Noe å glede seg over

Tidligere i uka var det verdensdagen for psykisk helse. Selv tilbragte jeg dagen på høstferietur sammen med familien, og valgte kos og fellesskap fremfor blogginnlegg. Men i dag har jeg tid nok til å si det jeg vil si, for fokuset på psykisk helse går ikke ut på dato. Det er viktig hver eneste dag.

Jeg har ikke en psykisk sykdom, men jeg har en psykisk helse. Det har vi alle. Den psykiske helsen er viktig både for dem som lever med en psykisk sykdom, for oss som lever med fysisk sykdom, og for helt friske mennesker med helt vanlige liv. Den psykiske helsen er med oss hele veien, i alle slags dager, i alle slags mennesker, i alle slags liv. Og den psykiske helsen vår skal vi ta godt vare på, den er viktig for hele livet vårt. For hverdagslivet, for de store begivenhetene, for energien og vår fysiske helse, for relasjoner og egenverdi, for de dagene som slår oss i bakken, for dagene som fylles med glede. Og det er nettopp glede som er årets fokus. Noe å glede seg over.

I fjor var temaet «fordi livet forandrer seg.» I år fokuserer vi på «noe å glede seg over.» Det er to forskjellige temaer, men de henger likevel sammen. Vi kan alle være enige i at det er viktig å ha ting å glede seg over i livet, også når livet forandrer seg. Når livet forandrer seg, er det lett å miste gleden, men desto viktigere å finne den igjen. Det er iallefall min tanke og erfaring. Og det er dette som er mitt liv: Livet mitt har forandret seg, ganske drastisk, og jeg har mange ting å glede meg over.

Kronisk velsignet. Jeg jobbet lenge med å finne et bloggnavn som passet den jeg er og det jeg ønsker å formidle. Jeg ønsket å formidle livet med sykdom, men også å formidle håp midt oppi det hele. Jeg ønsket å dele ærlig liv og store ord om urettferdighet, tap, skam og smerte, men også viktige ord om gjenopprettelse, nyorientering, selvfølelse og velsignelser. Jeg ønsket å dele tanker rundt temaer som er problematiske, temaer som krever endring, men samtidig dele lyspunkter og glede, tro og latter. Jeg er kronisk syk, men jeg er også kronisk velsignet. Min kroniske sykdom har forandret livet mitt, men min kroniske velsignelse består midt oppi alt. Og sannelig tror jeg de velsignelsene og den gleden jeg opplever, har endret meg mer enn det å leve med kronisk sykdom. Livet har forandret seg, og forandrer seg stadig, men gleden består.

Noe å glede seg over, det er faktisk noe av det viktigste jeg har lært av å være syk. Det å ha noe å glede seg over, er til stor hjelp i hverdagen. Jeg blir ikke friskere av sykdommen fordi jeg har glede i livet, men gleden gjør dagene lettere og mer meningsfulle. Jeg får ikke færre eller svakere symptomer av å være glad, men gleden gjør det lettere å utholde dem. Jeg får ikke tilbake det mennesket jeg var av å fokusere på glede, men jeg kan finne noe nytt og verdifullt i det mennesket jeg har blitt og i det livet jeg må leve. Gleden har verdi og gir verdi, uavhengig av hvilken farge og form dager og helse har i utgangspunktet.

Da jeg først ble syk, raste min verden sammen. Og sammen med dette, raste også gleden. Det er kanskje ikke så rart, for i tillegg til smerter og utmattelse og redsel over hva som skjedde, så mistet jeg også muligheten til å drive med de tingene som hadde gitt meg så stor glede. Sangen måtte gi tapt, jobben som jeg elsket måtte jeg gi opp, det sosiale livet skrumpet inn i takt med min manglende helse og andre menneskers manglende forståelse, strikketøyet, musikken og skrivesakene ble liggende i hylla på vent, fordi jeg ikke hadde krefter til å holde med på det. Mine gleder var ikke lenger oppnåelige for meg i den nye situasjonen, og jeg kjente at det gjorde situasjonen enda verre. Jeg var aldri deprimert, men jeg var tom for krefter, også krefter til å finne glede.

Sakte, men sikkert klarte jeg å finne tilbake til gleden igjen. Ikke de samme gledene som jeg hadde levd i og med tidligere, jeg måtte finne nye gleder tilpasset det nye livet mitt. Å kunne glede meg over et hyggelig brev i posten, å glede meg over en ekstra god klem som gav avtrykk i dagevis, å kunne finne stor glede og mestring i å ha klart å dusje uten å måtte legge meg ned og hvile på badegulvet etterpå. Det startet der, i det veldig små. Og det veldig små ble etterhvert veldig stort. Jeg oppdaget gleden i detaljer jeg aldri før hadde trengt å se etter, jeg fant glede i ting jeg aldri før hadde brydd meg om, jeg erfarte at det sakte livet jeg var tvunget til å leve, gav meg muligheten til å virkelig få kjenne på livets goder og gleder. Jeg var på vei inn i et liv så fullt av glede som det aldri hadde vært før. Jo visst var jeg glad før også, men det å få livet endret så til de grader, gjorde at jeg ikke lenger tok verken livet eller gleden for gitt. Livet og gleden ble et privilegium som jeg ønsket meg mest mulig av!

I dag lever jeg et godt liv. Det er fortsatt et liv fullt av begrensninger, symptomer og usikkerhet rundt om og når det eventuelt vil komme behandling som kan gjøre meg friskere, men det er like fullt et godt liv. Jeg velger å ha et godt liv, og fokuset på glede og velsignelser er en stor årsak til det. Det er selvsagt ikke alt jeg gleder meg over, det er verken mulig eller sunt. Hvordan kan man vel glede seg over sterke smerter, andres sorg eller urettferdig behandling? Man kan ikke, og man skal ikke det. Men jeg kan glede meg over andre ting til tross for de vanskelige tingene som foregår hos meg eller andre jeg bryr meg om. Midt i en dag med sterke smerter, kan jeg glede meg over en sang som treffer meg i hjertet, og høre den på repeat hele dagen. Når en venn sliter, kan jeg selvfølgelig ikke glede meg over det, men jeg kan være glad for at vennskapet vårt er så sterkt at jeg kan få lov til å ta del i det, og kanskje, forhåpentligvis, være bittelitt til hjelp. Ikke glede for alle situasjoner, men glede som en grunntone i livet. En plattform som gir styrke og stødighet i livets irrganger og stormer.

Min erfaring er dette: Glede hjelper! Det gjør ikke livet perfekt, det tar ikke bort alle sorger og smerter, det helbreder ikke sykdom eller fjerner erfaringer man helst skulle vært foruten. Men det hjelper. Det gir noe godt å fokusere på, det gjør hjertet glad, det gir mestring og god selvfølelse, det gir tilhørighet, det gir livet mening. Det styrker den gode psykiske helsen vi trenger for å gå gjennom alle livets kapitler. Gode kapitler, vonde kapitler, søte kapitler, nervepirrende kapitler. Livet er alt dette, men gleden er heldigvis alltid innen rekkevidde. Om vi bare kan se den. Og noen ganger er det slik at vi må øve oss for å se den, øve oss på å finne gleden enten på gamle eller nye plasser. Jeg mistet den nesten før jeg kunne finne den ordentlig, og etterpå har jeg øvd og øvd helt til glede ikke er noe jeg gjør, men noe jeg er. Jeg bobler over av glede, og da kan jeg tåle alt annet.

Om rikdom og ferieopplevelser

Sommerferien er over for denne gang, og jeg har brukt den siste halvannen uka til å roe helt ned, til å komme i orden igjen, til å finne frem i en ny hverdag. Mannen og lillesøster er tilbake i sine roller på jobb og i barnehage, mens storesøster fortsatt har nesten to uker å vente før skolestart. Nesten to uker til hjemme sammen med mamma, hvor vi skaper oss avslappede, men innholdsrike dager. Det er godt å få bruke tid på å hvile etter tre uker med aktiv ferie, faktisk den mest aktive, innholdsrike og spennende vi har hatt sammen. En ferie med mye kjøring i vår nye bil som vi på mirakuløst (og svært nødvendig) vis fikk i eie bare knappe tre dager før vi skulle ut på landeveien med pikkpakk og forventninger. En ferie hvor vi fikk møte store mengder av familie og venner, gode møter som varmer. En ferie hvor ungene har forelska seg i Hunderfossen, hvor vi har hatt nærkontakt med dyr av alle slag (og jeg vurderte å ta med et esel hjem i veska), hvor vi bodde på et koselig gjestegiveri langt inni skogen oppå fjellet, og hørte sauebjellene klinge om natta, og måtte ut av bilen for å fjerne sau som ville kose med bilen på vei ned til sivilisasjonen. Teltliv i Sverige, campingliv på Nordmøre, Trondheim på sitt fineste med Olavsfestdager, grilling ved elva og minner tilbake til den gangen to hjerter møttes på Trondheim Torg, og siden ble til vår familie. Grilling, bading, fisketurer, bursdagsfeiring og shopping. Ikke at shopping er viktig for oss, men gjenbruksbutikker og Stoff og Stil ligger tross alt i en egen kategori…

En fantastisk ferie er over, en ferie vi skal leve lenge på, en ferie vi skal ta med oss inn i planleggingen av neste års ferie. Vi har fått mange gode minner som vi kan ta frem igjen og kjenne på, og gjennom hele denne ferien er det en bestemt ting jeg har kjent på: Jeg er rik.

Rikdom. Penger. Mengder av penger. Makt. Muligheten til å kjøpe absolutt alt man ønsker seg. Luksus. Sløsing. Fordi jeg fortjener det. Fordi jeg vil ha det. Det er det som er viktig her i livet, er det ikke?

Men det er ikke sånn rikdom jeg tenker på. Det er ikke en sånn rikdom vi har, heller ikke en sånn rikdom vi ønsker oss. Rikdom er å ha det man trenger, og ikke tro at man trenger mer enn det. Rikdom er å kunne si nei når barna spør om å få noe, fordi vi vet at de verken trenger det eller trenger at vi gir dem det. Rikdom er nettopp det jeg skrev om i forrige innlegg, å ha en kropp som holder, tross alt, selv når den umulig kan. Rikdom er når du spør meg hva som var det beste, og jeg ikke kan svare. Det har vært så mange opplevelser, så mange mennesker, så mange ting som fant veien rett inn til hjertet. Rikdom er å kunne reise til nabolandet uten at noen nekter meg å reise eller skyter meg i forsøket. Rikdom er at det aldri blir tomt for bøker å lese, nye verdener å oppdage. Rikdom er å overveldet skue over allergiseksjonen i en av matbutikkene i Sverige, og vite at denne handelen skal glede og mette jentene i lang, lang tid fremover. Rikdom er å tråle matbutikkene på ei lita øy i havgapet på leting etter noe godt til jentene, og tilslutt stå igjen med en ussel liten og veldig dyr kjekspakke, og så å vite at du er heldig som slipper å streve med så dårlig utvalg i hverdagen, og i det minste fikk de tross alt noe de også. Rikdom er å ligge fastklemt mellom to madrasser i et enkelt lite telt, mens man lytter til to små og en stor som puster rolig søvnpust ved siden av deg, og vite at de er dine, å vite at du er deres. Rikdom er å se og høre mestringsgleden når to små kommer et skritt videre i å lære å svømme. Rikdom er når fireåringen blir helt ellevill av glede på Hunderfossen, ganske enkelt fordi hun har funnet en stor kongle som er «den fineste i hele verden». Rikdom er en lang, varm klem fra en venn du ikke har sett på lang tid, og den gode, dype, enkle samtalen etterpå, den som høres ut som om vi aldri har vært fra hverandre. Rikdom er å ligge helt stille i gresset og la solstrålene varme deg, mens du hører barnelatter og ivrig vannsprut rett i nærheten. Rikdom er å gå naturen i møte, å plukke en bukett markblomster, å smake grønnsaker fra venners hage, å sitte midt i blåbærskogen og glede seg til søte smaker gjennom vinteren, å kaste ut fiskesnøret gang etter gang mens bølgene klukker på sine vuggesanger og sola sier takk for i dag. Rikdom er å få lov til å gi noe til andre, en klem, en god samtale, en gave, din tid. Rikdom er å ha et hjerte som elsker, et hjerte som vet nettopp hva denne viktige rikdommen er.

Vi er rike. Ikke på penger, men på så mye annet. På opplevelser, på mennesker, på tilhørighet, på trygghet og fred,  på godhet og velsignelser. Man trenger ikke penger for å leve et rikt liv, man trenger bare kjærlighet. Man trenger ikke å søke etter all verdens spenning, selvrealisering eller makt, når det er rikdommen i hjertet som teller. Man trenger ikke hele tiden å lete etter mer, når det man allerede har fått er så mye, når man bare trenger å se det og la det være det viktigste.

En bølge av sorg

Det er juni og det er sommer. Selv om det er litt regn i lufta, så merkes det godt at vi nærmer oss sommerferien med stormskritt. Det ligger en tung klamhet i lufta, en forventning om oppfriskende tordenvær. Dagene fylles med solglimt, varme, nakne kritthvite legger, grilling og godt selskap. Det er en sosial tid. Langhelger med besøk, bursdager som skal holdes før alle reiser hver til sitt, avslutninger og nye begynnelser. Vi avsluttet forrige uke med å snikstarte på barneskolen med vår eldste datter. Førskolefest og prøveskole. En ny begynnelse vi kan se frem til med glede. Og denne uka starter vi med sommerfest i barnehagen. Det er ikke slutt helt ennå, men vi feirer sommeren, mens vi starter nedtellingen mot det som bare er en deilig sommerferie for minstemor, og samtidig et farvel og en ny epoke for storesøster. Mange grunner til å feire. Både sommeren, barnehagen og ungene. Et fyrverkeri av fest og glede.

Det var sommerfest i dag, og jeg var ikke klar. Kroppen var i sårt tiltrengt hvilemodus, og jeg ble så veldig klar over forskjellen på realiteten og det jeg skulle ønske. På en dag som denne skulle jeg ønske at jeg kunne gjøre sånn som alle andre foreldre. Jeg skulle ønske jeg kunne ta med den ene matretten jeg hadde lovet, uten å i tillegg måtte ta med allergimat til mine to jenter. Jeg skulle ønske jeg kunne la dem leke og spise og herje i fri flyt underveis, uten å være redd for allergismitte. Jeg skulle ønske jeg selv slapp å spise på forhånd, i tilfelle buffeten bare inneholdt mat som gjør meg sykere. Jeg skulle ønske jeg klarte å kjøre bil, så jeg slapp å planlegge en slitsom buss- og gåtur midt i rushen. Ja, aller helst skulle jeg ønske at jeg kunne komme direkte fra jobb, akkurat slik som de andre foreldrene. Jeg skulle ønske det ikke gjorde så vondt å stå og gå og sitte på små barnebenker. Jeg skulle ønske at jeg klarte å delta mer i samtalene, at jeg klarte å høre godt nok hva de andre sa, å skille ut bakgrunnsstøyen, å ignorere hjernetåka og afasien som lå og lurte i kroppen. Jeg skulle ønske at jeg ikke visste hva Post Exertional Malaise var, og at to små timer på en hyggelig fest ikke betydde sofa og smerter og svimmelhet og utmattelse og enda mer i hele kveld. Kanskje i morgen også. Og dagen etter, om jeg kræsjer skikkelig. Jeg skulle ønske at det ikke var så slitsomt at gledene kom så ofte, at gleder bare skulle få være gleder.  Jeg skulle ønske jeg slapp alt det som er ekstra, alt det som er annerledes, alt det som er så vondt. Jeg skulle ønske vi levde et helt vanlig, friskt liv, hvor en sommerfest bare er et friskt pust i hverdagen.

Det er mye jeg skulle ønske, men jeg lever i virkeligheten og ikke i en ønskedrøm. Dette er min hverdag. Dette er det livet jeg har. Jeg har tillatt meg å sørge over alt jeg har mistet. Samtidig gir jeg meg selv lov til å leve godt med de utfordringene og begrensningene vi har. Jeg har et godt liv, og jeg klager egentlig ikke. Jeg har gledet meg til i dag, og jeg har kost meg sammen med familien min, med de ansatte, med de andre barna og foreldrene. Jeg klarte å gjennomføre denne gangen også, og jeg gleder meg over det.

Noen ganger slår en bølge av sorg mot meg, litt hardere enn vanlig. Og det er greit det også. Det er lov å kjenne på det. For jeg har mistet mye gjennom min sykdom. Barna har mistet mye gjennom sine allergier og sykdom. Og vi lever med begrensninger og utfordringer som krever mer. Mye mer.  Men det har vært en god dag, til tross for alle mine uoppfylte ønsker. Til tross for alle ekstra utfordringer. Jeg har levd i glede, og jeg har skapt glede, selv om kroppen ikke spilte på lag, og hjertet føltes et hakk tyngre enn vanlig.

Nå skal jeg hvile frem til neste glede. Og sorgens bølge, den skal gli bort for denne gang. Den kommer tilbake, med ujevne mellomrom og med vekslende styrke. Men jeg er forberedt. Dette er livet, det er en del av meg. Sorgen og gleden er to sider av samme sak, selve livet. Jeg bærer dem begge med meg, og selv om jeg velger gleden, selv om jeg lever hver eneste dag med et smil, så er sorgen med på lasset. I dag gir jeg den litt plass, så vet jeg at den stilner fortere. Helt uten den vil jeg ikke være, for uten den er ikke livet sant og ekte lenger. Sorgen gjør også gleden sterkere, og min glede, den skal skinne gjennom alle faser, gjennom alle årstider, gjennom hele livet.

Den sykes skam

For noen uker siden leste jeg en ufattelig vakker kjærlighetserklæring på Facebook. To mennesker hadde elsket hverandre i femten år, og det de delte var så ekte, så ærlig, så fullt av livet på godt og vondt. Og midt inni kjærligheten hadde hun som jeg ikke kjenner skrevet om det å ikke mestre livet, det å være syk, det å føle på skam for alt man ikke klarer. Det var godt å lese, både fordi det var en ærlig beretning om livet, men også fordi det var en kjærlighetserklæring som gikk tvers gjennom skammen, en kjærlighet som tålte de vanskelige dagene, en kjærlighet som løftet opp og bar videre. En kjærlighet som tåler livet. Samtidig gjorde det meg trist at hun i det hele tatt måtte føle på nederlaget, på skammen. Den skulle ikke vært der, det finnes ingen grunn til at den skal være der. Likevel kan følelsen av skam være en overveldende del av et kronisk sykt menneske. En skam som trenger seg på, ikke fordi man har gjort noe galt, men fordi man har vært uheldig og fått en sykdom.

Etter å ha lest og kjent på denne kjærlighetserklæringen, så begynte jeg å tenke etter. Kjenner jeg på skam? For den jeg er, for den sykdommen jeg lever med, for det livet jeg har levd, for den fremtiden som ligger foran meg? Jeg skulle ønske jeg kunne svare nei, for jeg vet så inderlig vel at jeg har ingenting å skamme meg over. Jeg vet hva skam er, og jeg vet hva skam ikke skal være. Store norske leksikon beskriver det slik: «Skam, sterkt ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv, og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ.»  Samtidig vet jeg også at skam ikke vokser ut fra de tankene jeg har, den overbevisningen jeg har om å leve et velsignet og takknemlig liv, et liv basert på ærlighet og åpenhet, et liv og en tro som holder, også når det stormer. Skammen kjenner sine veier, gjennom hjertet og ut til tankene. Den kommer så snikende at jeg ikke merker den før den har gjort seg selv til sannhet, den kommer så hardt og brutalt at den rekker å ødelegge før jeg i det hele tatt har skjønt hva som traff meg. Den lever som en liten del av meg, en del som jeg både må anerkjenne og likevel fjerne meg fra. Men den lever ikke bare i meg selv, den lever i dem som er rundt meg, min omgangskrets, helsevesenet, Nav-systemet, media, ja i hele samfunnet. Mennesker og systemer som påfører meg skam, som forventer at jeg skal ha anstendighet til å skamme meg selv.

Så kjenner jeg på skam? Ja, jeg gjør det. Dessverre. Og på mange måter synes jeg faktisk stigmaet og skammen ved sykdommen har vært vanskeligere å leve med enn selve sykdommen. En skam som tar mange former, en skam som står klar til å overta alle områder av livet, alle relasjoner, alle andre følelser. Jeg vil det ikke, jeg vet at jeg ikke skal, men jeg er ikke immun. Jeg kjenner den, skammen.

Skam, fordi jeg ikke blir trodd. Hva er det med meg som gjør at du tror jeg lyver? Hva er det jeg har gjort som gir deg rett til å betvile min sannhet, min dømmekraft, min integritet? Hva er det med min sykdom som gjør at du ikke hører på seriøs forskning, men istedet støtter deg på en utdatert tankegang og kommersielle aktørers påstander om at jeg tenker meg syk, at det er viljen min det er noe galt med, at jeg rett og slett er lat og ikke gidder, at jeg prøver å late som om jeg ikke er psykisk syk (Noe som skal tas på alvor, og heller IKKE være skambelagt for dem det gjelder. Bare så det er sagt.), for det VET du at jeg er, uansett hvor lite jeg er det. Jeg skammer meg fordi din usannhet om meg står sterkere enn min sannhet. Jeg skammer meg fordi der legene og vitenskapen fortsatt kommer til kort, der er din usannhet ruvende, ufeilbarlig, dømmende.

Skam, fordi kroppen min forråder meg, fordi dette usynlige som regjerer inni meg ikke er villig til å vise seg frem i sin helhet. En kropp som kan se hel og frisk ut, men som er råtten, full av hull og svakheter. En kropp uten synlige handicap, uten hjelpemidler, men som svikter gang på gang. Skam fordi kroppen min lurer deg til å tro at jeg er frisk, fordi du blir skuffet over alt jeg ikke klarer, allle de forventningene jeg ikke innfrir. Skam over å måtte unnskylde og forklare meg selv alle de gangene jeg feiler og ikke når opp dit du trenger meg. Skam over at jeg ikke tåler mer, ikke presser meg mer, ikke klarer mer, skam over å være svak og vise min svakhet. Skam når kroppen plutselig svikter foran andres øyne, når beina svikter, når ordene blir borte, når kontrollen forsvinner og jeg ender opp med å virke beruset.

Skam, fordi sykdommens ytre konsekvenser gir andre rett til å anta hva jeg spiser, hvordan jeg lever, hvordan jeg tillater min egen kropp å forfalle, hvordan det tilsynelatende er mitt usunne valg, og ikke noe alvorlig som har kommet utenfra og tatt over den jeg var. Skam, fordi sykdommen har gjort meg til utseende, til vekt, til usunn livsstil, til et objekt istedet for et menneske. Skam over at min kropp har blitt noe stygt, noe mindreverdig, noe selvpåført, et samtaleobjekt til vemmelse og latter. Skam, fordi min helse blir vurdert etter om jeg har sminket meg eller ikke, ikke etter de ordene jeg faktisk deler med deg.

Skam, fordi jeg ikke kan bidra i samfunnet, i arbeidslivet. Skam over alt jeg går glipp av, alt ansvar andre må ta fordi jeg ikke kan gjøre det. Skam over å leve et annerledes liv, et liv som er langt fra A4. Skam over å være lettet over å slippe, ok med å svikte fellesskapet, fornøyd med et mindre liv.

Skam, for alle drømmene som gikk tapt, alt jeg aldri fikk utrettet. Alle de forventningene jeg hadde til livet, alt det jeg delte av drømmer, visjoner, planer, alt som gikk i grus. Skuffet meg selv og skuffet andre. Skuffelse og skam hånd i hånd. Skam over å ha mislyktes, over ikke å ha noe å vise til, skam over å  tilsynelatende ha gitt opp. Alle de menneskene jeg skal møte, dele minner og liv med, alle ganger jeg må si at min største bragd i dag var å dusje uten å besvime. Drømmen om sceneliv, misjon, engasjement, alt jeg ikke klarte fordi jeg ikke en gang klarte å jobbe to timer i uka uten alvorlig forverring.

Skam, fordi jeg er en byrde. En byrde for samfunnet, en byrde for økonomien, en byrde for mann og barn og alle dem som er rundt meg. Jeg er jo ikke det, men det føles sånn, andre enn dem det gjelder får det til å føles sånn. Skam over alt jeg trenger hjelp til, alt jeg ikke klarer selv, alt som jeg og andre må forsake på grunn av meg og min helse. Skam over å påføre andre smerte og et annerledes liv. Skam når jeg sammenligner meg med andre kvinner, andre koner, andre mødre. Det jeg gjør blir så lite i forhold.

Skam, fordi du tror jeg har glemt deg. Skam over alle de gangene jeg skulle svart deg på meldinger, men i hjernetåka har glemt det. Skam over alle de gangene vi skulle møttes, men jeg ikke har klart å stable meg selv på beina. Skam over at jeg ikke har klart å ta initiativ, ikke klart å følge opp, ikke klart å vise deg godt nok hvor utrolig stor pris jeg setter på deg. Skam over å være en dårlig venn, et dårlig medmenneske, en som ikke ser ut til å bry seg om andre.

Skam, fordi min sykdom har et navn som det forventes at jeg SKAL skamme meg over. En markant endring av reaksjoner den dagen jeg delte informasjon om min diagnose. Nå var jeg ikke lenger uforklarlig syk, nå skulle jeg sendes rett inn i skammekroken for å ha våget å få en diagnose andre ikke tror på, ikke vet de riktige tingene om, ikke respekterer. Jeg var skamløs som våget å komme med disse bokstavene og trodde at jeg skulle bli akseptert, elsket, sett på samme måte som før. Jeg endte opp med å skamme meg over at jeg ikke skammet meg, før jeg etterpå skammet meg over at jeg hadde begynt å skamme meg. Skam overalt.

Men denne skammen er ikke min. Det er ikke jeg som skal ta ansvar for den, den skal ikke få lov til å eie meg. Sykdommen min er ikke noe jeg har valgt eller gjort selv, det er noe som har skjedd meg. Noe som har kommet utenfra. Jeg har ikke vært et dårlig menneske, jeg ER ikke noe dårligere menneske med sykdommen. Jeg har ikke fortjent sykdommen. At jeg ble syk var uflaks, at jeg fikk akkurat denne sykdommen var akkurat like mye uflaks.  Jeg har INGEN grunn til å skamme meg. Alt jeg har grunn til å føle er stolthet. Stolthet over alt jeg klarer til tross for mine begrensninger, stolthet over det positive, godhjertede mennesket jeg er til tross for en daglig kamp med helsen, stolthet over min styrke i stormen, stolthet over min integritet, mine relasjoner, mitt trosliv, min glede hver eneste dag. Jeg skal ikke skamme meg, jeg skal reise meg i stolthet. Jeg har ME, og jeg er stolt over hver eneste dag jeg gjør mer enn å bare overleve. Jeg er stolt!

Jeg har ikke makt til å endre hva andre mener om meg, mitt liv, mine begrensninger, men jeg har makt til å ikke la det prege meg, jeg har makt til å si fra at det ikke er greit, jeg har makt til å fortelle dem sannheten. Uten skam. Om jeg bare makter. Jeg makter i dag, heldigvis. Jeg makter å stå opp mot skammen. Ikke bare min egen skam, men skammen til den vakre kvinnen jeg ikke kjenner. Vi som aldri har møttes, men som likevel er bærere av en skam som ikke er vår, en skam vi skal få lov til å legge fra oss. Ikke bare for oss heller, men for alle jeg kjenner og ikke kjenner som går og bærer på en skam som ikke er deres. Skammen bærer mange ulike navn, har mange forkledninger, men den er likevel den samme. Den er en løgn, den er en undertrykker, den er ikke ditt ansvar å bære. Og til dem som påfører oss skam: Kanskje vet du ikke at du gjør det, men du gjør det. Kanskje tenker du at det er fortjent, det er ikke det. Kanskje tenker du at det ikke betyr noe, det gjør det. Kanskje tror du at du har rett til å heve deg over oss og gjøre oss små, du har ikke det. Skam er ikke ditt ansvar å dele ut, det er heller ikke vårt ansvar å ta imot og bære det. Jeg velger å si nei takk, denne skammen tar jeg ikke. Den er ikke min. Nei takk, jeg er stolt, ikke skamfull. Det er min rett. Det er sannheten.

Se deg for

Det har gått over en måned siden sist jeg skrev her inne. Jeg er her fortsatt, selv om jeg ikke har skrevet. Jeg har ikke mistet ordene, tankene, fokuset, jeg har bare fått så mye annet. Uker fulle av julestemning, familietid og barneglede, spontane og planlagte møter med fantastiske mennesker, og ja, runde på runde med sykdom i huset. Forkjølelse, allergisk reaksjon, ny forkjølelse, influensa og en omgangssyke som aldri, aldri tok slutt. Ordene har jobbet inni meg, men først nå kan jeg få tid og krefter til å få skrevet dem ned.

Mens alt dette har skjedd, så har vi også fått et nytt år. 2017. Et nytt år er nettopp åpnet, og ligger foran oss med uante muligheter. Et gammelt er åpnet og lukket, en historie vi alltid skal bære med oss. Det er noe med årsskiftet som får oss til å sette et skille. Det gamle og det nye. Det som er forbi og det som skal komme. Noen kaller det nyttårsforsetter, andre snakker om å føre regnskap over livet. For min del handler det om å se meg for.

Vi driver med trafikktrening av våre to små. Hun som snart er seks år, og som om bare noen få måneder skal ut på skolevei, hun ser seg nøye fra side til side før hun forsiktig, men målbevisst går over veien. Hun som snart er fire år, hun er derimot en vandrende katastrofe. Ikke ser hun seg for, ikke vet hun at hun stopper midt på veien for å synge en sang, ikke enser hun trafikken som suser forbi. Det er viktig lærdom vi driver med, vi som skal gjøre dem klare både for trafikken og for hele livet.

Å lære å se seg for er viktig også i livet generelt. Det å se bakover. På tiden som ligger bak oss, erfaringene man har fått med seg, de gode og de vonde historiene som er blitt en del av oss. Se oss tilbake på den veien vi har gått, de fjellene vi har besteget, bagasjen vi har lagt fra oss på veien, det mennesket vi har blitt i løpet av reisen. Fortiden er en del av oss, og vi kan aldri løpe fra den. Den følger med, men vi kan velge hva vi vil gjøre med den. Dvele ved den, grave oss ned i den, eller analysere den, lære av den og ta med oss det beste fra den. Jeg er takknemlig for det som ligger bak meg. Mye av det fordi det har gitt meg glede og velsignelse, mye har gitt meg lærdom og vist meg hvem jeg er, noe er jeg glad for å ha kommet gjennom og nettopp lagt det fra meg og bak meg.

Men vi kan ikke bare se oss tilbake, verken i trafikken eller i livet. Livet skjer foran oss, og vi må holde blikket festet fremover. Uansett om det som ligger bak oss er stygt eller fint, uansett om fortiden er en billedvev det er verdt å studere, glede og undre seg over, så er det i dag og i dagene fremover livet skjer. Det er nå jeg lever. Det er foran meg veien går. Jeg kan se deler av veien fra hvor jeg står i dag. Ikke alle detaljer, ikke det som ligger bak svingen der borte, men jeg ser nok til å glede meg. Jeg kjenner meg selv nok til å vite at jeg har en spennende vei å gå, at jeg kommer til å glede meg over den, at jeg har styrke til fallene når veien blir kronglete og bratt.

På livets vei ser jeg meg også til siden. Hvem er det som går på veien sammen med meg? Hvem har kommet nærmere, og hvem har jeg mistet eller gått fra? For sannheten er at ikke alle relasjoner varer livet ut. Noen kommer til, mens noen mister eller går jeg fra. Noen relasjoner har umerkelig stoppet opp fordi den andre strever og har tungt å bære, en tung vei å gå. Kanskje er det da jeg som skal ta de skrittene bakover for å støtte den andre fremover, slik andre har gjort det med meg når det har trengtes. Jeg er heldig som kan se meg rundt, og se mennesker i min umiddelbare nærhet.

Det er ikke så ofte jeg går med blikket vendt oppover i trafikken, men i livet er det annerledes. Jeg har en himmel over livet, en der oppe som vet hvem jeg er og som vandrer sammen med meg. Ikke alle har den samme troen, men for meg er det naturlig å vende blikket oppover til Han som har skapt meg, Han som har lagt livet klart foran meg. Ved å vende blikket mot Han, er det lettere å finne den veien jeg skal gå fremover, lettere å se det som er viktig, lettere å være det mennesket jeg er ment å være. Han er min veiviser, mitt kompass. Han er min Far, min nærmeste, den som elsker meg høyest og vil meg best. Han er veien.

I fjor startet jeg året med fokus på velsignelse. Det å bli velsignet og det å få være til velsignelse. Og nettopp derfor startet jeg denne bloggen også, for å være til velsignelse. Det håper jeg å ha vært, og jeg vet at det har vært til velsignelse for meg. Jeg har lært og fått så utrolig mye, jeg har våget og jeg har vunnet.

I år starter jeg med å se meg for. Ikke fordi jeg er ferdig med å fokusere på velsignelse, men nettopp fordi jeg i løpet av dette året har lært mye om hvor viktig det er, hvor godt det gjør, hvor mange veier som åpnes, hvor mange mennesker som berøres. Å se seg for er også en del av det å være velsignet og det å være til velsignelse. Gjennom å virkelig se er det lettere å se de små og store velsignelsene som har kommet i min vei. Gjennom å se meg for, er det lettere å se hvordan jeg selv kan være til velsignelse. Så det er mitt ønske for året som ligger foran. At vi alle skal se, nok til å kjenne velsignelsen, nok til å få være til velsignelse. At vi alle skal kjenne den veien vi går på, at ingen av oss skal kjenne på at vi går den alene. Se. Gå. Velsign og bli velsignet.

Om å gi takk

Jeg skulle egentlig skrevet på siste del av serien om tro når helsen svikter, men dagen i dag kan jeg ikke gå forbi uten å si noe. I dag er det thanksgiving. Dagen for å gi takk. Dagen som nesten er like viktig som julen i den amerikanske kulturen, men som ikke har fått noen stor gjenklang her i landet ennå. Mens andre ivrer etter å få mest mulig ut av halloween og black Friday, så synes jeg heller dagen i dag fortjener litt mer oppmerksomhet.

Det er fint å si takk. Vi burde egentlig lære oss å si det mye mer. Det er godt både for oss og for dem som mottar takken. Det velsigner og skaper et bånd mellom oss. Enda finere er det å kunne leve med takknemlighet i hjertet. Takknemlig for det livet man lever, de menneskene man omgås, de velsignelsene man blir gitt. Takknemlig for det som holder oss oppe når tøffe situasjoner trekker oss ned. Takknemlig for selve livet. «Det utakknemlige hjerte oppdager ingen barmhjertighet, men det takknemlig hjerte vil finne, i hver time, noen himmelske velsignelser.» (Henry Ward Beecher) Et takknemlig hjerte sprer glede og godhet, både til en selv og til dem som er rundt.

Jeg har mye å være takknemlig for, uendelig mye, og jeg prøver så godt jeg kan å leve et liv i takknemlighet. Jeg merker at det gjør meg godt, det gjør meg gladere, det gjør meg sterkere, det gjør meg til et bedre menneske for andre. Livet mitt er ikke perfekt, langt ifra. Det er jo også noe av det jeg brenner for, å være ærlig om livet på alle måter, og helt ærlig kan jeg si at jeg har møtt mer motstand i livet enn jeg kunne taklet alene, uten mennesker rundt meg, uten Gud, uten tilliten til at det uperfekte er nok, uten en konstant kime av takknemlighet i hjertet. Livet mitt er ikke perfekt, men jeg velger å leve hele livet fylt av takknemlighet. Jeg kan ikke takke for alt i livet, men jeg har alltid noe å takke for.

I dag er jeg takknemlig for at denne dagen er bedre enn gårsdagen. Jeg er takknemlig for at jeg har klart å vaske badet. Jeg er takknemlig for at Facebook finnes, så jeg enkelt kan ha kontakt med gode venner. Jeg er takknemlig for at mannen min står på og jobber ekstra når jeg selv ikke kan. Jeg er takknemlig for at vi har varme, lys og mat i huset, når det er surt og guffent ute. Jeg er takknemlig for at jentene elsker å høre meg lese, sånn at vi kunne kose oss med gamle, herlige historier om Emil i Lønneberget i dag. Jeg er takknemlig for denne bloggen, og for at nettopp du leser. Jeg er takknemlig for at biblioteket sørger for at jeg har lesestoff i mengder. Jeg er takknemlig for at jeg har fått være med og lære jentene våre om takknemlighet, og at de nå kan være til inspirasjon for andre. Jeg er takknemlig for at jeg har så utrolig mange gode mennesker rundt meg. Jeg er også takknemlig for at jeg har klart å gå bort fra mennesker som ikke var bra for meg, det er også viktig. Jeg er takknemlig for at jeg er elsket, og for at jeg selv har evnen til å elske. Jeg er takknemlig for alt det som finnes inni meg, det som stråler ut eller som bare venter på den rette tid. Jeg er takknemlig for at jeg er meg. Jeg er takknemlig for at jeg har et evig håp. Jeg er takknemlig for min styrke. Og ja, jeg er sannelig takknemlig for sjokolade også, man må ikke glemme de små tingene.

Jeg har mye å være takknemlig for, og jeg har mye å takke andre for. Mitt lille håp er at jeg stadig skal klare å leve sterkere i takknemligheten, at jeg stadig skal bli flinkere til å gi den takken som jeg kjenner i hjertet. Mitt store håp er at vi alle skal få kjenne stadig mer på å leve et liv i takknemlighet, at det skal bli til velsignelse både for oss selv og for dem rundt oss. Jeg synes denne fine salmen under her oppsummerer det så godt. Alt vi har å takke for, det små og det store. Han som skal takkes for selve livet. Takknemlighet over at vi er skapt med evnen til å leve i takknemlighet. Vær velsignet og vær til velsignelse!

Takk Gud, for vakre morgenstunder,
Takk Gud, for hver en dag du gir.
Takk Gud, for det store under:
Du fra synd meg frir.

Takk Gud, for alle gode venner,
Takk Gud, for hjem og folk og land.
Takk Gud, for hjelp når hat jeg kjenner,
Så jeg tilgi kan.

Takk Gud, for arbeid og for yrke.
Takk Gud, for gleder på min vei.
Takk Gud, for hvile og for styrke,
Alt er gitt av deg!

Takk Gud for sorg og motgangstider,
Takk Gud, for hvert et trøstens ord.
Takk Gud, for hjelpen når jeg strider,
Troens strid på jord.

Takk Gud, for ord og sakramenter,
Takk Gud, for tro og kjærlighet.
Takk Gud, for gleden din som venter
Oss i evighet.

Takk Gud, for skriftens klare lære,
Takk Gud, at den for meg ble sann.
Takk Gud, jeg vil deg takk frembære
At jeg takke kan.

Til tjeneste, uten tjeneste

Det ene blogginnlegget jeg planla å skrive om det å stå tilbake med troen alene etter å ha mistet muligheten til å bidra i tjeneste og fellesskap, ble mer omfattende enn jeg hadde sett for meg. Jeg visste at dette var en stor del av min historie, men ikke at jeg hadde så mye å si om det. Jeg skjønte fort at det ene innlegget måtte bli til to, men midt i det andre stod jeg plutselig med fem ulike deler, fem ulike perspektiver og innfallsvinkler på dette temaet. Denne gangen står jeg i midten, på del tre, der hvor jeg vil snakke om tjenesten, hvordan det er å miste den, hvordan man kan finne nye tjenester og gaver i den nye situasjonen, hvordan man kan leve uten å kunne være i tjeneste. Dette innlegget har tatt lang tid å skrive, bloggen har stått på vent mye lenger enn det den vanligvis gjør. Ikke fordi temaet er vanskelig eller jeg ikke vet hva jeg skal si, men nettopp fordi disse dagene har vært preget av årsaken til at jeg ikke lenger kan være i aktiv tjeneste. Det kommer sakte, men sikkert denne gangen også, og forhåpentligvis virker jeg snart litt bedre igjen jeg også.

«Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt. 28, 18-20) Vi har fått et klart kall til å vise mennesker hvem Jesus er, til å hjelpe dem hjem til Ham. Det er et universelt kall som alle kristne mottar i det de tar imot Jesus som sin venn og frelser. Det er et logisk kall, for hvordan kan vi vel kjenne Jesus uten å ville dele det gode budskapet med andre? Hvordan kan vi ha blitt lovet et liv etter døden uten å ville gi den samme gaven til andre? Jeg sier ikke at det alltid er lett å dele Jesus i praksis, men det ligger der, som en grunntone i troen vår. Tro og del.

Tjeneste, det er et ord som rommer mye. Alt fra fulltidstjeneste som pastor eller misjonær til å stå på kjøkkenet og steke vafler til søndagsmøtet. Kristen tjeneste rommer alt vi gjør for å tjene Gud, alt det gode vi som kristne gjør for våre medmennesker. Kristen tjeneste er ikke først og fremst en jobb, en oppgave vi har fått, men en måte å leve livet vårt på. Bruke de gavene vi har fått, se de veiene Gud åpner for oss, være tilgjengelig for dem som trenger oss, dem som trenger Jesus. Å dele Jesus med andre er ikke bare å fortelle om Han, men å vise godhet og nestekjærlighet, være et medmenneske og et lys i mørket. Å være et helt vanlig, uperfekt menneske med Jesus i hjertet, sannhet på tungen, omsorg i armene og føtter som er villige til å gå dit de trengs.

Selv hadde jeg valgt å gå inn i fulltidstjeneste. Jeg jobbet med barn og ungdom i kirka, og følte meg virkelig priviligert som fikk lov til å fortelle andre om Jesus hver eneste dag, både gjennom ord og gjerninger. Jeg kunne se at mitt arbeid gjorde en forskjell, jeg kjente at jeg fikk bruke gavene mine, jeg opplevde at nye gaver og nye utfordringer vokste frem underveis. Gud ledet og jeg gikk. Det var rutiner, timeplaner og jobb, men det var også liv, medmennesker og ledelse. Det var utfordrende på mange måter, men jeg fant stor glede i det. Helt til jeg ikke gjorde det lenger. Helt til tjenesteglede nesten umerkelig hadde endret seg til arbeidspress. Helt til jeg ikke lenger gledet meg til å gå på jobb. Det var ikke jobben som var problemet. Jeg trivdes, det var ingen konflikter, jeg jobbet med flotte kollegaer, herlig ungdom og helt nydelige barn. Det var jeg og tjenesten som var problemet. Kroppen min hadde endret seg, blitt uforklarlig syk på måter jeg da enda ikke hadde noen forutsetninger verken for å forstå eller ta på alvor, og jeg og tjenesten var ikke lenger en god match. Den ene dagen stod jeg midt i konfirmasjonsundervisningen og holdt på å besvime av smerter, den neste dagen fikk jeg ikke ordnet de avtalene jeg hadde planlagt, bare fordi jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle bruke telefonen.

Jeg var glad den dagen jeg ble sykemeldt, og utredning begynte. Nå slapp jeg å streve mer. Samtidig kjente jeg på en utrolig utilstrekkelighet. Jeg hadde ikke mestret det, jeg var ikke god nok, ikke flink nok, jeg hadde rotet det til. Ubrukelig, ikke bare for arbeidsplassen, men for Gud. Sånn tror jeg mange føler det, uavhengig av om det var jobb eller frivillig tjeneste, når livet endrer oss, og vi ikke lenger mestrer det vi gjorde før. Det å miste sin tjeneste elelr sine evner kan på mange måter sammenlignes med en sorgprosess. Fra fornektelse og sjokk via hele følelsesregisteret, før man kan begynne å bearbeide det og finne en ny vei ut fra det nye stedet man står på. For det finnes en ny vei, du er ikke ubrukelig, Guds gaver og muligheter til tjeneste forsvinner ikke selv om livet endrer seg.

Mer enn å bruke tid på å finne en ny tjeneste, en tjeneste som passet til meg og min situasjon, så har jeg brukt tid på å tenke nytt om tjeneste, få en ny forståelse av hva tjeneste egentlig er. En tjeneste som ikke er begrenset til tittel eller oppgavebeskrivelse, en tjeneste som ikke bare kan foregå innenfor kirkeveggene, tjeneste som ikke begrenser seg til jobb eller oppgaver, men selve livet som tjeneste i alt jeg er og gjør.

For det første har jeg måttet erkjenne at Gud ikke trenger min tjeneste. «Gud er Gud om alle land lå øde, Gud er Gud om alle mann var døde», skrev Petter Dass i en av sine kjente salmer. Gud er Gud, uavhengig av hvem jeg er og hva jeg gjør. Gud er større enn min svakhet og min sykdom, men han er også større enn min tjeneste og mine gjerninger. Gud klarer seg uten meg, men Han ønsker meg og elsker meg. Ikke først og fremst som sin tjener, men som sitt barn. Det å vite at jeg ikke er en helt nødvendig brikke i et tjenestepuslespill, det hjelper meg i å hvile i vissheten om at jeg er god nok som jeg er, at det ikke er krise at jeg ikke lenger kan stå i den tjenesten jeg var satt til, at det er plass også til oss som kanskje trenger å få mer enn vi kan gi tilbake.

Det andre jeg har lært, er at tjeneste ikke alltid har et navn, en bestemt plass. Hver lille ting vi gjør, om vi gjør det med kjærlighet og Jesus i hjertet, er en tjeneste. Liten eller stor, synlig eller usynlig, i kirka eller hjemme hos familien, hver eneste dag eller bare akkurat denne spesielle anledningen, det spiller ingen rolle. Tjeneste er ikke en tittel eller noe jeg skal oppnå, tjeneste er først og fremst Jesus som virker i mitt hjerte, mitt hjerte som virker inn på alt jeg gjør og er. Tjeneste for meg i dag er å være en god mor, å lære barna mine å elske Jesus, å være en venn som er tilstede både for latter og gråt, å bære med meg mennesker i hjertet og gi dem og deres liv over til Jesus, å være tydelig på at jeg er venn med Jesus, å møte de behovene jeg ser med de evnene jeg har akkurat nå. Å legge ut et bibelvers på facebook, å dele fra min uperfekte hverdag, å sende en hyggelig melding, å lage et godt måltid for gode venner, å skrive om Jesus og livet på bloggen, å gi en klem til noen som trenger det. Alt dette er tjeneste, alt dette er et liv med Jesus i hjertet. Det heter ikke pastor eller evangelist eller misjonær, men det heter tjeneste. Det heter medmenneske.

Det tredje jeg har erfart, er at en slik ny situasjon som en massivt endret helsesituasjon er, kan bli en ny gave. Som kronisk syk sitter jeg med mange erfaringer som jeg oftest selvfølgelig skulle vært foruten, men som har formet meg som menneske og medmenneske. Gud gav meg aldri sykdommen, men med Hans hjelp kan jeg få lov til å bruke de erfaringene og de nye gavene til å tjene og hjelpe andre mennesker. For mennesker som plutselig finner seg selv i samme situasjon som jeg var, jeg har vært der, jeg kan trøste, jeg kan veilede, jeg kan lindre redselen. For mennesker som strever med andre ting, jeg har selv kjent nestekjærlighet i praksis, jeg har selv opplevd hvor mye det betyr at noen strekker ut en hånd, nå strekker jeg ut min. For alle mine medpasienter som strever med å bli trodd og forstått, jeg kan gi forståelse til dem, jeg tror dem, jeg kan gi kunnskap til alle dem som ikke tror eller forstår. For alle dem som føler seg ubrukelig, jeg var ubrukelig, men likevel fullt brukbar, likevel elsket overmåte hyt! For alle dem som leter etter Jesus, men strever med å finne Ham gjennom alle ord og krav og forestillinger, jeg har funnet Ham, Han reiste meg opp, Han satte mine føtter på fjell, Han er der rett ved siden av deg, uten krav, bare med kjærlighet.

Da jeg var i Colombia opplevde jeg en overveldende kollekt i en av de aller fattigste bydelene i hovedstaden. Det som var overveldende var ikke mengden penger som kom inn, det var ikke mange pesos i bøssa etter at den hadde gått rundt. Det som var overveldende, var å se at de som hadde ingenting, likevel gav alt de hadde. De som bare hadde en pesos, de gav den ene. De som hadde ingenting, de la likevel hånden sin i bøssa som et tegn på at «jeg gir deg alt jeg har, jeg gir deg livet mitt.» Slik er det med tjeneste også. Om du har mye eller lite å gi, eller knapt ingenting, det eneste som teller er at du faktisk gir det. Jesus som kunne lage måltid for mange tusen av bare en liten gutts nistepakke, Han kan bruke den ene pesosen som ble gitt, Han kan bruke den som gav seg selv når han ikke hadde penger å gi. Han kan også bruke det du har å gi, uansett hvor lite det er. Det Gud har sådd gjennom oss, det vender ikke tomt tilbake. Vi er ikke ubrukelige, vi har likevel mye å gi.

Bevare meg vel

Forrige uke skrev jeg en post om det å miste tjenesten og fellesskapet når livet blir annerledes enn det man har sett for seg og planlagt, om hva som skjer når bare troen blir stående igjen alene. Tilbakemeldingene jeg har fått etter innlegget viser at dette er noe som opptar mange, mennesker som lever i lignende situasjoner som meg, mennesker som ønsker mer ærlighet om livet sånn som det faktisk er, mennesker som opplever å lære noe av å høre slike historier, mennesker som lurer på hvordan de skal kunne bygge opp igjen alt det de har mistet.

Jeg har lyst til å bygge litt videre på dette temaet. Det er så viktig, og det er så vanskelig. Så mange har mistet så mye når livet rammet, så mye mer enn bare det man ble rammet av. I dag, og i noen poster fremover, vil jeg sette et praktisk perspektiv på det. Hvordan kan jeg bevare min tro, min tjeneste, min tilhørighet, når livet er strippet ned til et minimum. Hvordan kan menigheten og fellesskapet møte meg når jeg ikke lenger har noe å gi, når jeg ikke lenger er fysisk tilstede? I dag vil jeg fokusere på troslivet, på hva som har hjulpet meg i forhold til dette. Senere vil jeg fokusere på de andre delene av temaet. Det er viktig å påpeke at dette er mine tanker, deler av min historie, aspekter jeg har sett fungere for meg eller for andre jeg har fått følge på veien. Dette er ikke en fasit, dette er ikke alt, dette er bare erfaringer som kan åpne for nye erfaringer og åpenbaringer.

Da jeg fortsatt var frisk, hadde jeg et veldig aktivt trosliv. Gudstjenester, bønnemøter, lovsangskvelder, bibelgruppe, helgesamlinger, gospelkor, undervisning og seminarer. Alle ting som la til rette for å bruke tid med Jesus. Disse tingene var ikke troslivet mitt, men de gjorde det enkelt å ha rutiner, enkelt å prioritere tid, enkelt å komme til kildene av det som bygget og bevarte troen og forholdet til Jesus. Bibel, bønn, lovsang, forkynnelse. Så kom altså livet, som tok vekk alle disse ytre faktorene som var til så god hjelp og oppmuntring, men som også tok vekk kreftene til det indre troslivet, det personlige bønnelivet, bibellesingen, mitt eget hjerte som åpnet seg opp for det han hadde å si til meg.

Jeg har fortsatt et nært forhold til Jesus, men det har krevd store omstillinger. De tingene som tidligere gav meg mest og som gjorde at jeg gav av mitt beste, de fungerer ikke lenger, og jeg har måttet finne nye metoder, nye møtepunkter, et nytt hjertespråk. Og Gud er heldigvis ganske så grei slik: Når jeg ikke lenger kan klare de store ordene, de lange møtene, de intense møtene i lovsang, så fryder Han seg likevel like mye over det lille jeg nå kan gjøre og være. Gud vet, og jeg vet, at alt dreier seg om hjertet. Ikke de lange bønnene med fine ord, ikke hvor mange kapitler jeg har lest i Bibelen, ikke om jeg løfter hendene, ikke hvor mange møter jeg er på, ikke hvor stor og synlig min tro er.

Edin Løvås skrev slik om andaktslivet: «Hva om alt sammen blir tørt og kjedelig? Slike perioder kommer til de aller fleste Herrens disipler. Da skal du være likegyldig! Hellig likegyldig! Jesus sa jo ikke at nå må dere huske på å be morgen, middag og kveld. Det han sa var at han skulle være med sine alle dager inn til verdens ende. Så hvorfor bekymre seg? Men for å demonstrere for deg selv, at du vanligvis vil holde fast ved din daglige andaktsstund, kan du jo stille deg opp foran den stolen du pleier å sitte på og for eksempel si dette til Herren: ”I dag orker jeg ikke. Amen.” Gå så din vei uten dårlig samvittighet.» Nå er det ikke det at andaktslivet og troslivet blir tørt og kjedelig som er problemet for så mange av oss, men meningen er universell. Vi skal slippe den dårlige samvittigheten når vi ikke klarer. Gud vel likevel av vi vil.

Og vil, det er nettopp det både jeg og mange andre gjør. Vi vil så gjerne, og det er fortsatt mulig. Enhver må finne sine nye veier og redskaper ut fra den situasjonen en står i, men jeg vil gjerne fortelle litt om mine verktøy for å leve i fellesskap med Jesus, for å utøve troen. Jeg har ett stort verktøy som er til stor hjelp for meg på alle områder. Internett. Det høres kanskje ikke særlig åndelig ut, men internett innehar faktisk utrolig mange gode verktøy for tro og inspirasjon.

Noe av det jeg har savna aller mest som syk, er prekener og undervisning. Selv de gangene jeg har vært i form til å delta på møter av noe slag, så har prekener og undervisning vært et problem. For meg dreier det seg om en kombinasjon av mental fatigue og problemer med hørsel og støy, som gjør at jeg både har problemer med å høre det som blir sagt, og problemer med å klare å følge med godt og lenge nok til å få en sammenheng i det. Løsningen for meg har altså ligget på internett. Mens kristne tv-kanaler er et tips som kan være til hjelp for mange, så er det fortsatt for mye støy og inntrykk der for at jeg skal få noe ut av undervisningen der. Podcasts har derimot blitt det mediet jeg har tatt i bruk for å få høre forkynnelse. Mange menigheter i dag legger ut lydopptak av prekenene sine, og der er det veldig mye bra å høre. Fordelen med podcast for min del er flere. Man kan pause opptaket så ofte man trenger. Selv uten forstyrrelser kan en hel tale være for lang, og da får jeg mye mer ut av det om jeg kan dele det opp i bolker. Innholdet går inn og blir inne, istedet for å gå inn de første fem minuttene, før det bare blir stemmesurr som ikke lenger gir mening. I tillegg er det en fordel for meg å kun ha lyd å forholde meg til. Ved mental fatigue er det ofte svært utmattende å forholde seg til mange ulike uttrykksformer på en gang. Lyd og bilde kan være mer enn nok. I en normal møtesituasjon vil du finne både lyd, bilde, støy, forstyrrende bevegelser, lukt, varme/kulde, lyssetting osv. Det er fullstendig overload for meg, og mange med meg. Og da er det godt å kunne lære og inspireres på en måte som ikke gjør meg syk.

Lovsangen var i mange år mitt hjertespråk med Gud. Sangen var uendelig viktig både for mitt forhold til Han, men også for min identitet. Da både stemmen og helsa forsvant, så følte jeg meg på mange måter språkløs. Fortsatt er jeg sikker på at lovsangen er det som står mitt hjerte nærmest, jeg må bare bruke det på en annen måte enn før. Der hvor jeg tidligere var utøvende i lovsang, både foran menigheten og i mitt eget liv, så har jeg nå lært meg å få hvile i andres lovsang. Det finnes mye god lovsangsmusikk utgitt både på cd og på ulike strømmetjenester. Selv om jeg fortsatt er gammeldags nok til å ha en hel vegg med cd-plater, så foretrekker jeg likevel å bruke Spotify, som er den strømmetjenesten jeg bruker til musikk. Her kan man nemlig lage skreddersydde spillelister ut fra millioner på millioner av sanger. Noen ganger er jeg i god form, og vil kjenne gleden i gospel og fyrverkeri av lovsang. Andre ganger er formen dårlig, og jeg må holde meg til den mest lavmælte, rolige lovsangen. Noen ganger foretrekker jeg til og med å høre lovsang på språk jeg ikke kjenner godt, fordi jeg trenger å høre på hjertet og ikke på ordene. Med strømmetjeneste og spillelister er dette enkelt å ordne, og jeg er bare et tastetrykk unna hjertespråket.

Jeg har inntrykk av av bibellesing mange ganger er noe av det første som forsvinner når kreftene forsvinner. Slik var det for meg også. Jeg tror det er mange grunner til at det blir slik. Bibellesing er manges dårlige samvittighet fra før, det krever noe aktivt av oss å sette oss ned for å lese, det krever noe å forstå og fordøye det stoffet man leser, og spesielt når man leser det på egen hånd. I tillegg er det noen praktiske aspekter ved bibellesing som jeg fort oppfattet som problematiske etter at jeg ble syk. Den er tung å holde, skriften er veldig liten og tettpakket, arkene er tynne og gjennomskinnelige, noe som både vanskeliggjør lesingen og gir en risiko for å rive i stykker bladene når man skal bla med armer som ikke alltid fungerer som de skal. Disse faktorene gjør at jeg knapt åpner Bibelen min lenger. Heldigvis finnes Bibelen i andre former også. Bibel på lyd, nettbibel med større skrift og søkefunksjon, bibel-apper med bibelleseplaner, dagens ord og innleste versjoner, bibler med større skrift. Jeg har fortsatt ikke funnet det som fungerer best for meg, men ved å kombinere flere av disse, så har jeg iallefall fortsatt muligheten til å bruke Bibelen aktivt.

Bønn, det er ikke akkurat noe man kan gå ut og finne på internett, så der har jeg selvfølgelig måttet tenke på andre måter. Men hva er problemet med bønn da, tenker du kanskje. Det er jo bare jeg som snakker med Gud uansett. Og det er helt sant. Bønn er min samtale med Gud, og Han hører meg uansett hvor mange eller hvilke ord jeg bruker. Hvilke utfordringer andre har med bønn, kan jeg ikke svare på, men for min egel del dreier det seg om både fysisk og mental fatigue, samt varierende grad av afasi (taleproblematikk). Hva hjelper det å bruke få ord, når man likevel ikke finner dem? Det viktigste har likevel vært å forme et nytt og enklere bønnespråk, en visshet om at Gud hører det minste sukk, en visshet av at jeg ikke skal vinne en argumentasjon med Han, jeg skal bare gi han mitt hjerte. Det å ha små barn har faktisk vært den største hjelpen min der. Det å be med enkle ord med og for dem, det å høre deres enkle bønner, det å lese ferdigskrevne bønner sammen. Ferdigskrevne bønner, sanger med bønnetekster og en bønn vi laget sammen som familie, har også vært til stor hjelp når afasien har gjort at jeg ikke har klart å forme egne ord. Gud hører fortsatt selv om andre har sagt de samme ordene før oss, selv om vi sier de samme små ordene hver eneste dag, selv om det eneste vi klarer er å si «Gud!».

Dette er mine fire store innfallsporter til mitt eget trosliv, disse fire som forsvant, men som likevel er der på en annen måte. Det er disse språkene jeg har lært på nytt, disse som fortsatt har samme innhold til tross for ulik form. Det er den samme gode Gud i andre enden, selv om vi snakker med hverandre på en ny måte. Han er den samme, til evig tid. Jeg er også den samme, selv om jeg ikke lenger er den samme som før. Jeg er Hans, til evig tid.

Jeg skriver i denne bloggserien ut fra et perspektiv hvor jeg legger kronisk fysisk sykdom til grunn for mine erfaringer, men dette er erfaringer som jeg er sikker på kan brukes i mange andre situasjoner også. Det er ikke bare kronisk fysisk sykdom som gir slike tap i ulike varianter, det er det viktig å påpeke. Funksjonshemninger, utbrenthet, psykisk sykdom, vanskelige familiesituasjoner, sorg, konflikter i menigheten, samlivsbrudd. Ja, alternativene er mange (og mange fler enn de få jeg nevner), og alle situasjoner er like viktige.

Tro uten kirke

Come, now is the time to worship.
Come, now is the time to give your heart.
Come, just as you are, to worship.
Come, just as you are, before your God.
Come.

Lovsangen ljomet gjennom lokalene. Alle sang med, hver med sin stemme. Vi var et fellesskap, i sangen, i troen, i ordene som ble delt med oss, i fremtidshåpet. Menigheten, kirke, fellesskapet, vår kristne familie. Og der stod jeg. Alltid med en sang, alltid med noe å si, alltid med noe å gi, alltid mottagelig for det andre hadde å gi. Fellesskap og tjeneste, hånd i hånd.

Så kom den stengte døren. Først med en sykdom som førte til en skade på stemmebåndene. Farvel lovsang, farvel konserter, farvel hjertespråk. Ikke lenge etter kom ME’en og tok resten av meg. Jobben i menigheten, det frivillige arbeidet, kreftene til å be og lese i Bibelen, ordene mine, muligheten til å bruke gavene mine, fellesskapet. Alt det jeg var i møte med Gud og i møte med tjeneste og kall ble knust til pulver, den jeg hadde fått være i fellesskapet ble visket bort som om jeg aldri hadde vært der, aldri hadde hørt til.

Jeg har snakket med flere om dette de siste månedene, et tema som kommer opp på mange ulike fora, et tema som helt tydelig er viktig for mange. Hva skjer når du blir fratatt alt, og det bare er troen som står igjen. Hva skjer når helse eller andre utfordringer hindrer deg i å leve det livet du er ment å leve for Jesus, når alt du kan er å stoppe opp, ta en pause, ta en time out. Hva skjer når kall og tjenester blir lagt i grus. Hva skjer når du ikke lenger kan gi, er det da noen som har noe å gi til deg? Hvem er du da? Hvem er Gud da?

Jeg kan ikke snakke for alle situasjoner og alle mennesker, men jeg kan snakke for meg. En ung kvinne i starten av arbeidslivet, et langt liv som skulle få brukes til å tjene Gud, til å være noe for andre mennesker, til å gjøre en forskjell. Et stort lerret med fargene klare, plutselig revet i stykker og forkastet. Det føltes ufattelig tøft. Når livet rammer hardt vil de fleste oppleve en sorg. Når livet rammer troens utfoldelse og fellesskap, så får man et enda større tap, en sorg som går på selve meningen med livet, et kall etterfulgt av tomhet.

Mange opplever store eller små troskriser i slike situasjoner. Å ikke lenger ville tro, å føle seg langt fra Gud, å være sint på Gud og forhandle med han, alt dette er normale reaksjoner. Det å ikke lenger føle seg bra nok, kristen nok, å føle at man ikke bidrar nok, at Gud ikke kan være fornøyd med en lenger, det er også like normalt, selv om det selvfølgelig ikke er sant. Gud trenger ikke våre gjerninger, vårt sterke bønneliv, våre møter og prekener og barmhjertige hender. Gud trenger bare vårt ja, vårt hjerte. Det mest skjelvende ja, det svakeste, lille hjerte, det er nok for Han. Vi er først og fremst Hans barn, deretter kommer tjenesten og fellesskapet. «Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» (Matt. 11, 28) Guds kjærlighet for sine barn er stor, og Han gir oss hvile så lenge vi trenger det, i livet, i arbeidet, i bønnelivet, i fellesskapet, i troen, i tjenesten.

Den tjenesten jeg stod i, den fremtiden jeg så for meg, kommer jeg sannsynligvis aldri til å kunne gå inn i igjen. Det er både en erkjennelse og en sorg, men det er også et startpunkt på å kunne se på tjeneste på en ny måte. Jeg så for meg et aktivt liv i menigheten, misjonsreiser, et liv i lovsang og Guds ord, et liv som ikke på noen måte kan kombineres med den helsa jeg lever med. Det var ikke Gud som tok det fra meg, men Han stod der klar til å gi meg noe nytt. En ny tjeneste, nye gaver, nye muligheter. «Se, nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede frem. Kan dere ikke se det?» (Jes. 43, 19) Noe så enkelt og kanskje trivielt som å skrive blogg har vist seg å bli en ny form for tjeneste, å være åpen om sykdom har vist seg å være til velsignelse for andre, å leve et annerledes liv har gitt meg et varmere og mer inkluderende hjerte. Å leve sakte har lært meg viktigheten av alle de små tingene, viktigheten av en klem, en hilsen på facebook, en oppmuntring, det å virkelig se hverandre som mennesker, det å dele et bilde av et bibelvers. Bittesmå ting som tidligere føltes som ingenting, nå føles de som min tjeneste, og det føles stort.

Mange må også trekke seg ut av det store menighetsfellesskapet av ulike grunner, og det er en utfordring i seg selv. Det å stille seg selv utenfor det gode fellesskapet er tungt, og spesielt når livet i seg selv er ekstra krevende. Mange tror at det er et reelt valg, at man trekker seg unna fordi man ikke lenger tror, fordi man ikke vil, fordi man ikke gidder, men for svært mange er det ikke et reelt valg. For min egen del er det en kombinasjon av mange faktorer som gjør meg sykere ved å holde fast på møtene som gjør at jeg ikke kan være en del av det fysiske fellesskapet. Høy lyd på musikken og støy når mange samles for å prate, lang sittetid i en stilling som gjør vondt, mye lys, mange synsinntrykk, et klassisk eksempel på faktorer som gjør ME-syke dårligere.

Det er ikke noe kjekt å stille seg utenfor det fellesskapet som man både elsker og trenger, men det hadde vært mye lettere om fellesskapet strekte ut en hånd til dem som ikke klarer. Mange har heldigvis det, gode armer som gir omsorg, ører som kan lytte, hjerter som elsker og føtter som kan gå hjem til dem som ikke kan gå ut til menigheten. Men mange etterlyser også dessverre dette. Man har ikke lenger noe å gi selv, og da mister man sin verdi, man blir glemt, man blir ikke funnet god nok. Eller man opplever en situasjon hvor de andre i fellesskapet ikke vet hvordan man skal takle at man ikke lenger er den man var. De kan gjerne tenke på deg eller be for deg, men det å forholde seg til deg i din nye situasjon blir for vanskelig. Uansett hva grunnen er til at menigheten og fellesskapet trekker seg unna istedet for å strekke seg ut med omsorg, så er det ikke sånn det skal være. Paulus taler om at vi alle er lemmer på samme legeme, og at om ett lem lider, så lider alle. (1. Kor. 12, 26) Et fellesskap skal ta vare på hverandre, og aller mest vi som også er i fellesskap med Jesus. Vi er familie, vi skal ikke skygge unna, tro dårlig om hverandre eller glemme hverandre bare fordi livet ble annerledes enn man forventet. Vi er ment å elske hverandre, også når den vi elsker ikke har noe å gi tilbake.

Jeg har virkelig fått erfare at Gud er en god Gud, en Gud som gir oss nye muligheter når vår Plan A ikke lenger fungerer. En Gud som gir hvile, som gir oss nye gaver og tjenester tilpasset det nye livet, som viser oss nye veier å gå på, der hvor de gamle er stengt. En tro uten kirke, en tro uten tjeneste, det er ikke det jeg ønsker eller er skapt til, men Guds godhet gjør at det er nok når det må være nok. Jeg har erfart å bli styrket i troen av å leve i denne situasjonen, at jeg har blitt fornyet, at jeg har fått et nytt kall. Så blir det som det står i sangen jeg startet med: Come, just as you are, to worship. Come, just as you are, before your God. Come. Jeg får komme, akkurat som jeg er. Det er nok.

Fordi livet forandrer seg…

På mandag var det verdensdagen for psykisk helse. Jeg hadde store planer om å dele et innlegg i den forbindelse, men ble rett og slett stoppet av min egen fysiske helse. Når kroppen stopper opp tar ting litt ekstra tid, men i dag er en like god dag for å fokusere på temaet. Psykisk helse er, heldigvis og dessverre, like aktuelt hver eneste dag.

Psykisk helse og psykisk sykdom er to sider av samme sak. Samtidig er psykisk helse noe vi alle har, uavhengig av en psykisk diagnose. Psyken er en del av oss, like viktig som det fysiske. Følelsene våre, tankene våre, reaksjonsmønstrene våre, vi trenger dem like mye som vi trenger et hjerte som slår og et immunforsvar som gjør jobben sin.

Årets tema på verdensdagen for psykisk helse er «fordi livet forandrer seg…» Det er en absolutt sannhet, at livet forandrer seg. Store og små forandringer, positive, negative og nøytrale forandringer, nære og verdensomspennende forandringer. Et ekteskap, en fødsel, ny jobb, nytt bosted, et dødsfall, helseutfordringer, endret økonomi, en brutt relasjon, et terrorangrep, en tsunami. Livet skjer, hver eneste dag. Livet forandrer seg, og vi forandrer oss med det. Hvordan vi møter ulike former for endringer har mye å si for både det fysiske og psykiske livet vi lever.

Jeg er opptatt av psykisk helse, av å ta vare på denne delen av oss selv. Det er mange grunner til det. Jeg har sett , ikke bare psykisk sykdom, men også skadeskutt psykisk helse, på nært hold. Relasjonen mellom psykisk og åndelig helse har vært en del av utdannelsen og jobben min, et interessefelt som jeg også har delt med flere nær meg. Gjennom utdannelsen, og ikke minst gjennom levd liv, har jeg lært meg å kjenne min egen psykiske helse, lært hvordan den påvirker meg som helhet, og hvordan jeg kan påvirke den. Og som kronisk syk har jeg vært tvunget til å forholde meg til temaet. Under eksklusjonsutredning, i møte med Nav og ulike helsearbeidere,  men kanskje aller mest i møte med mennesker som har sett de to diagnosebokstavene mine som en trussel, som et stempel på en innbilt, psykisk lidelse. Og for å kunne forklare og forsvare sin egen psykiske helse eller sykdom (i dette tilfellet helse), så må man vite noe om det.

Fordi livet forandrer seg. Det kunne vært overskriften på mitt liv. Det kunne vært overskriften på livet til mange jeg kjenner også, veldig mange av dem. Det er jo det livet er, en stadig forandring. Mye har forandret seg i livet mitt gjennom årene, en del av det i retninger jeg aldri hadde trodd eller ønsket. Og da har det vært viktig å lære meg å håndtere det.

Sykdom og tap av helse har nok definitivt stått for noen av de største endringene i livet mitt. I løpet av kort tid hadde de fleste komponenter i livet endret seg radikalt, i årene etterpå har endringene kommet på rekke og rad. Tap av arbeidsevne, tap av drømmer, tap av en fremtid fylt av sang, tap av hukommelse, tap av kontroll på kroppen, tap av immunforsvar, tap av status i samfunnet, tap av venner, bekjente, tilhørighet. Tap etter tap, og som erstatning for tapene kom smerter, symptomer, stigma, et tomrom som jeg ikke visste hva jeg kunne fylle med. Sykdommen min gjør at jeg tåler endringer dårligere enn før. Det føles ganske selvmotsigende, siden sykdommen også gir meg flere endringer enn før. De endringene har ikke vært et valg, men jeg har kunnet velge hva de endringene får gjøre med meg som person. Endringene har vært uunngåelige, men jeg har fortsatt fått nye veier å gå. Som ME-syk er jeg med og kjemper en kamp for å fjerne stigmaet om innbilt psykisk sykdom, et stigma som har ligget tungt på diagnosen. Man skulle kanskje derfor tro at jeg og andre ME-syke ville ønske å fjerne oss helt fra å fokusere på psykisk helse, men jeg tror heller at nettopp derfor, og nettopp fordi vi må leve med en kronisk fysisk sykdom, så kjenner vi svært godt viktigheten av å ha en god psykisk helse. En god psykisk helse gjør det lettere å håndtere endringene, gjør det lettere å håndtere å leve med kronisk sykdom, gjør det lettere å fokusere på de positive tingene i livet.

De største endringene i livet mitt, i tillegg til sykdommen, var helt klart da jeg giftet meg, og da vi sammen fikk to barn. Utelukkende positive, planlagte endringer som jeg gikk inn i med stor glede. Likevel var det helt klart store omveltninger. Et nytt menneske skulle innlemmes i alle deler av livet mitt. En skulle bli til to, to til tre, og til slutt tre til en komplett familie på fire. Nye rutiner skal opprettes, ulike tradisjoner skal samles til et fellesskap, to fortider skal bli til en fremtid, to helt nye mennesker skal innlemmes i et lite fellesskap. Det er gode omveltninger, men det er like fullt omveltninger. Forventninger, usikkerhet, nye roller, det krever også noe av vår psykiske helse, på samme tid som det gir noe tilbake til vår psykiske helse.

Hvordan man håndterer livets små og store endringer er veldig individuelt. Det finnes ingen fasit som fungerer for alle, det finnes heller ingenting som fungerer for alle de ulike situasjonene et menneske opplever i løpet av livet. Et dødsfall er annerledes enn det forrige. En tvillingfødsel er annerledes enn om man får ett barn. En kronisk sykdom er helt annerledes enn en annen. En tsunami eller et terrorangrep oppleves forskjellig fra person til person, fra situasjon til situasjon. En ny jobb er ikke bare en ny jobb, det er akkurat denne nye jobben for akkurat denne personen. Det å skulle vite hvordan man best ivaretar og aktivt bruker sin psykiske helse i forhold til livets ulike situasjoner, i forhold til hverdagen, er ikke som å slå opp i en bok. Det viktigste tror jeg, er at man vet at den er der, at den er viktig. Kjenner på «hvem er jeg inni meg?» Kjenner på «hvor er min styrke, og hvem har jeg som støtte om noe skal skje?» Kjenner på “hvor går jeg med min svakhet?” Kjenner på «hvem har jeg potensiale til å bli gjennom denne situasjonen?» Psykisk helse og livets endringer går hånd i hånd. Vi må egentlig bare gå sammen med dem, anerkjenne at de er der, og vite at alt hører sammen.

Så tok det meg fire dager ekstra å skrive det innlegget jeg skulle skrevet på mandag. Det er sånn som skjer. Livet påvirker en liten bloggpost også. Denne gangen var det faktisk på grunn av min psykiske helse, passende nok. På lørdag var jeg og mannen i bryllupsfest hos gode venner. Høyt støynivå, mange inntrykk, mangelfull avlastning på kroppen, og ikke minst mitt første besøk på dansegulvet etter at jeg ble syk, gjorde at den fysiske helsa har vært kraftig svekket den siste uka. Et dumt valg, kan du kanskje tenke. Men jeg er helt uenig. Det å ta vare på sin psykiske helse, få sosialt input, få leve som om man var frisk i noen få timer, det å trives, le, tøyse og kjenne at man virkelig lever, det er minst like viktig som å ta vare på sin fysiske helse. Et lite set back i fysisk helse er verdt det, når de psykiske «bivirkningene» blir så gode.

Fordi livet forandrer seg. En overskrift over livet som er krevende, men som samtidig er givende. Livet skjer, og vi formes sammen med det. Fokus på god psykisk helse hjelper oss til å la oss forme på en best mulig måte, til å håndtere livets krumspring og daglige gjøremål på en sunn og god måte. Det å bli venn med sin psykiske helse, bli venn med seg selv, er noe av det viktigste vi gjør. Det å fjerne tabuene rundt psykisk helse, er noe av det viktigste vi gjør som samfunn.