Noe å glede seg over

Tidligere i uka var det verdensdagen for psykisk helse. Selv tilbragte jeg dagen på høstferietur sammen med familien, og valgte kos og fellesskap fremfor blogginnlegg. Men i dag har jeg tid nok til å si det jeg vil si, for fokuset på psykisk helse går ikke ut på dato. Det er viktig hver eneste dag.

Jeg har ikke en psykisk sykdom, men jeg har en psykisk helse. Det har vi alle. Den psykiske helsen er viktig både for dem som lever med en psykisk sykdom, for oss som lever med fysisk sykdom, og for helt friske mennesker med helt vanlige liv. Den psykiske helsen er med oss hele veien, i alle slags dager, i alle slags mennesker, i alle slags liv. Og den psykiske helsen vår skal vi ta godt vare på, den er viktig for hele livet vårt. For hverdagslivet, for de store begivenhetene, for energien og vår fysiske helse, for relasjoner og egenverdi, for de dagene som slår oss i bakken, for dagene som fylles med glede. Og det er nettopp glede som er årets fokus. Noe å glede seg over.

I fjor var temaet «fordi livet forandrer seg.» I år fokuserer vi på «noe å glede seg over.» Det er to forskjellige temaer, men de henger likevel sammen. Vi kan alle være enige i at det er viktig å ha ting å glede seg over i livet, også når livet forandrer seg. Når livet forandrer seg, er det lett å miste gleden, men desto viktigere å finne den igjen. Det er iallefall min tanke og erfaring. Og det er dette som er mitt liv: Livet mitt har forandret seg, ganske drastisk, og jeg har mange ting å glede meg over.

Kronisk velsignet. Jeg jobbet lenge med å finne et bloggnavn som passet den jeg er og det jeg ønsker å formidle. Jeg ønsket å formidle livet med sykdom, men også å formidle håp midt oppi det hele. Jeg ønsket å dele ærlig liv og store ord om urettferdighet, tap, skam og smerte, men også viktige ord om gjenopprettelse, nyorientering, selvfølelse og velsignelser. Jeg ønsket å dele tanker rundt temaer som er problematiske, temaer som krever endring, men samtidig dele lyspunkter og glede, tro og latter. Jeg er kronisk syk, men jeg er også kronisk velsignet. Min kroniske sykdom har forandret livet mitt, men min kroniske velsignelse består midt oppi alt. Og sannelig tror jeg de velsignelsene og den gleden jeg opplever, har endret meg mer enn det å leve med kronisk sykdom. Livet har forandret seg, og forandrer seg stadig, men gleden består.

Noe å glede seg over, det er faktisk noe av det viktigste jeg har lært av å være syk. Det å ha noe å glede seg over, er til stor hjelp i hverdagen. Jeg blir ikke friskere av sykdommen fordi jeg har glede i livet, men gleden gjør dagene lettere og mer meningsfulle. Jeg får ikke færre eller svakere symptomer av å være glad, men gleden gjør det lettere å utholde dem. Jeg får ikke tilbake det mennesket jeg var av å fokusere på glede, men jeg kan finne noe nytt og verdifullt i det mennesket jeg har blitt og i det livet jeg må leve. Gleden har verdi og gir verdi, uavhengig av hvilken farge og form dager og helse har i utgangspunktet.

Da jeg først ble syk, raste min verden sammen. Og sammen med dette, raste også gleden. Det er kanskje ikke så rart, for i tillegg til smerter og utmattelse og redsel over hva som skjedde, så mistet jeg også muligheten til å drive med de tingene som hadde gitt meg så stor glede. Sangen måtte gi tapt, jobben som jeg elsket måtte jeg gi opp, det sosiale livet skrumpet inn i takt med min manglende helse og andre menneskers manglende forståelse, strikketøyet, musikken og skrivesakene ble liggende i hylla på vent, fordi jeg ikke hadde krefter til å holde med på det. Mine gleder var ikke lenger oppnåelige for meg i den nye situasjonen, og jeg kjente at det gjorde situasjonen enda verre. Jeg var aldri deprimert, men jeg var tom for krefter, også krefter til å finne glede.

Sakte, men sikkert klarte jeg å finne tilbake til gleden igjen. Ikke de samme gledene som jeg hadde levd i og med tidligere, jeg måtte finne nye gleder tilpasset det nye livet mitt. Å kunne glede meg over et hyggelig brev i posten, å glede meg over en ekstra god klem som gav avtrykk i dagevis, å kunne finne stor glede og mestring i å ha klart å dusje uten å måtte legge meg ned og hvile på badegulvet etterpå. Det startet der, i det veldig små. Og det veldig små ble etterhvert veldig stort. Jeg oppdaget gleden i detaljer jeg aldri før hadde trengt å se etter, jeg fant glede i ting jeg aldri før hadde brydd meg om, jeg erfarte at det sakte livet jeg var tvunget til å leve, gav meg muligheten til å virkelig få kjenne på livets goder og gleder. Jeg var på vei inn i et liv så fullt av glede som det aldri hadde vært før. Jo visst var jeg glad før også, men det å få livet endret så til de grader, gjorde at jeg ikke lenger tok verken livet eller gleden for gitt. Livet og gleden ble et privilegium som jeg ønsket meg mest mulig av!

I dag lever jeg et godt liv. Det er fortsatt et liv fullt av begrensninger, symptomer og usikkerhet rundt om og når det eventuelt vil komme behandling som kan gjøre meg friskere, men det er like fullt et godt liv. Jeg velger å ha et godt liv, og fokuset på glede og velsignelser er en stor årsak til det. Det er selvsagt ikke alt jeg gleder meg over, det er verken mulig eller sunt. Hvordan kan man vel glede seg over sterke smerter, andres sorg eller urettferdig behandling? Man kan ikke, og man skal ikke det. Men jeg kan glede meg over andre ting til tross for de vanskelige tingene som foregår hos meg eller andre jeg bryr meg om. Midt i en dag med sterke smerter, kan jeg glede meg over en sang som treffer meg i hjertet, og høre den på repeat hele dagen. Når en venn sliter, kan jeg selvfølgelig ikke glede meg over det, men jeg kan være glad for at vennskapet vårt er så sterkt at jeg kan få lov til å ta del i det, og kanskje, forhåpentligvis, være bittelitt til hjelp. Ikke glede for alle situasjoner, men glede som en grunntone i livet. En plattform som gir styrke og stødighet i livets irrganger og stormer.

Min erfaring er dette: Glede hjelper! Det gjør ikke livet perfekt, det tar ikke bort alle sorger og smerter, det helbreder ikke sykdom eller fjerner erfaringer man helst skulle vært foruten. Men det hjelper. Det gir noe godt å fokusere på, det gjør hjertet glad, det gir mestring og god selvfølelse, det gir tilhørighet, det gir livet mening. Det styrker den gode psykiske helsen vi trenger for å gå gjennom alle livets kapitler. Gode kapitler, vonde kapitler, søte kapitler, nervepirrende kapitler. Livet er alt dette, men gleden er heldigvis alltid innen rekkevidde. Om vi bare kan se den. Og noen ganger er det slik at vi må øve oss for å se den, øve oss på å finne gleden enten på gamle eller nye plasser. Jeg mistet den nesten før jeg kunne finne den ordentlig, og etterpå har jeg øvd og øvd helt til glede ikke er noe jeg gjør, men noe jeg er. Jeg bobler over av glede, og da kan jeg tåle alt annet.

En bølge av sorg

Det er juni og det er sommer. Selv om det er litt regn i lufta, så merkes det godt at vi nærmer oss sommerferien med stormskritt. Det ligger en tung klamhet i lufta, en forventning om oppfriskende tordenvær. Dagene fylles med solglimt, varme, nakne kritthvite legger, grilling og godt selskap. Det er en sosial tid. Langhelger med besøk, bursdager som skal holdes før alle reiser hver til sitt, avslutninger og nye begynnelser. Vi avsluttet forrige uke med å snikstarte på barneskolen med vår eldste datter. Førskolefest og prøveskole. En ny begynnelse vi kan se frem til med glede. Og denne uka starter vi med sommerfest i barnehagen. Det er ikke slutt helt ennå, men vi feirer sommeren, mens vi starter nedtellingen mot det som bare er en deilig sommerferie for minstemor, og samtidig et farvel og en ny epoke for storesøster. Mange grunner til å feire. Både sommeren, barnehagen og ungene. Et fyrverkeri av fest og glede.

Det var sommerfest i dag, og jeg var ikke klar. Kroppen var i sårt tiltrengt hvilemodus, og jeg ble så veldig klar over forskjellen på realiteten og det jeg skulle ønske. På en dag som denne skulle jeg ønske at jeg kunne gjøre sånn som alle andre foreldre. Jeg skulle ønske jeg kunne ta med den ene matretten jeg hadde lovet, uten å i tillegg måtte ta med allergimat til mine to jenter. Jeg skulle ønske jeg kunne la dem leke og spise og herje i fri flyt underveis, uten å være redd for allergismitte. Jeg skulle ønske jeg selv slapp å spise på forhånd, i tilfelle buffeten bare inneholdt mat som gjør meg sykere. Jeg skulle ønske jeg klarte å kjøre bil, så jeg slapp å planlegge en slitsom buss- og gåtur midt i rushen. Ja, aller helst skulle jeg ønske at jeg kunne komme direkte fra jobb, akkurat slik som de andre foreldrene. Jeg skulle ønske det ikke gjorde så vondt å stå og gå og sitte på små barnebenker. Jeg skulle ønske at jeg klarte å delta mer i samtalene, at jeg klarte å høre godt nok hva de andre sa, å skille ut bakgrunnsstøyen, å ignorere hjernetåka og afasien som lå og lurte i kroppen. Jeg skulle ønske at jeg ikke visste hva Post Exertional Malaise var, og at to små timer på en hyggelig fest ikke betydde sofa og smerter og svimmelhet og utmattelse og enda mer i hele kveld. Kanskje i morgen også. Og dagen etter, om jeg kræsjer skikkelig. Jeg skulle ønske at det ikke var så slitsomt at gledene kom så ofte, at gleder bare skulle få være gleder.  Jeg skulle ønske jeg slapp alt det som er ekstra, alt det som er annerledes, alt det som er så vondt. Jeg skulle ønske vi levde et helt vanlig, friskt liv, hvor en sommerfest bare er et friskt pust i hverdagen.

Det er mye jeg skulle ønske, men jeg lever i virkeligheten og ikke i en ønskedrøm. Dette er min hverdag. Dette er det livet jeg har. Jeg har tillatt meg å sørge over alt jeg har mistet. Samtidig gir jeg meg selv lov til å leve godt med de utfordringene og begrensningene vi har. Jeg har et godt liv, og jeg klager egentlig ikke. Jeg har gledet meg til i dag, og jeg har kost meg sammen med familien min, med de ansatte, med de andre barna og foreldrene. Jeg klarte å gjennomføre denne gangen også, og jeg gleder meg over det.

Noen ganger slår en bølge av sorg mot meg, litt hardere enn vanlig. Og det er greit det også. Det er lov å kjenne på det. For jeg har mistet mye gjennom min sykdom. Barna har mistet mye gjennom sine allergier og sykdom. Og vi lever med begrensninger og utfordringer som krever mer. Mye mer.  Men det har vært en god dag, til tross for alle mine uoppfylte ønsker. Til tross for alle ekstra utfordringer. Jeg har levd i glede, og jeg har skapt glede, selv om kroppen ikke spilte på lag, og hjertet føltes et hakk tyngre enn vanlig.

Nå skal jeg hvile frem til neste glede. Og sorgens bølge, den skal gli bort for denne gang. Den kommer tilbake, med ujevne mellomrom og med vekslende styrke. Men jeg er forberedt. Dette er livet, det er en del av meg. Sorgen og gleden er to sider av samme sak, selve livet. Jeg bærer dem begge med meg, og selv om jeg velger gleden, selv om jeg lever hver eneste dag med et smil, så er sorgen med på lasset. I dag gir jeg den litt plass, så vet jeg at den stilner fortere. Helt uten den vil jeg ikke være, for uten den er ikke livet sant og ekte lenger. Sorgen gjør også gleden sterkere, og min glede, den skal skinne gjennom alle faser, gjennom alle årstider, gjennom hele livet.

Lopper i blodet – om loppemarked og andre lopper

Åh, endelig! Loppemarkedsesongen har startet igjen. Det er ingen hemmelighet at vi elsker loppemarked, og i helga kunne vi endelig ta turen til sesongens første. Det er noe magisk over et loppemarked, for sånne som meg iallefall. Det å gå i de gamle skolegangene, ta et raskt overblikk over lokalet, memorere lista over alt du skal se etter, lage deg en prioritert rute, og starte jakten. Noen ganger står skattene lett synlige, andre ganger må du ned på gulvet og grave i en kleshaug som har ramlet under bordet. Noen ganger er det rift om skattene, og du må være rask for å få det du vil ha. Andre ganger kan du stå i ro og fred, og virkelig vurdere hver enkelt ting. Er den vakker? Hel? Har den noen verdi? Samler du? Kan du bruke den?

Jeg liker best det siste, det å få bruke god tid på å lete og finne. Finne de tingene jeg faktisk har bruk for, ting jeg ikke bare rasker med meg for å sikre meg noe som muligens kan være et kupp. Få rom rundt meg, så jeg kan studere de fine tingene istedet for armhulen til sidemannen, så jeg slipper å bli presset sammen i andres desperate jakt etter gull. Stryke over falmede bokrygger med historier som har levd før meg, brette ut barnetøy som har båret andre barns lek, drømmer, gjørme og grønskeflekker, veie en kopp i hånden for å kjenne om den sitter godt der, forestille meg mine barns lek med dukken jeg løfter opp. Se hver enkelt ting, kjenne etter om de er mine eller om de venter på noen andre. Vite at jeg skal eie dem for en kort eller lang stund, men at de ikke skal eie meg. Vite at jeg skal gi dem videre den dagen jeg selv ikke trenger dem lenger. Vite at jeg er en del av en syklus, det dreier seg ikke om meg, det dreier seg om fellesskap, om miljøvern, om verdier, om omsorg, om historie, om fremtid.

Jeg har andre lopper i blodet også. Jeg vet ikke om det er dagene med sol og vårfølelse som har gjort det, om det er mange måneder med runde på runde av ymse forkjølelser og slikt, om det er en generell utålmodighet etter å ha vært hemmet av kronisk sykdom i mange år. Sannsynligvis er det en kombinasjon av alle tre. Jeg er utålmodig, jeg vil så mye, jeg planlegger, jeg drømmer. Jeg bobler over av arbeidslyst og planer. Men jeg bobler ikke over av energi. Alt har blitt forskjøvet nå med mye sykdom. Så mye liv å ta igjen, så mange prosjekter som står på vent, så mange erfaringer å glede seg til. Jeg vil gjøre alt nå, selv om jeg vet at det ikke funker.

Jeg må bruke tid. Akkurat som med loppemarkedene, så er det god tid som er det beste for meg. Kanskje går jeg glipp av de mest ettertraktede skattene, opplevelsene, erfaringene med å leve sånn, men kanskje var de heller aldri mine. Så får jeg leve saktere, bruke mer tid. Tid til å drømme, til å reflektere, til å veie. Har dette verdi for meg? Kan jeg bruke det? Er det ment for meg? Betyr det noe for andre at jeg er her?

Så kan jeg glede meg over de mange barnebursdagene vi har prioritert, selv om bokhaugen ruver i påvente av å bli lest, selv om symaskina støver ned, selv om husarbeidet hangler mer enn vanlig. Så kan jeg stå på ski i femten minutter, for første gang på 25 år, og vite at dette er verdifullt. Så verdifullt at jeg våger å vise meg i rullestol dagen etter når prisen i teorien ble for høy. Så kan jeg gå på loppemarked og kjenne på alle disse skattene, ta med meg hjem det som er ment for oss, og kjenne at vi er sørget for, og samtidig vite at alle disse ordene som bobler over inni meg skal få komme ut senere, til sin tid.

Alt har sin tid, det står det også i Bibelen. Alt kan ikke skje samtidig om man er frisk heller. Som syk er jeg tvunget til å leve saktere enn andre, ,til å sette ting på vent. Men det er ikke bare en dårlig ting. Alle burde leve litt saktere egentlig. Gjøre en ting om gangen, være i øyeblikket, vurdere om dette er mitt eller ikke, ha noe å glede seg over og noe å glede seg til. Bokhaugen ruver, symaskina står klar for alt det som jeg allerede lager inni hodet mitt, ordene vokser i mening og omfang. Jeg har liv, jeg har glede i vente, jeg har i overflod. Jeg lever når jeg kan, og hviler når jeg må. Med lopper i blodet, som gir meg noe å se frem til.

Se deg for

Det har gått over en måned siden sist jeg skrev her inne. Jeg er her fortsatt, selv om jeg ikke har skrevet. Jeg har ikke mistet ordene, tankene, fokuset, jeg har bare fått så mye annet. Uker fulle av julestemning, familietid og barneglede, spontane og planlagte møter med fantastiske mennesker, og ja, runde på runde med sykdom i huset. Forkjølelse, allergisk reaksjon, ny forkjølelse, influensa og en omgangssyke som aldri, aldri tok slutt. Ordene har jobbet inni meg, men først nå kan jeg få tid og krefter til å få skrevet dem ned.

Mens alt dette har skjedd, så har vi også fått et nytt år. 2017. Et nytt år er nettopp åpnet, og ligger foran oss med uante muligheter. Et gammelt er åpnet og lukket, en historie vi alltid skal bære med oss. Det er noe med årsskiftet som får oss til å sette et skille. Det gamle og det nye. Det som er forbi og det som skal komme. Noen kaller det nyttårsforsetter, andre snakker om å føre regnskap over livet. For min del handler det om å se meg for.

Vi driver med trafikktrening av våre to små. Hun som snart er seks år, og som om bare noen få måneder skal ut på skolevei, hun ser seg nøye fra side til side før hun forsiktig, men målbevisst går over veien. Hun som snart er fire år, hun er derimot en vandrende katastrofe. Ikke ser hun seg for, ikke vet hun at hun stopper midt på veien for å synge en sang, ikke enser hun trafikken som suser forbi. Det er viktig lærdom vi driver med, vi som skal gjøre dem klare både for trafikken og for hele livet.

Å lære å se seg for er viktig også i livet generelt. Det å se bakover. På tiden som ligger bak oss, erfaringene man har fått med seg, de gode og de vonde historiene som er blitt en del av oss. Se oss tilbake på den veien vi har gått, de fjellene vi har besteget, bagasjen vi har lagt fra oss på veien, det mennesket vi har blitt i løpet av reisen. Fortiden er en del av oss, og vi kan aldri løpe fra den. Den følger med, men vi kan velge hva vi vil gjøre med den. Dvele ved den, grave oss ned i den, eller analysere den, lære av den og ta med oss det beste fra den. Jeg er takknemlig for det som ligger bak meg. Mye av det fordi det har gitt meg glede og velsignelse, mye har gitt meg lærdom og vist meg hvem jeg er, noe er jeg glad for å ha kommet gjennom og nettopp lagt det fra meg og bak meg.

Men vi kan ikke bare se oss tilbake, verken i trafikken eller i livet. Livet skjer foran oss, og vi må holde blikket festet fremover. Uansett om det som ligger bak oss er stygt eller fint, uansett om fortiden er en billedvev det er verdt å studere, glede og undre seg over, så er det i dag og i dagene fremover livet skjer. Det er nå jeg lever. Det er foran meg veien går. Jeg kan se deler av veien fra hvor jeg står i dag. Ikke alle detaljer, ikke det som ligger bak svingen der borte, men jeg ser nok til å glede meg. Jeg kjenner meg selv nok til å vite at jeg har en spennende vei å gå, at jeg kommer til å glede meg over den, at jeg har styrke til fallene når veien blir kronglete og bratt.

På livets vei ser jeg meg også til siden. Hvem er det som går på veien sammen med meg? Hvem har kommet nærmere, og hvem har jeg mistet eller gått fra? For sannheten er at ikke alle relasjoner varer livet ut. Noen kommer til, mens noen mister eller går jeg fra. Noen relasjoner har umerkelig stoppet opp fordi den andre strever og har tungt å bære, en tung vei å gå. Kanskje er det da jeg som skal ta de skrittene bakover for å støtte den andre fremover, slik andre har gjort det med meg når det har trengtes. Jeg er heldig som kan se meg rundt, og se mennesker i min umiddelbare nærhet.

Det er ikke så ofte jeg går med blikket vendt oppover i trafikken, men i livet er det annerledes. Jeg har en himmel over livet, en der oppe som vet hvem jeg er og som vandrer sammen med meg. Ikke alle har den samme troen, men for meg er det naturlig å vende blikket oppover til Han som har skapt meg, Han som har lagt livet klart foran meg. Ved å vende blikket mot Han, er det lettere å finne den veien jeg skal gå fremover, lettere å se det som er viktig, lettere å være det mennesket jeg er ment å være. Han er min veiviser, mitt kompass. Han er min Far, min nærmeste, den som elsker meg høyest og vil meg best. Han er veien.

I fjor startet jeg året med fokus på velsignelse. Det å bli velsignet og det å få være til velsignelse. Og nettopp derfor startet jeg denne bloggen også, for å være til velsignelse. Det håper jeg å ha vært, og jeg vet at det har vært til velsignelse for meg. Jeg har lært og fått så utrolig mye, jeg har våget og jeg har vunnet.

I år starter jeg med å se meg for. Ikke fordi jeg er ferdig med å fokusere på velsignelse, men nettopp fordi jeg i løpet av dette året har lært mye om hvor viktig det er, hvor godt det gjør, hvor mange veier som åpnes, hvor mange mennesker som berøres. Å se seg for er også en del av det å være velsignet og det å være til velsignelse. Gjennom å virkelig se er det lettere å se de små og store velsignelsene som har kommet i min vei. Gjennom å se meg for, er det lettere å se hvordan jeg selv kan være til velsignelse. Så det er mitt ønske for året som ligger foran. At vi alle skal se, nok til å kjenne velsignelsen, nok til å få være til velsignelse. At vi alle skal kjenne den veien vi går på, at ingen av oss skal kjenne på at vi går den alene. Se. Gå. Velsign og bli velsignet.

Til tjeneste, uten tjeneste

Det ene blogginnlegget jeg planla å skrive om det å stå tilbake med troen alene etter å ha mistet muligheten til å bidra i tjeneste og fellesskap, ble mer omfattende enn jeg hadde sett for meg. Jeg visste at dette var en stor del av min historie, men ikke at jeg hadde så mye å si om det. Jeg skjønte fort at det ene innlegget måtte bli til to, men midt i det andre stod jeg plutselig med fem ulike deler, fem ulike perspektiver og innfallsvinkler på dette temaet. Denne gangen står jeg i midten, på del tre, der hvor jeg vil snakke om tjenesten, hvordan det er å miste den, hvordan man kan finne nye tjenester og gaver i den nye situasjonen, hvordan man kan leve uten å kunne være i tjeneste. Dette innlegget har tatt lang tid å skrive, bloggen har stått på vent mye lenger enn det den vanligvis gjør. Ikke fordi temaet er vanskelig eller jeg ikke vet hva jeg skal si, men nettopp fordi disse dagene har vært preget av årsaken til at jeg ikke lenger kan være i aktiv tjeneste. Det kommer sakte, men sikkert denne gangen også, og forhåpentligvis virker jeg snart litt bedre igjen jeg også.

«Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt. 28, 18-20) Vi har fått et klart kall til å vise mennesker hvem Jesus er, til å hjelpe dem hjem til Ham. Det er et universelt kall som alle kristne mottar i det de tar imot Jesus som sin venn og frelser. Det er et logisk kall, for hvordan kan vi vel kjenne Jesus uten å ville dele det gode budskapet med andre? Hvordan kan vi ha blitt lovet et liv etter døden uten å ville gi den samme gaven til andre? Jeg sier ikke at det alltid er lett å dele Jesus i praksis, men det ligger der, som en grunntone i troen vår. Tro og del.

Tjeneste, det er et ord som rommer mye. Alt fra fulltidstjeneste som pastor eller misjonær til å stå på kjøkkenet og steke vafler til søndagsmøtet. Kristen tjeneste rommer alt vi gjør for å tjene Gud, alt det gode vi som kristne gjør for våre medmennesker. Kristen tjeneste er ikke først og fremst en jobb, en oppgave vi har fått, men en måte å leve livet vårt på. Bruke de gavene vi har fått, se de veiene Gud åpner for oss, være tilgjengelig for dem som trenger oss, dem som trenger Jesus. Å dele Jesus med andre er ikke bare å fortelle om Han, men å vise godhet og nestekjærlighet, være et medmenneske og et lys i mørket. Å være et helt vanlig, uperfekt menneske med Jesus i hjertet, sannhet på tungen, omsorg i armene og føtter som er villige til å gå dit de trengs.

Selv hadde jeg valgt å gå inn i fulltidstjeneste. Jeg jobbet med barn og ungdom i kirka, og følte meg virkelig priviligert som fikk lov til å fortelle andre om Jesus hver eneste dag, både gjennom ord og gjerninger. Jeg kunne se at mitt arbeid gjorde en forskjell, jeg kjente at jeg fikk bruke gavene mine, jeg opplevde at nye gaver og nye utfordringer vokste frem underveis. Gud ledet og jeg gikk. Det var rutiner, timeplaner og jobb, men det var også liv, medmennesker og ledelse. Det var utfordrende på mange måter, men jeg fant stor glede i det. Helt til jeg ikke gjorde det lenger. Helt til tjenesteglede nesten umerkelig hadde endret seg til arbeidspress. Helt til jeg ikke lenger gledet meg til å gå på jobb. Det var ikke jobben som var problemet. Jeg trivdes, det var ingen konflikter, jeg jobbet med flotte kollegaer, herlig ungdom og helt nydelige barn. Det var jeg og tjenesten som var problemet. Kroppen min hadde endret seg, blitt uforklarlig syk på måter jeg da enda ikke hadde noen forutsetninger verken for å forstå eller ta på alvor, og jeg og tjenesten var ikke lenger en god match. Den ene dagen stod jeg midt i konfirmasjonsundervisningen og holdt på å besvime av smerter, den neste dagen fikk jeg ikke ordnet de avtalene jeg hadde planlagt, bare fordi jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle bruke telefonen.

Jeg var glad den dagen jeg ble sykemeldt, og utredning begynte. Nå slapp jeg å streve mer. Samtidig kjente jeg på en utrolig utilstrekkelighet. Jeg hadde ikke mestret det, jeg var ikke god nok, ikke flink nok, jeg hadde rotet det til. Ubrukelig, ikke bare for arbeidsplassen, men for Gud. Sånn tror jeg mange føler det, uavhengig av om det var jobb eller frivillig tjeneste, når livet endrer oss, og vi ikke lenger mestrer det vi gjorde før. Det å miste sin tjeneste elelr sine evner kan på mange måter sammenlignes med en sorgprosess. Fra fornektelse og sjokk via hele følelsesregisteret, før man kan begynne å bearbeide det og finne en ny vei ut fra det nye stedet man står på. For det finnes en ny vei, du er ikke ubrukelig, Guds gaver og muligheter til tjeneste forsvinner ikke selv om livet endrer seg.

Mer enn å bruke tid på å finne en ny tjeneste, en tjeneste som passet til meg og min situasjon, så har jeg brukt tid på å tenke nytt om tjeneste, få en ny forståelse av hva tjeneste egentlig er. En tjeneste som ikke er begrenset til tittel eller oppgavebeskrivelse, en tjeneste som ikke bare kan foregå innenfor kirkeveggene, tjeneste som ikke begrenser seg til jobb eller oppgaver, men selve livet som tjeneste i alt jeg er og gjør.

For det første har jeg måttet erkjenne at Gud ikke trenger min tjeneste. «Gud er Gud om alle land lå øde, Gud er Gud om alle mann var døde», skrev Petter Dass i en av sine kjente salmer. Gud er Gud, uavhengig av hvem jeg er og hva jeg gjør. Gud er større enn min svakhet og min sykdom, men han er også større enn min tjeneste og mine gjerninger. Gud klarer seg uten meg, men Han ønsker meg og elsker meg. Ikke først og fremst som sin tjener, men som sitt barn. Det å vite at jeg ikke er en helt nødvendig brikke i et tjenestepuslespill, det hjelper meg i å hvile i vissheten om at jeg er god nok som jeg er, at det ikke er krise at jeg ikke lenger kan stå i den tjenesten jeg var satt til, at det er plass også til oss som kanskje trenger å få mer enn vi kan gi tilbake.

Det andre jeg har lært, er at tjeneste ikke alltid har et navn, en bestemt plass. Hver lille ting vi gjør, om vi gjør det med kjærlighet og Jesus i hjertet, er en tjeneste. Liten eller stor, synlig eller usynlig, i kirka eller hjemme hos familien, hver eneste dag eller bare akkurat denne spesielle anledningen, det spiller ingen rolle. Tjeneste er ikke en tittel eller noe jeg skal oppnå, tjeneste er først og fremst Jesus som virker i mitt hjerte, mitt hjerte som virker inn på alt jeg gjør og er. Tjeneste for meg i dag er å være en god mor, å lære barna mine å elske Jesus, å være en venn som er tilstede både for latter og gråt, å bære med meg mennesker i hjertet og gi dem og deres liv over til Jesus, å være tydelig på at jeg er venn med Jesus, å møte de behovene jeg ser med de evnene jeg har akkurat nå. Å legge ut et bibelvers på facebook, å dele fra min uperfekte hverdag, å sende en hyggelig melding, å lage et godt måltid for gode venner, å skrive om Jesus og livet på bloggen, å gi en klem til noen som trenger det. Alt dette er tjeneste, alt dette er et liv med Jesus i hjertet. Det heter ikke pastor eller evangelist eller misjonær, men det heter tjeneste. Det heter medmenneske.

Det tredje jeg har erfart, er at en slik ny situasjon som en massivt endret helsesituasjon er, kan bli en ny gave. Som kronisk syk sitter jeg med mange erfaringer som jeg oftest selvfølgelig skulle vært foruten, men som har formet meg som menneske og medmenneske. Gud gav meg aldri sykdommen, men med Hans hjelp kan jeg få lov til å bruke de erfaringene og de nye gavene til å tjene og hjelpe andre mennesker. For mennesker som plutselig finner seg selv i samme situasjon som jeg var, jeg har vært der, jeg kan trøste, jeg kan veilede, jeg kan lindre redselen. For mennesker som strever med andre ting, jeg har selv kjent nestekjærlighet i praksis, jeg har selv opplevd hvor mye det betyr at noen strekker ut en hånd, nå strekker jeg ut min. For alle mine medpasienter som strever med å bli trodd og forstått, jeg kan gi forståelse til dem, jeg tror dem, jeg kan gi kunnskap til alle dem som ikke tror eller forstår. For alle dem som føler seg ubrukelig, jeg var ubrukelig, men likevel fullt brukbar, likevel elsket overmåte hyt! For alle dem som leter etter Jesus, men strever med å finne Ham gjennom alle ord og krav og forestillinger, jeg har funnet Ham, Han reiste meg opp, Han satte mine føtter på fjell, Han er der rett ved siden av deg, uten krav, bare med kjærlighet.

Da jeg var i Colombia opplevde jeg en overveldende kollekt i en av de aller fattigste bydelene i hovedstaden. Det som var overveldende var ikke mengden penger som kom inn, det var ikke mange pesos i bøssa etter at den hadde gått rundt. Det som var overveldende, var å se at de som hadde ingenting, likevel gav alt de hadde. De som bare hadde en pesos, de gav den ene. De som hadde ingenting, de la likevel hånden sin i bøssa som et tegn på at «jeg gir deg alt jeg har, jeg gir deg livet mitt.» Slik er det med tjeneste også. Om du har mye eller lite å gi, eller knapt ingenting, det eneste som teller er at du faktisk gir det. Jesus som kunne lage måltid for mange tusen av bare en liten gutts nistepakke, Han kan bruke den ene pesosen som ble gitt, Han kan bruke den som gav seg selv når han ikke hadde penger å gi. Han kan også bruke det du har å gi, uansett hvor lite det er. Det Gud har sådd gjennom oss, det vender ikke tomt tilbake. Vi er ikke ubrukelige, vi har likevel mye å gi.

Bevare meg vel

Forrige uke skrev jeg en post om det å miste tjenesten og fellesskapet når livet blir annerledes enn det man har sett for seg og planlagt, om hva som skjer når bare troen blir stående igjen alene. Tilbakemeldingene jeg har fått etter innlegget viser at dette er noe som opptar mange, mennesker som lever i lignende situasjoner som meg, mennesker som ønsker mer ærlighet om livet sånn som det faktisk er, mennesker som opplever å lære noe av å høre slike historier, mennesker som lurer på hvordan de skal kunne bygge opp igjen alt det de har mistet.

Jeg har lyst til å bygge litt videre på dette temaet. Det er så viktig, og det er så vanskelig. Så mange har mistet så mye når livet rammet, så mye mer enn bare det man ble rammet av. I dag, og i noen poster fremover, vil jeg sette et praktisk perspektiv på det. Hvordan kan jeg bevare min tro, min tjeneste, min tilhørighet, når livet er strippet ned til et minimum. Hvordan kan menigheten og fellesskapet møte meg når jeg ikke lenger har noe å gi, når jeg ikke lenger er fysisk tilstede? I dag vil jeg fokusere på troslivet, på hva som har hjulpet meg i forhold til dette. Senere vil jeg fokusere på de andre delene av temaet. Det er viktig å påpeke at dette er mine tanker, deler av min historie, aspekter jeg har sett fungere for meg eller for andre jeg har fått følge på veien. Dette er ikke en fasit, dette er ikke alt, dette er bare erfaringer som kan åpne for nye erfaringer og åpenbaringer.

Da jeg fortsatt var frisk, hadde jeg et veldig aktivt trosliv. Gudstjenester, bønnemøter, lovsangskvelder, bibelgruppe, helgesamlinger, gospelkor, undervisning og seminarer. Alle ting som la til rette for å bruke tid med Jesus. Disse tingene var ikke troslivet mitt, men de gjorde det enkelt å ha rutiner, enkelt å prioritere tid, enkelt å komme til kildene av det som bygget og bevarte troen og forholdet til Jesus. Bibel, bønn, lovsang, forkynnelse. Så kom altså livet, som tok vekk alle disse ytre faktorene som var til så god hjelp og oppmuntring, men som også tok vekk kreftene til det indre troslivet, det personlige bønnelivet, bibellesingen, mitt eget hjerte som åpnet seg opp for det han hadde å si til meg.

Jeg har fortsatt et nært forhold til Jesus, men det har krevd store omstillinger. De tingene som tidligere gav meg mest og som gjorde at jeg gav av mitt beste, de fungerer ikke lenger, og jeg har måttet finne nye metoder, nye møtepunkter, et nytt hjertespråk. Og Gud er heldigvis ganske så grei slik: Når jeg ikke lenger kan klare de store ordene, de lange møtene, de intense møtene i lovsang, så fryder Han seg likevel like mye over det lille jeg nå kan gjøre og være. Gud vet, og jeg vet, at alt dreier seg om hjertet. Ikke de lange bønnene med fine ord, ikke hvor mange kapitler jeg har lest i Bibelen, ikke om jeg løfter hendene, ikke hvor mange møter jeg er på, ikke hvor stor og synlig min tro er.

Edin Løvås skrev slik om andaktslivet: «Hva om alt sammen blir tørt og kjedelig? Slike perioder kommer til de aller fleste Herrens disipler. Da skal du være likegyldig! Hellig likegyldig! Jesus sa jo ikke at nå må dere huske på å be morgen, middag og kveld. Det han sa var at han skulle være med sine alle dager inn til verdens ende. Så hvorfor bekymre seg? Men for å demonstrere for deg selv, at du vanligvis vil holde fast ved din daglige andaktsstund, kan du jo stille deg opp foran den stolen du pleier å sitte på og for eksempel si dette til Herren: ”I dag orker jeg ikke. Amen.” Gå så din vei uten dårlig samvittighet.» Nå er det ikke det at andaktslivet og troslivet blir tørt og kjedelig som er problemet for så mange av oss, men meningen er universell. Vi skal slippe den dårlige samvittigheten når vi ikke klarer. Gud vel likevel av vi vil.

Og vil, det er nettopp det både jeg og mange andre gjør. Vi vil så gjerne, og det er fortsatt mulig. Enhver må finne sine nye veier og redskaper ut fra den situasjonen en står i, men jeg vil gjerne fortelle litt om mine verktøy for å leve i fellesskap med Jesus, for å utøve troen. Jeg har ett stort verktøy som er til stor hjelp for meg på alle områder. Internett. Det høres kanskje ikke særlig åndelig ut, men internett innehar faktisk utrolig mange gode verktøy for tro og inspirasjon.

Noe av det jeg har savna aller mest som syk, er prekener og undervisning. Selv de gangene jeg har vært i form til å delta på møter av noe slag, så har prekener og undervisning vært et problem. For meg dreier det seg om en kombinasjon av mental fatigue og problemer med hørsel og støy, som gjør at jeg både har problemer med å høre det som blir sagt, og problemer med å klare å følge med godt og lenge nok til å få en sammenheng i det. Løsningen for meg har altså ligget på internett. Mens kristne tv-kanaler er et tips som kan være til hjelp for mange, så er det fortsatt for mye støy og inntrykk der for at jeg skal få noe ut av undervisningen der. Podcasts har derimot blitt det mediet jeg har tatt i bruk for å få høre forkynnelse. Mange menigheter i dag legger ut lydopptak av prekenene sine, og der er det veldig mye bra å høre. Fordelen med podcast for min del er flere. Man kan pause opptaket så ofte man trenger. Selv uten forstyrrelser kan en hel tale være for lang, og da får jeg mye mer ut av det om jeg kan dele det opp i bolker. Innholdet går inn og blir inne, istedet for å gå inn de første fem minuttene, før det bare blir stemmesurr som ikke lenger gir mening. I tillegg er det en fordel for meg å kun ha lyd å forholde meg til. Ved mental fatigue er det ofte svært utmattende å forholde seg til mange ulike uttrykksformer på en gang. Lyd og bilde kan være mer enn nok. I en normal møtesituasjon vil du finne både lyd, bilde, støy, forstyrrende bevegelser, lukt, varme/kulde, lyssetting osv. Det er fullstendig overload for meg, og mange med meg. Og da er det godt å kunne lære og inspireres på en måte som ikke gjør meg syk.

Lovsangen var i mange år mitt hjertespråk med Gud. Sangen var uendelig viktig både for mitt forhold til Han, men også for min identitet. Da både stemmen og helsa forsvant, så følte jeg meg på mange måter språkløs. Fortsatt er jeg sikker på at lovsangen er det som står mitt hjerte nærmest, jeg må bare bruke det på en annen måte enn før. Der hvor jeg tidligere var utøvende i lovsang, både foran menigheten og i mitt eget liv, så har jeg nå lært meg å få hvile i andres lovsang. Det finnes mye god lovsangsmusikk utgitt både på cd og på ulike strømmetjenester. Selv om jeg fortsatt er gammeldags nok til å ha en hel vegg med cd-plater, så foretrekker jeg likevel å bruke Spotify, som er den strømmetjenesten jeg bruker til musikk. Her kan man nemlig lage skreddersydde spillelister ut fra millioner på millioner av sanger. Noen ganger er jeg i god form, og vil kjenne gleden i gospel og fyrverkeri av lovsang. Andre ganger er formen dårlig, og jeg må holde meg til den mest lavmælte, rolige lovsangen. Noen ganger foretrekker jeg til og med å høre lovsang på språk jeg ikke kjenner godt, fordi jeg trenger å høre på hjertet og ikke på ordene. Med strømmetjeneste og spillelister er dette enkelt å ordne, og jeg er bare et tastetrykk unna hjertespråket.

Jeg har inntrykk av av bibellesing mange ganger er noe av det første som forsvinner når kreftene forsvinner. Slik var det for meg også. Jeg tror det er mange grunner til at det blir slik. Bibellesing er manges dårlige samvittighet fra før, det krever noe aktivt av oss å sette oss ned for å lese, det krever noe å forstå og fordøye det stoffet man leser, og spesielt når man leser det på egen hånd. I tillegg er det noen praktiske aspekter ved bibellesing som jeg fort oppfattet som problematiske etter at jeg ble syk. Den er tung å holde, skriften er veldig liten og tettpakket, arkene er tynne og gjennomskinnelige, noe som både vanskeliggjør lesingen og gir en risiko for å rive i stykker bladene når man skal bla med armer som ikke alltid fungerer som de skal. Disse faktorene gjør at jeg knapt åpner Bibelen min lenger. Heldigvis finnes Bibelen i andre former også. Bibel på lyd, nettbibel med større skrift og søkefunksjon, bibel-apper med bibelleseplaner, dagens ord og innleste versjoner, bibler med større skrift. Jeg har fortsatt ikke funnet det som fungerer best for meg, men ved å kombinere flere av disse, så har jeg iallefall fortsatt muligheten til å bruke Bibelen aktivt.

Bønn, det er ikke akkurat noe man kan gå ut og finne på internett, så der har jeg selvfølgelig måttet tenke på andre måter. Men hva er problemet med bønn da, tenker du kanskje. Det er jo bare jeg som snakker med Gud uansett. Og det er helt sant. Bønn er min samtale med Gud, og Han hører meg uansett hvor mange eller hvilke ord jeg bruker. Hvilke utfordringer andre har med bønn, kan jeg ikke svare på, men for min egel del dreier det seg om både fysisk og mental fatigue, samt varierende grad av afasi (taleproblematikk). Hva hjelper det å bruke få ord, når man likevel ikke finner dem? Det viktigste har likevel vært å forme et nytt og enklere bønnespråk, en visshet om at Gud hører det minste sukk, en visshet av at jeg ikke skal vinne en argumentasjon med Han, jeg skal bare gi han mitt hjerte. Det å ha små barn har faktisk vært den største hjelpen min der. Det å be med enkle ord med og for dem, det å høre deres enkle bønner, det å lese ferdigskrevne bønner sammen. Ferdigskrevne bønner, sanger med bønnetekster og en bønn vi laget sammen som familie, har også vært til stor hjelp når afasien har gjort at jeg ikke har klart å forme egne ord. Gud hører fortsatt selv om andre har sagt de samme ordene før oss, selv om vi sier de samme små ordene hver eneste dag, selv om det eneste vi klarer er å si «Gud!».

Dette er mine fire store innfallsporter til mitt eget trosliv, disse fire som forsvant, men som likevel er der på en annen måte. Det er disse språkene jeg har lært på nytt, disse som fortsatt har samme innhold til tross for ulik form. Det er den samme gode Gud i andre enden, selv om vi snakker med hverandre på en ny måte. Han er den samme, til evig tid. Jeg er også den samme, selv om jeg ikke lenger er den samme som før. Jeg er Hans, til evig tid.

Jeg skriver i denne bloggserien ut fra et perspektiv hvor jeg legger kronisk fysisk sykdom til grunn for mine erfaringer, men dette er erfaringer som jeg er sikker på kan brukes i mange andre situasjoner også. Det er ikke bare kronisk fysisk sykdom som gir slike tap i ulike varianter, det er det viktig å påpeke. Funksjonshemninger, utbrenthet, psykisk sykdom, vanskelige familiesituasjoner, sorg, konflikter i menigheten, samlivsbrudd. Ja, alternativene er mange (og mange fler enn de få jeg nevner), og alle situasjoner er like viktige.

Fordi livet forandrer seg…

På mandag var det verdensdagen for psykisk helse. Jeg hadde store planer om å dele et innlegg i den forbindelse, men ble rett og slett stoppet av min egen fysiske helse. Når kroppen stopper opp tar ting litt ekstra tid, men i dag er en like god dag for å fokusere på temaet. Psykisk helse er, heldigvis og dessverre, like aktuelt hver eneste dag.

Psykisk helse og psykisk sykdom er to sider av samme sak. Samtidig er psykisk helse noe vi alle har, uavhengig av en psykisk diagnose. Psyken er en del av oss, like viktig som det fysiske. Følelsene våre, tankene våre, reaksjonsmønstrene våre, vi trenger dem like mye som vi trenger et hjerte som slår og et immunforsvar som gjør jobben sin.

Årets tema på verdensdagen for psykisk helse er «fordi livet forandrer seg…» Det er en absolutt sannhet, at livet forandrer seg. Store og små forandringer, positive, negative og nøytrale forandringer, nære og verdensomspennende forandringer. Et ekteskap, en fødsel, ny jobb, nytt bosted, et dødsfall, helseutfordringer, endret økonomi, en brutt relasjon, et terrorangrep, en tsunami. Livet skjer, hver eneste dag. Livet forandrer seg, og vi forandrer oss med det. Hvordan vi møter ulike former for endringer har mye å si for både det fysiske og psykiske livet vi lever.

Jeg er opptatt av psykisk helse, av å ta vare på denne delen av oss selv. Det er mange grunner til det. Jeg har sett , ikke bare psykisk sykdom, men også skadeskutt psykisk helse, på nært hold. Relasjonen mellom psykisk og åndelig helse har vært en del av utdannelsen og jobben min, et interessefelt som jeg også har delt med flere nær meg. Gjennom utdannelsen, og ikke minst gjennom levd liv, har jeg lært meg å kjenne min egen psykiske helse, lært hvordan den påvirker meg som helhet, og hvordan jeg kan påvirke den. Og som kronisk syk har jeg vært tvunget til å forholde meg til temaet. Under eksklusjonsutredning, i møte med Nav og ulike helsearbeidere,  men kanskje aller mest i møte med mennesker som har sett de to diagnosebokstavene mine som en trussel, som et stempel på en innbilt, psykisk lidelse. Og for å kunne forklare og forsvare sin egen psykiske helse eller sykdom (i dette tilfellet helse), så må man vite noe om det.

Fordi livet forandrer seg. Det kunne vært overskriften på mitt liv. Det kunne vært overskriften på livet til mange jeg kjenner også, veldig mange av dem. Det er jo det livet er, en stadig forandring. Mye har forandret seg i livet mitt gjennom årene, en del av det i retninger jeg aldri hadde trodd eller ønsket. Og da har det vært viktig å lære meg å håndtere det.

Sykdom og tap av helse har nok definitivt stått for noen av de største endringene i livet mitt. I løpet av kort tid hadde de fleste komponenter i livet endret seg radikalt, i årene etterpå har endringene kommet på rekke og rad. Tap av arbeidsevne, tap av drømmer, tap av en fremtid fylt av sang, tap av hukommelse, tap av kontroll på kroppen, tap av immunforsvar, tap av status i samfunnet, tap av venner, bekjente, tilhørighet. Tap etter tap, og som erstatning for tapene kom smerter, symptomer, stigma, et tomrom som jeg ikke visste hva jeg kunne fylle med. Sykdommen min gjør at jeg tåler endringer dårligere enn før. Det føles ganske selvmotsigende, siden sykdommen også gir meg flere endringer enn før. De endringene har ikke vært et valg, men jeg har kunnet velge hva de endringene får gjøre med meg som person. Endringene har vært uunngåelige, men jeg har fortsatt fått nye veier å gå. Som ME-syk er jeg med og kjemper en kamp for å fjerne stigmaet om innbilt psykisk sykdom, et stigma som har ligget tungt på diagnosen. Man skulle kanskje derfor tro at jeg og andre ME-syke ville ønske å fjerne oss helt fra å fokusere på psykisk helse, men jeg tror heller at nettopp derfor, og nettopp fordi vi må leve med en kronisk fysisk sykdom, så kjenner vi svært godt viktigheten av å ha en god psykisk helse. En god psykisk helse gjør det lettere å håndtere endringene, gjør det lettere å håndtere å leve med kronisk sykdom, gjør det lettere å fokusere på de positive tingene i livet.

De største endringene i livet mitt, i tillegg til sykdommen, var helt klart da jeg giftet meg, og da vi sammen fikk to barn. Utelukkende positive, planlagte endringer som jeg gikk inn i med stor glede. Likevel var det helt klart store omveltninger. Et nytt menneske skulle innlemmes i alle deler av livet mitt. En skulle bli til to, to til tre, og til slutt tre til en komplett familie på fire. Nye rutiner skal opprettes, ulike tradisjoner skal samles til et fellesskap, to fortider skal bli til en fremtid, to helt nye mennesker skal innlemmes i et lite fellesskap. Det er gode omveltninger, men det er like fullt omveltninger. Forventninger, usikkerhet, nye roller, det krever også noe av vår psykiske helse, på samme tid som det gir noe tilbake til vår psykiske helse.

Hvordan man håndterer livets små og store endringer er veldig individuelt. Det finnes ingen fasit som fungerer for alle, det finnes heller ingenting som fungerer for alle de ulike situasjonene et menneske opplever i løpet av livet. Et dødsfall er annerledes enn det forrige. En tvillingfødsel er annerledes enn om man får ett barn. En kronisk sykdom er helt annerledes enn en annen. En tsunami eller et terrorangrep oppleves forskjellig fra person til person, fra situasjon til situasjon. En ny jobb er ikke bare en ny jobb, det er akkurat denne nye jobben for akkurat denne personen. Det å skulle vite hvordan man best ivaretar og aktivt bruker sin psykiske helse i forhold til livets ulike situasjoner, i forhold til hverdagen, er ikke som å slå opp i en bok. Det viktigste tror jeg, er at man vet at den er der, at den er viktig. Kjenner på «hvem er jeg inni meg?» Kjenner på «hvor er min styrke, og hvem har jeg som støtte om noe skal skje?» Kjenner på “hvor går jeg med min svakhet?” Kjenner på «hvem har jeg potensiale til å bli gjennom denne situasjonen?» Psykisk helse og livets endringer går hånd i hånd. Vi må egentlig bare gå sammen med dem, anerkjenne at de er der, og vite at alt hører sammen.

Så tok det meg fire dager ekstra å skrive det innlegget jeg skulle skrevet på mandag. Det er sånn som skjer. Livet påvirker en liten bloggpost også. Denne gangen var det faktisk på grunn av min psykiske helse, passende nok. På lørdag var jeg og mannen i bryllupsfest hos gode venner. Høyt støynivå, mange inntrykk, mangelfull avlastning på kroppen, og ikke minst mitt første besøk på dansegulvet etter at jeg ble syk, gjorde at den fysiske helsa har vært kraftig svekket den siste uka. Et dumt valg, kan du kanskje tenke. Men jeg er helt uenig. Det å ta vare på sin psykiske helse, få sosialt input, få leve som om man var frisk i noen få timer, det å trives, le, tøyse og kjenne at man virkelig lever, det er minst like viktig som å ta vare på sin fysiske helse. Et lite set back i fysisk helse er verdt det, når de psykiske «bivirkningene» blir så gode.

Fordi livet forandrer seg. En overskrift over livet som er krevende, men som samtidig er givende. Livet skjer, og vi formes sammen med det. Fokus på god psykisk helse hjelper oss til å la oss forme på en best mulig måte, til å håndtere livets krumspring og daglige gjøremål på en sunn og god måte. Det å bli venn med sin psykiske helse, bli venn med seg selv, er noe av det viktigste vi gjør. Det å fjerne tabuene rundt psykisk helse, er noe av det viktigste vi gjør som samfunn.

Høsten er her!

Det er høst. Det har kanskje vært det en stund, men naturen har strittet heftig imot i år. En regnfull sommer ble avløst av septemberdager fulle av sol og varme, utelek og nakne barneføtter i gresset. Senest denne uka løp treåringen rundt barføtt i sommerkjole, og med tightsen godt brettet opp som shorts, mens femåringen spurte om vi ikke kunne ta frem bassenget. En indian summer på sitt aller beste, til tross for tung luft innendørs og litt for varme netter. En ekstra boost av lys og varme før mørketiden setter inn for fullt.

Men høsten er her, har allerede vært her en stund, og i dag kunne vi kjenne det. En kald trekk rundt husveggen, den deilige følelsen av å kunne ta på varme sokker, kveldsmørket som plutselig var blitt så veldig mørkt. Trærne som så smått begynner å skifte farge, bladene som felles ubønnhørlig, uansett hvor mye bakken prøver å overbevise med stadig nye tilskudd av blomster i fargerik prakt. Trærne vet når det er tid.

Høst og mørketid, det høres så trist ut. For mange kan det være det også. Mørke, kulde og høststormer setter en stopper for det spontane, sosiale livet som sommeren gjerne tilbyr, og sender oss tilbake til hver våre stuer. Noen av dem mer ensomme enn andre. Det tror jeg er viktig at vi husker på, at hos noen av oss blåser ikke den kalde vinden bare rundt husveggene, den trenger seg inn hos dem som bor der også. Ensomhet, sorg, depresjon, smerte av ulike årsaker, alt som kan forsterkes av våte, grå dager. Høsten som et bilde på tomhet og triste følelser.

Det er ikke ofte jeg hører høsten nevnt som favorittårstid, men det finnes likevel dem som bare går og venter på at sommeren skal bli ferdig, så de kan få fylles av alt det høsten har å by på. Selv er jeg nok aller mest glad i vår og sommer, kanskje også fordi det er de månedene helsa er best i løpet av året, men det er virkelig noe spesielt med høsten også. Kulden som gir oss muligheten til å kle på oss varme, gode klær og tulle rundt oss de mykeste pledd, den levende varmen fra peisen og fra telys stående rundt i rommet, stjernene som atter en gang blir ordentlig synlige på nattehimmelen. Kakao, ullsokker, strikketøy. Forventninger og planlegging frem mot juledagene, de mørkeste dagene i løpet av året, som likevel bringer med seg det største lyset. Naturen som lenge har varmet oss i det stille, som endelig får lov til å vise krefter igjen. Havet som piskes opp til det fråder, trærne som bøyer seg under overmakten, lyn og torden som ubønnhørlig slår fra seg, igjen og igjen. Menneskene som blir så uendelig små mot de storslagne naturkreftene. Majestetisk, storartet, skremmende, tiltrekkende. Det som for meg også griper meg som et bilde på Guds majestetiske storhet, han som eier høstens spektakulære vekslinger like mye som han varmer oss med en stille bris gjennom sommeren.

Jeg gleder meg over at høsten er her. Sommeren er over, og det er ikke vemodig å ta farvel med den når jeg gleder meg så stort over det som ligger foran også. Jeg skulle gjerne vært foruten et halvår med økt sykdom, både hos meg og alt som vil komme av forkjølelser, omgangssyke og alt det som hører med når man har barn i huset, men jeg ville aldri vært høsten foruten likevel. I år, som alltid, skal jeg kjenne på den trygge varmen under pleddet, la meg fascinere av naturkreftene, la meg rystes av vinden, finne lys i mørket og kjenne samspillet mellom det store og det lille, meg, naturen, Gud. Og aller mest skal jeg finne nok varme i hjertet, så jeg har noe å tilby til dem som fryser, dem som vinden er iferd med å knekke, dem som blir kvalt og gjemt av mørket.

Riktig god og hjertevarm høst!

Å mestre livet med sykdom

Jeg fortsetter å skrive om det å leve med ME og annen kronisk sykdom. Ikke fordi jeg ikke har annet å skrive om, men fordi det fortsatt er viktig, fordi vi fortsatt jobber hardt med kampanjen rundt Birgitte, fordi det ble stilt noen interessante spørsmål på en facebookgruppe for ME-syke i dag. Spørsmål jeg har lyst til å besvare og gi fokus.

«Kjære alle hverdagshelter inne her!
Hvordan holder dere ut dag etter dag, natt etter natt? Hvordan finner dere håp? Hvordan finner dere mot til å leve videre? Hvordan unngår dere å bli deprimerte og bare ha lyst til å gi opp alt? Hvordan klarer dere å ta vare på dere selv og på deres familie? Og finne en mening med livet? Hvordan?»

Det er en fortvilet kvinne som skriver. Sykdom kombinert med hverdagsutfordringer er rett og slett for mye å håndtere, og hun trenger råd fra andre i samme eller lignende situasjon. Hun har fått mange gode svar der inne, men jeg har lyst til å sammenfatte det jeg selv har erfart her inne. Dette er bare mine egne erfaringer, men jeg tror også de kan ha noe å si for andre.

Det handler rett og slett om det å mestre livet som kronisk, usynlig syk. Å reorientere seg, å finne en ny vei når den gamle ikke virker lenger. Livsmestring er en viktig del av oss alle på ulike måter, noe vi alle jobber med gjennom hele livet,  men for de av oss som har fått livet drastisk endret, må man ofte starte prosessen på nytt. Blanke ark, en helt ny situasjon, som en amatør på dypt farvann.

Da jeg ble syk måtte jeg på mange måter starte med helt blanke ark jeg også. Livet mitt var ikke gjenkjennelig, jeg kjente knapt igjen meg selv. Alt det som føltes viktig for meg var tatt ifra meg, og jeg var latt tilbake i et tomrom uten utsikter mot fremtiden. Sånn kan man ikke leve, ikke over lang tid, og jeg forstod fort at jeg måtte gå gjennom noen prosesser. Teologiutdannelsen jeg hadde i bunnen gav meg gode redskaper, jeg måtte bare skifte fokus. Fra å være den som hjalp andre, måtte jeg nå finne en måte å hjelpe meg selv på.

Det første jeg innså, var at jeg måtte gi meg selv rom for å sørge. En vanskelig sorg, i og med at ingen er døde, ingen har forlatt deg. Men når man blir kronisk syk, så mister man likevel mye. Man mister det livet man har hatt frem til sykdommen kom, man mister kanskje jobb, et sosialt liv, venner, muligheter, alle de planene man har lagt, en sikker fremtid. Det er viktig å anerkjenne denne sorgen, og gi seg selv lov til å sørge over alle de tingene man har mistet. Mestring er ikke bare glede og tapperhet, mestring er å våge å gå inn i det vonde og vanskelige også.

Den siste av sorgens faser er aksept, og det har kanskje vært den viktigste for meg. Å akseptere at livet ble annerledes enn jeg hadde planlagt, å akseptere at jeg må leve saktere, å akseptere at jeg har blitt et annet menneske enn det jeg var, at alt jeg hadde ikke lenger er mitt. Aksept hjelper meg å være mer fornøyd med det livet jeg lever nå, hjelper meg å ikke prøve å løpe fortere enn jeg kan, hjelper meg å finne fred i den situasjonen jeg lever i. Det er viktig å skille mellom aksept og det å gi opp. Et par måneder etter at jeg fikk min første diagnose, møtte jeg et menneske som stilte spørsmål ved hvorfor jeg ikke var på jobb. Jeg forklarte situasjonen, hvor uviss den var og hvor lite jeg foreløpig visste, men at jeg hadde det godt til tross for situasjonen. «Å ja, så du har gitt opp du altså!» Det som utad kan virke som at man har gitt opp eller ikke orker, er ofte i realiteten heller en viktig aksept av situasjonen slik den er i dag, og en aksept av at man ikke vet hva fremtiden vil bringe.

Fremtiden kan bringe mye, også mye godt. Og det håpet om en bedre fremtid, er det viktig å ta med seg. Forskning kan gi medisiner og behandling, sykdommen kan endre seg til det bedre, en roligere, mer stabil livssituasjon kan gi bedre forutsetninger for et mer stabilt sykdomsbilde. Fremtiden er full av håp, et håp jeg hver eneste dag lever i.

Å lære å kjenne sykdommen sin er også veldig viktig. Vite hva man kan forvente av sykdommen,vite hva som er normalt og ikke, vite hvordan sykdommen fungerer akkurat for deg. Det å kjenne sykdommen ut og inn hjelper i møte med et helsevesen som ikke alltid er like godt oppdatert, det kan hjelpe på å finne riktig behandlingsform, og ikke minst, det hjelper på den redselen man kan føle når man blir kastet ut i en ny situasjon, et nytt liv.

Det har også vært viktig for meg å lære å kjenne meg selv på nytt. Jeg er fortsatt meg, men jeg er likevel blitt til et helt annet menneske. Et menneske med erfaringer, med andre forutsetninger, med nye perspektiver. Sykdommen har kanskje tatt fra meg mye, men den har også gitt meg mye nytt. Det å leve annerledes har ført med seg nye interesser, ny lærdom, en ny grunntone i livet. Det å ha fått lov til å bli kjent med meg selv for andre gang, har brakt med seg både sorg og glede, men også store overraskelser. Jeg har funnet ting jeg ikke ante bodde i meg, ting som definerer meg så sterkt som menneske, som jeg ikke kunne vært foruten i dag.

Som kronisk syk lever man med større eller mindre begrensninger, noe som kan virke som et stort handicap i dagens samfunn. Fort, høyt og best, der har vi gjerne ikke mulighet til å henge med lenger. Der andre leter etter en motpol til generasjon perfekt og cupcake-mødrene, må vi som er syke enda mer fokusere på å senke forventningene. Ved å stille for høye forventninger til oss selv, er det lett både å gå på trynet og å skade helsa mer. Ved at andre stiller for høye forventninger til oss, kommer vi i en umulig limbo mellom dårlig samvittighet og pliktfølelse. Det å senke forventningene er heller ikke det samme som å gi opp, det er å gi oss selv en bedre sjanse.

Så langt handler det mest om å håndtere og lære, men i et liv med sykdom finnes det jo også mye glede. Store gleder, små gleder, uventede gleder. Glede er kanskje ikke alltid det letteste å se etter når man lever med kroniske smerter og vanskelige symptomer, men for min del har det vært viktig å leve i gleden. Finne ting å glede seg over hver eneste dag, lete etter velsignelser i det små og i det store. Og det er jo ikke sånn at man «finner på» velsignelser for å finne glede i situasjonen, kanskje er det heller slik at situasjonen gir oss en større finfølelse for å se de gode tingene som for mange er usynlige. Jeg lever et velsignet liv, et liv i stor glede. Det har ikke kommet av seg selv, det er en jobb, en holdningsendring, men det er uendelig viktig.

Dette er mine mestringspunkter, det som har gjort meg til meg de siste årene, det som har gitt meg trygghet og tilfredshet. Dette er mitt, men det finnes noen universelle ting for andre i lignende situasjoner også. For andre pasienter, for de aller sykeste, for pasienter som Birgitte, kan jeg ikke en gang forestille meg hva det er som holder dem i gang, hva det er som får dem gjennom dagene. Livsoppholdelseskraften er heldigvis uendelig større enn man aner, og man vet heldigvis ikke hva man må håndtere før man selv står der, mestringen må komme i den situasjonen man står i.

Sorg, aksept, håp. Fra det ene ytterpunktet til det andre, kan det virke som, men de er likevel to sider av samme sak, to deler av samme menneske. Vi trenger alle delene av livet, alle delene av følelsesregisteret, også når vi skal mestre en ny situasjon. Livet er fortsatt et liv, men det er annerledes og krever at vi lærer å kjenne det på nytt.

Barn og kropp

«Du har stor mage, mamma!» Utsagnet kommer fra treåringen, og hun mener ikke noe vondt med det. For henne er magen bare myk, kosete og mamma. Femåringen derimot vet litt mer om verden, og irettesetter raskt lillesøster. «Det er fordi hun har hatt deg og meg i magen det! Alle damer som har hatt baby inni der får sånn mage.» Det er helt sikkert en sannhet med modifikasjoner, men likevel en god observasjon og et godt utgangspunkt for en av de viktige samtalene man har med barna sine.

Kroppen vår. Stor og liten, syk og frisk, annerledes og likevel normal, min og bare min. Kroppen vår, som vi aldri blir fornøyde med, som er et evig prosjekt, vår dårlige samvittighet og senter av universet.

Barn og kropp er et utrolig viktig tema, og et tema man ikke må vente med å ta opp. Voksne generelt, og vi foreldre spesielt, har et stort ansvar med å lære barna å elske og ta vare på sin egen kropp. Å akseptere at alle er forskjellige, og alle er like mye verdt. Å lære å se på kroppen som en bolig, ikke som en avgud.

For noen uker siden lånte ungene en bok på biblioteket. Vel, de lånte sikkert femten bøker, men inni haugen lå en rosa bok som viste seg å være en skatt. Dyrenes skjønnhet, heter den, og er skrevet av Kristin Roskifte. Kort fortalt handler den om en dyrehage hvor elefanten får tak i et moteblad som hun låner videre til de andre dyrene etter tur. Hva skjer når pandaen får råd om hvordan man fjerner svarte ringer under øynene, når apen får vite hvordan man best fjerner skjemmende hårvekst, når musa får lese at det ikke lenger er bra nok å være en grå mus? Alle forandrer seg, blir til noen andre enn den de er og er ment å være. Helt til en liten gutt begynner å gråte når han ser dem, og ber dem om å bli til seg selv igjen.

I boka fungerer det. Dyrene tar bort alt det de ikke er, og finner tilbake til seg selv. Fornøyde og helt sikkert en smule lettet. I menneskeverden derimot, fortsetter alt som vanlig. Akkurat slik det gjør i den virkelige verden, hvor kroppspresset bare blir større og større, hvor barna blir stadig yngre når de begynner å kjenne på følelsen av at de ikke er gode nok, ikke pene nok, ikke tynne nok. I den virkelige verden, hvor vi voksne må snakke med barna våre om hva motepress er, hva reklame gjør med oss, hvordan ingen er like, men alle like verdifulle.

Barn lærer av oss voksne. Ikke bare av det vi sier til dem, men også av det vi sier til og om andre. Ikke bare av det vi sier, men også det vi gjør. Mest av det vi gjør. Det å være et godt forbilde, en voksen som ikke snakker stygt til og om andre, en voksen som tar vare på seg selv og sine grenser, en voksen som er glad i seg selv akkurat slik som en er, det er det viktigste vi kan gjøre for at barna våre skal få et sunt og riktig bilde av seg selv.

Nettopp derfor er jeg takknemlig for at jeg har en treåring som liker min myke mage, og en femåring som ønsker å forsvare det som hun synes er helt naturlig. Det er nå jeg har muligheten til å vise dem at både jeg og de passer til oss selv akkurat som vi er. I dag og hver eneste dag fremover.

Liten?
Jeg?
Langtifra.

Jeg er akkurat stor nok.
Fyller meg selv helt
på langs og på tvers
fra øverst til nederst.

Er du større enn deg selv kanskje? (Inger Hagerup)