hele tiden å lete etter mer, når det man allerede har fått er så mye, når man bare trenger å se det og la det være det viktigste.

Se deg for

Det har gått over en måned siden sist jeg skrev her inne. Jeg er her fortsatt, selv om jeg ikke har skrevet. Jeg har ikke mistet ordene, tankene, fokuset, jeg har bare fått så mye annet. Uker fulle av julestemning, familietid og barneglede, spontane og planlagte møter med fantastiske mennesker, og ja, runde på runde med sykdom i huset. Forkjølelse, allergisk reaksjon, ny forkjølelse, influensa og en omgangssyke som aldri, aldri tok slutt. Ordene har jobbet inni meg, men først nå kan jeg få tid og krefter til å få skrevet dem ned.

Mens alt dette har skjedd, så har vi også fått et nytt år. 2017. Et nytt år er nettopp åpnet, og ligger foran oss med uante muligheter. Et gammelt er åpnet og lukket, en historie vi alltid skal bære med oss. Det er noe med årsskiftet som får oss til å sette et skille. Det gamle og det nye. Det som er forbi og det som skal komme. Noen kaller det nyttårsforsetter, andre snakker om å føre regnskap over livet. For min del handler det om å se meg for.

Vi driver med trafikktrening av våre to små. Hun som snart er seks år, og som om bare noen få måneder skal ut på skolevei, hun ser seg nøye fra side til side før hun forsiktig, men målbevisst går over veien. Hun som snart er fire år, hun er derimot en vandrende katastrofe. Ikke ser hun seg for, ikke vet hun at hun stopper midt på veien for å synge en sang, ikke enser hun trafikken som suser forbi. Det er viktig lærdom vi driver med, vi som skal gjøre dem klare både for trafikken og for hele livet.

Å lære å se seg for er viktig også i livet generelt. Det å se bakover. På tiden som ligger bak oss, erfaringene man har fått med seg, de gode og de vonde historiene som er blitt en del av oss. Se oss tilbake på den veien vi har gått, de fjellene vi har besteget, bagasjen vi har lagt fra oss på veien, det mennesket vi har blitt i løpet av reisen. Fortiden er en del av oss, og vi kan aldri løpe fra den. Den følger med, men vi kan velge hva vi vil gjøre med den. Dvele ved den, grave oss ned i den, eller analysere den, lære av den og ta med oss det beste fra den. Jeg er takknemlig for det som ligger bak meg. Mye av det fordi det har gitt meg glede og velsignelse, mye har gitt meg lærdom og vist meg hvem jeg er, noe er jeg glad for å ha kommet gjennom og nettopp lagt det fra meg og bak meg.

Men vi kan ikke bare se oss tilbake, verken i trafikken eller i livet. Livet skjer foran oss, og vi må holde blikket festet fremover. Uansett om det som ligger bak oss er stygt eller fint, uansett om fortiden er en billedvev det er verdt å studere, glede og undre seg over, så er det i dag og i dagene fremover livet skjer. Det er nå jeg lever. Det er foran meg veien går. Jeg kan se deler av veien fra hvor jeg står i dag. Ikke alle detaljer, ikke det som ligger bak svingen der borte, men jeg ser nok til å glede meg. Jeg kjenner meg selv nok til å vite at jeg har en spennende vei å gå, at jeg kommer til å glede meg over den, at jeg har styrke til fallene når veien blir kronglete og bratt.

På livets vei ser jeg meg også til siden. Hvem er det som går på veien sammen med meg? Hvem har kommet nærmere, og hvem har jeg mistet eller gått fra? For sannheten er at ikke alle relasjoner varer livet ut. Noen kommer til, mens noen mister eller går jeg fra. Noen relasjoner har umerkelig stoppet opp fordi den andre strever og har tungt å bære, en tung vei å gå. Kanskje er det da jeg som skal ta de skrittene bakover for å støtte den andre fremover, slik andre har gjort det med meg når det har trengtes. Jeg er heldig som kan se meg rundt, og se mennesker i min umiddelbare nærhet.

Det er ikke så ofte jeg går med blikket vendt oppover i trafikken, men i livet er det annerledes. Jeg har en himmel over livet, en der oppe som vet hvem jeg er og som vandrer sammen med meg. Ikke alle har den samme troen, men for meg er det naturlig å vende blikket oppover til Han som har skapt meg, Han som har lagt livet klart foran meg. Ved å vende blikket mot Han, er det lettere å finne den veien jeg skal gå fremover, lettere å se det som er viktig, lettere å være det mennesket jeg er ment å være. Han er min veiviser, mitt kompass. Han er min Far, min nærmeste, den som elsker meg høyest og vil meg best. Han er veien.

I fjor startet jeg året med fokus på velsignelse. Det å bli velsignet og det å få være til velsignelse. Og nettopp derfor startet jeg denne bloggen også, for å være til velsignelse. Det håper jeg å ha vært, og jeg vet at det har vært til velsignelse for meg. Jeg har lært og fått så utrolig mye, jeg har våget og jeg har vunnet.

I år starter jeg med å se meg for. Ikke fordi jeg er ferdig med å fokusere på velsignelse, men nettopp fordi jeg i løpet av dette året har lært mye om hvor viktig det er, hvor godt det gjør, hvor mange veier som åpnes, hvor mange mennesker som berøres. Å se seg for er også en del av det å være velsignet og det å være til velsignelse. Gjennom å virkelig se er det lettere å se de små og store velsignelsene som har kommet i min vei. Gjennom å se meg for, er det lettere å se hvordan jeg selv kan være til velsignelse. Så det er mitt ønske for året som ligger foran. At vi alle skal se, nok til å kjenne velsignelsen, nok til å få være til velsignelse. At vi alle skal kjenne den veien vi går på, at ingen av oss skal kjenne på at vi går den alene. Se. Gå. Velsign og bli velsignet.

Om å gi takk

Jeg skulle egentlig skrevet på siste del av serien om tro når helsen svikter, men dagen i dag kan jeg ikke gå forbi uten å si noe. I dag er det thanksgiving. Dagen for å gi takk. Dagen som nesten er like viktig som julen i den amerikanske kulturen, men som ikke har fått noen stor gjenklang her i landet ennå. Mens andre ivrer etter å få mest mulig ut av halloween og black Friday, så synes jeg heller dagen i dag fortjener litt mer oppmerksomhet.

Det er fint å si takk. Vi burde egentlig lære oss å si det mye mer. Det er godt både for oss og for dem som mottar takken. Det velsigner og skaper et bånd mellom oss. Enda finere er det å kunne leve med takknemlighet i hjertet. Takknemlig for det livet man lever, de menneskene man omgås, de velsignelsene man blir gitt. Takknemlig for det som holder oss oppe når tøffe situasjoner trekker oss ned. Takknemlig for selve livet. «Det utakknemlige hjerte oppdager ingen barmhjertighet, men det takknemlig hjerte vil finne, i hver time, noen himmelske velsignelser.» (Henry Ward Beecher) Et takknemlig hjerte sprer glede og godhet, både til en selv og til dem som er rundt.

Jeg har mye å være takknemlig for, uendelig mye, og jeg prøver så godt jeg kan å leve et liv i takknemlighet. Jeg merker at det gjør meg godt, det gjør meg gladere, det gjør meg sterkere, det gjør meg til et bedre menneske for andre. Livet mitt er ikke perfekt, langt ifra. Det er jo også noe av det jeg brenner for, å være ærlig om livet på alle måter, og helt ærlig kan jeg si at jeg har møtt mer motstand i livet enn jeg kunne taklet alene, uten mennesker rundt meg, uten Gud, uten tilliten til at det uperfekte er nok, uten en konstant kime av takknemlighet i hjertet. Livet mitt er ikke perfekt, men jeg velger å leve hele livet fylt av takknemlighet. Jeg kan ikke takke for alt i livet, men jeg har alltid noe å takke for.

I dag er jeg takknemlig for at denne dagen er bedre enn gårsdagen. Jeg er takknemlig for at jeg har klart å vaske badet. Jeg er takknemlig for at Facebook finnes, så jeg enkelt kan ha kontakt med gode venner. Jeg er takknemlig for at mannen min står på og jobber ekstra når jeg selv ikke kan. Jeg er takknemlig for at vi har varme, lys og mat i huset, når det er surt og guffent ute. Jeg er takknemlig for at jentene elsker å høre meg lese, sånn at vi kunne kose oss med gamle, herlige historier om Emil i Lønneberget i dag. Jeg er takknemlig for denne bloggen, og for at nettopp du leser. Jeg er takknemlig for at biblioteket sørger for at jeg har lesestoff i mengder. Jeg er takknemlig for at jeg har fått være med og lære jentene våre om takknemlighet, og at de nå kan være til inspirasjon for andre. Jeg er takknemlig for at jeg har så utrolig mange gode mennesker rundt meg. Jeg er også takknemlig for at jeg har klart å gå bort fra mennesker som ikke var bra for meg, det er også viktig. Jeg er takknemlig for at jeg er elsket, og for at jeg selv har evnen til å elske. Jeg er takknemlig for alt det som finnes inni meg, det som stråler ut eller som bare venter på den rette tid. Jeg er takknemlig for at jeg er meg. Jeg er takknemlig for at jeg har et evig håp. Jeg er takknemlig for min styrke. Og ja, jeg er sannelig takknemlig for sjokolade også, man må ikke glemme de små tingene.

Jeg har mye å være takknemlig for, og jeg har mye å takke andre for. Mitt lille håp er at jeg stadig skal klare å leve sterkere i takknemligheten, at jeg stadig skal bli flinkere til å gi den takken som jeg kjenner i hjertet. Mitt store håp er at vi alle skal få kjenne stadig mer på å leve et liv i takknemlighet, at det skal bli til velsignelse både for oss selv og for dem rundt oss. Jeg synes denne fine salmen under her oppsummerer det så godt. Alt vi har å takke for, det små og det store. Han som skal takkes for selve livet. Takknemlighet over at vi er skapt med evnen til å leve i takknemlighet. Vær velsignet og vær til velsignelse!

Takk Gud, for vakre morgenstunder,
Takk Gud, for hver en dag du gir.
Takk Gud, for det store under:
Du fra synd meg frir.

Takk Gud, for alle gode venner,
Takk Gud, for hjem og folk og land.
Takk Gud, for hjelp når hat jeg kjenner,
Så jeg tilgi kan.

Takk Gud, for arbeid og for yrke.
Takk Gud, for gleder på min vei.
Takk Gud, for hvile og for styrke,
Alt er gitt av deg!

Takk Gud for sorg og motgangstider,
Takk Gud, for hvert et trøstens ord.
Takk Gud, for hjelpen når jeg strider,
Troens strid på jord.

Takk Gud, for ord og sakramenter,
Takk Gud, for tro og kjærlighet.
Takk Gud, for gleden din som venter
Oss i evighet.

Takk Gud, for skriftens klare lære,
Takk Gud, at den for meg ble sann.
Takk Gud, jeg vil deg takk frembære
At jeg takke kan.

Til tjeneste, uten tjeneste

Det ene blogginnlegget jeg planla å skrive om det å stå tilbake med troen alene etter å ha mistet muligheten til å bidra i tjeneste og fellesskap, ble mer omfattende enn jeg hadde sett for meg. Jeg visste at dette var en stor del av min historie, men ikke at jeg hadde så mye å si om det. Jeg skjønte fort at det ene innlegget måtte bli til to, men midt i det andre stod jeg plutselig med fem ulike deler, fem ulike perspektiver og innfallsvinkler på dette temaet. Denne gangen står jeg i midten, på del tre, der hvor jeg vil snakke om tjenesten, hvordan det er å miste den, hvordan man kan finne nye tjenester og gaver i den nye situasjonen, hvordan man kan leve uten å kunne være i tjeneste. Dette innlegget har tatt lang tid å skrive, bloggen har stått på vent mye lenger enn det den vanligvis gjør. Ikke fordi temaet er vanskelig eller jeg ikke vet hva jeg skal si, men nettopp fordi disse dagene har vært preget av årsaken til at jeg ikke lenger kan være i aktiv tjeneste. Det kommer sakte, men sikkert denne gangen også, og forhåpentligvis virker jeg snart litt bedre igjen jeg også.

«Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt. 28, 18-20) Vi har fått et klart kall til å vise mennesker hvem Jesus er, til å hjelpe dem hjem til Ham. Det er et universelt kall som alle kristne mottar i det de tar imot Jesus som sin venn og frelser. Det er et logisk kall, for hvordan kan vi vel kjenne Jesus uten å ville dele det gode budskapet med andre? Hvordan kan vi ha blitt lovet et liv etter døden uten å ville gi den samme gaven til andre? Jeg sier ikke at det alltid er lett å dele Jesus i praksis, men det ligger der, som en grunntone i troen vår. Tro og del.

Tjeneste, det er et ord som rommer mye. Alt fra fulltidstjeneste som pastor eller misjonær til å stå på kjøkkenet og steke vafler til søndagsmøtet. Kristen tjeneste rommer alt vi gjør for å tjene Gud, alt det gode vi som kristne gjør for våre medmennesker. Kristen tjeneste er ikke først og fremst en jobb, en oppgave vi har fått, men en måte å leve livet vårt på. Bruke de gavene vi har fått, se de veiene Gud åpner for oss, være tilgjengelig for dem som trenger oss, dem som trenger Jesus. Å dele Jesus med andre er ikke bare å fortelle om Han, men å vise godhet og nestekjærlighet, være et medmenneske og et lys i mørket. Å være et helt vanlig, uperfekt menneske med Jesus i hjertet, sannhet på tungen, omsorg i armene og føtter som er villige til å gå dit de trengs.

Selv hadde jeg valgt å gå inn i fulltidstjeneste. Jeg jobbet med barn og ungdom i kirka, og følte meg virkelig priviligert som fikk lov til å fortelle andre om Jesus hver eneste dag, både gjennom ord og gjerninger. Jeg kunne se at mitt arbeid gjorde en forskjell, jeg kjente at jeg fikk bruke gavene mine, jeg opplevde at nye gaver og nye utfordringer vokste frem underveis. Gud ledet og jeg gikk. Det var rutiner, timeplaner og jobb, men det var også liv, medmennesker og ledelse. Det var utfordrende på mange måter, men jeg fant stor glede i det. Helt til jeg ikke gjorde det lenger. Helt til tjenesteglede nesten umerkelig hadde endret seg til arbeidspress. Helt til jeg ikke lenger gledet meg til å gå på jobb. Det var ikke jobben som var problemet. Jeg trivdes, det var ingen konflikter, jeg jobbet med flotte kollegaer, herlig ungdom og helt nydelige barn. Det var jeg og tjenesten som var problemet. Kroppen min hadde endret seg, blitt uforklarlig syk på måter jeg da enda ikke hadde noen forutsetninger verken for å forstå eller ta på alvor, og jeg og tjenesten var ikke lenger en god match. Den ene dagen stod jeg midt i konfirmasjonsundervisningen og holdt på å besvime av smerter, den neste dagen fikk jeg ikke ordnet de avtalene jeg hadde planlagt, bare fordi jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle bruke telefonen.

Jeg var glad den dagen jeg ble sykemeldt, og utredning begynte. Nå slapp jeg å streve mer. Samtidig kjente jeg på en utrolig utilstrekkelighet. Jeg hadde ikke mestret det, jeg var ikke god nok, ikke flink nok, jeg hadde rotet det til. Ubrukelig, ikke bare for arbeidsplassen, men for Gud. Sånn tror jeg mange føler det, uavhengig av om det var jobb eller frivillig tjeneste, når livet endrer oss, og vi ikke lenger mestrer det vi gjorde før. Det å miste sin tjeneste elelr sine evner kan på mange måter sammenlignes med en sorgprosess. Fra fornektelse og sjokk via hele følelsesregisteret, før man kan begynne å bearbeide det og finne en ny vei ut fra det nye stedet man står på. For det finnes en ny vei, du er ikke ubrukelig, Guds gaver og muligheter til tjeneste forsvinner ikke selv om livet endrer seg.

Mer enn å bruke tid på å finne en ny tjeneste, en tjeneste som passet til meg og min situasjon, så har jeg brukt tid på å tenke nytt om tjeneste, få en ny forståelse av hva tjeneste egentlig er. En tjeneste som ikke er begrenset til tittel eller oppgavebeskrivelse, en tjeneste som ikke bare kan foregå innenfor kirkeveggene, tjeneste som ikke begrenser seg til jobb eller oppgaver, men selve livet som tjeneste i alt jeg er og gjør.

For det første har jeg måttet erkjenne at Gud ikke trenger min tjeneste. «Gud er Gud om alle land lå øde, Gud er Gud om alle mann var døde», skrev Petter Dass i en av sine kjente salmer. Gud er Gud, uavhengig av hvem jeg er og hva jeg gjør. Gud er større enn min svakhet og min sykdom, men han er også større enn min tjeneste og mine gjerninger. Gud klarer seg uten meg, men Han ønsker meg og elsker meg. Ikke først og fremst som sin tjener, men som sitt barn. Det å vite at jeg ikke er en helt nødvendig brikke i et tjenestepuslespill, det hjelper meg i å hvile i vissheten om at jeg er god nok som jeg er, at det ikke er krise at jeg ikke lenger kan stå i den tjenesten jeg var satt til, at det er plass også til oss som kanskje trenger å få mer enn vi kan gi tilbake.

Det andre jeg har lært, er at tjeneste ikke alltid har et navn, en bestemt plass. Hver lille ting vi gjør, om vi gjør det med kjærlighet og Jesus i hjertet, er en tjeneste. Liten eller stor, synlig eller usynlig, i kirka eller hjemme hos familien, hver eneste dag eller bare akkurat denne spesielle anledningen, det spiller ingen rolle. Tjeneste er ikke en tittel eller noe jeg skal oppnå, tjeneste er først og fremst Jesus som virker i mitt hjerte, mitt hjerte som virker inn på alt jeg gjør og er. Tjeneste for meg i dag er å være en god mor, å lære barna mine å elske Jesus, å være en venn som er tilstede både for latter og gråt, å bære med meg mennesker i hjertet og gi dem og deres liv over til Jesus, å være tydelig på at jeg er venn med Jesus, å møte de behovene jeg ser med de evnene jeg har akkurat nå. Å legge ut et bibelvers på facebook, å dele fra min uperfekte hverdag, å sende en hyggelig melding, å lage et godt måltid for gode venner, å skrive om Jesus og livet på bloggen, å gi en klem til noen som trenger det. Alt dette er tjeneste, alt dette er et liv med Jesus i hjertet. Det heter ikke pastor eller evangelist eller misjonær, men det heter tjeneste. Det heter medmenneske.

Det tredje jeg har erfart, er at en slik ny situasjon som en massivt endret helsesituasjon er, kan bli en ny gave. Som kronisk syk sitter jeg med mange erfaringer som jeg oftest selvfølgelig skulle vært foruten, men som har formet meg som menneske og medmenneske. Gud gav meg aldri sykdommen, men med Hans hjelp kan jeg få lov til å bruke de erfaringene og de nye gavene til å tjene og hjelpe andre mennesker. For mennesker som plutselig finner seg selv i samme situasjon som jeg var, jeg har vært der, jeg kan trøste, jeg kan veilede, jeg kan lindre redselen. For mennesker som strever med andre ting, jeg har selv kjent nestekjærlighet i praksis, jeg har selv opplevd hvor mye det betyr at noen strekker ut en hånd, nå strekker jeg ut min. For alle mine medpasienter som strever med å bli trodd og forstått, jeg kan gi forståelse til dem, jeg tror dem, jeg kan gi kunnskap til alle dem som ikke tror eller forstår. For alle dem som føler seg ubrukelig, jeg var ubrukelig, men likevel fullt brukbar, likevel elsket overmåte hyt! For alle dem som leter etter Jesus, men strever med å finne Ham gjennom alle ord og krav og forestillinger, jeg har funnet Ham, Han reiste meg opp, Han satte mine føtter på fjell, Han er der rett ved siden av deg, uten krav, bare med kjærlighet.

Da jeg var i Colombia opplevde jeg en overveldende kollekt i en av de aller fattigste bydelene i hovedstaden. Det som var overveldende var ikke mengden penger som kom inn, det var ikke mange pesos i bøssa etter at den hadde gått rundt. Det som var overveldende, var å se at de som hadde ingenting, likevel gav alt de hadde. De som bare hadde en pesos, de gav den ene. De som hadde ingenting, de la likevel hånden sin i bøssa som et tegn på at «jeg gir deg alt jeg har, jeg gir deg livet mitt.» Slik er det med tjeneste også. Om du har mye eller lite å gi, eller knapt ingenting, det eneste som teller er at du faktisk gir det. Jesus som kunne lage måltid for mange tusen av bare en liten gutts nistepakke, Han kan bruke den ene pesosen som ble gitt, Han kan bruke den som gav seg selv når han ikke hadde penger å gi. Han kan også bruke det du har å gi, uansett hvor lite det er. Det Gud har sådd gjennom oss, det vender ikke tomt tilbake. Vi er ikke ubrukelige, vi har likevel mye å gi.

Tro uten kirke

Come, now is the time to worship.
Come, now is the time to give your heart.
Come, just as you are, to worship.
Come, just as you are, before your God.
Come.

Lovsangen ljomet gjennom lokalene. Alle sang med, hver med sin stemme. Vi var et fellesskap, i sangen, i troen, i ordene som ble delt med oss, i fremtidshåpet. Menigheten, kirke, fellesskapet, vår kristne familie. Og der stod jeg. Alltid med en sang, alltid med noe å si, alltid med noe å gi, alltid mottagelig for det andre hadde å gi. Fellesskap og tjeneste, hånd i hånd.

Så kom den stengte døren. Først med en sykdom som førte til en skade på stemmebåndene. Farvel lovsang, farvel konserter, farvel hjertespråk. Ikke lenge etter kom ME’en og tok resten av meg. Jobben i menigheten, det frivillige arbeidet, kreftene til å be og lese i Bibelen, ordene mine, muligheten til å bruke gavene mine, fellesskapet. Alt det jeg var i møte med Gud og i møte med tjeneste og kall ble knust til pulver, den jeg hadde fått være i fellesskapet ble visket bort som om jeg aldri hadde vært der, aldri hadde hørt til.

Jeg har snakket med flere om dette de siste månedene, et tema som kommer opp på mange ulike fora, et tema som helt tydelig er viktig for mange. Hva skjer når du blir fratatt alt, og det bare er troen som står igjen. Hva skjer når helse eller andre utfordringer hindrer deg i å leve det livet du er ment å leve for Jesus, når alt du kan er å stoppe opp, ta en pause, ta en time out. Hva skjer når kall og tjenester blir lagt i grus. Hva skjer når du ikke lenger kan gi, er det da noen som har noe å gi til deg? Hvem er du da? Hvem er Gud da?

Jeg kan ikke snakke for alle situasjoner og alle mennesker, men jeg kan snakke for meg. En ung kvinne i starten av arbeidslivet, et langt liv som skulle få brukes til å tjene Gud, til å være noe for andre mennesker, til å gjøre en forskjell. Et stort lerret med fargene klare, plutselig revet i stykker og forkastet. Det føltes ufattelig tøft. Når livet rammer hardt vil de fleste oppleve en sorg. Når livet rammer troens utfoldelse og fellesskap, så får man et enda større tap, en sorg som går på selve meningen med livet, et kall etterfulgt av tomhet.

Mange opplever store eller små troskriser i slike situasjoner. Å ikke lenger ville tro, å føle seg langt fra Gud, å være sint på Gud og forhandle med han, alt dette er normale reaksjoner. Det å ikke lenger føle seg bra nok, kristen nok, å føle at man ikke bidrar nok, at Gud ikke kan være fornøyd med en lenger, det er også like normalt, selv om det selvfølgelig ikke er sant. Gud trenger ikke våre gjerninger, vårt sterke bønneliv, våre møter og prekener og barmhjertige hender. Gud trenger bare vårt ja, vårt hjerte. Det mest skjelvende ja, det svakeste, lille hjerte, det er nok for Han. Vi er først og fremst Hans barn, deretter kommer tjenesten og fellesskapet. «Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» (Matt. 11, 28) Guds kjærlighet for sine barn er stor, og Han gir oss hvile så lenge vi trenger det, i livet, i arbeidet, i bønnelivet, i fellesskapet, i troen, i tjenesten.

Den tjenesten jeg stod i, den fremtiden jeg så for meg, kommer jeg sannsynligvis aldri til å kunne gå inn i igjen. Det er både en erkjennelse og en sorg, men det er også et startpunkt på å kunne se på tjeneste på en ny måte. Jeg så for meg et aktivt liv i menigheten, misjonsreiser, et liv i lovsang og Guds ord, et liv som ikke på noen måte kan kombineres med den helsa jeg lever med. Det var ikke Gud som tok det fra meg, men Han stod der klar til å gi meg noe nytt. En ny tjeneste, nye gaver, nye muligheter. «Se, nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede frem. Kan dere ikke se det?» (Jes. 43, 19) Noe så enkelt og kanskje trivielt som å skrive blogg har vist seg å bli en ny form for tjeneste, å være åpen om sykdom har vist seg å være til velsignelse for andre, å leve et annerledes liv har gitt meg et varmere og mer inkluderende hjerte. Å leve sakte har lært meg viktigheten av alle de små tingene, viktigheten av en klem, en hilsen på facebook, en oppmuntring, det å virkelig se hverandre som mennesker, det å dele et bilde av et bibelvers. Bittesmå ting som tidligere føltes som ingenting, nå føles de som min tjeneste, og det føles stort.

Mange må også trekke seg ut av det store menighetsfellesskapet av ulike grunner, og det er en utfordring i seg selv. Det å stille seg selv utenfor det gode fellesskapet er tungt, og spesielt når livet i seg selv er ekstra krevende. Mange tror at det er et reelt valg, at man trekker seg unna fordi man ikke lenger tror, fordi man ikke vil, fordi man ikke gidder, men for svært mange er det ikke et reelt valg. For min egen del er det en kombinasjon av mange faktorer som gjør meg sykere ved å holde fast på møtene som gjør at jeg ikke kan være en del av det fysiske fellesskapet. Høy lyd på musikken og støy når mange samles for å prate, lang sittetid i en stilling som gjør vondt, mye lys, mange synsinntrykk, et klassisk eksempel på faktorer som gjør ME-syke dårligere.

Det er ikke noe kjekt å stille seg utenfor det fellesskapet som man både elsker og trenger, men det hadde vært mye lettere om fellesskapet strekte ut en hånd til dem som ikke klarer. Mange har heldigvis det, gode armer som gir omsorg, ører som kan lytte, hjerter som elsker og føtter som kan gå hjem til dem som ikke kan gå ut til menigheten. Men mange etterlyser også dessverre dette. Man har ikke lenger noe å gi selv, og da mister man sin verdi, man blir glemt, man blir ikke funnet god nok. Eller man opplever en situasjon hvor de andre i fellesskapet ikke vet hvordan man skal takle at man ikke lenger er den man var. De kan gjerne tenke på deg eller be for deg, men det å forholde seg til deg i din nye situasjon blir for vanskelig. Uansett hva grunnen er til at menigheten og fellesskapet trekker seg unna istedet for å strekke seg ut med omsorg, så er det ikke sånn det skal være. Paulus taler om at vi alle er lemmer på samme legeme, og at om ett lem lider, så lider alle. (1. Kor. 12, 26) Et fellesskap skal ta vare på hverandre, og aller mest vi som også er i fellesskap med Jesus. Vi er familie, vi skal ikke skygge unna, tro dårlig om hverandre eller glemme hverandre bare fordi livet ble annerledes enn man forventet. Vi er ment å elske hverandre, også når den vi elsker ikke har noe å gi tilbake.

Jeg har virkelig fått erfare at Gud er en god Gud, en Gud som gir oss nye muligheter når vår Plan A ikke lenger fungerer. En Gud som gir hvile, som gir oss nye gaver og tjenester tilpasset det nye livet, som viser oss nye veier å gå på, der hvor de gamle er stengt. En tro uten kirke, en tro uten tjeneste, det er ikke det jeg ønsker eller er skapt til, men Guds godhet gjør at det er nok når det må være nok. Jeg har erfart å bli styrket i troen av å leve i denne situasjonen, at jeg har blitt fornyet, at jeg har fått et nytt kall. Så blir det som det står i sangen jeg startet med: Come, just as you are, to worship. Come, just as you are, before your God. Come. Jeg får komme, akkurat som jeg er. Det er nok.

Å mestre livet med sykdom

Jeg fortsetter å skrive om det å leve med ME og annen kronisk sykdom. Ikke fordi jeg ikke har annet å skrive om, men fordi det fortsatt er viktig, fordi vi fortsatt jobber hardt med kampanjen rundt Birgitte, fordi det ble stilt noen interessante spørsmål på en facebookgruppe for ME-syke i dag. Spørsmål jeg har lyst til å besvare og gi fokus.

«Kjære alle hverdagshelter inne her!
Hvordan holder dere ut dag etter dag, natt etter natt? Hvordan finner dere håp? Hvordan finner dere mot til å leve videre? Hvordan unngår dere å bli deprimerte og bare ha lyst til å gi opp alt? Hvordan klarer dere å ta vare på dere selv og på deres familie? Og finne en mening med livet? Hvordan?»

Det er en fortvilet kvinne som skriver. Sykdom kombinert med hverdagsutfordringer er rett og slett for mye å håndtere, og hun trenger råd fra andre i samme eller lignende situasjon. Hun har fått mange gode svar der inne, men jeg har lyst til å sammenfatte det jeg selv har erfart her inne. Dette er bare mine egne erfaringer, men jeg tror også de kan ha noe å si for andre.

Det handler rett og slett om det å mestre livet som kronisk, usynlig syk. Å reorientere seg, å finne en ny vei når den gamle ikke virker lenger. Livsmestring er en viktig del av oss alle på ulike måter, noe vi alle jobber med gjennom hele livet,  men for de av oss som har fått livet drastisk endret, må man ofte starte prosessen på nytt. Blanke ark, en helt ny situasjon, som en amatør på dypt farvann.

Da jeg ble syk måtte jeg på mange måter starte med helt blanke ark jeg også. Livet mitt var ikke gjenkjennelig, jeg kjente knapt igjen meg selv. Alt det som føltes viktig for meg var tatt ifra meg, og jeg var latt tilbake i et tomrom uten utsikter mot fremtiden. Sånn kan man ikke leve, ikke over lang tid, og jeg forstod fort at jeg måtte gå gjennom noen prosesser. Teologiutdannelsen jeg hadde i bunnen gav meg gode redskaper, jeg måtte bare skifte fokus. Fra å være den som hjalp andre, måtte jeg nå finne en måte å hjelpe meg selv på.

Det første jeg innså, var at jeg måtte gi meg selv rom for å sørge. En vanskelig sorg, i og med at ingen er døde, ingen har forlatt deg. Men når man blir kronisk syk, så mister man likevel mye. Man mister det livet man har hatt frem til sykdommen kom, man mister kanskje jobb, et sosialt liv, venner, muligheter, alle de planene man har lagt, en sikker fremtid. Det er viktig å anerkjenne denne sorgen, og gi seg selv lov til å sørge over alle de tingene man har mistet. Mestring er ikke bare glede og tapperhet, mestring er å våge å gå inn i det vonde og vanskelige også.

Den siste av sorgens faser er aksept, og det har kanskje vært den viktigste for meg. Å akseptere at livet ble annerledes enn jeg hadde planlagt, å akseptere at jeg må leve saktere, å akseptere at jeg har blitt et annet menneske enn det jeg var, at alt jeg hadde ikke lenger er mitt. Aksept hjelper meg å være mer fornøyd med det livet jeg lever nå, hjelper meg å ikke prøve å løpe fortere enn jeg kan, hjelper meg å finne fred i den situasjonen jeg lever i. Det er viktig å skille mellom aksept og det å gi opp. Et par måneder etter at jeg fikk min første diagnose, møtte jeg et menneske som stilte spørsmål ved hvorfor jeg ikke var på jobb. Jeg forklarte situasjonen, hvor uviss den var og hvor lite jeg foreløpig visste, men at jeg hadde det godt til tross for situasjonen. «Å ja, så du har gitt opp du altså!» Det som utad kan virke som at man har gitt opp eller ikke orker, er ofte i realiteten heller en viktig aksept av situasjonen slik den er i dag, og en aksept av at man ikke vet hva fremtiden vil bringe.

Fremtiden kan bringe mye, også mye godt. Og det håpet om en bedre fremtid, er det viktig å ta med seg. Forskning kan gi medisiner og behandling, sykdommen kan endre seg til det bedre, en roligere, mer stabil livssituasjon kan gi bedre forutsetninger for et mer stabilt sykdomsbilde. Fremtiden er full av håp, et håp jeg hver eneste dag lever i.

Å lære å kjenne sykdommen sin er også veldig viktig. Vite hva man kan forvente av sykdommen,vite hva som er normalt og ikke, vite hvordan sykdommen fungerer akkurat for deg. Det å kjenne sykdommen ut og inn hjelper i møte med et helsevesen som ikke alltid er like godt oppdatert, det kan hjelpe på å finne riktig behandlingsform, og ikke minst, det hjelper på den redselen man kan føle når man blir kastet ut i en ny situasjon, et nytt liv.

Det har også vært viktig for meg å lære å kjenne meg selv på nytt. Jeg er fortsatt meg, men jeg er likevel blitt til et helt annet menneske. Et menneske med erfaringer, med andre forutsetninger, med nye perspektiver. Sykdommen har kanskje tatt fra meg mye, men den har også gitt meg mye nytt. Det å leve annerledes har ført med seg nye interesser, ny lærdom, en ny grunntone i livet. Det å ha fått lov til å bli kjent med meg selv for andre gang, har brakt med seg både sorg og glede, men også store overraskelser. Jeg har funnet ting jeg ikke ante bodde i meg, ting som definerer meg så sterkt som menneske, som jeg ikke kunne vært foruten i dag.

Som kronisk syk lever man med større eller mindre begrensninger, noe som kan virke som et stort handicap i dagens samfunn. Fort, høyt og best, der har vi gjerne ikke mulighet til å henge med lenger. Der andre leter etter en motpol til generasjon perfekt og cupcake-mødrene, må vi som er syke enda mer fokusere på å senke forventningene. Ved å stille for høye forventninger til oss selv, er det lett både å gå på trynet og å skade helsa mer. Ved at andre stiller for høye forventninger til oss, kommer vi i en umulig limbo mellom dårlig samvittighet og pliktfølelse. Det å senke forventningene er heller ikke det samme som å gi opp, det er å gi oss selv en bedre sjanse.

Så langt handler det mest om å håndtere og lære, men i et liv med sykdom finnes det jo også mye glede. Store gleder, små gleder, uventede gleder. Glede er kanskje ikke alltid det letteste å se etter når man lever med kroniske smerter og vanskelige symptomer, men for min del har det vært viktig å leve i gleden. Finne ting å glede seg over hver eneste dag, lete etter velsignelser i det små og i det store. Og det er jo ikke sånn at man «finner på» velsignelser for å finne glede i situasjonen, kanskje er det heller slik at situasjonen gir oss en større finfølelse for å se de gode tingene som for mange er usynlige. Jeg lever et velsignet liv, et liv i stor glede. Det har ikke kommet av seg selv, det er en jobb, en holdningsendring, men det er uendelig viktig.

Dette er mine mestringspunkter, det som har gjort meg til meg de siste årene, det som har gitt meg trygghet og tilfredshet. Dette er mitt, men det finnes noen universelle ting for andre i lignende situasjoner også. For andre pasienter, for de aller sykeste, for pasienter som Birgitte, kan jeg ikke en gang forestille meg hva det er som holder dem i gang, hva det er som får dem gjennom dagene. Livsoppholdelseskraften er heldigvis uendelig større enn man aner, og man vet heldigvis ikke hva man må håndtere før man selv står der, mestringen må komme i den situasjonen man står i.

Sorg, aksept, håp. Fra det ene ytterpunktet til det andre, kan det virke som, men de er likevel to sider av samme sak, to deler av samme menneske. Vi trenger alle delene av livet, alle delene av følelsesregisteret, også når vi skal mestre en ny situasjon. Livet er fortsatt et liv, men det er annerledes og krever at vi lærer å kjenne det på nytt.

Kveldsbønn for familien

De to jentene våre deler soverom. Et rom fullt av leker, lyd og høy tøysefaktor på dagtid, men også et rom som skal gi ro i kroppen, søvn til små prinsesser, og samhold og kos. Jentene deler også leggetid, og det er en viktig stund både for store og små.

For oss voksne kan det noen ganger kjennes aller viktigst å bare styrte gjennom leggetida i turbofart, så vi endelig kan få litt fred og ro i hver vår sofa. Men for barna, og for familien, er leggetida et viktig rituale, noe som krever tilstedeværelse, rutiner, ro. Dagen har mange inntrykk for små og store, og barna trenger et sted å fordøye inntrykk og gjøre seg mentalt klar for å sove.

Godnattsanger, høytlesning, aftenbønner, kos og klem, det er ting som gir ro og trygghet, selv om det ikke alltid virker sånn på treåringen som står og hopper i senga og lurer på hvorfor hun ikke sovner… For oss som er venn med Jesus, så har det vært viktig å ta med han også i leggetida. Det finnes så mange fine, gode sanger, som ungene spør etter om og om igjen. Kjære Gud jeg har det godt. Fall til ro. Jeg folder mine hender små. Jeg har en engel som følger meg. Amazing grace. Glade jul. Dette er noen av sangene som går igjen hos oss. Ja, til og med «glade jul», stadig ønsket av en femåring som elsker både jul, Jesus og engler.

Og så ber vi. Både fordi det er fint å be sammen, men også for at ungene skal få et naturlig forhold til det. Det skal være lett å gå til Jesus med gleder og problemer. Lett allerede fra de er barn, så kanskje det ikke blir så vanskelig når de blir voksne.

Barn som ber er noe helt for seg selv. Så ærlig, så enkelt, så mange herlige digresjoner. Ved å høre på barn som ber, får man også lov til å bli ekstra godt kjent med det som er i hjertet deres. Som da femåringen ba om at den kortvokste mannen vi hadde gått forbi tidligere på dagen måtte ha det bra og ikke være lei seg, eller da treåringen kom med klar beskjed til mamma gjennom bønnen, da jeg tydeligvis avbrøt henne før hun var ferdig: «Og så ber jeg Jesus, om at mamma må vente på tur! Jeg er ikke ferdig å snakke med deg!» Herlig, frimodig, enkelt.

Men noen ganger er det ikke like lett for ungene å finne ordene heller, akkurat som det kan være hos oss voksne. Kanskje er de trøtte, kanskje er de litt flaue akkurat i dag, kanskje kommer de ikke på noe å be for, kanskje har de bare ikke lyst til å si noe eget. Og da er det fint å ha en felles bønn som vi kan si sammen. En bønn som er for og fra hele familien. Det finnes mange fine sånne, og vi har også brukt noen av dem. Men ungene ville ha en egen bønn, noe som vi hadde laget, noe som var akkurat vår familie sitt. Og etter en stund med tanker og formuleringer på oss voksne, så kom den plutselig en kveld.

Kjære Jesus, passe på

alle store, alle små.

Gjør oss frisk og glad og grei.

Vi er veldig glad i deg.

Så enkel denne også. Så enkelt som det skal være for barn. Ja, egentlig for oss voksne også, om vi bare legger av oss prestasjoner og press. Men den rommer det vi vil si, den gir oss en ekstra følelse av fellesskap, den gir et utgangspunkt til nye, spontane bønner.

Så kan vi gå inn i natta, og vite at vi har det trygt og godt. Vi er sammen, og vi er passa på, alle fire.

Vi må si snille ord

Ord har makt. Det vi sier har betydning, både for andre og for oss selv. Hvordan vi bruker ordene, sier noe om hvem vi er. Ordene vi sier om og til andre vil alltid følge dem. Ord kan forene og skille, helbrede og skade, løfte opp og trykke ned.

Det er så lett å snakke om andre. La andre være dagens samtaleemne, ukas sensasjon, gjengens sladderobjekt. Baktalelse. De ordene som bærer negative fortegn, de ordene vi bare sier til andre, ikke til dem det gjelder. Trekker dem ned i gjørma bak deres rygg. Vi har nok alle gjort det, vi har nok alle vært ofre for det.  Sanne historier vi skulle ønske ingen gravde i, historier som ble mer og mer usanne for hver gang de ble fortalt, fjæra som ble til en hel bondegård. Misunnelse og skadefryd som skaper løgner og ødelegger andre.

«Nei, Ludvig hadde slik angst for alle disse u’ene, som menneskene satte foran ordene. Hvor ofte hørte og leste man ikke om uvennskap, utroskap og ufred. Fikk man bare denne bokstaven vekk, ville resten av ordet bli til bare glede.» (Kjell Aukrust.) U’en blir et negativt fortegn i mange ord, på samme måte som ordene våre får negative fortegn når vi ikke snakker med godhet i hjertet. Gode ord. Snille ord. I Kongens nyttårstale i 2014 ble det fremhevet dette. I en barnehage hadde de laget egne grunnlovsparagrafer i forbindelse med grunnlovsjubileet, og den ene barneparagrafen gav gjenklang hos Kongen. «Vi må si snille ord.»

Vi må si snille ord. Om hverandre og til hverandre. I Romerne 12, 10 står det at vi skal kappes om å hedre hverandre. Snakke fint om hverandre. Snakke fint til hverandre. Ikke baksnakking, men framsnakking. Ord som tåler dagens lys, ord som tåler å bli møtt av mottageren, ord som ikke skader og gjør vondt. Jeg skulle ønske vi ble flinkere til å snakke fint om og til hverandre, flinkere til å faktisk rose andre når vi kjenner glede over det de har gjort eller den de er, for uten at noen sier det, viser det, kan man ikke vite at man er satt pris på. «Det er tanken som teller», kan vi kanskje si til oss selv, både om de fine ordene vi skulle sagt og de gode gjerningene vi skulle gjort. Frode Øverli snur det litt på hodet: «Husk at den som sier det er tanken som teller, kan verken telle eller tenke.» De andre er ikke tankelesere, så tanken teller egentlig bare for deg selv, for din egen samvittighet. Alt det positive jeg holder inne med, får ingen andre glede av.

Så veldig mange har delt historier om oppvekster og hverdager preget av vonde ord, vonde handlinger. Noen ganger bare helt nøytrale ord. Ingen åpenlys negativitet, bare fullstendig stillhet om alt det gode som fantes i en. De negative ordene, fraværet av positive ord, begge disse vil ligge og slite på et menneske i lang tid, for noen et helt liv. Men så kommer det, det ene positive ordet. Kanskje betyr det ikke noe i dag, kanskje skjer det ikke en endring med en gang, men en spire er sådd. En liten flik av godhet,sannhet, har nådd inn i hjertet. Mahatma Gandhi sa: «De vennlige ordene som sies i dag, kan bære frukt i morgen.» Vitnesbyrdene om de forløsende vennlige ordene er også utallige, menneske på menneske som har fått nytt håp, nytt liv på grunn av noen små, gode ord. Ordene våre har makt, også til å vende håpløshet til håp.

«Men det er jo så flaut å si det. Tenk om hun ikke tror på meg når jeg sier det. Tenk om han ler av meg. Det betyr jo ingenting for dem likevel.» Vi har så mange unnskyldninger for å ikke si det vi egentlig ønsker, kanskje litt av frykt for hvordan det blir mottatt, kanskje aller mest fordi vi rett og slett ikke er vant til det. Selv har jeg måttet øve meg på det. Øve meg frem til å forstå at mine gode ord betyr noe, at det jeg sier kan forandre noe, finne troen på ordene mine. Og jo mer jeg øver, jo lettere er det å våge, jo lettere er det å la ordene komme automatisk, som en del av det naturlige språket mitt.

Delt glede er dobbel glede, sies det. Delte gode ord gjør godt både for avsenderen og mottageren. Det gjør noe med oss å få lov til å velsigne andre også. Den som velsigner andre, blir selv velsignet. Godhet har en tendens til å komme tilbake til avsenderen. Gode ord avler nye gode ord, fred, fellesskap, samhold, vekst, glede. Jeg utfordrer mer enn gjerne både deg og meg til å bli enda flinkere til å finne de gode ordene, og til å si de til dem det gjelder. Det betyr noe! Kongen befaler: Vi må si snille ord!

Pusterom

Jeg løp. Alltid. Dagene hadde ikke nok timer, jeg hadde ikke nok hender. To uforutsigbare jobber som aldri gav meg fri. En relasjon som var knust til støv, og som lå og irriterte. Andre relasjoner som krevde mer og mer av meg. Vær her. Gjør det. Led oss. Følg oss. Aktiviteter som ble til forpliktelser. Et sterkt ønske om å redde verden, hele verden på en gang. Løp, løp, løp!

Det var ikke lenger nok av meg, og jeg skjønte at jeg måtte reorientere meg. Jeg tok valget om å snakke med en dame jeg kjente, en som jobbet som sjelesørger, en som var vant til å gå sammen med mennesker som hadde gått seg bort. Det var givende, oppklarende, utfordrende.

Det kanskje viktigste hun lærte meg var at jeg måtte ta tid til å ta vare på meg selv. Hun gav meg en oppgave: Gjør noe som er bare for deg selv minst en gang hver uke. Skjem deg selv bort. Du fortjener det!

De små, enkle tingene. De som gav et viktig avbrekk i hverdagen, de som gav  kortvarig, men intens glede. En avslappende time i badekaret. Å krype sammen i godstolen med et varmt pledd og en stor kopp kakao. Å gå på kino helt alene for å se favorittfilmen for tredje gang. De store tingene. De som kom etterhvert, de som skulle være med og restaurere meg, bygge videre på det livet jeg var ment å leve. Å koste bort støvet av det som ikke skulle være mer. Å sette grenser for min egen tid. Å si nei når det trengtes. Å lære å elske meg selv, helt på ordentlig.

Det er viktig å ta vare på seg selv. Mange er redde for det. Redde, fordi de ikke fortjener det. Redde, fordi de ikke vil være en del av den egoistiske kulturen. Redde, fordi de ikke vet hvordan.

Men det er ikke egoistisk å ta vare på seg selv. Det er sunt. Det står allerede i Bibelen. «Elsk din neste som deg selv.» Som deg selv. Du skal elske deg selv og ta vare på deg selv, og så skal du elske din neste. Det er ingen motsetning i det, de utfyller hverandre. Kjærlighet og omsorg er en sirkel. Det er vanskelig å gi noe man selv ikke har eller opplever.

Det er en grunn til at man under sikkerhetsinstruksjonene på fly alltid blir bedt om å ta på sin egen maske først, før man hjelper andre. Kan du ikke puste selv, så kan du heller ikke hjelpe andre med å få puste. Du trenger pusterom, du trenger liv, du trenger kjærlighet. Du, og vi, trenger deg.

Ta tid til deg selv. Finn ut hvem du er og hva du vil. Elsk deg selv som den du er, og ikke bare som den du skulle blitt. Pust ut. Pust inn. Repeat. Du er viktig. Du er elsket som den du er, og ikke bare for det du gjør.

Jeg er ikke lykkelig!

Jeg er ikke lykkelig!

What??! Hva var det du sa? Er du ikke lykkelig? Hva har skjedd? Er du lei deg? Sint? Frustrert? Deprimert? Ulykkelig? Skal jeg være bekymret for deg nå?

Tja. Du hørte riktig, men du tok feil. Jeg ER ikke lykkelig, men det betyr jo ikke at jeg ikke har det bra! Ja, for jeg har det bra. Mer enn bra til tider, til og med. Men lykke? Det er noe med det ordet som jeg har fått vanskelig for å identifisere meg med.

Jeg vet ikke hva som har skjedd med lykke-begrepet. Om det er sosiale medier, om det er verdiene man søker etter i dagens samfunn, om det er noe vi har mistet på veien. Men lykke har på mange måter blitt et begrep som krever så mye, men som inkluderer så lite. Et stort, ekskluderende ord som kan gi oss prestasjonsangst og en følelse av mislykkethet når vi ikke er der hele tiden. Facebook-vegger dekket av illusjoner av lykke gjør oss kanskje heller mindre lykkelige. Presset etter et lykkelig liv etterlater oss med stress, dårlig samvittighet og andre vonde følelser.

Javisst har jeg opplevd glimt av lykke. Mange av dem også. Den følelsen da jeg fikk holde døtrene mine for første gang, det kan knapt beskrives som annet enn ren lykke. En følelse så stor og overveldende at man tror man aldri skal lande igjen. Lykken kommer, i kortere og lengre glimt, i forventning og minner. Men jeg tror ikke jaget etter lykken er nok alene. Livet er mer enn bare de lykkelige øyeblikkene. Livet er godt og vondt, hverdag og fest, sorg og glede, lykke og fravær av lykke.

Gjør sykdommen min meg lykkelig? Er jeg lykkelig når jeg støvsuger? Får jeg en følelse av lykke når noen dør? (Forhåpentligvis ikke!) Er det lykke jeg kjenner på når treåringen trasser, middagen blir brent og klesvasken hoper seg opp? Gjør det meg lykkelig å oppleve motgang, å se at mennesker rundt meg har det vondt, å bli såret av noen jeg setter høyt? Nei, nei og atter nei. Men slik er livet. Livet bærer med seg alle aspekter, alle følelser, alle små og store hendelser. Positivt, negativt og ren hverdag så sammenblandet at man ikke kan skille dem fra hverandre, man må bare leve dem. Sykdom gjør meg ikke lykkelig, men jeg kan finne mestring i den. Et dødsfall har selvfølgelig ingen lykke i seg, men man kan få kjenne på glede over historiene om det mennesket. Motgang og sår gir ingen lykke, men jeg kan få lov til å vokse og heles med de erfaringene jeg har fått.

Lykken baserer seg på en flyktig følelse, mens det å leve i glede og velsignelse er en bestemmelse. En bestemmelse av hva man fokuserer på, hvordan man ønsker å leve. En bestemmelse av at alt dette andre, det negative, problematiske, ikke rokker ved den man er, det livet man lever. En bestemmelse av å leve ekte, at alt får være med, å vite at man kan stå også i stormen. En visshet av at den iboende gleden gjør øyeblikkene av lykke bedre og det vonde lettere.

Jeg har tatt en bestemmelse. Jeg vil ikke leve livet i et evig jag etter lykken. Jeg vil omfavne livet i sin helhet, det gode, det vonde, det utrolige, det ubærelige. Møte hver eneste dag i glede, kjenne på velsignelsene, vite at jeg blir båret gjennom når det er for tungt å gå.

Jan-Magnus Bruheim sier noe om å jage etter livet (lykken) i diktet «Den annsame»:

Han har ikkje stund til å stogge
og ikkje tid til å sjå.
Menneske som han møter
dei ansar han aldri på.

Mangt har han å rekkje over.
Det gjeld um å fara fort.
Mykje var det å gjera.
Det auka dess meir han fekk gjort.

Så lid det til endes med dagen.
Han står der, studd over stav
og spør: Kva har livet gjeve
og kvar har det vorte av?

Slik jaga han gjennom livet
utan å få det fatt.
Ei glede sprang etter på vegen
men nådde han aldri att.

Jeg vil ikke løpe foran, og jage etter en uviss lykke. Jeg vil leve nå, og la gleden være hos meg.

Jeg er ikke lykkelig, men jeg opplever øyeblikk av lykke. Jeg er ikke lykkelig, men jeg lever et liv i glede. Jeg er ikke lykkelig, men jeg er overmåte velsignet. Jeg tror sannelig det er bedre.