Gjør det lille du kan

Jeg har en julegjøremålsliste. Den er like lang hvert år, minst. Den minker, men ikke fort nok, og dagene minker fortere. Julegaver, pepperkaker, avslutninger, vindusvask, julekort og alver som liksom gjør ting på egenhånd i sene nattetimer.

Jeg har en annen liste, en liste som kanskje kan kalles mer kaos enn liste. Noe skrevet ned på en lapp her eller der, noe inni hodet til en hver tid, noe forsvinner ut av tankene og dukker kanskje opp igjen etterhvert, mens noe bare bor i meg som en del av den jeg er og den jeg vil være. Alt jeg burde gjøre, alt jeg trenger å gjøre, alt jeg har lyst til, alt jeg lengter etter. Den er også lang, mye lengre enn julelista. Denne lista minker aldri, den bare vokser og vokser for hver nye ting jeg må eller vil. Dusjen som bør vaskes igjen, telefonen jeg burde tatt, klærne som skal repareres, det nye mønsteret jeg har lyst til å prøve, bloggpostene jeg snart må skrive igjen, symaskina som roper etter selskap, bokdrømmen som ikke blir annet enn en drøm om jeg ikke setter av tid til det, beskjedene fra skole og barnehage og mannens jobb som skal huskes og gjøres og helst ikke kræsje med hverandre.

Til sist har jeg en hjerteliste. Det er den viktigste listen, den som ikke står skrevet noe annet sted enn i hjerte og tanker. Det medmennesket jeg ønsker å være, den forskjellen jeg ønsker å bety, det jeg vil forme, bevare og utvikle. Den vennen jeg skal være, den mammaen jeg skal være, den kjæresten jeg skal være, den tilfeldige forbipasserende jeg skal være. Den listen som ikke egentlig er en liste, men som åpenbares etterhvert som jeg går.

Et nytt år nærmer seg slutten, og jeg har brukt litt tid på å tenke gjennom disse listene. Ikke så mye på julelista, for det er jo tross alt jul bare en gang i året. Men så har du barnebursdagsliste, påskeferieliste og sommerferieliste også, og plutselig innser man at det er noe ekstra ganske ofte i løpet av et år. Så ser jeg likevel på disse tre forskjellige listene mine, og ser at jeg sikter høyt i alle tre. Og ser også at jeg ikke kommer i mål med noen av dem. Jeg kommer til kort på alle områder.

Og så er det akkurat sånn livet er for de fleste av oss, det er slik det skal være. Vi har de lange listene å strekke oss etter, men vi skal samtidig vite at det er helt greit å ikke komme i mål. Som min snart fem år gamle datter sa til meg i dag: «Det blir ikke alltid sånn som man tenkte. Jeg tenkte å fargelegge innafor strekene, men så kom det utafor likevel, og det er helt greit. Det er lov det også.» Livsvisdom altså! Veien blir til mens man går, det samme med både listene og selve livet. Det hjelper ikke at det står «bake lefser» på julelista når nettopp nevnte datter kommer hjem med 40 i feber. Det hjelper heller ikke at man så gjerne skulle gjort både det ene og det andre, når kroppen svikter eller tiden rett og slett ikke strekker til. Listene må redigeres kontinuerlig, gjøres overkommelige. Det viktigste først, resten må vente.

Det kan føles frustrerende å ikke klare alt det vi setter oss fore. Det føles ikke akkurat som om vi legger lista for høyt, men at vi selv scorer for lavt. Vi holder ikke mål, og det er ikke en god følelse. Og så blir det kanskje slik: Det vi skulle ha å strekke oss etter, blir heller noe vi strever etter å få til. Listene som skulle være en enkel guide og motivator, blir til en detaljert bruksanvisning som slår oss i hodet for hver eneste ting vi ikke får til.

Jeg har blitt vant til å redigere listene mine. Det er ikke en ME-greie, men det blir så veldig mye mer tydelig når kroppen er syk og planene stadig vekk laget for et friskt menneske. Etter snart ti år har jeg fremdeles ikke glemt det mennesket jeg var, de drømmene jeg hadde, den kapasiteten jeg hadde, og drar det mennesket med meg inn i nåtidens realiteter. Kartet stemmer ikke overens med terrenget. Listene, planene og drømmene stemmer ikke overens med min kapasitet. Det kan føles frustrerende, det kan føles som om jeg ikke strekker til, som om jeg er et mindre og dårligere menneske enn jeg burde være. Men det er en ting jeg har lært gjennom å stadig oppleve disse enorme forskjellene. Når kart og terreng ikke stemmer overens, så må man gå etter terrenget. Det er lettere å oppdatere kartet enn å endre terrenget.

Og ved å se på terrenget som rettesnoren, altså mitt liv, min helse, min situasjon akkurat slik den er i dag, så kan jeg så mye lettere se at det er bra nok det jeg gjør. Jeg gjør kanskje mye mindre enn jeg skulle ønske, mye mindre enn andre gjør, mye mindre enn jeg sier at jeg skal gjøre, men jeg gjør faktisk det jeg klarer. Og det lille jeg gjør, det er heller ikke lite. Det er stort for meg, og jeg tror ganske sikkert også det er stort for dem som får ta del i det. Så får noe av julebaksten vike, mens jeg prioriterer syke barn og egen helse. Så får bloggpostene plutselig komme med flere måneders mellomrom, mens jeg tilpasser meg en ny situasjon med skolebarn, kortere dager og rollen som leksehjelp. Så får planene og listene vokse seg så store som de (og jeg) bare vil, mens jeg velger å være takknemlig for hver lille ting jeg får gjort, istedet for å gremme meg over alt som ikke blir gjort. Så kan jeg se på min nyeste liste, «dette har jeg gjort»-listen. Se den vokse, og vite at jeg prøver, jeg mestrer, jeg betyr noe.

I løpet av høsten har jeg ofte blitt minnet om denne fine sangen, skrevet av Lina Sandell. Gjør det lille du kan. Og det er akkurat det jeg skal gjøre, akkurat det du kan gjøre også. Gjør det lille du kan , vær takknemlig over alle de små tingene du faktisk har gjort, og ikke minst hvil deg i tanken om at det er bra nok. Du er bra nok.

 

Gjør det lille du kan, der hvor Gud har deg satt,
stå ei ledig, mens dagene flyr!
Etter vår kommer høst, og på dag følger natt,
og kan hende ny morgen ei gryr.
Mens det ennå er tid, så Guds ord på ditt sted,
og din gjerning skal modnes i fred.

Gjør det lille du kan, og tenk slett ikke på
at så ringe og lite det er!
Hvordan skulle du da med frimodighet gå
dit din mester vil sende deg her?
Er det arbeid du fikk, som en dråpe i hav,
vær tilfreds at til deg han det gav!

Gjør det lille du kan, og glem aldri at Gud
bare troskap hos alle vil se!
Og vær glad du får gå med det ringeste bud,
for han selv vil bestandig gå med.
Hvilken fryd om en dag Herren sier til deg:
Hva du gjorde du gjorde for meg!

Kaoskontroll

Dette har vært en av disse ukene hvor ballene i lufta har vært ekstra mange, og de ikke alltid har landet der de skulle. Det startet med en allergisk reaksjon på minstemor forrige helg, noe som medførte prosjektil-oppkast og utallige runder på do, samt en ekstra hjemmedag sammen med en mamma som aller mest trengte å sove. Mamsen sovna visst også en aldri så liten stund, mens treåringen fylte doen til bristepunktet med dopapir. Veldig lett fiksbart heldigvis, men ikke akkurat det en mamma ønsker seg aller mest på bryllupsdagen. Utover uka fulgte forkjølelser i ulik grad, et prosjekt som skulle ferdigstilles mens snørr og feber herja, og en planleggingsdag som i planene mine «fortsatt var en uke eller to til.»

Og midt oppi alt dette, så stod siste innspurt av vårens store prosjekt. To biler med hver sine feil og mangler skulle bli til en super bil. Et arbeid som har krevd lite penger, men desto mer arbeidstimer. Timer hvor mannen har ligget under bilen og svettet, mens jeg har brukt energien på jentene. Etterhvert sene nattetimer fulle av mygg og irriterende problemer, og en mann som sovna over høyre framdekk midt på natta. En deadline på fredag hvor vi plutselig stod der først med en død bil, og så en død bil til. Ikke helt etter planen altså.

Fortsatt er vi billøse. Problemet på den nye bilen ble løst i går kveld, men eu-godkjenningen lot vente på seg da en systemoppdatering plutselig hadde rota til opplysningene som var registrert. I morgen gjør vi et nytt forsøk, for heldigvis lot det lett rette på seg.

Så på fredag stod vi der plutselig uten bil da, og det er da man skjønner hvor avhengig man er av denne bilen. Vi trengte mat, vi ventet besøk og vi skulle på besøk, og over helga skulle begge jentene på hver sin kontroll på sykehuset. Pluss på at vi bor på landet, og at sommerrutene på bussen har startet, så er man plutselig bittelitt i trøbbel. Fire busser i løpet av en hverdag, hvorav tre av dem på formiddagen. Ingen på helg.

Kaos. Problemer. Omorganisering. Nye problemer. Baller som spretter ut av banen. Når man ramser opp alle disse tingene sammen, og prøver å ta inn alt på en gang, så føles det ganske overveldende. Om man fokuserer bare på problemene og alt det som skal gjøres på en gang, så blir det ganske mye. Men det går heldigvis an å dele både problemer og intense perioder ned i mindre deler. Se på de små glimtene i stedet, så ser man lettere alt det positive som tross alt var rundt der også.

Når vi ser på øyeblikkene, så ser vi at selv om vi stod billøse på fredag, så fikk vi likevel gjort det vi skulle. Vi fikk låne bil til å handle på fredag, vi fikk skyss til et ærend på lærdag, og vi fikk låne bil igjen på søndag når vi skulle på besøk. Når vi tenker etter, så kan vi se all den hjelpen vi fikk til å løse bilproblemene, både til å brainstorme hva det faktiske problemet var og fysisk hjelp der ute i myggverdenen. Når vi ser nøye på den logistikken som var umulig å få til i går og i dag, så kan vi se at vi klarte det likevel. Med litt ekstra innsats og nøye planlegging fikk vi det likevel til å gå opp. Om jeg ser på bildene fra uka, så er det ikke snørr og spy og vanskelig bil jeg ser, men sol og hage og fine kveldsturer, glade jenter og mestringsfølelse for både store og små.

Kaoset er ikke alltid så stort som det påstår at det er. Problemer er ikke uløselige. Når man ber om hjelp, så får man hjelp. Sammen får man til det aller meste. Det har jeg lært (igjen) denne uka her, en lærdom som man kanskje må erfare en del ganger før man kan se på kaoset uten å føle et snev av maktesløshet og usikkerhet.

Lys og varme

De siste dagene har vi hatt nydelig sommervær her hos oss. Deilig utevær som har blitt prioritert fremfor blogging og husarbeid. Akkurat slik det skal være. Så veldig varmt har det ikke vært, men det forventer man kanskje ikke på vestlandet tidlig i juni heller. Solen har likevel gjort jobben sin. Varmet oss med stråler fylt av glede og latter. Lyst opp naturen, så den har fått vist seg på sitt aller fineste. Lokket frem bare legger og piknikkurver, gjort oss klar for saktetid og livsnytelse.

Sola gjør noe med oss. Tiner oss opp litt, på en måte. Frosne kropper som etter vinterkulde og isende nordavinder strekker seg mot sola akkurat som trærne og blomstene. Kroppen vår trenger varme og lys.

Sånn er det med alt det som foregår inni oss også. Med sjela vår. Hjertet vårt. Vi trenger lys og varme der også. Sola og sommeren sprer seg gjennom kroppen og inn til vårt innerste også, men det er ikke bare det fysiske lyset og varmen vi trenger.

Vi trenger varme fra andre mennesker. Mennesker som elsker oss, som viser det i ord og handling. Mennesker som står som lys i mørket når vi har det tungt. Mennesker som lyser vei mot målet. Mennesker som kan varme oss når frosten har inntatt hjertet.  Mennesker som har tro på oss, som har kjærlighet til oss, hjelper oss til å strekke oss på lik linje med det sola gjør for naturen. Tro, håp og kjærlighet er de beste forutsetninger for vekst.

Det finnes et lys til. Det største lyset.  Igjen talte Jesus til folket og sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» (Joh. 8,12) Han har ikke lovet oss et perfekt liv, et liv uten smerte og problemer. Men han har lovet oss å være vårt lys, han har lovet å gi oss hvile, han har lovet å gi oss styrke, han har lovet å gå sammen med oss. I livet, gjennom døden, til himmelen. Lys i mørke. Det lyset som aldri slukkes.

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen! (Matt. 5, 14-16) Vi skal ikke bare få leve i lyset, lyset fra naturen, fra dem som elsker oss, fra himmelen. Vi skal være lys selv også. Gi av det gode vi har fått, være en varmende kilde for dem som fryser, gi mennesker lys å strekke seg mot, himmelsk lys. «Det lille lys jeg har, det skal få skinne klart», sang vi på søndagsskolen. Bittesmå lys stod der side om side og lagde et imaginært lys med hendene. Lysene trenger ikke å være store. Det klare skinnet fra lyset brer seg som ringer i vann, bringer med seg refleksjoner fra det store lyset.

Strekk deg etter lyset, la deg varmes og vokse, så du har lys og varme å gi videre. I overflod!

Om å gå ut av komfortsonen

Ofte hører vi om mennesker som har gått ut av komfortsonen, eller du får en oppfordring om at du må prøve å gå ut av din egen komfortsone. Men hva er egentlig en komfortsone?

Komfort: Innretning/utstyr som gjør noe lettvint og behagelig.

Sone: Belte, avgrenset område med særegne forhold el. et bestemmelsessted.

Komfortsone kan da f.eks tolkes ut fra dette som :”ET KJENT/TRYGT STED DER DU HAR DET LETTVINT OG BEHAGELIG”

Vi mennesker har altså en komfortsone, et område hvor vi føler oss trygge, hvor vi vet at vi mestrer og har kontroll. Der er det godt å være. Komfortsonen øker og minker litt etter dagsform og situasjon, men så lenge vi bare befinner oss inne i den, så vil den ikke utvide seg nevneverdig. Utenfor komfortsonen befinner alt det andre seg. Det utrygge, farlige, destruktive. Dit skal vi ikke gå. Vi finner det såre, sorgfulle, smerten. Dit havner vi fra tid til annen, ufrivillig. Det er ikke farlig for oss. Vi vokser av det også, en viktig vekst. Men vi skal ikke bosette oss der. Smerten vi møter blir en del av oss, men vi skal etterhvert få lov til å ta den med oss tilbake inn i komforten, bringe den inn på trygg grunn i visshet om at vi skal klare å leve med den. Leve godt. Men utenfor finner vi også det spennende, utfordrende, byggende. Målet for våre drømmer. Et eventyr vi aldri trodde vi kunne drømme om. Muligheter som bare kan gripes med mot. Mot til å tråkke over fra komfort til uvisshet, fra trygghet til å gå i tro, fra kontroll til suksess.

Og husk: Det må være DIN komfortsone du både beveger deg inni og våger deg ut av. Ikke andres stemmer som lager en komfortsone du egentlig ikke passer inn i. For å kunne gå ut av komfortsonen, må du først ha en komfortsone. Du må vite hvem du er, og ha muligheten til å trekke deg trygt tilbake dit.

Å gå ut av komfortsonen betyr ikke automatisk at du skal begynne med fallskjermhopping og melde deg på 71 grader nord. Vi har alle ulike komfortsoner, og for noen er sånne ting helt ute i panikksonen. For meg handler det ikke om å gjøre ekstreme ting for å vise at jeg kan, og for å lære å kjenne min egen kropp. For meg handler det om å gå i tro på de drømmene jeg har, å heve meg over janteloven som sier jeg ikke kan, å våge å møte andre mennesker der jeg ser de er, å våge å si nei der det trengs og ja der jeg egentlig ikke tør, å gjøre det i kjærlighet til meg selv og dem rundt meg.

Det er ikke noe poeng for meg å hoppe i fallskjerm. Ikke har jeg lyst, og ikke tror jeg at jeg ville fått noen glede av det heller. Men det er et poeng for meg å stadig våge mer av det jeg har lyst til. Skrive, dele liv og tanker, rekke ut en hånd der det trengs, stå opp mot urettferdighet… Ja, og så var det den store misjonsdrømmen da, men den historien får være til en annen gang… 😉

Hvor kunne du tenke deg å gå utenfor din komfortsone?

En ny sjanse

Nederlaget er et faktum. Du mestra det ikke! Du tabba deg ut. Du bomma på målet. Helsa stoppa deg. Noen andre tok det fra deg. Du takla ikke presset. Du var ikke god nok. Du ødela det. Livet ble ikke sånn som du planla det.

Det er mange ting som kan føles som et nederlag for oss, både små og store ting. Noen ganger oppdager vi etter en liten stund at det kanskje var en «filleting», men noen ganger er det så stort og alvorlig at det rokker ved hele identitetsbildet vårt.

Å mislykkes er en så utrolig dårlig følelse, som brer om seg på alle mulige måter. Selvfølelsen og mestringsfølelsen får seg en knekk, og fremtidstroen kan rokkes fullstendig om nederlaget er stort nok. Og så blir det så lett å tenke at «nå ble det så galt uansett, så da orker jeg ikke å prøve igjen, jeg får bare flyte med nedover strømmen her istedet, det er ikke vits uansett…»

Men må et nederlag nødvendigvis være et nederlag? Har man bomma på målet for alltid, eller er det mulig å få en ny sjanse, å skape seg nye drømmer? Er det mulig at det åpnes en ny dør der hvor en annen er blitt hardt og brutalt slengt igjen? Kan vi selv gjøre noe for å snu nederlaget? Alf Prøysen skriver det egentlig så utrolig enkelt og godt i «Du ska få en dag i mårå»

Du ska få en dag i måra som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel,
og da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går
og da får du det så godt i mårå kvell,
og om du itte greie det og æilt er like trist
så ska du høre suset over furua som sist.
Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel.

Det finnes alltid en morgendag med blanke ark og fargestifter. Fargestifter, husk det! Ikke sort kull og grå malingsstrøk. Fargestifter! Det er håp for morgendagen, for en ny sjanse! Igjen og igjen! På samme måte som morgendagen står der ubrukt og klar, så er også Guds nåde ny hver morgen. Er det noe sted hvor de nye sjansene aldri tar slutt, så er det hos Han!

Å endre nederlag til seier og nye sjanser er selvfølgelig ikke alltid enkelt og fort gjort. Kanskje må vi endre totalt på det vi tenker om oss selv, de rundt oss, fortiden, nåtiden eller fremtiden. Kanskje er det en prosess som må få vokse frem uten at du selv ser enden der og da. Og kanskje er den nye muligheten på et helt annet sted, på en helt annen måte enn det du først trodde og drømte om. Men de blanke arkene og fargestiftene er der, klare til å brukes.

I dag er en ny dag med nye sjanser! Våg å drømme, våg å endre det som ikke fungerer, våg å ta sjansen!

Jeg er komplett uperfekt!

Jeg er langt fra perfekt! Jeg har stadig vekk både rotete hus og brødskiver til middager. Jeg foretrekker å spille teite facebook-spill fremfor å vaske. Jeg har sikkert både strekkmerker og cellulitter (gidder faktisk ikke å sjekke…) i fleng, og husker ikke hvor jeg har lagt sminka mi hen. Det hender jeg har sure, trøtte og kranglete unger, og det hender sannelig at jeg er sur, trøtt og kranglete tilbake. Jeg glemmer de mest utrolige ting, og de tusen planene mine blir stort sett aldri fullført.

Ikke perfekt i det hele tatt, heller langt ifra! Fullstendig uperfekt, rett og slett! Og takk og lov for det! For jeg vil heller være akkurat meg. Ekte og elsket for den surrete raringen som jeg er. Det er så slitsomt å skulle prøve å være en annen, når jeg egentlig passer akkurat inn i meg selv.

Å strebe etter å være perfekt har vært en usunn greie lenge. Veldig lenge, og kanskje ikke så synlig. Så tok sosiale medier av, og det samme gjorde presset. Kroppspresset, karrierepresset, god mor-presset, karakterpresset, realisere seg selv-presset… Nåde deg om du ikke når opp til toppen, om livet glipper bare bittelitt for deg. Mediene er nådeløse, og menneskene bak de ulike profilene blir nådeløse de også. Kanskje i redsel for å vise SIN uperfekthet også.

Heldigvis synliggjør også media denne problematikken, og modige mennesker velger å reise seg opp og gå mot strømmen. Herlige, tøffe bloggere forteller om sine svært uperfekte liv, på facebook begynner små glimt av uperfekte liv å vokse fram, mens det applauderes og takkes vilt fra vennegjengen, ungdom våger å stå fram og si at de strever. Senest i dag leser jeg om 17 år gamle Martine som gråter i dusjen hver kveld fordi hun er så sliten av å holde fasaden. Generasjon perfekt som er utslitt av presset.

Bare vet å vite det, kan man gjøre noe med det. Nå vet vi det, så hva skal vi gjøre? Jeg kan iallefall gjøre min del, og fortelle at JEG ikke er perfekt. Og det synes jeg er HELT GREIT! Jeg liker meg selv uansett.

Og til deg som strever. Du er ikke alene. Det er mange som strever sammen med deg, og mange som allerede har vært der. Snakk med noen om det, prøv å være deg selv, våg å se at du er elsket og likt for akkurat den du er. Du er verdifull!

Ikke perfekt, men GOD NOK. Ikke perfekt, men EKTE. Ikke perfekt, men ELSKET UBETINGET!