Denne dagen er også for deg.

Det er blitt 1. mai, og jeg må innrømme at det går trått med skrivingen. Det er så mye annet. Så mye annet som må gjøres, som må prioriteres, som må oppleves, som må nytes. Livet skjer mens man lever det, og livet følger ikke nødvendigvis mine planer. Det tenker jeg spesielt på i dag, på arbeidernes dag, en dag som ikke lenger er for meg. Jeg er ikke en arbeider. Jeg mottar ikke lønn. Jeg bidrar ikke til fellesskapet med min innsats. Det ble ikke slik jeg planla.

Det kan føles som om dagen ikke er for meg, men den er det likevel. Jeg er dessverre ikke i arbeid lenger, det satte helsa en brutal stopper for. Jeg mottar ikke lønn, jeg mottar en uførepensjon fra Nav. Men selv om jeg ikke er i lønnet arbeid, så betyr det ikke at jeg ikke gjør noe. Selv om jeg ikke er i lønnet arbeid, så har jeg ikke mistet verdi, verken for meg selv, for de rundt meg, for velferdssamfunnet, for verden. Selv om jeg ikke er i lønnet arbeid, så har jeg mange andre roller som arbeider. Skrivingen er en slags jobb for meg, ulønnet selvsagt, men en stor drøm som jeg ønsker å prioritere. En drøm som vokste frem der andre drømmer måtte gå tapt. Jeg er kone, og mannen min fleiper med at jeg burde fått bedre betalt for det. Jeg er mor, den viktigste jobben i verden. To små individer som skal elskes og beskyttes og modnes og læres og forberedes på alt det verden har å by på. Jeg er medmenneske, likemann, kunstner, syerske, husmor, planlegger. Og ikke minst, jeg jobber tjuefire timer i døgnet med min egen helse. 24/7 for å mestre og elske livet med en kropp som ødelegger seg selv. En jobb jeg aldri får fri fra, en jobb jeg får pepper istedet for ros for, en jobb som ingen ser eller tror er en jobb.

Jeg får ikke betalt, men jeg er et arbeidende menneske, og det er mange med meg. Mange som ikke får den rosen og den støtten de fortjener. Mange som ikke har de rettighetene og den sikkerheten de burde ha. Mange som blir tatt for gitt eller sett på som en byrde, istedet for å bli anerkjent og sett for den viktige jobben de gjør.

Denne dagen er også for oss.

Du som er mamma eller pappa på heltid eller nesten på heltid. Du som helt eller delvis har valgt bort lønnet arbeid til fordel for det viktigste i livet. Du som må være sykepleier, lærer, rådgiver, økonom, taxisentral, omsorgsarbeider, megler og mer til, uten å se en eneste krone gå inn på konto. (De går vel heller ut…) Denne dagen er også for deg.

Du som strever med egen sykdom, så mye at du ikke kan være i arbeidslivet. Du som drømte, som planla, som startet, men som ble fratatt alt. Du som har deg selv som jobb, som aldri kan ta fri. Du som har det så vondt, men likevel prøver å leve så godt. Denne dagen er også for deg.

Du som har tatt kort eller lang tid vekk fra jobb for å pleie en av dine nærmeste. Du som har en alvorlig syk partner, en dement mor eller et barn med spesielle behov. Du som kjenner hjelpesystemet bedre enn de kjenner seg selv. Du som ringer oftere til legevakten enn til din egen bror. Du som lever i alarmberedskap, som alltid er på. Denne dagen er også for deg.

Du som fortsatt går på skole. Du som fortsatt kanskje ikke vet hva du skal bli eller hvem du allerede er. Du som har hele livet, alle valgene, alle muligheter foran deg. Du gjør allerede en innsats. Du betyr allerede noe. Denne dagen er også for deg.

Du som lever i ventemodus, mens du tar kurs etter kurs i håp om at det skal hjelpe deg å finne åpningen på et arbeidsmarked som er så stramt at du kunne balansert på det. Du som er ung og ivrig, som brenner etter å starte. Du som ville gjort alt for å komme innenfor, for å få den arbeidserfaringen som kreves for å i det hele tatt få starte å arbeide. Denne dagen er også for deg.

Du som ble til overs. Du som ble satt utenfor arbeidslivet av ulike årsaker. Du som ble fratatt arbeidet ditt, og lever på vent. I håp om å kalles arbeider igjen. Du er allerede en arbeider. Denne dagen er også for deg.

Du som jobber som frivillig. Du som lever ut en drøm eller et kall, du som fyller et høyst nødvendig behov, du som strekker ut dine hender og gir alt du har, men som ikke får noe tilbake. Du som lever på sparepenger, gaver og håp. Denne dagen er også for deg.

Du som ikke kan bestemme over deg selv. Du som har blitt lurt eller presset, solgt eller fanget inn i noe du aldri, aldri ønsket deg eller så for deg. Du som aldri kan komme deg fri på egenhånd. Du som ødelegges som et middel i andres kamp etter makt og penger. Du har også verdi. Denne dagen er også for deg.

Denne dagen må være for alle slags arbeidere, ikke bare for dem som sitter trygt i sin 8-16-jobb. Denne dagen må også være for alle dem som venter, alle dem som ikke lenger kan, alle dem som velger annerledes, alle dem som sitter uten rettigheter, alle dem som ikke bestemmer over seg selv. Alle.

For det dreier seg ikke om hva du jobber med og hvor du får penger fra. Det dreier seg ikke om hva du gjør, men hvem du er. Arbeid, innsats, menneskeverd, bidrag til samfunnet, ingenting av dette kan noensinne presses inn i en liten boks som heter lønnet arbeid. Alt vi gjør og alt vi er, det er en innsats i og (forhåpentligvis) for samfunnet. Vi er alle arbeidere. Denne dagen er for oss alle.

En ny epoke

I dag starter en ny epoke i livet mitt. Riktignok er dette den første dagen etter en tre uker lang ferie sammen med familien, og jeg har endelig muligheten til god og riktig hviletid for første gang på lenge. Det er en slags ny epoke i seg selv, men dette er mye større enn forskjellen på ferie og rutiner. Den nye epoken skal være en del av meg i uoverskuelig fremtid, en del av min identitet.

I løpet av ferien fikk jeg et brev fra NAV, og fra i dag av kan jeg regnes som 100% ufør. Etter drøye åtte år utenfor arbeidslivet har NAV konkludert med at jeg ikke har restarbeidsevne, og dermed ikke kan fungere i arbeid. 30 år før tiden stilles jeg utenfor arbeidslivet, 30 år før tiden skal jeg bære med meg honnørkort som bevis for min utilstrekkelighet.

Ufør. Uten arbeidsevne. Utenfor. Uten å bidra i samfunnet. Uten verdi. Ubrukelig.

Det er lett å tenke sånn om ufør-begrepet. Det er lett å se ned på de uføre. Det er enda lettere for de uføre å se ned på seg selv. Man er stemplet. Naver. Snylter. UFØR.

Men for meg er ikke ufør-tittelen et nederlag. Det er en seier. Jeg har tapt en posisjon i arbeidslivet, men jeg har vunnet friheten til å leve, mer enn å eksistere. Jeg er utenfor i samfunnet, men jeg har fått rom nok til å være noen for mine nærmeste. Jeg verdsettes ikke i kroner og ører, men for det medmennesket jeg er. Jeg er ikke uten verdi, jeg er verdsatt, for verdifull til å ødelegges. Jeg trenger ikke streve og prestere mer, jeg er nok som den jeg er.

NAV-prosessen har vært kronglete. Til tider mye mer kronglete enn selve sykdomsprosessen. En oppstykket prosess hvor jeg aldri kunne vite hva som ville skje noen måneder fram i tid. Alene i et rotete system, et system hvor ingen så mennesket meg. Helt til han kom, han som jeg har skrevet om før, han som så meg og gikk foran meg på veien. Losen min som gav meg egenverdi og håp om avklaring. NAV-veilederen. NAVigatøren.

Trygt har jeg de siste to årene blitt ledet gjennom utredninger både i forhold til helse og arbeidsevne. Sammen har vi kommet til en felles forståelse og et utstaket fremtidshåp. Jeg har fått legge prosessen i hans hender, men jeg selv har ventet i spenning. Så mange ting kunne veltet prosessen vi hadde satt i gang, så mange andre har opplevd hindringer på hindringer før meg. Men denne gangen holdt det hele veien, på første forsøk. Jeg ble trodd. Selveste NAV tror på meg og mitt liv.

Jeg er ufør. Det forteller hvor jeg får penger fra, det gir et visst bilde av min helse og min arbeidsevne, men det forteller ingenting om hvem jeg er. Jeg er ufør, men det er ikke hele bildet av meg. Jeg er mer. Jeg er mor, kone, datter, svigerdatter, tante, søster, venninne. Jeg er kreativ, omtenksom, positiv, tålmodig, løsningsorientert. Jeg er en trygg havn, et medmenneske, en inspirasjon, en veileder, en tankevekker, en motivator. Ufør kan ikke ta fra meg noe av dette. Ufør nuller ikke ut alt det positive, alt som gjør meg til meg. Ufør er ikke et hinder, men et hjelpemiddel. En trygghet å hvile i. En stødig havn hvor jeg kan være akkurat den jeg er, og klare akkurat det jeg klarer.

Jeg er ufør, og jeg er takknemlig. Takknemlig for å ha blitt sett, trodd, gitt trygghet og frihet. Jeg er ufør, og jeg er stolt. Stolt over at jeg har klart å stå i denne prosessen, stolt over å endelig være i mål, stolt over ikke å ha mistet meg selv på veien. Jeg er ufør, og jeg er fylt av håp. Håp for fremtiden, håp om bedre dager, håp om en kur. Jeg er ufør, og nå får jeg hvile i håpet. God nok. Verdifull. Full av drømmer.

NAVnet skjemmer ingen?

I går tok jeg meg en halvtime fri fra vannkopper, fangkos og utallige repetisjoner av Smurfene. Mens pappaen tok med storejenta en liten tur på butikken for å kjøpe godteri (til den trøtte mammaen) og en liten oppmerksomhet til Prikken selv, så gikk jeg opp trappene til dette kontoret alle snakker om. Det navnet alle har en formening om. De tre bokstavene som kan ha så uendelig stor innvirkning på livet.

NAV. Dit gikk jeg altså i går, for å ha enda et møte med min veileder. Det foreløpig siste møtet i en lang, lang rekke. En halvtime fri? Ikke akkurat. En halvtimes investering i en fremtid med mer frihet? Ja, faktisk!

Som jeg har skrevet litt om tidligere, så er jeg kronisk syk. For åtte år siden gikk jeg fra full jobb den ene dagen til å knapt klare å kle på meg den andre dagen. Arbeidskapasiteten gikk fra 100 til 0 på overraskende kort tid, og jeg ble langtidssykemeldt. Det som først ble påstått å skulle være en quick fix med livsviktige medisiner viste seg å være mer komplisert enn som så, og etter et år stod jeg der. Døra til NAV stod åpen foran meg, men var det egentlig åpent for meg?

Jeg fikk hjelp. Tilslutt. Etter flere år og mange runder med stadig nye veiledere, stadig mer tafatte veiledere, rot i papirene, lite forståelse og en tydelig holdning om at jeg kun var et ubetydelig tall for dem. Da stod han der. Drømmemannen! Vel, ikke DEN drømmemannen, men likevel en åpenbaring på en arbeidsplass med rot i systemet og medarbeidere som kanskje kunne trengt en arbeidsveiledning selv. Der stod han med sine snille øyne som SÅ meg, og i løpet av den første halvtimen hadde han allerede skaffet meg plass på det stedet jeg hadde ønsket meg til, der hvor de andre hadde sagt at det både var umulig og helt meningsløst for meg. I løpet av en halvtime gikk jeg fra frustrasjon til håp. Og håpet holdt! Det holdt såpass at halvannet år senere satt jeg der i går med uføresøknaden i hånda. Ferdig utredet i forhold til arbeidsevne, nesten ferdig i forhold til utredning av enda en kronisk sykdom, og fullstendig gjenopprettet som menneske i NAV-systemet.

NAV får mye kritikk, berettiget kritikk. Men noen ganger fortjener de ros også. Det finnes gode mennesker der, mennesker som gjør jobben sin, mennesker som ser deg som menneske. Det er så synd at de blir så usynlige i mengden, stigmatisert av navnet på arbeidsplassen.

Så sitter jeg her altså med søknaden til et annet navn, et navn som stigmatiserer, hemmer, trykker ned. UFØR. Det er det jeg skal bli, og jeg burde sikkert vært lei meg for det, skammet meg aldri så lite. Men jeg gjør ikke det! Jeg er glad for å bli tatt på alvor, glad for å slippe å strebe etter det umulige, takknemlig for muligheten til å konsentrere meg om det jeg klarer og det som virkelig har fått stor betydning for meg. Jeg skal bli ufør med hevet hode, jeg er ikke et mindre menneske selv om jeg ikke klarer å være en del av arbeidslivet, jeg er ikke en dårligere mor og kone selv om jeg er kronisk syk. Jeg er ikke annenrangs. Det var det også denne fine veilederen med bestefarsmil som lærte meg.

Navnet skjemmer ingen? Jo, det gjør dessverre ofte det. Både NAV og UFØR er blitt belastede begreper med negative fortegn. Men det gode finnes. I NAV ligger det også godhet, hjelp og øyne som ser. I UFØR ligger det også selvrespekt, oppreisning og muligheter. Man må bare finne dem.