Se deg for

Det har gått over en måned siden sist jeg skrev her inne. Jeg er her fortsatt, selv om jeg ikke har skrevet. Jeg har ikke mistet ordene, tankene, fokuset, jeg har bare fått så mye annet. Uker fulle av julestemning, familietid og barneglede, spontane og planlagte møter med fantastiske mennesker, og ja, runde på runde med sykdom i huset. Forkjølelse, allergisk reaksjon, ny forkjølelse, influensa og en omgangssyke som aldri, aldri tok slutt. Ordene har jobbet inni meg, men først nå kan jeg få tid og krefter til å få skrevet dem ned.

Mens alt dette har skjedd, så har vi også fått et nytt år. 2017. Et nytt år er nettopp åpnet, og ligger foran oss med uante muligheter. Et gammelt er åpnet og lukket, en historie vi alltid skal bære med oss. Det er noe med årsskiftet som får oss til å sette et skille. Det gamle og det nye. Det som er forbi og det som skal komme. Noen kaller det nyttårsforsetter, andre snakker om å føre regnskap over livet. For min del handler det om å se meg for.

Vi driver med trafikktrening av våre to små. Hun som snart er seks år, og som om bare noen få måneder skal ut på skolevei, hun ser seg nøye fra side til side før hun forsiktig, men målbevisst går over veien. Hun som snart er fire år, hun er derimot en vandrende katastrofe. Ikke ser hun seg for, ikke vet hun at hun stopper midt på veien for å synge en sang, ikke enser hun trafikken som suser forbi. Det er viktig lærdom vi driver med, vi som skal gjøre dem klare både for trafikken og for hele livet.

Å lære å se seg for er viktig også i livet generelt. Det å se bakover. På tiden som ligger bak oss, erfaringene man har fått med seg, de gode og de vonde historiene som er blitt en del av oss. Se oss tilbake på den veien vi har gått, de fjellene vi har besteget, bagasjen vi har lagt fra oss på veien, det mennesket vi har blitt i løpet av reisen. Fortiden er en del av oss, og vi kan aldri løpe fra den. Den følger med, men vi kan velge hva vi vil gjøre med den. Dvele ved den, grave oss ned i den, eller analysere den, lære av den og ta med oss det beste fra den. Jeg er takknemlig for det som ligger bak meg. Mye av det fordi det har gitt meg glede og velsignelse, mye har gitt meg lærdom og vist meg hvem jeg er, noe er jeg glad for å ha kommet gjennom og nettopp lagt det fra meg og bak meg.

Men vi kan ikke bare se oss tilbake, verken i trafikken eller i livet. Livet skjer foran oss, og vi må holde blikket festet fremover. Uansett om det som ligger bak oss er stygt eller fint, uansett om fortiden er en billedvev det er verdt å studere, glede og undre seg over, så er det i dag og i dagene fremover livet skjer. Det er nå jeg lever. Det er foran meg veien går. Jeg kan se deler av veien fra hvor jeg står i dag. Ikke alle detaljer, ikke det som ligger bak svingen der borte, men jeg ser nok til å glede meg. Jeg kjenner meg selv nok til å vite at jeg har en spennende vei å gå, at jeg kommer til å glede meg over den, at jeg har styrke til fallene når veien blir kronglete og bratt.

På livets vei ser jeg meg også til siden. Hvem er det som går på veien sammen med meg? Hvem har kommet nærmere, og hvem har jeg mistet eller gått fra? For sannheten er at ikke alle relasjoner varer livet ut. Noen kommer til, mens noen mister eller går jeg fra. Noen relasjoner har umerkelig stoppet opp fordi den andre strever og har tungt å bære, en tung vei å gå. Kanskje er det da jeg som skal ta de skrittene bakover for å støtte den andre fremover, slik andre har gjort det med meg når det har trengtes. Jeg er heldig som kan se meg rundt, og se mennesker i min umiddelbare nærhet.

Det er ikke så ofte jeg går med blikket vendt oppover i trafikken, men i livet er det annerledes. Jeg har en himmel over livet, en der oppe som vet hvem jeg er og som vandrer sammen med meg. Ikke alle har den samme troen, men for meg er det naturlig å vende blikket oppover til Han som har skapt meg, Han som har lagt livet klart foran meg. Ved å vende blikket mot Han, er det lettere å finne den veien jeg skal gå fremover, lettere å se det som er viktig, lettere å være det mennesket jeg er ment å være. Han er min veiviser, mitt kompass. Han er min Far, min nærmeste, den som elsker meg høyest og vil meg best. Han er veien.

I fjor startet jeg året med fokus på velsignelse. Det å bli velsignet og det å få være til velsignelse. Og nettopp derfor startet jeg denne bloggen også, for å være til velsignelse. Det håper jeg å ha vært, og jeg vet at det har vært til velsignelse for meg. Jeg har lært og fått så utrolig mye, jeg har våget og jeg har vunnet.

I år starter jeg med å se meg for. Ikke fordi jeg er ferdig med å fokusere på velsignelse, men nettopp fordi jeg i løpet av dette året har lært mye om hvor viktig det er, hvor godt det gjør, hvor mange veier som åpnes, hvor mange mennesker som berøres. Å se seg for er også en del av det å være velsignet og det å være til velsignelse. Gjennom å virkelig se er det lettere å se de små og store velsignelsene som har kommet i min vei. Gjennom å se meg for, er det lettere å se hvordan jeg selv kan være til velsignelse. Så det er mitt ønske for året som ligger foran. At vi alle skal se, nok til å kjenne velsignelsen, nok til å få være til velsignelse. At vi alle skal kjenne den veien vi går på, at ingen av oss skal kjenne på at vi går den alene. Se. Gå. Velsign og bli velsignet.

Ventesang, fjerde søndag.

Det tennes et lys i rommet,

en flamme så strålende klar.

Det jager bort mørket, så vi kan se

hverandre og Han som skal komme.

 

Det tennes to lys her hjemme,

to lyspunkt med flerdobbel kraft

av tro, håp og kjærlighet, viser de vei

for dem som har mistet sin stemme.

 

Det tennes tre lys i vårt lille land,

tre lys som forteller oss hvem

vi er, hvem vi hører til, hvem som har gitt

oss livet, all ære til Han!

 

Det stråler av lys over hele vår jord,

de lyser for liten og stor.

De viser oss Himmelens kjærlighet som

kom til oss med Jesus, vår bror.

Ventesang, tredje søndag.

Det tennes et lys i rommet,

en flamme så strålende klar.

Det jager bort mørket, så vi kan se

hverandre og Han som skal komme.

 

Det tennes to lys her hjemme,

to lyspunkt med flerdobbel kraft

av tro, håp og kjærlighet, viser de vei

for dem som har mistet sin stemme.

 

Det tennes tre lys i vårt lille land,

tre lys som forteller oss hvem

vi er, hvem vi hører til, hvem som har gitt

oss livet, all ære til Han!

Den magiske måneden

Vi har kommet et stykke ut i desember. Julemåneden. Det som for meg, og mange med meg, er den magiske måneden. Dager hvor barnelatter og tindrende øyne åpenbares ikke bare hos barna, men også hos en del av oss voksne. Dager fulle av forventninger og mer eller mindre tålmodig venting. Dager hvor barna kommer hjem med klærne fulle av lim og håret som en glitrende krone, hemmelighetsfulle, fnisende over de egenproduserte julegavene som ligger i skuffen i barnehagen. Kvelder hvor hele familien kroer seg godt sammen i sofaen for å se på Snøfall, alle like spente på hva som skal skje, alle like utålmodige hver gang en ny episode tar slutt. Netter hvor ungene knapt får sove, fordi det er så mye spennende og magisk som skjer. Adventskalender, kirkebesøk, julekonsert, luciafest, besøk av julealven. Hver ting en stor glede, og hver ting et nytt skritt videre mot den store dagen. Skapet med alle gavene som ingen har lov til å åpne, står der som en låst borgdør med alskens spennende hemmeligheter bak. På gløtt av og til, men lukkes snart igjen. Huset som lyses opp av julepynt og juletre og julelys, lukter pepperkaker og sirupssnipper. Fulle bokser som allerede har blitt åpnet både en og fem ganger.

Og så, det mest magiske av alt, det lille barnet i krybben. Det nyfødte, blodige, gråtende guttebarnet, født i ytterste fattigdom i en lurvete stall, den største som ble den minste, spedbarnet som var konge, frelser, Guds sønn og vår venn. Han som kom til oss for at vi skulle få komme til Ham. Selve grunnen til at vi feirer jul. Han som vi ikke finner i jaget etter julegaver eller maset om de sju slagene og grønnsåpelukt i alle husets kroker. Han som vi finner i roen, i tindrende barneøyne, i julefortellingen, i fellesskapet, i gavmildheten og gjestfriheten, i treåringen som synger med hjertet: «Gladige jul, heldige jul! Engler daler i mitt skjul. Hit de flyver med paraply grønt, hvor de ser hva for Gud er skjønt. Landlig iblant oss de går, landlig iblant oss de går.»

Med ønske om at alle har og får en riktig magisk desember!

En kirke med utstrakte armer

Endelig kommer den. Den siste delen i bloggserien om kronisk sykdom og trosliv. Jeg har fortalt fra min historie, delt erfaringer om trosliv, tjeneste og fellesskap, alt dette fra eget perspektiv. På den andre siden av bordet sitter også en annen part. Menigheten, det fellesskapet jeg har snakket om. Hvordan kan menigheten være med og gjøre en positiv forskjell hos dem som faller utenfor. Hvordan kan fellesskapet komme oss i møte. Hvordan skal man unngå å være til skade selv om man har opptrådt i beste mening. Hvordan skal man som fellesskap dekke over det hullet som din manglende tjeneste skaper. Hvordan skal du og menigheten fortsatt være et likeverdig fellesskap. Hva slags forkynnelse trengs i menigheten i forhold til dette temaet. Jeg har spørsmålene, mange av dem. Jeg har ikke alle svarene, men jeg har noen erfaringer og tanker.

Det første og det aller viktigste er dette: Å opptre med kjærlighet og respekt. Sannsynligheten er stor for at den syke allerede har opplevd talløse overtramp fra både mennesker og systemer. Mennesker som ikke har trodd dem, mennesker som har sett ned på dem, mennesker som har laget sine egne, feilaktige sannheter om dem. Systemer hvor de er ingen, verdiløse, navnløse, knapt et tall i mengden. Systemer hvor deres eneste verdi ligger i evnen til å tjene samfunnet, evnen til å tjene sine egne penger. Alt dette former oss, og det siste vi trenger er å bli møtt på samme måte av vårt fellesskap, våre brødre og søstre, Guds tjenere på jorden.  Vi er fortsatt de samme menneskene som før, sykdommen har ikke forandret den vi er eller den verdien vi har. Ikke for Gud, og heller ikke for mennesker. Om du elsket oss før vi ble syke, så kan du elske oss nå også. Du trenger ikke å elske sykdommen, men vi er mer enn bare den. Om du respekterte oss før vi ble syke, så kan du respektere oss med sykdommen også. Sykdommen har kanskje fratatt oss våre krefter, våre oppgaver, vårt engasjement, men det har ikke fratatt oss vår tro, vår integritet, våre tanker, vårt mot. Se ikke ned på oss for alt det vi ikke lenger klarer, se oss inn i øynene og se at vi fortsatt er der.

Undervisning og forkynnelse er med på sette sterkt preg på en menighet og et fellesskap. Det vi lærer, det tror vi og lever vi, innenfor visse rammer selvfølgelig. Jeg tror det er viktig å sette fokuset på undervisning om at vi først og fremst er Hans barn, og ikke Hans tjenere. Den undervisningen finnes, troen på Gud som vår Far står ofte sterkt, men fokuset på tjeneste og kall kan ofte rope så mye høyere at forholdet mellom Far og barn blir skjøvet bort. Jeg tror det er sunt at disse to forkynnes sammen også. Det at vi er gitt status som Hans barn betyr at vi ønsker å tjene, slik et barn ønsker å hjelpe sine jordiske foreldre. Såfremt man kan. Samtidig, det å være i tjeneste uten å ha en klar bevissthet om at vi først og fremt er Guds barn, kan fort bli usunt og tungt. Også for de som er friske, men spesielt når kroppen svikter tjenesten. Jeg liker historien om Marta og Maria. Marta som tjener, Maria som har valgt den gode del, vi som skal ta til oss en god kombinasjon av disse to. Som syk kan man ikke velge, men vi er fortsatt gitt den gode del. Den gode del er ikke for god for oss, selv om vi ikke kan delta i tjenesten.

Det er en veldig fin balansegang mellom oppmuntring og press. I menighetssammenheng synes jeg mange er veldig flinke til å oppmuntre hverandre, både i trosliv og tjeneste. Stå på! Dette klarer du! Jeg står sammen med deg! Det synes jeg er kjempeflott, og jeg har sett gang på gang hvordan mennesker vokser både i tro og i tjeneste av at noen har sett deg og trodd på deg. Jeg har selv også vært en av dem som fikk vokse frem fordi noen så hvem jeg var og hvem jeg var på vei til å bli. Det som er viktig med all slik oppmuntring, er at det skjer i takt med det mennesket som skal vokse. Man setter ikke en nyfrelst på talestolen og ber om en prekenserie om Jesu liv og lære, man starter i det helt små og utvikler seg derfra. Oppmuntring er også fint for dem som faller utenfor, for oss som er syke, men det er viktig å vite at balansegangen kan rokkes ganske kraftig. Hele livet vårt er rystet, og vi virker kanskje ikke lenger på samme måte som før. Kanskje må vi oppmuntres til å ikke være i tjeneste. Kanskje må vi oppmuntres til å hvile. Kanskje må vi oppmuntres til å ta imot. Dette ser jeg ofte blir vanskelig for dem som står der sammen med oss og skal oppmuntre oss frem mot større ting. Det å oppmuntre til «mindre ting» blir for mange en så uforståelig tanke at man istedet ender opp med å presse oss oppover istedet. Et usunt press som skader, selv om det er godt ment, selv om det er gjort i god tro. Nå skal man heller ikke kaste bort alle forventninger til den som faller utenfor, man skal ikke legge bort all oppmuntring. Ved å stoppe oppmuntringen fordi man ikke ser de resultatene man ønsker, så sier man indirekte at vedkommende er mindre verdt. Ved å ikke stå sammen med et menneske som trenger hvile, så sier man indirekte at vedkommende er uønsket, mislykket, ikke elsket. Det går at å se et menneske og dets evner, dets potensiale, uten å kreve det. Jeg ser deg, jeg ser hvor du kan nå, men akkurat nå skal du hvile og jeg passe på deg.

Et annet aspekt ved tjeneste og oppmuntring er alle dem som står i tjeneste av et eller annet slag når livet rammer. Hvem har da ansvar for at tjenesten blir opprettholdt, med eller uten den som ble syk? Altfor ofte ser jeg at det ansvaret legges på den syke, den som satt med tjenesten i utgangspunktet. Enten må han finne en erstatter, fortsette å fungere i tjenesten selv om man ikke fungerer i det hele tatt, eller så må tjenesten legges ned frem til det skjer en endring. Det å legge ansvaret på den som er syk, den som faller utenfor, tror jeg på mange måter ikke tjener verken den syke eller menigheten. Den syke vil føle skyld og press, kanskje gjøre mer enn det som er tilrådelig for å opprettholde tjenesten, mens menigheten vil sitte med en svært usikker tjenestepost. Jeg tror det er viktig at alle menigheter, både store og små, iallefall har tenkt gjennom hva som skjer når et menneske ikke lenger makter sin tjeneste. Er det noen som kan trå til, finnes det andre løsninger, kan flere tjenester slås sammen? Kanskje blir ikke løsningen optimal alltid, men å legge ansvaret over på den som ikke lenger klarer å stå i tjeneste er heller ikke optimalt.  Ingen mennesker, ikke en gang pastoren, skal være uerstattelige i tjenesten. Om tjenesten er viktig, så er vi alltid viktigere som mennesker, som Guds barn.

Når noen blir syke eller opplever problemer, er det naturlig at de blir bedt for. Både i de personlige bønnene til dem som er rundt, men også i form av direkte forbønn. Det er en viktig del av troen vår, både at vi skal få lov til å komme til Gud med alt som opptar oss og smerter oss, og at vi har en Gud som har kraft til å helbrede. Det er også godt for den som er kronisk syk å vite og oppleve å bli bedt for både her og nå og over lang tid, fordi det er et tegn på at man er sett, at man er ønsket det beste, at man ikke er glemt, verken av Gud eller mennesker. Noen fallgruver er det også når det gjelder bønn og syke, og jeg har lyst til å sette fokus på tre ting. For det første: Vær ekstremt forsiktig med å åndeliggjøre sykdommen. Sykdom er oftest nettopp bare det, sykdom. Virus, bakterier, skader, ulike former for fysiske angrep på kroppen. Ikke angrep fra djevelen, ikke et tegn på liten tro, ikke et tegn på personlig synd, ikke en åndelig kamp man skal seire over. Til syvende og sist kan man kanskje si at en verden uten onde makter ikke vil inneholde sykdom, men det må ikke overføres til å gjelde hver enkelts sykdom, til å bli den sykes personlige feil og ansvar. For det andre: Ikke tving forbønn på noen. Jo visst er det godt å ha muligheten til å bli bedt for, jo visst er det kraft i bønn, men det må være et tilbud, ikke en tvangshandling. Hva du gjør hjemme i ditt eget personlige bønneliv, bestemmer du selvfølgelig selv, men det å kreve forbønn for et menneske gang etter gang kan fort bli en belastning. Det er ikke alltid man blir bønnhørt, det er ikke alltid man blir frisk, og stadige påminnelser om at nå MÅ du bli bedt for, oppleves ofte som en bekreftelse på at du ikke tror riktig, ikke ber riktig, ikke er verdig. Det blir også en stadig påminnelse om sykdommen, et usunt fokus som fort kan ta overhånd. En viktig del av å leve med kronisk sykdom er å lære å akseptere den og leve med den, og balansegangen mellom håp og virkelighet må være tilstede. Det tredje jeg vil sette fokus på er dette: Et menneske med kronisk sykdom som søker forbønn, søker ikke alltid forbønn for den kroniske sykdommen. Sykdommen er ikke det eneste vi er, det skjer andre ting i livene våre også, alt henger ikke sammen med sykdommen. En vanskelig situasjon, en relasjon som trenger å helbredes, en annen sykdom som har kommet på, en krise i familien, et brudd, behov for en bedre økonomi. Alt dette, alle andre ting som skjer med oss, er ting som fortjener sitt eget fokus i en forbønnssituasjon, uten at bønnen for den kroniske sykdommen overskygger det. For et menneske som har akseptert sin helsesituasjon, kan det være viktigere å be for en bedre relasjon med en venn enn å be om å bli frisk.

Til sist: Når den syke ikke lenger klarer å stå i tjeneste, å komme til kirke, å være en del av fellesskapet, så må menigheten bruke SIN kropp. GÅ til den som er syk, der de er. Gå på besøk, vær en venn. SE den syke, våre begrensninger, vår sorg, vårt håp, våre drømmer. HØR vår historie, våre erfaringer, våre behov. Rekk ut HENDENE for å gi omsorg, for å gi praktisk bistand, for å holde oss når det er for vondt. Praktisk hjelp er veldig undervurdert, et praktisk tegn på den kjærligheten vi som fellesskap føler for hverandre. Fortsett å SNAKK med oss, vi er fortsatt her. Del ditt liv, din tro, fellesskapet med oss, på en sånn måte at vi fortsatt føler at vi deltar, at vi er den del av det. Vi er fortsatt interessert selv om vi har fysiske begrensninger. Bruk HJERTET til å se oss gjennom Guds øyne, til å elske oss slik som du elsket oss før, til å være vår søster og bror med alt det betyr. Vi trenger deg, men du trenger også oss. Ikke fordi vi skal prestere noe, ikke for å få oss inn i tjeneste eller få oss friske, men fordi vi er mennesker som er glade i hverandre, søsken som ønsker det beste for hverandre. I en familie er ikke alle alltid på samme sted, men alle er alltid like viktige, alle er like elsket. Elsk oss, for vi elsker menigheten, vi elsker fellesskapet, vi elsker Jesus!

Ventesang, andre søndag.

Det tennes et lys i rommet,

en flamme så strålende klar.

Det jager bort mørket, så vi kan se

hverandre og Han som skal komme.

 

Det tennes to lys her hjemme,

to lyspunkt med flerdobbel kraft

av tro, håp og kjærlighet, viser de vei

for dem som har mistet sin stemme.

 

 

God andre søndag i advent!

Om å gi takk

Jeg skulle egentlig skrevet på siste del av serien om tro når helsen svikter, men dagen i dag kan jeg ikke gå forbi uten å si noe. I dag er det thanksgiving. Dagen for å gi takk. Dagen som nesten er like viktig som julen i den amerikanske kulturen, men som ikke har fått noen stor gjenklang her i landet ennå. Mens andre ivrer etter å få mest mulig ut av halloween og black Friday, så synes jeg heller dagen i dag fortjener litt mer oppmerksomhet.

Det er fint å si takk. Vi burde egentlig lære oss å si det mye mer. Det er godt både for oss og for dem som mottar takken. Det velsigner og skaper et bånd mellom oss. Enda finere er det å kunne leve med takknemlighet i hjertet. Takknemlig for det livet man lever, de menneskene man omgås, de velsignelsene man blir gitt. Takknemlig for det som holder oss oppe når tøffe situasjoner trekker oss ned. Takknemlig for selve livet. «Det utakknemlige hjerte oppdager ingen barmhjertighet, men det takknemlig hjerte vil finne, i hver time, noen himmelske velsignelser.» (Henry Ward Beecher) Et takknemlig hjerte sprer glede og godhet, både til en selv og til dem som er rundt.

Jeg har mye å være takknemlig for, uendelig mye, og jeg prøver så godt jeg kan å leve et liv i takknemlighet. Jeg merker at det gjør meg godt, det gjør meg gladere, det gjør meg sterkere, det gjør meg til et bedre menneske for andre. Livet mitt er ikke perfekt, langt ifra. Det er jo også noe av det jeg brenner for, å være ærlig om livet på alle måter, og helt ærlig kan jeg si at jeg har møtt mer motstand i livet enn jeg kunne taklet alene, uten mennesker rundt meg, uten Gud, uten tilliten til at det uperfekte er nok, uten en konstant kime av takknemlighet i hjertet. Livet mitt er ikke perfekt, men jeg velger å leve hele livet fylt av takknemlighet. Jeg kan ikke takke for alt i livet, men jeg har alltid noe å takke for.

I dag er jeg takknemlig for at denne dagen er bedre enn gårsdagen. Jeg er takknemlig for at jeg har klart å vaske badet. Jeg er takknemlig for at Facebook finnes, så jeg enkelt kan ha kontakt med gode venner. Jeg er takknemlig for at mannen min står på og jobber ekstra når jeg selv ikke kan. Jeg er takknemlig for at vi har varme, lys og mat i huset, når det er surt og guffent ute. Jeg er takknemlig for at jentene elsker å høre meg lese, sånn at vi kunne kose oss med gamle, herlige historier om Emil i Lønneberget i dag. Jeg er takknemlig for denne bloggen, og for at nettopp du leser. Jeg er takknemlig for at biblioteket sørger for at jeg har lesestoff i mengder. Jeg er takknemlig for at jeg har fått være med og lære jentene våre om takknemlighet, og at de nå kan være til inspirasjon for andre. Jeg er takknemlig for at jeg har så utrolig mange gode mennesker rundt meg. Jeg er også takknemlig for at jeg har klart å gå bort fra mennesker som ikke var bra for meg, det er også viktig. Jeg er takknemlig for at jeg er elsket, og for at jeg selv har evnen til å elske. Jeg er takknemlig for alt det som finnes inni meg, det som stråler ut eller som bare venter på den rette tid. Jeg er takknemlig for at jeg er meg. Jeg er takknemlig for at jeg har et evig håp. Jeg er takknemlig for min styrke. Og ja, jeg er sannelig takknemlig for sjokolade også, man må ikke glemme de små tingene.

Jeg har mye å være takknemlig for, og jeg har mye å takke andre for. Mitt lille håp er at jeg stadig skal klare å leve sterkere i takknemligheten, at jeg stadig skal bli flinkere til å gi den takken som jeg kjenner i hjertet. Mitt store håp er at vi alle skal få kjenne stadig mer på å leve et liv i takknemlighet, at det skal bli til velsignelse både for oss selv og for dem rundt oss. Jeg synes denne fine salmen under her oppsummerer det så godt. Alt vi har å takke for, det små og det store. Han som skal takkes for selve livet. Takknemlighet over at vi er skapt med evnen til å leve i takknemlighet. Vær velsignet og vær til velsignelse!

Takk Gud, for vakre morgenstunder,
Takk Gud, for hver en dag du gir.
Takk Gud, for det store under:
Du fra synd meg frir.

Takk Gud, for alle gode venner,
Takk Gud, for hjem og folk og land.
Takk Gud, for hjelp når hat jeg kjenner,
Så jeg tilgi kan.

Takk Gud, for arbeid og for yrke.
Takk Gud, for gleder på min vei.
Takk Gud, for hvile og for styrke,
Alt er gitt av deg!

Takk Gud for sorg og motgangstider,
Takk Gud, for hvert et trøstens ord.
Takk Gud, for hjelpen når jeg strider,
Troens strid på jord.

Takk Gud, for ord og sakramenter,
Takk Gud, for tro og kjærlighet.
Takk Gud, for gleden din som venter
Oss i evighet.

Takk Gud, for skriftens klare lære,
Takk Gud, at den for meg ble sann.
Takk Gud, jeg vil deg takk frembære
At jeg takke kan.

Om å stå utenfor fellesskapet

Denne uka har jeg og jentene tatt ferie. Når man bor noen timer unna familien, så er det godt å ta et avbrekk i hverdagen av og til, og bare nyte tid sammen med storfamilien. Og samtidig som vi koser oss hjemme hos jentenes besteforeldre, så har jeg kommet til del fire i serien om hvordan tro og trosliv endres når man lever med kronisk sykdom, den delen som handler om nettopp fellesskap.

Vi er skapt til fellesskap. Helt fra begynnelsen av var vi ment å skulle være sammen. Gud skapte kvinnen fordi det ikke var godt for mannen å være alene, Gud ønsket selv fellesskap med oss. Fellesskapet har til alle tider vært et grunnleggende behov hos mennesket, og en grunnleggende byggestein i kristent arbeid. Et fellesskap hvor man samles om Guds ord, deler liv og erfaringer, tar imot hverandre med omsorg og kjærlighet, stiller seg åpne for å stadig innlemme nye i fellesskapet. Et fellesskap som er en trygg havn, en menighetsfamilie hvor man ønsker alt det beste for hverandre, et sted hvor man får komme som man er, hvor alle er like viktige, et sted hvor alle har noe å gi og alle har noe å få. I et land og en verden hvor ensomhet har blitt en folkesykdom, så er fellesskapets viktighet stadig voksende, og det kristne fellesskapet en helt nødvendig og trygg møteplass.

Jeg har hatt stor glede av menighetsfellesskapet. I ulike byer og i ulike sammenhenger har disse fellesskapene, disse menighetsfamiliene, hatt stor betydning for meg, for mitt trosliv, for min tjeneste, for mitt bilde av meg selv, for mitt sosiale liv. Ingen av disse fellesskapene har vært perfekte, slik ingen familier eller mennesker heller er perfekte, men de har vært til glede og velsignelse, til oppmuntring og veiledning. Et møtepunkt, et sted for det store og det lille, et sted for latter og alvor, bekreftelse og veivisere. Et sted hvor jeg fikk være noen for andre, hvor jeg var inkludert, hvor jeg ble lyttet til og selv fikk lytte, mennesker jeg alltid kunne stole på, hvor vi alltid var der for hverandre.

Men så skjedde det noe. Jeg ble syk. Fellesskapet var der ute, og jeg var stengt inne i min egen leilighet, knapt i stand til å komme meg ned trappa på vei til utgangsdøra. Fellesskapet fantes der fortsatt, åpent, inkluderende, varmt. De satt der med utstrakte armer, helt sikkert villige til å lytte i en krisesituasjon hvor jeg ennå ikke visste hva som skjedde med meg. Problemet var bare at de var utenfor rekkevidde. De var der de alltid hadde vært. Dit kunne ikke jeg komme lenger. Jeg satt i fengsel i min egen stue, var tatt til fange i min egen kropp. Jeg hadde ikke besøksforbud, men ingen kom. Knapt ingen.

Mange kristne som blir alvorlig syke, eller som av andre grunner blir satt ufrivillig utenfor fellesskapet, har lignende opplevelser. Fellesskapet står der med åpne armer, men uten føtter som er villige til å gå. Fellesskapet er der sånn som det alltid har vært, men evner ikke å gå inn i en ny situasjon hvor man trenger kunnskap og nye måter å møte mennesker på. Fellesskapet er noe vi skal komme til, ikke noe som kommer til oss når vi trenger det. Jeg sier ikke at det er slik overalt, jeg har fortsatt tro og håp om at det finnes fellesskap som også bruker føttene til å nå dem som ikke lenger strekker til, men jeg har dessverre både observert og selv erfart alt for mange situasjoner hvor fellesskapet ikke har maktet å ta vare på sine egne. Også situasjoner hvor det fellesskapet som tidligere var et trygt og oppbyggende sted, ble til det stedet og de menneskene som gjorde størst skade på menneskeverd og trosliv. Det er nok mange grunner til at det blir sånn. Noen av dem, og hva menigheten kan gjøre for å skape et mer inkluderende fellesskap, skal jeg skrive litt om i neste post.

I dag har jeg det bedre enn den gangen jeg ble akutt syk, både fordi kroppen stort sett har stabilisert seg på et bedre nivå, men også fordi jeg vet mer, både om hva som feiler meg og hvordan jeg best kan tilpasse dagene for best mulig livskvalitet. Jeg er ikke lenger totalt husbunden, men det å oppsøke fellesskapet der hvor det er, er fortsatt svært krevende. Noen ganger går alt som planlagt og håpet, og jeg sitter igjen med en uendret helse og en god opplevelse. Andre ganger er det å oppsøke fellesskapet så krevende at det skader min helsetilstand i større grad over lengre tid. Det er et sjansespill, jeg kan aldri på forhånd være helt sikker på konsekvensene. Likevel velger jeg å leve mer aktivt enn jeg kanskje burde, fordi dette er en sykdom det pr i dag ser ut til at jeg skal leve med resten av livet, og da skal jeg gjøre nettopp det: Leve. Jeg gjør ting sammen med barna, jeg møter venner og familie, men menighetsfamilien er på mange måter fortsatt uoppnåelig. Det er mange grunner til at den fortsatt er det, og det er disse hindringene jeg ønsker å sette fokus på. Hindringer er ofte hindringer fordi ingen vet at de finnes eller hva man skal gjøre med dem. Jeg vet hvilke hindringer som finnes for meg, andre vet hvilke hindringer som står i veien for dem. Ved å si dem høyt, og ved å være åpen om hvordan man må leve for å kunne leve, så har jeg stor tro på at det kan åpne for dialog og imøtekommelse.

For min egen del opplever jeg at det er mange praktiske hensyn som utgjør hindringer for meg. På søndagsmøtene er det mye støy, mye lys, mye lyd fra scenen, i det store og hele altfor mange inntrykk på en gang. Jeg blir dårlig av å sitte oppreist så lenge om gangen, enda dårligere av å skulle stå de gangene resten av menigheten gjør det. Alt dette gjør at jeg ikke får med meg det som skjer, støyen gjør at jeg ikke klarer å høre det som blir sagt til meg, og jeg blir på mange måter like utenfor fellesskapet som når jeg ikke er der. Menighetsliv i form av gudstjenester og søndagsmøter ligger fortsatt langt utenfor rekkevidde, annet enn sporadiske besøk. Det møtestedet som egner seg mye bedre når storfellesskapet ikke er et alternativ, er jo smågruppene, de som heter både bibelgrupper, cellegrupper, connectgrupper og mer til. Der hvor man er færre, der hvor man møtes i andre omgivelser, gjerne hjemme hos hverandre, der hvor det skal være enkelt og godt å komme uansett. Det er dessverre fortsatt ikke enkelt, ikke for meg. Det at vi har barn gjør at vi ikke kan dra sammen på gruppe. Dermed står jeg ovenfor et transportproblem, i og med at jeg ikke lenger er istand til å kjøre bil, samt at kollektivtransporten hos oss tar kvelden klokka fem. Smågrupper møtes gjerne på kveldtid, på et tidspunkt hvor jeg nettopp har gjort ferdig en aktiv økt med middag, familietid og legging av barna. Da har jeg noen timer hvor jeg ikke har mer å gå på, hvor jeg trenger planlagt hvile. Det å måtte bortprioritere barna og deres behov for selv å kunne samle energi til å dra på smågruppe, er ikke for meg et godt alternativ. Vel fremme på en samling i smågruppe, stilles jeg fortsatt ovenfor en del praktiske hensyn. Ikke alle har nok sitteplasser hvor jeg kan hvile kroppen maksimalt for å unngå sterke smerter og andre symptomer. Det å ikke selv kunne kjøre bil, betyr også at jeg ikke selv kan bestemme meg for å dra hjem de gangene jeg opplever at kroppen går inn i en kræsj. På slike smågrupper serveres det også ofte mat, og selv om det skulle være åpent for det, så føles det ikke naturlig og hyggelig å skulle la være å spise det som blir tilbudt, selv om det gjør meg sykere. På en smågruppe er det selvfølgelig mye mindre støy og færre mennesker enn på et søndagsmøte, men likevel erfarer jeg at samtaletempoet ofte blir i overkant høyt for meg. Det føles ikke greit å praktisk sett bli ekskludert fra samtalen fordi jeg strever med mental fatigue, og ikke tenker og snakker like fort som de andre.

De praktiske hindringene er der. Noen kunne vært enkle å forandre på, slik at jeg kunne ta del i større grad. Andre må jeg innse ikke er like mulige å forandre, og jeg må bare akseptere at jeg må forholde meg til dem. De hindringene jeg synes er vanskeligere å både forholde seg til og endre, er de som går på holdninger og kunnskap. De hindringer hvor mennesker forteller meg at jeg bare må tro mer, be mer, komme meg ut av huset og gjøre en innsats for å bli frisk. De hindringer hvor jeg ikke lenger er en naturlig del av fellesskapet når vi møtes, men mer som en gjest på besøk, en man må bli kjent med på nytt hver eneste gang, et sykdomstilfelle mer enn et menneske. De hindringer hvor fellesskapet mener å ha gjort jobben sin, de er der for meg, det er bare å komme, men ingen kommer meg i møte når jeg ikke kan gå lenger. Disse hindringene er de vanskeligste å komme gjennom, de vanskeligste å gjøre fellesskapet oppmerksomme på. Det er disse hindringene som sårer mest, som gjør mest skade, det er de som prøver å fortelle meg at jeg er en annen enn den jeg er. Fysiske og praktiske hindringer er ikke annet enn greiner i veien, noen flyttbare, andre ikke, mens holdninger og mangel på kunnskap dreier seg om alt dette som er inni oss, som former oss som mennesker. Selvbilde, Gudsbilde, følelser, samhørighet, trygghet. Jeg tror disse hindringene er de viktigste å endre på. Om man først klarer å endre dem, så er praktiske hensyn enklere å ta.

Før jeg ble syk, jobbet jeg i flere år som personlig assistent for mennesker med ulike funksjonshemninger. Det lærte meg mye om urettferdighet og dårlig tilrettelegging, ting jeg aldri hadde tenkt over før, dårlige løsninger som jeg tidligere hadde antatt var gode nok, holdninger så skremmende at jeg ikke fant ord for dem. Jeg lærte meg at de som lever med det, de som vet hva som fungerer og ikke, det er bare de som kan gi fullgode alternativer til praktiske hensyn, det er bare de som kan dele sannheten om holdninger for å kunne ha håp om å skape en endring. Mennesker som ikke selv lever med det eller tett innpå det, kan aldri fullt ut forstå og skape gode løsninger uten at noen forteller dem hvordan det er. Senere skjønte jeg at jeg selv også er funksjonshemmet med min sykdom, at jeg trenger tilrettelegging. Slik kan det overføres til menighetsarbeid og dem som faller utenfor der også. De som er kronisk syke, de som er fattige, de som lever i kriser, de som har falt, og ikke klarer å reise seg igjen. Det er de som står svake og alene, men det er dessverre også de som må vise veien og målet. Menigheten og fellesskapet kan og bør hjelpe på vei med oppriktig interesse og omsorg, men det er viktig at de hører på dem det gjelder, og ikke bare skape sin egen sannhet om hvordan man møter mennesker som faller utenfor. Det er ikke alle som har like sterke stemmer. Det er mange som mangler som må letes etter. Vi er lette å finne om man bare er villige til å gå.

Nå har jeg hatt fire ulike perspektiver på utenforskap i menigheten. Neste bloggpost skal avslutte denne serien, og der vil jeg gi menightene en del nøkler for hvordan man best mulig kan bevare både mennesket og menigheten når et menneske faller ut på grunn av sykdom. Inntil da skal jeg nyte de siste dagene av ferien, og glede meg over det fellesskapet som har blitt meg til del i disse dagene. Riktig god helg til dere alle!

Til tjeneste, uten tjeneste

Det ene blogginnlegget jeg planla å skrive om det å stå tilbake med troen alene etter å ha mistet muligheten til å bidra i tjeneste og fellesskap, ble mer omfattende enn jeg hadde sett for meg. Jeg visste at dette var en stor del av min historie, men ikke at jeg hadde så mye å si om det. Jeg skjønte fort at det ene innlegget måtte bli til to, men midt i det andre stod jeg plutselig med fem ulike deler, fem ulike perspektiver og innfallsvinkler på dette temaet. Denne gangen står jeg i midten, på del tre, der hvor jeg vil snakke om tjenesten, hvordan det er å miste den, hvordan man kan finne nye tjenester og gaver i den nye situasjonen, hvordan man kan leve uten å kunne være i tjeneste. Dette innlegget har tatt lang tid å skrive, bloggen har stått på vent mye lenger enn det den vanligvis gjør. Ikke fordi temaet er vanskelig eller jeg ikke vet hva jeg skal si, men nettopp fordi disse dagene har vært preget av årsaken til at jeg ikke lenger kan være i aktiv tjeneste. Det kommer sakte, men sikkert denne gangen også, og forhåpentligvis virker jeg snart litt bedre igjen jeg også.

«Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt. 28, 18-20) Vi har fått et klart kall til å vise mennesker hvem Jesus er, til å hjelpe dem hjem til Ham. Det er et universelt kall som alle kristne mottar i det de tar imot Jesus som sin venn og frelser. Det er et logisk kall, for hvordan kan vi vel kjenne Jesus uten å ville dele det gode budskapet med andre? Hvordan kan vi ha blitt lovet et liv etter døden uten å ville gi den samme gaven til andre? Jeg sier ikke at det alltid er lett å dele Jesus i praksis, men det ligger der, som en grunntone i troen vår. Tro og del.

Tjeneste, det er et ord som rommer mye. Alt fra fulltidstjeneste som pastor eller misjonær til å stå på kjøkkenet og steke vafler til søndagsmøtet. Kristen tjeneste rommer alt vi gjør for å tjene Gud, alt det gode vi som kristne gjør for våre medmennesker. Kristen tjeneste er ikke først og fremst en jobb, en oppgave vi har fått, men en måte å leve livet vårt på. Bruke de gavene vi har fått, se de veiene Gud åpner for oss, være tilgjengelig for dem som trenger oss, dem som trenger Jesus. Å dele Jesus med andre er ikke bare å fortelle om Han, men å vise godhet og nestekjærlighet, være et medmenneske og et lys i mørket. Å være et helt vanlig, uperfekt menneske med Jesus i hjertet, sannhet på tungen, omsorg i armene og føtter som er villige til å gå dit de trengs.

Selv hadde jeg valgt å gå inn i fulltidstjeneste. Jeg jobbet med barn og ungdom i kirka, og følte meg virkelig priviligert som fikk lov til å fortelle andre om Jesus hver eneste dag, både gjennom ord og gjerninger. Jeg kunne se at mitt arbeid gjorde en forskjell, jeg kjente at jeg fikk bruke gavene mine, jeg opplevde at nye gaver og nye utfordringer vokste frem underveis. Gud ledet og jeg gikk. Det var rutiner, timeplaner og jobb, men det var også liv, medmennesker og ledelse. Det var utfordrende på mange måter, men jeg fant stor glede i det. Helt til jeg ikke gjorde det lenger. Helt til tjenesteglede nesten umerkelig hadde endret seg til arbeidspress. Helt til jeg ikke lenger gledet meg til å gå på jobb. Det var ikke jobben som var problemet. Jeg trivdes, det var ingen konflikter, jeg jobbet med flotte kollegaer, herlig ungdom og helt nydelige barn. Det var jeg og tjenesten som var problemet. Kroppen min hadde endret seg, blitt uforklarlig syk på måter jeg da enda ikke hadde noen forutsetninger verken for å forstå eller ta på alvor, og jeg og tjenesten var ikke lenger en god match. Den ene dagen stod jeg midt i konfirmasjonsundervisningen og holdt på å besvime av smerter, den neste dagen fikk jeg ikke ordnet de avtalene jeg hadde planlagt, bare fordi jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle bruke telefonen.

Jeg var glad den dagen jeg ble sykemeldt, og utredning begynte. Nå slapp jeg å streve mer. Samtidig kjente jeg på en utrolig utilstrekkelighet. Jeg hadde ikke mestret det, jeg var ikke god nok, ikke flink nok, jeg hadde rotet det til. Ubrukelig, ikke bare for arbeidsplassen, men for Gud. Sånn tror jeg mange føler det, uavhengig av om det var jobb eller frivillig tjeneste, når livet endrer oss, og vi ikke lenger mestrer det vi gjorde før. Det å miste sin tjeneste elelr sine evner kan på mange måter sammenlignes med en sorgprosess. Fra fornektelse og sjokk via hele følelsesregisteret, før man kan begynne å bearbeide det og finne en ny vei ut fra det nye stedet man står på. For det finnes en ny vei, du er ikke ubrukelig, Guds gaver og muligheter til tjeneste forsvinner ikke selv om livet endrer seg.

Mer enn å bruke tid på å finne en ny tjeneste, en tjeneste som passet til meg og min situasjon, så har jeg brukt tid på å tenke nytt om tjeneste, få en ny forståelse av hva tjeneste egentlig er. En tjeneste som ikke er begrenset til tittel eller oppgavebeskrivelse, en tjeneste som ikke bare kan foregå innenfor kirkeveggene, tjeneste som ikke begrenser seg til jobb eller oppgaver, men selve livet som tjeneste i alt jeg er og gjør.

For det første har jeg måttet erkjenne at Gud ikke trenger min tjeneste. «Gud er Gud om alle land lå øde, Gud er Gud om alle mann var døde», skrev Petter Dass i en av sine kjente salmer. Gud er Gud, uavhengig av hvem jeg er og hva jeg gjør. Gud er større enn min svakhet og min sykdom, men han er også større enn min tjeneste og mine gjerninger. Gud klarer seg uten meg, men Han ønsker meg og elsker meg. Ikke først og fremst som sin tjener, men som sitt barn. Det å vite at jeg ikke er en helt nødvendig brikke i et tjenestepuslespill, det hjelper meg i å hvile i vissheten om at jeg er god nok som jeg er, at det ikke er krise at jeg ikke lenger kan stå i den tjenesten jeg var satt til, at det er plass også til oss som kanskje trenger å få mer enn vi kan gi tilbake.

Det andre jeg har lært, er at tjeneste ikke alltid har et navn, en bestemt plass. Hver lille ting vi gjør, om vi gjør det med kjærlighet og Jesus i hjertet, er en tjeneste. Liten eller stor, synlig eller usynlig, i kirka eller hjemme hos familien, hver eneste dag eller bare akkurat denne spesielle anledningen, det spiller ingen rolle. Tjeneste er ikke en tittel eller noe jeg skal oppnå, tjeneste er først og fremst Jesus som virker i mitt hjerte, mitt hjerte som virker inn på alt jeg gjør og er. Tjeneste for meg i dag er å være en god mor, å lære barna mine å elske Jesus, å være en venn som er tilstede både for latter og gråt, å bære med meg mennesker i hjertet og gi dem og deres liv over til Jesus, å være tydelig på at jeg er venn med Jesus, å møte de behovene jeg ser med de evnene jeg har akkurat nå. Å legge ut et bibelvers på facebook, å dele fra min uperfekte hverdag, å sende en hyggelig melding, å lage et godt måltid for gode venner, å skrive om Jesus og livet på bloggen, å gi en klem til noen som trenger det. Alt dette er tjeneste, alt dette er et liv med Jesus i hjertet. Det heter ikke pastor eller evangelist eller misjonær, men det heter tjeneste. Det heter medmenneske.

Det tredje jeg har erfart, er at en slik ny situasjon som en massivt endret helsesituasjon er, kan bli en ny gave. Som kronisk syk sitter jeg med mange erfaringer som jeg oftest selvfølgelig skulle vært foruten, men som har formet meg som menneske og medmenneske. Gud gav meg aldri sykdommen, men med Hans hjelp kan jeg få lov til å bruke de erfaringene og de nye gavene til å tjene og hjelpe andre mennesker. For mennesker som plutselig finner seg selv i samme situasjon som jeg var, jeg har vært der, jeg kan trøste, jeg kan veilede, jeg kan lindre redselen. For mennesker som strever med andre ting, jeg har selv kjent nestekjærlighet i praksis, jeg har selv opplevd hvor mye det betyr at noen strekker ut en hånd, nå strekker jeg ut min. For alle mine medpasienter som strever med å bli trodd og forstått, jeg kan gi forståelse til dem, jeg tror dem, jeg kan gi kunnskap til alle dem som ikke tror eller forstår. For alle dem som føler seg ubrukelig, jeg var ubrukelig, men likevel fullt brukbar, likevel elsket overmåte hyt! For alle dem som leter etter Jesus, men strever med å finne Ham gjennom alle ord og krav og forestillinger, jeg har funnet Ham, Han reiste meg opp, Han satte mine føtter på fjell, Han er der rett ved siden av deg, uten krav, bare med kjærlighet.

Da jeg var i Colombia opplevde jeg en overveldende kollekt i en av de aller fattigste bydelene i hovedstaden. Det som var overveldende var ikke mengden penger som kom inn, det var ikke mange pesos i bøssa etter at den hadde gått rundt. Det som var overveldende, var å se at de som hadde ingenting, likevel gav alt de hadde. De som bare hadde en pesos, de gav den ene. De som hadde ingenting, de la likevel hånden sin i bøssa som et tegn på at «jeg gir deg alt jeg har, jeg gir deg livet mitt.» Slik er det med tjeneste også. Om du har mye eller lite å gi, eller knapt ingenting, det eneste som teller er at du faktisk gir det. Jesus som kunne lage måltid for mange tusen av bare en liten gutts nistepakke, Han kan bruke den ene pesosen som ble gitt, Han kan bruke den som gav seg selv når han ikke hadde penger å gi. Han kan også bruke det du har å gi, uansett hvor lite det er. Det Gud har sådd gjennom oss, det vender ikke tomt tilbake. Vi er ikke ubrukelige, vi har likevel mye å gi.